mandag 21. desember 2009

.........Bruksanvisning på juletre...........


Når vi kjøpte juletre i år fikk vi med bruksanvisning ... eller rettere sagt oppskrift på å et juletre som ikke mister nålene sine. Ja så får vi se da, om det virker...

Oppskriften er som følger :

1. La treet stå lunt og kjølig fram til dagen før det skal inn i huset.

2. Flytt så treet til et mellomtemperert rom, (mellom det kalde ute og stuetemperaturen) samtidig som du skjærer av en skalk, tvers over stammen nederst. Sett treet i en bøtte med kokende varmt vann.

3. Sånn skal det stå over natten, da får treet begynt å drikke igjen, dette er viktig å gjøre før treet kommer inn i den varme stua.

4. Dagen etter kan treet taes inn i varmen, og settes i juletrefoten. Heretter kan det vannes med vann fra springen. Men husk å vanne det! (oppskrift fra Torp,som selger juletrær ved "Felleskjøpet" :) )

Hos oss er punkt 2 i gang i kjelleren :)




..

søndag 20. desember 2009

..........Så tenner vi det fjerde lys............



Det er 4.søndag i advent.
Og jeg tenner det som er igjen av mine lilla lys...





Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor.

Inger Hagerup




Ønsker dere en God "siste innspurt" før jul!








.




lørdag 19. desember 2009

"Frøken Fryd" blir trygg på Nissen.




Min mann og jeg er så heldig å få være "reservebesteforeldre" for lille Frøken Fryd på 3,5 år og lille Herr Fryd på 6,5 år. De tilhører "Familien Fryd", og er "verdens beste"!

I 19 år har jeg jobbet i barnehage, men saker og ting gjorde at jeg måtte "hoppe av". Og er nå på vei over i en annen jobb. Jeg savnet å være sammen barn, derfor har det veldig kjekt å få lov å være reservebestemor for disse to. I sær er det lille Frøken Fryd som jeg har vært mest sammen med i de siste 2 år. Jeg henter henne en del i barnehagen, noen ganger når foreldrene spørrer, men mest når jeg selv har lyst. Ellers har vi hatt henne på overnatting både alene og sammen med storebror. Og vi har vært barnevakt hos de hvis foreldrene skal noe. Og vi koser oss alle sammen.

Rett før jul hadde frøken Fryd og jeg en koselig ettermiddag "på byen". Jeg hentet henne i barnehagen. Lille Frøken Fryd kom som vanlig løpende mot meg i barnehagen og hoppet opp i mitt fang, og jeg fikk en GOD klem. Heldige meg! Vi kjørte bil til byen, for det hadde desverre blitt en ettermiddag med regnbyger tross fint vær både før og etter. Men vi ville kose oss likevel, og det klarer vi to "damene" som regel veldig greit. Så i stedet for å vandre opp og ned gågata for å se på julepyntede gater, ble det at vi kjørte til kjøpesenteret for å se på "julesenteret". Når vi kjørte mot byen sa Frøken Fryd : "Koselig Jorun, koselig Jorun hentet i barnehagen!" Og i speilet så jeg bare det nydeligste smil. Dette utsagnet er en vane vi har hatt fra hun var liten og som 1-åring begynte i barenhagen. Når jeg hentet henne i barenhagen da, brukte jeg å si: "Så koselig Frøken Fryd, å hente deg i barnehagen". Det har jeg av en eller annen grunn sagt hver gang, og nå er det blitt slik, at hvis ikke jeg sier det så sier hun det når vi tusler av gårde fra barnehagen, herlige jenta!

Når vi kom til kjøpesenteret måtte vi se oss omkring, se på lys, nisser og annen pynt. Det stod en julenisse ved siden av rulletrappa. Den var ikke levende, MEN den bevegde på seg, og DET var skummelt. Jeg foreslo at vi skulle ta rulletrappa opp og se på denne julenissen. Men det skulle vi IKKE. Nei vel, da satte vi oss og spiste kakemann og drakk juice istedet. Mens Frøken Fryd gransket denne skumle nissen på avstand. Etterpå kunne hun ta rulletrappa med meg, men måtte sitte på armen. Og det var jo ikke vanskelig å få til. Så vi kom oss opp mens hun klamret seg rundt halsen min. Vi fikk sett nissen fra alle sider når vi kom til topps, men fremdeles var den litt skummel. Men hele tiden ville hun nærmere og nærmere. Vi måtte ned trappa og opp rulletrappa igjen og igjen... Det ble 7 turer i rulletrappa på oss, og vi hadde tid til det. Og for hver gang kunne Frøken Fryd nærme seg denne skumle nissen mer og mer. Siste tur stod hun nærmest nissen i rulletrappa og kom med sine gledesutbrudd.

Herlig kjøpesentertur ble det på oss 2 damene, uten handling, bare med koselige ting, og tid til å gjøre viktige ting, nemlig kjøre rulletrapp 7 ganger...for å bli trygg på nissen.




Om Frøken Fryd og andre ord fra barnemunn kan også leses her : Fra Barnemunn.

fredag 18. desember 2009

Med ønske om en God Jul for ALLE!

Det er jul snart.
Jeg tenker generelt mye, - litt for mye vil noen hevde. Tenker på fortid, nåtid og framtid. Og jeg tenker enda mer i førjulstiden og juletiden. Tenker gode tanker og litt triste tanker. Tenker på hvordan folk har det, og skulle ønske at alle hadde det godt!

Jeg tenker på barn jeg har kjent gjennom mange års arbeid i barnehagen. De fleste er jeg trygg på har det godt, men jeg vet at noen sliter. Tenker på om noen av de fikk det bedre etter foreldre ble fratatt omsorgen, eller om hvordan de har det når de fortsatt "fikk bli" der de bodde. Det hender jeg ser noen av de på gata, får lyst til å spørre, "har du det bra?"

Jeg tenker på innvandrere, som jeg nå jobber med,- hvordan opplever de vår overflodsjul? - Den jula de opplever mest fra utsiden? Vi lager julelunch med de,vi lager juleverksted med de, vi viser de julepynt og juleblomster og lærer de litt om norsk jul. Men likevel det er ikke "deres" jul.
Jeg kan kjøpe nesten "alt" jeg vil, reise nesten "hvor jeg vil"...i allefall i innvandrernes målestokk, men er vi lykkeligere av den grunn? Og hva er lykke for oss og for de?
Jeg spurte en nydelig 6-barnsmor om hun skulle besøke sin eldste datter i juleferien? Datteren har 2 barn og bor 5 mil fra sine foreldre. "Nei", sier mor, "vi må bare kjøpe mat og kose oss hjemme. Vi har ikke penger til bussbillett for oss alle". Hun smiler til meg med sitt gode nydelige smil. Jeg får lyst til å holde rundt henne, jeg må blunke vekk en tåre. Dumme meg som spurte om slikt! Når skal jeg lære? Jeg får lyst til å ta de i bilen og kjøre de milene til datteren med den familien. Men så er det de andre som har det på samme måte, jeg er så redd for å gjøre forskjell. Jeg er så redd for "samene i plenen"...som Odd Børretzen synger om... Alle vil ha , alle vil kreve, eller vi de det?

Jeg hadde med meg en "mini-gave" med hjememlagde julekort til "mine" innvandrere. De fikk det og ble veldig glade. Etterpå gikk vi tur til et blomsterutsalg for å se på juleblomster og julepynt. Denne damen som har 6 barn, ville kjøpe blomster. Hun kjøpte 3 stykker. Og vil gikk tilbake til VoksenOpplæringen. Da vi sa" takk for i dag", kommer min kjære 6-barnsmor med en alpefiol til hver av oss 2 lærere...Jeg blir målløs, får tårer i øynene, vet ikke hva jeg skal si og gjøre. Hun er så blid og glad når hun kan gi oss dette. Det er både godt og vondt å ta i mot. Hun får en lang god klem.

Jeg skal feire jule med familien min i år, med sønner med svigerdøtre og med en av svigerdøtrenes familie. Jeg vet vi får det koselig, jeg vet det blir mye mye god mat, jeg vet det blir mye gaver, - OG jeg vet jeg kommer til å sende "mine andre" noen ekstra tanker...
............Med ønske om en God Jul for ALLE!

Hør Helene Bøksle her med Julen For Meg.

Og en litt annerledes "Det kimer nå til julefest":











Kommenter gjerne innlegget!


.

fredag 4. desember 2009

Fra Barnemunn.

Jeg koser meg veldig med å legge merke til små barns tanker rundt det å beskrive sine tanker og forståelser av verden.

Jeg vil gjerne dele noen episoder her på bloggen min.

Det var en godjente på 3 år som fikk beskjed om at hun skulle kjøre tur med sin bestefar. Jeg sa til henne at hun var så heldig som skulle på tur med han, hvorpå hun responderer: "Du skjønner det at bestefar er så glad i meg, så han MÅ bare ta meg med på tur han!" - Jeg synes det er så HERLIG å lov som 3- åring å kunne formidle at hun har en bestefar som bare er SÅ glad i henne! Heldige jenta, og heldige bestefaren! :)

Så var det den herlige jenta på 3,5 år som fikk beskjed om at hun skulle være med oss fordi mannen min skulle kjøpe nye motorsykkelstøvler. Da kommer det fra Lille Frøken Fryd: " Men det går da ikke ann, motorsykkelen har jo ikke bein, så den trenger jo ikke støvler!"... Sant nok det :)

Lille guttemann på 3 år hadde sovnet når de var ute og kjørte bil. Når han våknet vel framme ble det sagt: "Neimen sovnet du på veien du da, det var nok godt." Da kommer det fra guttemann: "Nei jeg sovnet vel ikke på veien, jeg sovnet i bilen!"

Jeg kom gående sammen med "Benjamin" og møter en ung dame på 4 år som sier: "Er du på tur med Benjadin du da.".... Jo da, jeg var på tur med Benjadin, Benjamin og Benjavår... :)

Lille Frøken Fryd og vi var på tur til en demning, der ble min mann redd hun skulle falle ut i den strie strømmen. Han bad henne være forsiktig og holde han i handa hele tiden, for de skulle se på den store fossen. Etter det hele var over, sier lille Frøken Fryd: "her var det mange Hønefosser".... Sånn kan det også sies, når det eneste fossen hun har hørt om er Hønefoss der tante, onkel og kusiner bor... :)

Så var det lille guttemann som danset og hoppet så alle skulle se på han hele tiden. Hvorpå tanten sier: "Du liker å være midtpunkt du". Da blir guttemann meget bestemt og sier: "Jeg er ikke "din pomp", jeg er "ofars (morfars) pomp"...."


.

.

torsdag 26. november 2009

Så godt å se sola!

I dag møtte jeg en venn som opprinnelig er fra Afrika. Han har mange fine kommentarer og utspill, som får meg til å tenke. Og han får meg til å se verden litt anderledes, og får meg til å le
litt. Og det er godt!

Når jeg møtte han i novembersola i dag, så sa jeg: "
Se på den flotte sola vi har i dag! Den er du vel glad for å se?" Han så på meg, smilte, og sa: "Ja, det er godt å se den, men det er noe galt med den." "Å, er det det", sa jeg, skjønte ikke helt hva han ville fram til. "Ja," sa han, " sola er der, men den varmer ikke, noen har glemt å skru på varmen, de har kun skrudd på lyset!"






.
Kommenter gjerne!


.

tirsdag 24. november 2009

Aksent og dialekt.

I Norge har vi mange dialekter, og ser på det som stort sett veldig flott at vi klarer å holde på våre ulike dialekter. Alt fra skarring som vi bl.a har sørpå, til kun å snakke med 2 kjønn som Bergenserne, og alle de andre finurlige dialektvariantene med "snodige" ord og endinger.

Jeg vet at mange synes det er lettere å forstå svensk eller dansk enn å forstå noen fra samme land som oss med en spesiell dialekt. Men vi godtar hverandres dialekter, og vi behøver stort sett ikke endre våre dialekter for å bli forstått i vårt eget land. Men når de som har en aksent pga de har utenlandsk bakgrunn, snakker "feil", så "skjønner" vi de ikke... Da kan vi få sagt at "de" må lære norsk bedre, og "de" må bruke norsken for å lære å snakke.. Jo det er sant det, og det er det de prøver, og da kommer det noen ganger "litt feil ut". Vi må kanskje godta at de fleste som ikke er født i Norge, kommer til å ha en aksent resten av livet når de snakker norsk. Men det gjør vel ikke så mye så lenge vi forstår de! Det er mange måter å snakke norsk på, med og uten aksent! OG selv om "de" snakker med aksent, betyr det ikke at de tenker med aksent....


.
Kommenter gjerne innlegget!


.

mandag 23. november 2009

Min barndoms roamtiske syn på Carl von Linné har slått sprekker.

Da jeg vokste opp hadde jeg en stor interesse for blomster. Min far og jeg gikk ofte tur i skogen, og han lærte meg mye om blomster og om trær. Jeg plukket store blomsterbuketter som jeg tok med hjem til min farmor som bodde i samme hus, og til min mor. Vi så alltid på blomstene etterpå, snakket om hva de het, hvor godt de luktet og satte de fint opp i vaser og oppsatser. Visste ikke min mor eller farmor hva blomstene het, så hadde vi Floraen i farger, DEN var utrolig! Der kunne vi finne ut det meste. Og vi fantaserte sammen over de norske og de latinske ordene. Jeg ble en tidlig beundrer av Carl von Linné som kunne så mye om blomster, og delte det med oss i bøkers form. I mitt hode er Linné og blomster koblet nært sammen. Min interesse for blomster er der enda, selv om jeg kanskje ikke er så veldig opptatt av hva alle heter lenger. Jeg nyter nok mer å se på blomstenene nå, enn å absolutt skulle vite navnene.

I min videreutdanning i flerkulturelt arbeid kom jeg til å lære mer om Carl von Linnés tanker. En lærdom som jeg kanskje har hørt før, men som til nå ikke har fått ødelegge for min romantisering av mannen. Når jeg nå leser om Linné er det akkurat som det er en annen mann, ikke "min Linné", - men det er "min Linné. Han hadde en side jeg er forundret og litt skuffet over at han også hadde.

For Carl von Linné mente at vi kunne dele folk inn etter intelligens, utfra hvor i verden de var født og hørte til. Han koblet intelligens og moral med genetiske og rasemessige trekk.
Utfra det delte han verdens befolkning i 4 grupper:
Gruppe 1: De flinke, oppfinnsomme, hvite og lovlydige Europeerne.
Gruppe 2: De frihetselskende, hissige, bronsefargede og tradisjonsbundne Amerikanerne.
Gruppe 3: De stolte, melankolske, gule, oponionsbundne Asiatene.
Gruppe 4: De kraftige, late, uforsiktige, apatiske, svarte og uselvstendige Afrikanerne.
Dette skrev han om i 1793 i sin bok Naturens system.

Jeg blir nesten barnslig skuffet og lei meg over at "min Linné" hadde slike rasistiske tanker.

---Men jeg får vurdere å tilgi han...for han visste vel ikke bedre.
(Kamil Øzerk skriver om dette i boka "Flerkulturell Virkelighet i skole og samfunn).


Jeg har tidligere blogget om Linnés tanker i "Litt mer om vi og de..."


.
Kommenter gjerne innlegget.


.

søndag 22. november 2009

Litt opplevelser rundt Biscotti, Twitter og googling.

Ja, jeg er på Twitter, og til dere som ikke er der, det kan anbefales. Jeg lærer masse. Jeg får tips og innspill. Jeg får kontakt med folk i samme situasjon, - og i motsatt situasjon. Det blir diskusjoner, det blir uenighet og det blir enighet. Man deler opplevelser på godt og vondt!

Jeg leser jevnlig bloggen til @flinkepike som jeg har fått kontakt med via Twitter. Det er en nydelig blogg! Hun hadde en oppskrift på Biscotti. Hun twitret om at hun spiste Biscotti og drakk Chai. Begge deler måtte prøves. Jeg testet Chai på "Den siste glæde" i Lillesand, det var nydelig! Men Biscotti ville jeg bake selv...Jeg fant ikke oppskriften med en gang, og @flinkepike fikk jeg ikke kontakt med på Twitter akkurt da. Da tenkte jeg at jeg googler flinkepike og Biscotti, så kommer jeg vel lett til hennes blogginnlegg med oppskriften... Som sagt så gjort.. Men fikk litt sjokk. Jeg visste jo at man la igjen spor etter seg på nettet, men at det var så tydelig, for opp kom dette:
___________________________________________________________

Twitterlisten

I dag drakk jeg Chai Latte etter inspirasjon fra @flinkepike, i morgen vil jeg prøve meg på hennes Biscotti..Men vaniljeekstrakt hva er det? ...
www.twitterlisten.no/twitterlisten/276714?offset=24&max=24 - Bufret -
____________________________________________________________

Mit første treff på Google var altså det jeg selv hadde twitret om dagen før... Hmm litt skummelt også i grunnen med Twitter..men veldig moro..

Og Biscotiene fikk jeg bakt, de ble gode, det blir flere av de... en oppskrift jeg har fått takket være Twitter og @flinkepike s oppskrift.


.
Kommenter gjerne!

.

torsdag 5. november 2009

Morgenturen for Trixie Hund og meg.

Jeg har min daglige morgentur med min turkammerat gjennom 14,5 år : Trixie Hund.:)

Hun er verdens beste turkammerat, og vi koser oss oftest med en rundtur som innebefatter at vi går mot stranda ganske nær her vi bor. Vi har våre vaner Trixie og jeg. Etter jeg har dusjet, må Trixie en runde i dusjen for å sjekke at alt er bra der. Så spiser jeg frokost mens hun venter. Når jeg så igjen har en tur på badet, denne gang for å pusse tenner, DA gjør hun seg klar. Da uler hun av glede over at turen nærmer seg. Så blir det litt hopping og uling til vi får kommet oss ut. Jeg har til nå ofte våknet til ca samme tid, så turen vår er som regel mellom 8 og 9 om morgenen. Det er så morsomt å se hvordan turene ofte er like, på den måten at vi møter de samme folkene.

Vi går langs med veien 200 meter, på de meterne møter vi ofte en venninne i bil som tuter. Og jeg får smilet på plass. Når vi så nærmer oss et renseanlegg, har som regel en gjeng fra kommunen møte der. Da stikker det ofte et hode ut og sier "hei, ha en god tur!" Det hodet tilhører en av "mine fedre" fra 10 år tilbake...dvs en far til et søskenpar jeg hadde i barnehagen.. Så nærmer vi oss sjøen, da kommer ofte et par i 60-årene gående i full fart. De har sin treningstur. De går bestandig i like klær. Enten det er treningstøy eller regntøy. De hilser "hei" og vi farter videre.

Så treffer jeg som regel en gjeng med damer som er ved sjøen og bader...! Ja bader også i november. Det er mellom 2-8 stykker av de nå. På varmere tider er det flere. Vi går til sjøen, og står på min "rekreasjonsplass" hvor jeg ser ut over sjøen og finner roen. Mens jeg står der, bades det i nærheten. Og disse badedamene de er ikke noen ungdommer, de er mellom 50 og 85 år. Den eldste har gitt seg nå når det ble kaldt.
Etter å ha slått av en morgenprat med badegjengen om hvor kaldt vannet er, om hvor friskt det er å bade, om avhengigheten av morgenbad...så farter vi videre. Da møter vi ofte en yngre mann som løper med iPoden i handa og pulsklokka på plass. Hvis jeg kommer til å være på gangbrua samtidig med at han skulle ha løpt der, føler jeg at vi er litt i veien, Trixie Hund og meg. Men han er også blitt så blid og hilser "hei" før han løper videre. Etter brua kommer vi til en barnehage, der skal barna som er på vei til barnehagen se på Trixie; "kan vi klappe henne", "ja da..klapp litt dere"..
Så er det på hjemvei, da møter vi en dame jeg har skrevet om før. Hun har et handikap, derfor er hun vanskelig å forstå, men det er Trixie Hund hun snakker til, så jeg er ikke viktig i den sammenheng. Trixie Hund og denne damen får hilst på hverandre, og begge er såre fornøyde.

Litt opp i gata går vi forbi huset til en annen hund. Den må hilses på. De er nemlig kjærester. Hvis ikke Tom er ute, så ser ofte eieren oss gå forbi, så da slipper hun Tom ut, og gjensynsgleden er stor!
Når vi da kommer til naboen, så vil Trixie Hund helst svinge opp om de også. Det er der hun bor når vi er ute og reiser, så vi har litt delt omsorg for Trixie. De er oftest på jobb, men vi går over deres hage, og Trixie stiller seg på trappa, og ser på meg med: "skal jeg ikke inn til de nå?"-blikket. Jeg må ringe på for å bevise at der er ingen hjemme...men du verden hvor stor gleden er hvis de ER hjemme... Så er det på tide å gå hjem til vårt hus, og inn å drikke vann. For selv om vi kan gå forbi mange vannpytter på veien, så går det ikke ann å drikke sånt vann må du da forstå, det må drikkes nytt, friskt springvann! Og etter å ha drukket må Trixie slikke meg godt på hånda for å takke for turen. Etter morgenturen sover den gamle sorte damen, Trixie Hund i flere timer....

I dens siste tiden har jobb og studier gjort at mine morgener er litt forskjellig fra dag til dag. Derfor når vi i dag gikk tur mellom 7 og 8, så trodde jeg nesten jeg gikk tur en annen plass, for ingenting var som det brukte å være en time seinere.. Det viser seg at vi har alle våre morgerutiner som ofte følger klokka...

Les gjerne også: Min kjære Trixie Hund er blitt en gammel dame.



.

torsdag 29. oktober 2009

Takk og pris for internett!

Tenk, i dag er Internett 40 år, Hipp Hipp Hurra!!! Hvordan klarte man seg før internett kom mon tro? Jo, det gikk nå det også. I min barndom var det ikke akkurat så mye internett...Ingen ting i grunnen som jeg merket. Husker forresten når vi fikk vår første pc i heimen rundt 1990. Gutta fikk prøve dette vidunder. Det ble mest spill i begynnelsen, men så ble det internett etter hvert. Men ALLE de formaningene vi fikk høre... "Ikke la de sitte for mye med det derre greiene" , "Kan umulig være bra det der", "Alt det DE kan finne på internett da, ikke la de holde på med det!" Mye slikt fikk vi høre. Vi var litt i tvil hvor mye de skulle "få lov" å holde på med det. Var jo litt skummelt å ikke ha kontrollen også...Men de fikk nå prøve seg, og nå har vår eldste sønn "lekt seg" til en jobb i dataverdenen. Han har utdanning den veien også, men som han selv sier: "Jeg leker på jobb". Og det er vel kanskje fordi han fikk lov til å utforske pc og internett hjemme, selv om han trykket litt for mye på en viss "delete"-knapp, - en gang eller to...

Og nå er det vel få som klager over at internett har kommet. Jeg er iallfall sjeleglad for å ha internett, og alt det som det bringer med seg. Så har jeg et valg til å velge vekk det jeg ikke vil ha. Og heldigvis er vi mennesker født med en fri vilje...

De siste dagene har jeg flere eksempler på at jeg har brukt internett for å finne ut av saker og ting. I går når jeg jobbet med gruppa mi med innvandrere med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet, ble de veldig opptatt av hvilke land som hadde konge /dronning, og hva de monarkene het...Det kunne ikke jeg på rams nei...Visste de fleste i Europa, men ikke hva kongen i Lesotho, Bhutan eller Thailand het...Men da fantes det en liste over det på Internett. Og vi "klipte og limte" litt i et Word-dokument, og vips hadde vi oversikten vi ville ha.

I dag var det store spørmålet blant denne gruppa som er nye i Norge, "hvorfor blir vi innkalt til det som heter Skjermbildefotografering? Hvorfor kalles det ikke røntgen av lungene"...Jeg kunne ikke helt gi noe svar på det heller, men internett...let, let..og litt nærmere et svar kom vi iallfall ...

Så takk og pris for internett.... Og hipp hurra for 40-årsjubilanten!!



Kommenter gjerne innlegget!




.

onsdag 28. oktober 2009

I mangel på ord, så lages nye. I dag:" Kroppe-prøver"...

Det er mye å lære når en skal lære en nytt land å kjenne, med nytt språk og anderledes kultur.

I den forbindelse treffer jeg jevnlig en herlig gjeng av voksne med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet. Selv om de ikke har skolelært kunnskap med seg til Norge, har de masse annen kunnskap, som nok verdsettes for lite i det norske kunnskapssamfunnet. Men det var ikke det jeg ville si noe om i dag. Jeg vil fortelle en episode fra dagens treff. Vi snakket om vaksiner og tester de må igjennom når de kommer som "ny" til Norge. I tillegg er det jo en del forvirring for disse angående influensavaksine i disse dager...

En mann hadde vært og tatt pirke-prøve, tatt skjermbilde, tatt blodprøver og blitt vaksinert. Vi skulle lage setninger om dette. Og ei dame syntes hun trengte et ord for dette, men visste ikke helt om det fantes, men hun skrev: "På fredag tok han masse kroppe-prøver". Jeg syntes det var så fint et ord, selv om jeg måtte si til henne at det ordet nok ikke finnes på norsk. Men det sa mye for denne gruppa som testes og vaskineres. Altså "Kroppe-prøver". Det kunne dekke det meste mente hun, og det kan nok være sant. Norsk har jo få ord, og vi lager nye ord med å sette sammen ord, så hvorfor ikke "Kroppe-prøver"..?..



Mer om ordforvirring kan leses bl.a på bloggpost :"Når vi boner belegget, får vi høyere belegg da?"


Skriv gjerne en kommentar til innlegget!



.

mandag 26. oktober 2009

Hvorfor ikke "meg" men "dem"?

Jeg har mange ganger tenkt på Hvorfor jeg ikke sitter på en fortauskant og tigger, Hvorfor jeg ikke er avhengig av heroin, Hvorfor jeg bor i Norge og slipper å være redd for å bli forfulgt, bli slått og voldtatt. Hvorfor jeg kan spise meg mett hver dag. Hvorfor jeg slipper å være flyktning? Hvorfor er det ikke "meg" men "dem" som opplever dette?

Det er mye urettferdighet i verden, - i Norge,- i nabolaget mitt. Og noen ganger virker det som det er så lite forskjell som skal til for at noen klarer seg og noen klarer seg ikke. Og hva utgjør den lille forskjellen i livet? Hva skal til for at jeg ikke kom på et annet spor i livet, et spor som førte til en kald og våt fortauskant i stedet for til denne varme sofaen med stearinlys på bordet og fyr på peisen, som jeg opplever nå? Var en av grunnene at jeg var bevisst å velge riktig, eller var det tilfeldigheter? Jeg har ofte sagt jeg har trodd på "åpning og lukking av dører", at veien blir til mens man går. At jeg blir ledet dit jeg skal. Ja, kanskje det.. Men ikke alltid lett å tro det heller. For hvorfor skulle noen bli ledet til fortauskanten, eller bli født i et fattig land hvor lykke er å få seg mat før de skal legge seg for kvelden.

Hør denne sangen på Spotify: Anne Grete Preus med "Hele verden inni et lite skjell". Den sier mye om det jeg mener her...

Det er bare å innse det er mye urettferdighet i verden, men jeg kan kanskje bety en forskjell?
Jeg kan være en som er med å gjøre det litt lettere for noen. Jeg kan gi et smil, jeg kan også gi et bidrag på annet vis. Men det aller viktigste det er å gi av seg selv, være den som betyr det lille ekstra, ved at jeg viser at jeg ser "de".

Det er mange som trenger å bli sett. Jeg trenger også å bli sett, og ved å se andre blir vi også sett, og det gjør godt. Etter at jeg hadde mitt "dypdykk i arkivene", ble utbrent, møtte veggen eller kall det hva du vil, så tror jeg at jeg har blitt mer opptatt av å se "de andre", og gi "de" iallefall litt av meg selv, uten å tenke på at "de" tar hele hånda. Vi trenger alle å gi og ta i mot bekreftelse.

Les også om "Den betydnignsfulle andre"
og om "Hjertets to deler, en for å gi og en for å ta i mot"



Kommenter gjerne bloggen.



.

fredag 23. oktober 2009

"Den betydningsfulle andre".

Det er et begrep fra førskolelærerutdanninga for lenge siden... som jeg alltid har hatt stor sans for, og som jeg har tatt med meg videre i nye utdanninger og nye menneskemøter. Det er begrepet: "Den betydningsfulle Andre"- eller "Den signifikante andre" som det heter på litt finere måte.... Med det menes at det er noen som betyr noe ekstra for det enkelte barn, for det enkelte menneske. Det som betyr at livet blir bedre å leve, blir det lille ekstra som bidrar til en bedre hverdag.

Jeg har hatt en del mennesker som har vært "den betydningsfulle andre" for meg både i oppvekst og i voksen alder, og det er viktig at de har vært der for meg. Jeg håper og tror faktisk at jeg har fått være "den betydningsfulle andre" for noen også. Kanskje jeg har vært det for barn i barnehagen jeg jobbet og for andre i min nærhet. Og det er viktig både for den som er "den betydningsfulle andre" og for den som tar i mot omsorg fra "den betydningsfulle andre". Det er viktig å både gi og ta i mot omsorg!

Vit det, og gjør det!



I forbindelse med dette temaet anbefaler jeg veldig å lese innlegget : Hjertets to deler, en for å GI og en for å TA I MOT.



Kommenter gjerne innlegget!



.

torsdag 22. oktober 2009

Jeg er egentlig ikke integrert.

Jeg tenker tilbake på min førskolelærer-studie-tid midt i HVPU-reformens inntog. Da var det mye snakk om at de psykisk utviklingshemmede skulle integreres i vanlig skole, og få et integrert botilbud i hjemmekommunen. Da ble integrering sett på som et begrep som gjaldt funskjonshemmede. Nå virker det som det er et begrep som Innvandringsdebatten har fått enerett på. Eller virker det bare slik fordi jeg er opptatt av innvandring? Det kan jo være jeg har blitt blind pga fokuset på innvandringsbegrepet.

Når jeg tenker litt mer, jeg gjør det innimellom, så lurer jeg faktisk litt på om jeg selv er integrert? Jeg er egentlig "noe" som andre ønsker å endre på, og jeg gjør så godt jeg kan. Andre ønsker egentlig jeg skal bli assimilert faktisk, når jeg tenker meg enda mer om, de vil jeg skal bli som de, som flertallet... Altså at jeg skal komme meg i jobb igjen, ikke være sykmeldt, på rehabilitering eller attføring. Jeg er egentlig uønsket, jeg koster for mye for samfunnet. Jeg må da komme meg opp og komme meg i gang. Ja alt det der gjør jeg, jeg fikk ikke sove, så oppe var jeg ganske mye, til dels hele døgnet faktisk. Så det er ikke det det går på. Og det er heller ikke viljen til å jobbe som mangler. Den har jeg også. Nå mens jeg er på attføring, og tar en videreutdanning i flerkulturelt arbeid, jobber jeg uten ekstra lønn 2 dager i uka med Voksne innvandrere med analfabetisk bakgrunn. Er med som en støttelærer for de. Og trives godt med det. Jeg prøver å bidra så godt jeg kan: tar videreutdanning på deltid og jobber gratis. Eller for å si det litt annerledes: tar vidererutdanning og jobber for min attføringsstønad. Men likevel føler jeg meg ikke integrert. Jeg føler meg ikke verdsatt utfra den jeg er, for jeg skulle jo ha jobbet!

For å se enda mer på integreringsbegrepet, så tror jeg faktisk at en stor del av Norges befolkning er dårlig integrert. I tillegg til innvandrerne og de funksjonshemmede kan jeg nenvne at ventelister i psykiatrien øker, behovet for spesialpedagogiske tiltak i skole og barnehage er stigende, og ikke snakke om de eldre, - de bli stadig mer isolert og mer"til bry", Og så var det "oss" sykmeldte / på rehabilitering /på attføring / uføretrygdede , som "de" så gjerne skulle hatt i jobb. Ingen av "oss" er vel egentlig integrert? Jo takk jeg kommer gjerne tilbake i jobb jeg. Bare gi meg litt tid, og litt anerkjenenlse for at jeg trengte litt tid på å samle meg sammen igjen etter "et dypdykk i arkivene mine"... Så skal jeg nok bli assimilert med "dere" igjen, for det å bli integrert som jeg er nå, godtatt for den jeg er, det er tydeligvis vanskelig...

Les om: integrering og assimlering.
Les om: Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er så rent for mange sykmeldte.


. Kommenter gjerne innlegget!


.

onsdag 21. oktober 2009

Integrering eller Assimilering, hva mener vi?

Jeg leser ganske mye om flerkulturelle samfunn både fordi det interesserer meg og fordi jeg tar videreutdanning innen feltet. Mange ganger må jeg stoppe opp og reflektere over ord og begreper som brukes. Når det gjelder ordet integrering så mener jeg det er et ord som blir misforstått. Her er det ikke snakk om ulik forståelse..som jeg skriver om i blogg om flisespikking av ord. Men her er det rett og slett en misforståelse. For integrering betyr å gi like muligheter, retter og plikter som majoriteten i kombinasjon med retten til å beholde sin egenart, altså mindretallet skal gis samme rettigheter som majoriteten, men i tillegg få beholde det som er særegent for seg, (innenfor den norske lovs rammer). Men jeg tørr påstå at oftest blir integrering forstått som at "de" (minoriteten) skal bli like "oss" (majoriteten), noe som da betyr assimilering. Og vi er også med en gang over på forholdet Innvandrer - "Etnisk Nordmann", hvor begrepet integrering oftest knyttes til i dagens Norge.

Det blir ofte sagt fraser som viser misforståelser av begrepet integrering, som f.eks; "Han er jo så godt integrert i det norsk samfunnet." Og oftest mener man da at personen er så lik oss norske...men da er det ikke integrering, men assimilering det snakkes om.



.Kommenter gjerne bloggposten.


.

tirsdag 20. oktober 2009

"Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien"...?

Denne kom til meg som "kjedemelding", fikk lyst til å dele den,
den er ikke "min" men likevel, her kommer den:

En liten, men viktig historie.

En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann,
fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent
kjemmet og med perfekt barbering (selv om han
faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et
gamlehjem i dag.

Hans 70 år gamle kone har nettopp gått bort og
gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange
timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da
jeg kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga
jeg ham en liten beskrivelse av det lille rommet,
inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i
vinduet.

'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han,
med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se
sine nye hundevalp. 'Hr. Johansen, vent til du har
sett rommet,' sa jeg.

'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han.
'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien.
Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å
gjøre med hvordan møblene er arrangert... det er
hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller.

Jeg har allerede bestemt meg for å like det.
Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når
jeg våkner.

Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og
tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av
kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg
ut av sengen og være takknemlig for de delene som
funker.

Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine
øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene
jeg har lagret gjennom livet..

Høy alder er som en bank-konto.
Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd, så må det være å
sette inn mest mulig lykkelige minner på bank-kontoen
din!

Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto
med.

Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles!'
Husk disse enkle reglene for lykke;

1. Fri ditt hjerte fra hat.
2. Fri din tanke fra bekymringer.
3. Lev enkelt.
4. Gi mer.
5. Forvent mindre.


Jeg lærte noe av dette,
men likevel ikke alltid så lett å gripe lykken...i hverdagen..

Les også "Drømmene til fattige og rike".




.

mandag 19. oktober 2009

Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte...

Hvis jeg gir meg i kast med å tenke på alt det som det har vært skrevet om i forhold til det å være sykmeldt den senere tid, så kan jeg faktisk bli ganske nedfor, og ta det inn over meg. Være trist og lei fordi jeg kan føle jeg blir mistrodd når jeg ikke har klart å jobbe i de siste 2,5 årene. Men så må jeg bare prøve å heve meg over det, og si at "alle er ikke like". Og jeg mener faktisk det er en del mennesker som med fordel skulle tillatt seg å være syke en dag eller to, men de tørr ikke fordi det er jo forventet at en skal være på jobb. "Jeg har jo ikke feber, så på jobb må jeg jo kunne gå". Slike tanker hadde jeg selv i lang tid før jeg ble sykmeldt.
Jeg følte meg så uendelig sliten, uvell og ved siden av meg selv. Alt jeg så fram til var helga, for da skulle jeg gjøre ferdig alle forberedelser til foreldrekonferanser,ansvarsmøter,foreldremøter, personalmøter, forberede opplegg i barnehagen, skrive planer og la meg inspirere av de nye faglige vinklingene . For når jeg kom fra dagens jobb i barnehagen, hvor jeg jobbet som pedagogisk leder, orket ikke jeg mye forberedelsesjobb, da var jeg bare helt utslitt. Og helgene ble brukt til å prøve å komme nogenlunde ajour. Men jeg kom jo aldri ajour, og fikk heller aldri hvilt nok og gjort ting som bygde meg opp. Det eneste jeg orket å "tvinge" meg til, det var å trene 2 ganger i uka. Det gjorde godt!

Jeg holdt på å presse meg slik gjennom jobbedag etter jobbedag i ganske lang tid, hørte ikke på kroppens små beskjeder om å ta det med ro. Alle vondtene jeg fikk og det konstante trykket over brystet, det prøvde jeg å ikke fokusere på. Men så måtte kroppen tydeligvis bruke høyere stemme for at jeg skulle lytte, og da måtte jeg stoppe opp. For når en hyperventilerer på jobb, har mest lyst til å bare legge seg under bordet og bli der etter perosnalmøter o.l, da måtte jeg ta meg en tur til legen. Hun sykmeldte meg i 2 uker. Så prøvde jeg meg igjen på jobb, men alt kom tilbake med samme kraft. Og legen sa at jeg måtte bare belage meg på et lengere avbrekk fra jobb. Når hun sa det, da kjente jeg hvor sliten jeg var, da tok jeg det inn. Da ville ikke kroppen gjøre det jeg hadde lyst til. Den nektet bare å samarbeide. Jeg ble værende mye inne, orket ikke gjøre noe, men takket være min gode kjære hund, måtte jeg ut med henne hver dag. Det hjalp å komme ut litt, men ellers isolerte jeg meg, og ble asosial. Orket lite og ingen ting. Satt bare der. Legen min har sagt mange ganger i ettertid: "du skulle ha hørt mer på kroppens signaler og tillatt deg og blitt hjemme fra jobb en dag i ny og ne, når du ikke følte deg helt på høyden". På den måten mener hun jeg kunne ha tatt meg inn igjen. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet iallefall at jeg presset meg lenge, og trodde hele tiden det skulle bli bedre bare jeg ble ferdig med det ene og med det andre...Men det ble ikke slik.

Når jeg ble sykmeldt, ble jeg asosial, men var jeg i fora hvor jeg måtte forholde meg til folk, var jeg supergod skuespiller. Jeg kunne smile og snakke til dels som vanlig, men var liksom ikke der, det var bare en forestilling jeg spilte. Jeg var ved siden av meg selv. Og etter en slik seanse var jeg enda mer sliten, for brukte veldig mye energi på å være "naturlig". Det er skummelt og tenke på nå, jeg var ikke ærlig hverken med meg selv eller andre.

For å komme meg på fote gikk jeg jevnlig til lege og fikk også en del samtaler med bedriftspsykolog. Det gjorde at jeg kunne begynne å bli mer tilstede i mitt eget liv igjen, se hva jeg måtte jobbe med, endre på, godta osv. Slik kunne jeg begynne å kjempe meg tilbake, ikke bare være ved siden av meg selv. Midt opp i alt dette kaoset døde også min mor etter noen ukers sykdom. Det bidro jo heller ikke til at min situasjon ble bedret. Men etter å ha vært sykmeldt i et år fikk jeg komme på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Det var et fantastisk opphold, med mange i tilsvarende situasjon, og med mye samtaler, og enda mer trening i sal og i svømmebasseng og ridning. Det var en utolig opplevelse å være der. Det var som å være i en boble, en boble hvor vi var i senrum, og ingenting annet betød noe. Jeg så knapt på tv, mobilen la jeg på rommet, pc brukte jeg max 3 ganger på 5 uker. Helt og holdent bare til stede "her og nå", - og det trengte jeg. Helt ufattelig opplevelse!

Iallefall kort fortalt, så gjorde det oppholdet på AiR at jeg fant ut at jeg måtte komme meg videre, over i ny jobb, og i den forbindelse videreutdanne meg. 2 videreutdanninger fikk jeg godkjent av NAV. Den ene om "Norsk som andrespråk og samfunnskunnskap" og den andre i"flerkulturelt arbeid". Nå har jeg fullført det første, det var på ett år, det andre er over to år, og til våren er jeg ferdig med det, og håper det er jobb å få i forhold til Voksne med flerkulturell bakgrunn. Jeg jobber noe nå også, i voksenopplæringa, i sær med de med analfabetisk bakgrunn, og synes det er veldig inspirerende.

Jeg har lært en viktig lekse, det å være ærlig med meg selv. Tillate meg å si at jeg er sliten, tillate meg å ta en pause for å ta meg inn igjen, og det aller viktigste jeg har lært er å gjøre mer av det som bygger meg opp og mindre av det som bryter meg ned.

Men kunne jeg valgt, så ville jeg ha levd mer i pakt med meg selv på jobb tidligere også, så hadde jeg kanskje sluppet å bli utbrent, utlsitt og tom for energi. Og jeg kunne enda forholdt meg til et yrke jeg ser på som viktig og givende; nemlig det å jobbe som førskolelærer. Men 15 år som pedagogisk leder i barnehage var visst nok for meg, og jeg må over i noe annet, for å komme videre. Og håper jeg har fått noen erfaringer med meg som gjør at jeg unngår å gå i den samme fella igjen. For å bli utbrent og tom for energi, det er uendelig tungt, og det er ingen som ønsker å oppleve det igjen. Derfor oppleves mistenkeliggjøringen rundt det å ikke mestre jobben sin, mistenkeliggjøring rundt det å være sykmeldt, uendelig vondt.

Les gjerne innlegget om: Stillhetens tanker



.Kommenter gjerne innlegget!

torsdag 15. oktober 2009

Noen tanker rundt at Polen er nest nederst på listen som Norge er på toppen av.

I sist blogg skrev jeg "Kan vi stole på hverandre eller er vi på vei til å miste hverandres tillit"? Utgangspunktet var den Europeiske undersøkelsen om hvilke lands innbyggere som var mest tillitsfull...ellers minst skeptisk, eller mest naive om du vil. Der kom Norge best ut. Og jeg trakk også inn sykelønnsordningen som en del nordmenn nå ser ut til å utnytte. Kanskje er vi ikke så naive, eller ikke så mye å stole på lenger....

I denne Europeiske undersøkelsen ser jeg at Polen er på nest siste plass. Jeg har noe kjenneskap til Polen og polakker. Jeg trives godt i Polen og han mange Polske venner. Når jeg har vært på reise i Polen, så har jeg opplevd å bli snakket til i butikker av butikkpersonell som har bedt meg lukke igjen vesken min ordentlig når jeg har gått ut av butikken. For de syntes jeg gikk så "vågalt" med vesken min litt åpen. Der holder man vesken godt inn til seg. Og går iallfall ikke med den litt åpen, slik som jeg og mange andre nordmenn sikkert ville ha gjort her i Norge.

Jeg har også en annen opplevelse med polakker i forhold til "det å bli stolt på", det er en uttalelse en polsk venn av meg kom med. Det gjaldt at han ville vi skulle komme på ferie til Polen. Jeg sa jeg ikke hadde så mye ferie igjen det året. Hvorpå han sier: "Men har du brukt opp hele kvoten at sykedager da? Har du ikke noen dager igjen der?" Jeg sa: "Men de dagene er jo hvis jeg blir syk, kan jo ikke reise på ferie de dagene!" "Det kan du vel", sa han" du har jo krav på dagene dine!" Denne samtalen har jeg tenkt en del på etterpå, den viste meg at den tilliten vi bygger på i Norge, den er ukjent for mange fra andre land. Det er ikke fordi de er kriminelle, men fordi de ikke er vant til å tenke at de skal stole på systemer og på folk. De er i utgangspunktet skeptiske til å stole på systemer. Slik er det også når vi sitter ute i hager i Polen. Hvis vi skal gå vekk fra stoler og bord, ryddes de vekk. Her hjemme lar jeg de stå ute. Det samme med klær, de må taes inn eller henges slik at ikke de kan nåes fra utsiden. Systemet er lagt opp på en helt annen måte. Og de har har heller ikke stor tiltro til at ting skal bli som politikerne lover. Vi i Norge har vel heller ikke grunn til å håpe at alt blir gjort som de sier, men mer blir gjennomført som blir lovt av politikere her enn i Polen. Og vi opplever heldigvis sjelden at politikere kan kalles korrupte, noe som dessverre er mer vanlig i Polen.

Det er heller ikke bare i forhold til politikerne det er korrupsjon eller bestikkelser. Det er ikke mer enn få år siden jeg vet at en ung jente ikke fikk komme inn på Universitet hun hadde søkt på i Polen, selv om hun bestod opptaksprøvene og hadde gode karakterer, - grunnen var at hun ikke hadde foreldre som kunne betale for at hun skulle beholde sin plass på lista. Hun mistet sin rettmessige plass og kom ikke inn på Universitetet. Det er også vanlig hvis man har bekjente på sykehus, at pårørende gir gaver til sykehuspersonell i form av kaffe, sjokolade eller likenede. Det virker som det er helt vanlig at man må passe på seg selv, ikke stole på at man skal få sine rettmessige behov og rettigheter tilfredsstilt uten å "bestikke" de som styrer og bestemmer. Og er det noe en har rett til, så skal det brukes, er det kanskje en slik tanke som er i ferd med å bre seg noe blant oss i Norge også?

Kommenter gjerne dette innlegget!



.

Kan vi stole på hverandre eller er vi på vei til å miste hverandres tillit?

Jeg har hørt på nyheter, lest på nett og i aviser om at vi i Norge igjen topper en kåring. Denne gangen i en Europeisk undersøkelse angående om vi stoler på andre mennesker, og det gjør vi altså i Norge! Fire av fem nordmenn sier de stoler på folk flest. En kan jo velge om en vil være stolt av det eller ikke. Det er jo godt at vi har tiltro til folk, men det må ikke bikke over til naivitet.

Noe som kan bidra til at vi har tiltro til folk flest kan nok henge sammen med at vårt samfunn er bygd på likhet og likeverd. Vi har ikke hatt noen adelsklasse som har bygd opp forskjeller, derfor har vi mindre forskjell på fattig og rik hos oss enn i mange andre land,. Vi har vært noenlunde på likefot med hverandre i dette landet, og av den grunn også kanskje stolt mer på hverandre opp igjennom historien. Vi har også lite korrupsjon, og er vant til at det som blir sagt til oss, og tiltrodd oss, det har vært sant og vært til å stole på.

I de samme medier som jeg har lest om det med at vi er tillitsfulle....eller naive, har det også i de senere dager vært mye skriving om sykelønnssystemet vårt. At vi er mer syke enn før, blir fortere hjemme hvis vi føler oss litt uvell i kroppen. Da kan en jo spørre seg om det har med å gjøre at det å stole på, og det å bli stolt på, ikke er så viktig lenger. Er dette som kommer fram i undersøkelsen noe som er i ferd med å endre seg? Er vi ikke syke når vi blir borte fra jobb? Prøver vi bare å lure vår arbeidsgiver, og hvorfor skjer så dette? Begynner vi å bli mer mistroiske, bli litt mindre naive, tar oss mer til rette? Misbruker vi andres (vår arbeidsgivers) tillit? Og vil en slik undersøkelse om noen få år vise at vi endrer oss, at vi er ikke så naive og tillitsfulle lenger...Det er det bare tiden som viser. Men et tankekors er det?

Legg gjerne igjen kommentar! :)


.

onsdag 14. oktober 2009

Hjertets to deler: En for å GI og en for Å TA I MOT.

Tidligere i mitt liv skjedde det ting, som gjorde at jeg ikke lenger kunne jobbe i mitt opprinnelig yrke som førskolelærer. Jeg måtte omskolere meg, og det er jeg i full gang med nå. I prosessen for å komme videre trengte jeg hjelp av ulike hjelpeapparat. Noe fungerte dårlig, men heldigvis fungerte også mye bra. I den prosessen har jeg også kontakt med folk i hjelpesystemet som er av utenlandsk opprinnelse. Det som jeg opplevde som mest positivt var en i hjelepesystemet med utenlandsk opprinnelse som stod på veldig på mine vegne. Denne personene bidro mye for å hjelpe meg til å velge rett, og finne ut av ting. Jeg uttrykte min store takknemlighet til denne personen pr mail, og sa at det var til stor hjelp. Jeg følte virkelig jeg ble tatt på alvor. Da fikk jeg en utrolig mail tilbake. Den vil jeg dele her. Jeg har anonymisert den, så den ikke kan spores tilbake til hvem avsender er, forøvrig er innholdet det samme.

"Tusen hjertelig takk for de fine og hyggelige ordene du har skrevet til meg. Det jeg har gjort er en del av et menneskets og en hjelpers ansvar og oppgave. Jeg har gjort det fordi jeg er et menneske og en hjelper som skal gjøre slik jeg har gjort, og kanskje enda mer og enda bedre. Jeg gjør dette fordi mennesker vi omgås kan vi ikke overse, vi er avhengig av hverandres oppmerksomhet, kjærlighet, "brysomhet", omtenksomhet, varme, og anerkjennelse. Vi har behov for å elske og å bli elsket. Vi må dele vårt hjerte i to deler, den ene delen skal ha ansvar for å GI varme, glede, kjærlighet og anerkjennelse til de vi omgås, og den andre delen skal ha ansvar få å TA IMOT alle disse gode, menneskelige egenskapene. Når du skriver disse takkeordene til meg, og jeg skriver dette til deg, blir jeg da glad fordi jeg føler da at begge to delene av mitt hjerte har gjort sin oppgave. Da må jeg takke deg for at du ga meg denne muligheten, nemlig å gjøre aktive begge delene av mitt hjerte. Tusen hjertelig takk for det!


Når jeg mottok den mailen, måtte jeg lese den mange ganger. Jeg forstod at ting kan sies på så uendelig mange måter, og denne måten ga meg nye tanker.




.

"Den som vet" .... Arabisk Ordspråk.

Den som ikke vet,

og ikke vet at han ikke vet,

han er en tosk. Sky ham!

.

Den som ikke vet,

og vet at han ikke vet,

han er oppriktig. Undervis ham!

.

Den som vet,

og ikke vet at han vet,

han sover. Vekk ham!

.

Den som vet,

og vet at han vet,

han er klok. Følg ham!

.

(Arabisk ordspråk)


.

tirsdag 13. oktober 2009

Når vi boner belegget, får vi høyt belegg da?

Jeg får stadig påminnelse om hvor vanskelig det er å lære norsk for utlendinger. Eller at det er vanskelig å lære språk i det hele tatt. For vi lærer språk med vårt morsmål som mal. Vi lærer utfra de begrepene vi har. På et nytt språk møter vi kanskje et ord som kan bety flere ting, et såkalt "homonym"-> Lik form men ulik betydning.

Akkurat dette fikk jeg en liten opplevelse av for ikke så lenge siden. En jeg kjenner, med utenlandsk opprinnelse, har en jobb i forhold til et forsamlingslokale. Der har han bl.a ansvar for renhold og for utleie av lokalet. Han hadde fått beskjed om å bone bellegget, noe han gjorde. Men så hadde han også fått beskjed om at han måtte jobbe for å få et høyt belegg i storsalen. Og det skjønte han ikke... For han tok for gitt at belegg var belegg, dvs gulvbellegg. Mens det i sak 2 var det et stort antall leietakere som ble etterspurt, slik at belegget kunne bli høyt...

Ja du verden, du verden..., og dette språket tar vi for gitt? Ha en strålende dag med eller uten belegg både her og der.. :)

Se også blogginnlegg om flisespikking av ord.




.

mandag 12. oktober 2009

Ulike musikktyper kan snakke til følelsene: ...... -"Du hast"-

I forrige bloggpost om Orgelkonsert i Søm kirke, skrev jeg at musikk snakker til følelsene. Jeg mener også at musikk snakker til kreativivteten, og setter i gang prosesser.

Jeg har i den senere tid jobbet med å finne tema for en semesteroppgave jeg skal skrive i forbindelse med studiet i Flerkulturelt Arbeid som jeg for tiden tar. Har hatt noen tanker om hva jeg skal skrive, men ganske løse tanker som har vært vanskelig å konkretisere.

På formiddagen i dag var jeg på Spinning hos Friskis og Svettis, jeg spinte i vei, og ga alt. Under Ramstein sin sang: "Du hast", så kommer det plutselig en ide om tema ned i mitt hode. Det kom bare dalende, og var ganske klart for meg. Det satt også fremdeles i mitt hode når jeg var hjemmme 45 minutter seinere. Nå har jeg skrevet det ned på papir, skal tenke litt mer på det, men det er absolutt noe å bygge videre på, så kanskje Rammstein og "Du hast", var med å få meg til å bli åpen for et tema til problemstilling jeg kunne jobbe videre med. Mange kan sikkert lure på hvorfor denne sangen gjorde meg så kreativ da men....





Les gjerne om "musikk som snakker til følelsene våre - Orgel"



.

søndag 11. oktober 2009

Musikk kan snakke til følelsene våre. Orgelkonsert i Søm Kirke.

Søndag var jeg på en flott orgelkonsert i Søm Kirke i Kristiansand. Det var en stor opplevelse! Mons Leidvin Takle hadde konserten, hvor han spilte alt fra "Kjerringa med staven" via kjente salmer og egenkomponerte stykker til "We meet again", og alt ble selvsagt nydelig improvisert rundt.

Vi har lenge hatt lyst til å se Søm Kirke, som er en ganske ny kirke, med glassmalerier av Kjell Nupen. Og det var en flott opplevelse å sitte der og høre orgeltonene strømme mens en så på de flotte fargene som Nupen hadde fått fram i glassmaleriene. Bare ved å sitte og se på vinudene, så jeg utrolig mange figurer i glassene, noen av figurene var der bare en liten stund, klarte ikke å finne tilbake til det jeg syntes jeg så... Og fargene forandret seg ettersom det ble mørkere og mørkere ute. Musikken og de fine glassmaleriene klarte faktisk å få meg til å være ganske mye tilstede "her og nå", og det var deilig. For ofte fyker mine tanker rundt om kring når jeg sitter slik og skal oppleve. Men jeg var veldig til stede, og følte at musikken og glassmalerier "snakket til meg". Det var en god opplevelse.
Takle fortalte et lite "eventyr" i starten, som jeg likte godt. Det var ca som følger:

Gud så at mange i verden var triste og hadde det vondt, da kalte Gud til seg musikken, og sa til musikken: "Gå ut i verden og gjør mennesker glade". Musikken svarte:"Hvordan skal jeg få det til, jeg har jo ingen ting å bidra med". "Jo" sa Gud, "du kan snakke til følelsene, og trøste følelsene, det er det du kan" sa han til musikken. Så gikk musikken ut og snakket til følelsene og menneskene deres, og verden ble et vakrere sted.


Hvis du vil lese mer om Søm kirke så se her: Søm Kirke , Bygg uten grenser

Hvis du vil lese mer om Kjell Nupen sitt arbeid i Søm kirke så gå inn på denne siden, og se på videor, og Søm kirke. Kjell Nupen

Hvis du vil høre Mons Leivin Takle spille, så hør dette flotte stykket:Aurora Borealis:





.

Litt flisespikking i forhold til bruk av ord.

Jeg har i den senere tid tenkt på det med valg av begreper i forhold til så mangt. Blant annet i forhold til Innvandrergruppene og begreper som Rasisme - Nyrasisme som jeg har skrevet om tidligere.

Noen ganger mener jeg at vi kan spore av en samtale ved feil ordbruk. Slik som når en sier "Nei, der misforstod du meg, det var ikke det jeg mente". Ved å kommunisere slik, så blir fokuset slik at det jeg sier og mener, slik skal alle forstå det. Men i en kommunikasjon er det så mangt som spiller inn. Vi kommuniserer utfra vår "ryggsekkviten" dvs alt vi har med oss fra oppvekst, kunnskap, sosiale opplevelser, holdninger osv. Altså utfra våre erfaringer ("ryggsekkviten") kommuniserer vi, og i en kommunikasjon er det både sendere og mottakere. Derfor behøver det ikke være at det er de andre som misforstår, men de andre forstår det på en annen måte, de forstår utfra sitt ståsted. Derfor kan vi også bli "misforstått" når vi sier at "de misforstår". Det dreier seg heller om "ulik forståelse".....Jeg har min forståelse, og du har din forståelse...




.

tirsdag 6. oktober 2009

Begreper og ord i Innvandringsdebatten ; Nyrasisme - Klassisk Rasisme.

I media brukes mange ord i Innvandringsdebatten som jeg tror ikke blir forstått fult ut, og som man da blir provosert av. Jeg sier ikke dette for å si at vi er dumme, men det kommer stadig til dels nye begreper, som gjør at en kan komme til å kommunisere forbi hverandre i stedet for med hverandre.

Det jeg har mest i tankene nå er Majoran Vivekananthan i avisen Utrop sitt utspill om at Regjeringen er Nyrasistisk. Og begrunner det med at Regjeringen ikke har et eneste tiltak som er ment å bidra til å at innvandrere kan beholde sitt språk eller kultur. Det som skjer er at han blir beskyldt for å skyte langt over mål, "vi" er da ikke nyrasistiske! Når jeg har hørt med folk litt rundt om kring, kan det virke som noen tror det dreier seg om nynasisme og ikke Nyrasisme også. Eller at folk ikke kan forstå at det er noen vits at begrepet nyrasisme skal brukes, "vi" har jo begrepet rasisme allerede. Det fungerer bra nok, mener mange. Men det er faktisk en forskjell på begrepene Nyrasisme og Rasisme.

For når man går litt inn i ordet "Nyrasisme" så er det definert slik som Vierkananthan selv sier det. Det er negative handlinger basert på kulturell, etnisk, religiøs bakgrunn. Mens Klassisk Rasisme er basert på rasemessig tilhørighet.
Utfra det kan en si at fokuset i Nyrasismen ligger på kulturforskjeller, livsstil, kulturenes uforenlighet, kulturell mangfold vs monokultur.
Mens fokuset i Klassisk Rasisme ligger på påståtte medfødte, positive eller negative intellektuelle og moralske egenskaper.
Når en ser på holdningene i Klassisk Rasisme og Nyrasisme er de stort sett de samme. De er preget av negative fordommer, negative holdninger og menneskeforrakt.
Når vi så går over til hvordan Nyrasisme og Rasisme viser seg på handlingsplanet, så er det igjen en forskjell. I Nyrasisme viser det seg ved maktutøvelse i form av ekskludering, negativ omtale, mobbing, sjikane, usynliggjøring, trusler, forfølgelse, skepsis og negative forventninger. Når en ser på hvordan Klassisk Rasisme viser seg på handlingsplanet går det på handlinger som angrep, utnyttelse, diskriminering, apartheid, ekskludering, undertrykkelse, utrydding og forfølgelse.
Det er altså en forskjell på Nyrasisme og Klassisk Rasisme, men noe er også likt. Men her mener jeg at ulike forståleser av begreper er med på å gjøre en debatt vanskelig. For når parter har ulike formeninger i hodet om hva de snakker om, blir det ikke en samtale om samme sak. Partene snakker i stedet forbi hverandre.

Les gjerne også om "vi" og "de".

onsdag 30. september 2009

Min kjære Trixie Hund er blitt en gammel dame.



For 14 år siden hentet vi et sort lite nøste på Flekkerøya, hun var 8 uker, en deilig liten skjønnhet som vi kalte Trixie. Hennes fulle navn er Trixie Hund :) Eller også kalt både Flekkerøyjenta etter hvor hun kommer fra og "Tiggesiri". - Og da skjønner dere nok at vi har skjemt henne litt bort med å la henne tigge....iallfall tigger hun av de som gir henne mat, slike som morfar, farmor, Zdzislawa og andre, - de får gjennomgå!
Trixie er en Eventyrblanding, en blanding av Flatcoated Retiver, Border Collie og litt Cocker Spaniel. Hun har bestandig vært snill og god, men begynner nå å bli gammel. Jeg kan enda huske den første natta vi hadde henne, vår eldste sønn på da 12 år måtte ligge sammen med henne på kjøkkenet, for hun pep og lengtet etter mammaen sin.
Jeg ser stor forskjell på dagene da hun var liten valp og nå, og det er vel naturlig, - men ganske trist også. I sær er det trist den utviklinga som har skjedd nå den siste tiden, da alderen for alvor har innhentet henne.
Før når jeg stod opp om morgenen kom hun løpende fra liggeplassen sin, og var klar for dagen med hopp og sprett. Vi måtte ha en liten kose-og-prate-stund før jeg gikk på badet. Nå står jeg opp og jeg kan høre henne snorke på liggeplassen, men hun hører meg ikke når jeg står opp. Som regel har hun merket meg mens jeg har vært på badet, og står utenfor når jeg lukker opp døra, blid og logrende. Klar for å slikke litt vann i dusjen (!) og få litt kos.
Så kommer det hun alltid har likt best, både før og nå: Nemlig mat! Der er det lite forandring, kun at hun spiser noe seinere enn da hun var yngre. Hun elsker mat, og kunne spise til hun sprakk tror jeg... Neste ting som skjer i heimen er tur, og der er hun også som før: Nemlig kjempeglad for tur. Hun ulte av glede for tur før og uler av glede for tur nå. Og vi går en tur på ca 40 -50 minutter hver morgen, det går litt seinere nå, men det er mest pga at hun skal lukte så mye mer nå enn før. Jeg har lagd meg en liten teori der, for som dere har forstått så hører Trixie Hund lite, og det virker som luktesansen den er ekstra skjerpet pga manglede hørsel, men det er bare en teori jeg har. Men iallfall så sier jeg noen ganger at jeg ikke føler jeg går tur, men står tur. For alt skal luktes på. Dyrlegen sa for et par år siden, at hun hadde så godt av morgenturene sine, og alle luktene hun fant ga henne en hjernetrening og ga henne noe å fantasere om når hun kom hjem. Og da klarer jo ikke jeg å nekte vår gamle dame å lukte! :) Så da står hun der og lukter til hun er ferdig, mens tiden går.
Når vi gikk tur tidligere kunne hun gå en del fri når det var lov, for hun kom når vi ropte, men nå tørr jeg ikke det, uten på helt spesielle områder, for nå hører hun ikke. Men jeg går alltid med en hundeføyte som hun kan høre, hvis vi er heldige... Men altså så går hun nok mer i band enn tidligere, men hun trives på tur uansett.
Før hoppet hun også fra stein til stein i sin turglede, men nå klarer hun ikke komme opp steiner og skrenter lenger, da snur hun gjerne og går en annen vei.
Når hun kom hjem fra tur før, så sov hun litt og så var hun i full gang igjen. Men nå sover hun hele formiddagen. Da kommer hun tuslende litt småforvirret midt på dagen. Før tuslet hun alltid etter meg der jeg var. Men nå kan hun plutselig bare våkne og begynne å vandre rundt i huset for å lete etter meg, og jeg kan rope og klappe, mens hun står og ser en annen veg. Hun hører meg ikke.
Når jeg før lagde mat på kjøkkenet kom hun for å følge med om jeg mistet noe på gulvet. Men nå merker hun ikke at jeg lager mat. Hvis jeg mistet noe ned før og hun var et annet sted i huset, hørte hun det og kom hun løpende, men nå er det stilt når jeg lager mat. Uvant i grunnen.
Hun kan ofte legge seg på kjøkkenet for å sove nå, for på den måten har hun nok funnet ut at kanskje hun våkner når jeg begynner med noe mat der.
Før hørte hun hver liten smule jeg la i matskålen hennes, men nå hører hun det aldri. Men hun har begynt med en ny sak der, for hun tar seg gjerne en runde om matskåla i ny og ne for å sjekke om det har kommet noe der, for sikker hets skyld liksom.
Før hørte hun oss før vi kom inn, i sær hørte hun alle biler eller skritt i singelen på utsiden av huset, og bjeffet og var klar når vi kom inn. Nå går vi inn, ordner det vi skal gjøre og Trixie sover videre. Etter hvert kommer hun kanskje, litt fortumlet og forvirret over at vi er hjemme.
Hun reagerte også alltid på dørklokka, bjeffet til og løp til døra. Nå når det ringer på døra, så sover hun bare videre, men ser hun oss går mot døra, tolker det dithen at nå kommer det nok noen, og blir logrende med oss.

Når vi sitter og slapper av om kvelden kommer gjerne Trixie Hund og skal være sammen med oss, det er nesten det samme som før. Men nå er det hun som vil legge seg først når det er kveld. Da kommer hun og står foran soveromsdøra, og slipper vi henne inn, legger hun seg på et teppe hun har ved siden av senga vår. Når vi legger oss, går hun ofte og legger seg på et annet rom, hun må bare liksom få lagt oss først :) slik at hun vet hvor vi er.
Før hadde hun en nattsoveplass som var en seng på et arbeidsrom, der klarer hun ikke hoppe opp lenger, så hun har fått lov å ligge på et teppe i sofaen på mitt arbeidsrom. Der sover hun om natta nå.
Før vi legger oss, må hun ha seg en tissetur, DET synes hun er noe stort tull! Hun sover jo, og vil ikke vekkes lenger. Før kunne vi bare si "Kom nå skal vi :) tisse", og så gikk hun ut og tisset, men nå hører hun jo ikke dette, men kommer når vi henter henne og får tisset før hun går i halvsøvne tilbake til sin soveplass.

Gamle hundedama vår har begynt å lukte litt spesielt. Gamle damer gjør vel ofte det. Hun lukter vondt av munnen når hun puster med åpen munn. Hun lukter rart av hele seg noen ganger, og så slipper hun ofte litt gass som lukter ganske så ille... Ja ja det er ikke alt som fungerer på gamle Trixie Hund. Men du verden hvor god hun er.
Hun setter seg ved vinduet og ser etter folk som kommer fra jobb, hun besøker naboen når det lukter mat hos de, hun er ofte der når vi er på reiser, så vi har litt delt omsorg :). Hun er kjempeglad for besøk, i sær av kjente som de unge som har flyttet ut med kjærester, og andre venner og kjente. Men blir det for mye mas med besøk, går hun vekk fra oss og legger seg på kjøkkenet eller en annen plass hun kan være for seg selv.
I den sendere tid har det kommet 5 hunder til i familien, Dvs våre 2 gutter har fått seg hunder). Trixie synes det er gøy og ha fått besøk av disse krabatene, men når de blir for masete tusler hun vekk og legger seg. Alt med måte tenker hun. Når hun ikke orker mer ståk sukker hun og trekker seg tilbake.
Som nevnt er hun veldig glad i nabofamilien, i sær deres lille datter på 3 år. Det er et nært og ekte vennskap mellom hund og liten jente der. Gjensidig god respekt som er uvurderlig verdsettes av begge parter
.
Nå har Trixie hund fått en ganske stor klump på magen sin, som er en form for syste, uten at noen kan si hva den inneholder. Vi har hatt henne til dyrlegen, og hjerte henens tilsier at hun kan kanskje klare en operasjon,eller kanskje ikke. Vi har vurdert fram og tilbake, og har kommet fram til at vi ikke vil utsette henne for en operasjon. Så det blir at vi lar henne leve med den klumpen så lenge det ikke plager henne nevneverdig. Når vi ser det hemmer henne i livsutfoldelsen så får vi ta den vanskelig kontakten med dyrlegen, for å gi henne den siste ro og hvile, etter et stort berikende liv for vår familie. Trixie Hund vil alltid være min gode hundvenn, selv når vi ikke har henne mer.
Når jeg skriver dette kan jeg lukte at hun har fått middagrester til mat i dag, det får hun nemlig litt gass imagen av på sine gamle dager Men middag smaker så utrolig godt innimellom synes hun, vår kjære gamle fornuftige hundedame på 14 år. Og noen goder må man jo få når en er blitt en gammel pensjonist som vår kjære Trixie Hund.





.

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer..3 ..... Synd det er krig i et så nydelig land...

En venn av meg som kommer fra et område i verden som er mye preget av krig opplever at ting blir sagt til han som han reagerer på. Ting som blir sagt er kanskje ikke så galt ment, men det kan oppleves som ganske provoserende.

En slik episode var når en kollega av min venn sa til han at han hadde sett en dokumentar fra hans hjemland, og det var jo så vakkert der. Min venn var jo enig i det, og syntes det var koselig sagt. Men så sa denne kollegaen: " Synd det er krig i et så nydelig land, ellers kunne jeg jammen tenkt meg på ferie dit." Det denne kollegaen ikke tenkte på, var at det faktisk er en god del mennesker som bor i dette landet, som ikke ønsker krig, som gjerne vil ha fred, ikke for at det skal komme turister dit, men fordi de vil ha frihet. De ønsker å kunne bygge opp sine hus, sitt land, sin infrastruktur, sitt utdanningssytem igjen osv, slik at de kan få et liv hvor de kan leve og utvikle seg i fred og frihet.
Det er kanskje flere som kunne ha kommet til å uttrykt seg på denne måten, fordi vi i Norge tenker utfra vårt ståsted. Og vi tenker utfra hvor det er fint, at dit vil vi reise, uten å tenke på de som lever der i ufred og som offer for naturkatastrofer daglig. Og mange av de har heller ikke anledning til å reise vekk, komme vekk fra disse stedene.
Se forøvrig bloggpost om Turister og Omstreifere.



.

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer.. 2...... Barnevogn..

Jeg vil fortelle en episode jeg hørte fortalt av en venn av meg som opprinnelig kommer fra Afrika. Han har bodd 15 år i Norge, men har mange opplevelser av det å ha en annen bakgrunn. Og jeg lærer stadig at det er flere måter å se en sak på.

Han fortalte han hadde hatt besøk av sin gamle tante som hele sitt liv hadde bodd på den Afrikanske landsbygda. På en av de første dagene i Norge, var de ute på en spasertur. Da kommer det en ung mor mot dem med et barn i en barnevogn. Tanten sier "Hva er det for en kasse hun dytter foran seg". Min venn svarer "det er en baby oppi der, det er en barnevogn". Men nei det kunne ikke tanten forstå at noen kunne legge et barn oppi en kasse og dytte foran seg. "Hvordan kan det barnet da bli kjent med sin mor via sin lukt og hudkontakt" sa tanten, og fortsatte videre "Et barn har vært inni sin mor i hele svangerskapet, og skal fortsette sin nære kontakt ved å bli båret inntil kroppen den første tiden etter fødsel, ikke legges i en kasse på hjul!" Da de nærmet seg moren med barnevogn sa min venn at han ville stoppe og spørre om de kunne se på barnet, og det gjorde de. Men likevel var ikke tanten overbevist om at norske babyer hadde det noe godt med å bli lagt slik. Og det hele toppet seg for tanten da en ung jente kom mot dem bærende på en liten Chihuahua-hund. Da slo hun hendene sammen og utbrøt, "for et rart land, her legger de ungene i en kasse på hjul i stedet for å bære de inntil kroppen, mens små hunder bærer de slik jeg ville ha båret et lite barn!"

tirsdag 29. september 2009

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer.. Blikkontakt

Jeg var på en tur med deltakere i norskopplæringen. En gutt på 20 år som jeg kjenner ganske godt, kom bort til meg og sa, "kan jeg få spørre deg om noe", jeg sa selvsagt "ja". Så sier han ; "Jeg vil gjerne snakke med deg og samtidig øve meg på å se deg i øynene. Der jeg kommer fra kan jeg ikke se lærer eller sjef i øynene, men her i Norge må jeg se folk i øynene, det er vanskelig for meg. Kan jeg øve meg på deg?" Og selvsagt kunne han øve seg på meg. Han fortalte i samtalens løp at han hadde tidligere øvd seg på jevnaldrende venner, men nå var det altså meg han ville øve seg på. Det er så godt når de er åpne om slikt, og det formidlet jeg videre til han også. Det er godt å se de vil lære, men samtidig er det godt å vite om de ulike kulturers ulike forhold til bruk av blikkontakt. Jeg tror at bruk av blikkontakt er noe av det som er mest ulikt i ulike kulturer.
Kan f.eks også nevne at hvis man går på gata i Ghana og møter blikket til en Ghaneser, så må en hilse på denne personen. Hvis ikke er en uhøflig.

mandag 28. september 2009

Kjenner du en innvandrer?

Vi norskinger har ofte mange meninger om hvordan utlendinger er. Men blir vi spurt om vi kjenner en utlending, så er det faktisk få av oss som kan si at vi kjenner en.
For lenge siden, på 80-tallet og begynnelsen på 90-talet, så husker en del av oss at det var opptøyer i Brummundal med en del rasistiske tendenser. Dette ble tatt tak i , og det hele ble snudd. For å få det til så hadde Raundalen og Lorentzen et prosjekt de kalte "Brummundal på nye veier". Der gikk de skikkelig inn i materien om årsaker til rasisme, og fant at mye bunnet i uvitenhet. Så der har media en viktig oppgave, å få fram det som er sant og det som positivt om innvandrere, ikke bare fokusere på det negative. Selvsagt er det utfordrende for Norge å ta i mot mange innvandrere, men jeg tror ikke vi kan stoppe det, så da må vi heller se på hvordan vi kan få det best mulig til, i stedet for å tro det skal gå over.
Så tilbake til Brumundalprosjektet. Der konkluderte de med at for å få ned rasismen/nyrasismen så måtte det jobbes med økt kontakt mellom innvandrere og "etnisk norske". Det trengs å lages møteplasser for samhandling, for på den måten å bli kjent med hverandre. Det som viser seg tydelig er at det er nær sammenheng mellom det å være en god venn med en innvandrer og det å ha mindre frememdfrykt. Det kalles "Vennskapseffekten". Så håpet er at flere av oss norskinger ser viktigheten av å bli kjent med en innvandrer, og på den måten få utvidet vår horrisont...

torsdag 24. september 2009

Litt mer om "vi" og "de"...

Det er mange ganger i det siste jeg har lurt på hvordan kan noen mene "slike ting"? Og med "slike ting" så mener jeg f.eks at "alle asylsøkere er kriminelle", at "de har ingen rett til å komme hit" -> "de" menes her;innvandrere osv. Hvorfor setter "vi" oss høyer enn "de"? Tror "vi" virkelig at "vi" er så mye bedre, har rett til å ha alt for oss selv og at vi er så spesielle at ingen andre skal få del i "vårt". Slike tanker skremmer meg!

Det er mye holdninger som ligger til grunn for slike tanker, og hvor kommer holdninger fra? Det er mye jeg kan lure på... Og langt tilbake i tid har vi delt opp verden utfra å sette oss selv i sentrum. Merkelig tanke egentlig, vi som har levd med Janteloven om at vi ikke skal tro vi er noe, vi setter likevel oss selv over andre mennesker...

Carl Von Linné delte opp verdens befolkning utfra ulike genetiske trekk koblet til intelligens.e
Gruppe 1: De flinke, oppfinnsomme, hvite og lovlydige Europeerne.
Gruppe 2: De frihetselskende, hissige, bronsefargede og tradisjonsbundne Amerikanerne.
Gruppe 3: De stolte, melankolske, gule, oponionsbundne Asiatene.
Gruppe 4: De kraftige, late, uforsiktige, apatiske, svarte og uselvstendige Afrikanerne.
Utfra en slik tankegang ble også slavehandelen legetimert.
Slik tenkte han om "vi" og "de". Men har vi egentlig kommet så mye lenger, jeg bare spørr...

Under fornorskingen av Samene så ble Samene vurdert som mer primitive enn nordmenn, de var et slaks "barnefolk" som trengte fornorsking for å bringes opp til nordmannens modenhetsnivå... Så slike tanker om at "vi"er bedre enn "de" ligger dypt forankret i våre holdninger. Holdninger vi kanskje har fått gjennom gjentatte uttalelser som at selvsagt må "de" bli som "oss" for at "de" skal bli bra nok...

Viser til tidligere inn legg om "vi" og "de":
Litt tanker om vi og de.
Hvem tror vi at vi er?

søndag 13. september 2009

Det er da man kan føle seg litt analfabet....

Du verden så gøy med ny mobil, Nokia N79 skulle være så passe for meg sa min datasønn, der kunne jeg følge med på Twitter :) Facebook osv osv. Twitter blir mer og mer interessant, så følger jo med i tiden da.... MEN så er det det å komme i gang å BRUKE dette vidunder av en mobil, først skulle kontaktene mine over fra den gamle Nokia 6300, men selv DET var ikke lett. Fikk over de fleste via Blåtann, (for kopi fra Sim-kort fikk jeg ikke til..) men 40 stk ville bare ikke over....og da blir "mor" frustrert! - Hvorfor går det ikke ann å komme i gang med noe slikt som en mobil uten hjelp!?! Nei da skjønner jeg hvordan min gamle far og svigermor har det med alt som de skulle ha ordnet via internett og mobil, som f.eks betaling av regninger, det er ikke lett å følge med du!
Men det er jo alltid hjelp å få, for oss som har "de unge". Følte meg gammel i dag! :( Nesten litt uten evne til å klare meg selv... Litt som en analfabet som ikke kan tolke det nye systemet rundt meg... Vet jo det er noe helt annet å være analfabet, men likevel...
Nå må jeg nå trolig ha hjelp av datasønnen for å komme i gang med noe så "enkelt" som en mobil... I tillegg skal vi ha opp en ny trådløs router her i heimen, og om noen dager kommer min nye Mac i hus, tror jeg trenger litt hjelp jeg. Så hei du sønn, eller dere begge sønner, en dag på besøk i heimen hadde snart vært på sin plass :). Føler meg som den ungen som vil "klare selv", men så blir det bare rot i grunnen.......men jeg vil så gjerne følge med da....

fredag 4. september 2009

Hva KAN skje hvis vi har andre krav til folk av utenlandsk opprinnelse ved opptak til bl.a politihøyskolen?

I dag kom det fram at en del av politistudentene med innvandrerbakgrunn hadde kommet inn på Politihøyskolen på dispensasjon, dvs med lavere norskkarakter enn de øvrige medstudentene. Da kan man spørre seg om "vi" vil ha et annenrangs-politi eller todelt politi, hvor alle ikke kan kommunisere slik at alle kan forstå det. For det er faktisk viktig å kunne forstå og bli forstått når man forholder seg til politiet. Og jeg tror at flesteparten av folk med innvandrerbakgrunn ikke vil ha spesialbehandling i forhold til slike ting som språk når det gjelder politiyrket. Det kan være jeg har feil, men jeg velger å tro at "de" vil bli sett på som likeverdige sine kolleger, uansett hudfarge eller etnisk bakgrunn. Hvis det blir forskjellsbehandling ved opptak er jeg redd "de" blir sett på som et annenrangs politi, på linje med hva den to-språklige læreren i den norske skolen opplever. En del av de tospråklige lærerne opplever at de blir sett på som en assistent, en som gjør det klasselæreren ber de om. I undersøkelser som har blitt utført i forbindelse med samarbeid faglærer, klasselærer og tospråklig lærer, uttaler ofte klasselæreren: "jeg bruker den tospråklige læreren til....". "Vi" av norsk opprinnelse som jobber i skolen føler tydeligvis at vi kan bruke "de" som vi vil. Det er jeg redd kan skje med politifolk som kommer inn på politihøyskolen på dispensasjon også. Og det er iallfall ikke med på å bygge ned rasisme, fordommer og jevne ut forskjellen på "vi" og "de". Selv om det er viktig å få flere med innvandrerbakgrunn inn i politiyrket, er ikke forskjellsbehandling veien å gå,... mener jeg.

onsdag 2. september 2009

Hvem tror vi at vi er?

I forlengelse av sist blogg om "Vi og De", så kom jeg til å tenke på en episode som jeg opplevde i sommer. Jeg var på vei fra Danmark med ferje. Ferjen var veldig full, folk satt alle plasser. Noen lå under trapper, noen satt i trapper, i ganger og i alle kroker. Noen bare gikk omkring. Jeg og min mann hadde ikke fått reservert plass i restauranten, men hadde fått plasser i "flysetene"slik mange andre også hadde fått. Men det var mange som gjerne først ville sitte i en kafé å spise, noen fikk nok plass der. Jeg la merke til der hvor jeg satt i mitt "flysete" og spiste at det kom noen andre og satte seg på plasser jeg regnet med tilhørte andre reisende. Men de var som nevnt i kafeen og spiste. Etter 2 timer hadde de sittet lenge nok i kafeen, og kom opp til "flysetene", som i mellomtiden var blitt opptatt. De fikk setene tilbake ved å vise fram sin reservasjon, men måten noen snakket til de som hadde tatt plassene gjorde meg rystet. For der var det ikke "unnskyld, du sitter visst på min plass", nei der var det "den plassen er min, du har tatt min plass, du kan ikke bare sette deg hvor som helst". Og i tillegg snakket de seg i mellom, "har du sett så mange som bare går rundt og driver og ikke finner seg plass. Og disse her da, disse polakkene, de bare tar seg til rette. Det var jo våre plasser". Jeg kjente jeg ble en smule arg. Ja riktig, "vi" hadde bestilt "flyseter" for å sitte i, men samtidig å holde opptatt både "flysete" og kafé-stol, er kanskje litt frekt? -ikke rart mange måtte sitte i trapper og over alt for å spise, hvis alle skulle gjøre slik.... Og da er det lett å jage vekk en polakk som har tatt vår plass.... For med "de polakkene" kan vi jo bare gjøre som vi vil...

tirsdag 1. september 2009

Litt tanker om "vi" og "de"....

I media, debatter, bøker og i dagligtale snakkes det ofte om "VI" og "DE". Jeg har ofte lurt på hvem er "vi" og hvem er "de"?
Det er slik i vårt liv at det er noen grupperinger vi er med i, og noen vi ikke er med i. Det er helt naturlig. Men det er nok slik at noen føler oftere at de er i "de"-gruppen enn "oss"... Det er viktig å ha en gruppetilhørighet, det er viktig for vår sosiale trygghet og behovet for tilhørighet. Det er først når gruppemedlemmer stigmatiseres at problemer og fordommer kan oppstå.
For at det skal bli noen "vi", må det være noen som er anderledes enn oss, som kan tilhøre "de". I min tankeverden for tiden er det lettest å tenke "de" er av utenlandsk opprinnelse, "de" ser anderledes ut enn "oss". Her er det viktig at innvandrere også tilhører mange ulike grupper, "de" er ikke en ensartet gruppe, slik det ofte virker som mange av "oss" mener. Når det gjelder "vi" og "de" -begrepene i forhold til ulike kulturer, så menes det ofte at "de" fra andre kulturer er på et stadium "vi" har tilbakelagt. Her ser en jo litt av det at "vi" setter oss selv høyere enn "de". "De" har nærmest et handikap, de er ikke på samme nivå som oss. Hva er det som gjør at vi ser på oss selv som om vi har kommet lenger i utviklingen... Det er da en kan si at det er mye uvitenhet som gjør at en ser det slik. Da kan man si som Lars Saabye Christensen : "Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror"...
Jeg hørte nettopp en som sa "Det er så mange innvandrere her i området, at folk flytter".... Underforstått at innvandrerne ikke er folk??? Her er det mye en må være seg bevisst når en uttaler seg, det er sikkert og visst.
En kan også lure på når jeg blir vi og de bli oss.....