Stillhetens tanker

Jeg ryddet i noen gamle papirer og kom over et ark jeg hadde skrevet for 1,5 år siden. Det var da jeg var på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Der var jeg fordi jeg hadde møtt den såkalte veggen i min jobb, 15 år som pedagogisk leder i barenhage var visst nok, og jeg ble utbrent som det også kan kalles. Det er ikke et ord jeg liker, men på et vis er det noe med det også. På Rauland fikk jeg lære noe om det som skjer med en kropp som blir utsatt for press og stress over lengre tid uten at den som eier kroppen klarer å bremse. Jeg fikk også lære at ingen blir utbrent hvis en ikke brenner for noe. Og vi fikk lære at det er godt at noen brenner for noe, men at det er kunsten å brenne uten å brenne seg ut. Ja det var det da, håper jeg har lært noe av dette. Det er nå drøye 2 siden jeg ble sykmeldt, og er nå godt i gang med yrkesrettet attføring, tar videreutdanning i forhold til det å jobbe med innvandrere. Så får jeg bare håpe at jeg kan brenne for den jobben jeg forhåpentlig får innen dette feltet, men ikke brenne meg ut.

Men tilbake til arket jeg fant når jeg ryddet. Jeg husker den opplevelsen som resulterte i det arket veldig godt. Vi var halv grønn gruppe, dvs 8 av oss 16 som var sammen på AiR, vi var på trugetur i snøen. En fantastisk opplevelse med en fantastisk idrettspedagog. Hun bad oss gå i en bestemt retning, slik at vi fikk utsikt over Totak. På den turen skulle vi ikke snakke til hverandre, vi skulle bare iaktta, la oss oppsluke av det vi så på vår tur, og la oss følge tankerekken som kom. Noen fulgte dyrespor, noen ble opptatt av lav som hang fra trærne, noen bare gikk. Og ingen av oss snakket sammen. Det var en spesiell opplevelse. Når vi kom fram til vår avtalte møteplass så skulle vi sette oss ned og tegne eller skrive ned det vi hadde i tankene og så skulle vi, hvis vi ville, formidle dette til hverandre. Det var altså dette arket jeg kom over, og det satte i gang tankene. Der hadde jeg nemlig uttrykt takknemligheten over at vi kunne stole på hverandre, vi som gikk der sammen på en stille tur gjennom snøen på truger. Vi som vanligvis brukte å le og tøyse mye sammen på fritiden på AiR, vi kunne også ha det stille sammen. Vi stolte på hverandre og jeg ble fylt av en ydmykhet, takknemlighet og ærbødighet over å kunne bare være der sammen og oppleve det samme, nemlig det å være på vei gjennom et landskap i stillhet. Vi opplevde det samme, men på ulik måter, det formidlet vi til hverandre. På arket hadde jeg også skrevet at jeg satt med ryggen mot et tre som levde sitt liv mens jeg levde mitt, men at jeg følte vi var så avhengig av hverandre: treet (naturen), menneskene rundt og jeg. Det er rart og godt hvordan tankene kan komme og gå når en lar stillheten komme innover en. Det er godt å kunne oppleve det, i sær i perioder av livet når det ståker rundt en og inne i en, og en kaver for å holde seg oppe.
Jeg husker også at etter vi hadde fortalt litt om våre tanker, så begynte idrettspedagogen å fortelle sagnet om Totak, hun fortalte med så innlevelse at det var en stor opplevelse for en førskolelærer som meg, som vet viktigheten av gode fortelleregenskaper.
Når jeg tenker tilbake på tiden på AiR så er det med ydmykehet, ærbødighet og takknemlighet over å få ha fått komme dit, og over å ha fått gode venner der og blitt hjulpet av personalet og medbrukerne der. Venner som en ble godt kjent med, og som en kan ha god kontakt med videre, det er faktisk en viktig støtte. Venner som en kunne snakke med om alt, fra det mest tullete til det mest alvorlige. Det var en spesiell opplevelse der vi var i vår lille boble på AiR. Etter oppholdet på AiR er jeg enda mer ærbødig og ydmyk når mennesker åpner seg for meg, forteller om ting som de kanskje ikke forteller til så mange. Jeg føler meg ydmyk i en slik setting, i sær når en har oppelevd at det betyr mye å kunne dele opplevelser slik en gjorde på AiR og slik en kan gjøre med andre nære mennesker en møter i hverdagen.