torsdag 29. oktober 2009

Takk og pris for internett!

Tenk, i dag er Internett 40 år, Hipp Hipp Hurra!!! Hvordan klarte man seg før internett kom mon tro? Jo, det gikk nå det også. I min barndom var det ikke akkurat så mye internett...Ingen ting i grunnen som jeg merket. Husker forresten når vi fikk vår første pc i heimen rundt 1990. Gutta fikk prøve dette vidunder. Det ble mest spill i begynnelsen, men så ble det internett etter hvert. Men ALLE de formaningene vi fikk høre... "Ikke la de sitte for mye med det derre greiene" , "Kan umulig være bra det der", "Alt det DE kan finne på internett da, ikke la de holde på med det!" Mye slikt fikk vi høre. Vi var litt i tvil hvor mye de skulle "få lov" å holde på med det. Var jo litt skummelt å ikke ha kontrollen også...Men de fikk nå prøve seg, og nå har vår eldste sønn "lekt seg" til en jobb i dataverdenen. Han har utdanning den veien også, men som han selv sier: "Jeg leker på jobb". Og det er vel kanskje fordi han fikk lov til å utforske pc og internett hjemme, selv om han trykket litt for mye på en viss "delete"-knapp, - en gang eller to...

Og nå er det vel få som klager over at internett har kommet. Jeg er iallfall sjeleglad for å ha internett, og alt det som det bringer med seg. Så har jeg et valg til å velge vekk det jeg ikke vil ha. Og heldigvis er vi mennesker født med en fri vilje...

De siste dagene har jeg flere eksempler på at jeg har brukt internett for å finne ut av saker og ting. I går når jeg jobbet med gruppa mi med innvandrere med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet, ble de veldig opptatt av hvilke land som hadde konge /dronning, og hva de monarkene het...Det kunne ikke jeg på rams nei...Visste de fleste i Europa, men ikke hva kongen i Lesotho, Bhutan eller Thailand het...Men da fantes det en liste over det på Internett. Og vi "klipte og limte" litt i et Word-dokument, og vips hadde vi oversikten vi ville ha.

I dag var det store spørmålet blant denne gruppa som er nye i Norge, "hvorfor blir vi innkalt til det som heter Skjermbildefotografering? Hvorfor kalles det ikke røntgen av lungene"...Jeg kunne ikke helt gi noe svar på det heller, men internett...let, let..og litt nærmere et svar kom vi iallfall ...

Så takk og pris for internett.... Og hipp hurra for 40-årsjubilanten!!



Kommenter gjerne innlegget!




.

onsdag 28. oktober 2009

I mangel på ord, så lages nye. I dag:" Kroppe-prøver"...

Det er mye å lære når en skal lære en nytt land å kjenne, med nytt språk og anderledes kultur.

I den forbindelse treffer jeg jevnlig en herlig gjeng av voksne med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet. Selv om de ikke har skolelært kunnskap med seg til Norge, har de masse annen kunnskap, som nok verdsettes for lite i det norske kunnskapssamfunnet. Men det var ikke det jeg ville si noe om i dag. Jeg vil fortelle en episode fra dagens treff. Vi snakket om vaksiner og tester de må igjennom når de kommer som "ny" til Norge. I tillegg er det jo en del forvirring for disse angående influensavaksine i disse dager...

En mann hadde vært og tatt pirke-prøve, tatt skjermbilde, tatt blodprøver og blitt vaksinert. Vi skulle lage setninger om dette. Og ei dame syntes hun trengte et ord for dette, men visste ikke helt om det fantes, men hun skrev: "På fredag tok han masse kroppe-prøver". Jeg syntes det var så fint et ord, selv om jeg måtte si til henne at det ordet nok ikke finnes på norsk. Men det sa mye for denne gruppa som testes og vaskineres. Altså "Kroppe-prøver". Det kunne dekke det meste mente hun, og det kan nok være sant. Norsk har jo få ord, og vi lager nye ord med å sette sammen ord, så hvorfor ikke "Kroppe-prøver"..?..



Mer om ordforvirring kan leses bl.a på bloggpost :"Når vi boner belegget, får vi høyere belegg da?"


Skriv gjerne en kommentar til innlegget!



.

mandag 26. oktober 2009

Hvorfor ikke "meg" men "dem"?

Jeg har mange ganger tenkt på Hvorfor jeg ikke sitter på en fortauskant og tigger, Hvorfor jeg ikke er avhengig av heroin, Hvorfor jeg bor i Norge og slipper å være redd for å bli forfulgt, bli slått og voldtatt. Hvorfor jeg kan spise meg mett hver dag. Hvorfor jeg slipper å være flyktning? Hvorfor er det ikke "meg" men "dem" som opplever dette?

Det er mye urettferdighet i verden, - i Norge,- i nabolaget mitt. Og noen ganger virker det som det er så lite forskjell som skal til for at noen klarer seg og noen klarer seg ikke. Og hva utgjør den lille forskjellen i livet? Hva skal til for at jeg ikke kom på et annet spor i livet, et spor som førte til en kald og våt fortauskant i stedet for til denne varme sofaen med stearinlys på bordet og fyr på peisen, som jeg opplever nå? Var en av grunnene at jeg var bevisst å velge riktig, eller var det tilfeldigheter? Jeg har ofte sagt jeg har trodd på "åpning og lukking av dører", at veien blir til mens man går. At jeg blir ledet dit jeg skal. Ja, kanskje det.. Men ikke alltid lett å tro det heller. For hvorfor skulle noen bli ledet til fortauskanten, eller bli født i et fattig land hvor lykke er å få seg mat før de skal legge seg for kvelden.

Hør denne sangen på Spotify: Anne Grete Preus med "Hele verden inni et lite skjell". Den sier mye om det jeg mener her...

Det er bare å innse det er mye urettferdighet i verden, men jeg kan kanskje bety en forskjell?
Jeg kan være en som er med å gjøre det litt lettere for noen. Jeg kan gi et smil, jeg kan også gi et bidrag på annet vis. Men det aller viktigste det er å gi av seg selv, være den som betyr det lille ekstra, ved at jeg viser at jeg ser "de".

Det er mange som trenger å bli sett. Jeg trenger også å bli sett, og ved å se andre blir vi også sett, og det gjør godt. Etter at jeg hadde mitt "dypdykk i arkivene", ble utbrent, møtte veggen eller kall det hva du vil, så tror jeg at jeg har blitt mer opptatt av å se "de andre", og gi "de" iallefall litt av meg selv, uten å tenke på at "de" tar hele hånda. Vi trenger alle å gi og ta i mot bekreftelse.

Les også om "Den betydnignsfulle andre"
og om "Hjertets to deler, en for å gi og en for å ta i mot"



Kommenter gjerne bloggen.



.

fredag 23. oktober 2009

"Den betydningsfulle andre".

Det er et begrep fra førskolelærerutdanninga for lenge siden... som jeg alltid har hatt stor sans for, og som jeg har tatt med meg videre i nye utdanninger og nye menneskemøter. Det er begrepet: "Den betydningsfulle Andre"- eller "Den signifikante andre" som det heter på litt finere måte.... Med det menes at det er noen som betyr noe ekstra for det enkelte barn, for det enkelte menneske. Det som betyr at livet blir bedre å leve, blir det lille ekstra som bidrar til en bedre hverdag.

Jeg har hatt en del mennesker som har vært "den betydningsfulle andre" for meg både i oppvekst og i voksen alder, og det er viktig at de har vært der for meg. Jeg håper og tror faktisk at jeg har fått være "den betydningsfulle andre" for noen også. Kanskje jeg har vært det for barn i barnehagen jeg jobbet og for andre i min nærhet. Og det er viktig både for den som er "den betydningsfulle andre" og for den som tar i mot omsorg fra "den betydningsfulle andre". Det er viktig å både gi og ta i mot omsorg!

Vit det, og gjør det!



I forbindelse med dette temaet anbefaler jeg veldig å lese innlegget : Hjertets to deler, en for å GI og en for å TA I MOT.



Kommenter gjerne innlegget!



.

torsdag 22. oktober 2009

Jeg er egentlig ikke integrert.

Jeg tenker tilbake på min førskolelærer-studie-tid midt i HVPU-reformens inntog. Da var det mye snakk om at de psykisk utviklingshemmede skulle integreres i vanlig skole, og få et integrert botilbud i hjemmekommunen. Da ble integrering sett på som et begrep som gjaldt funskjonshemmede. Nå virker det som det er et begrep som Innvandringsdebatten har fått enerett på. Eller virker det bare slik fordi jeg er opptatt av innvandring? Det kan jo være jeg har blitt blind pga fokuset på innvandringsbegrepet.

Når jeg tenker litt mer, jeg gjør det innimellom, så lurer jeg faktisk litt på om jeg selv er integrert? Jeg er egentlig "noe" som andre ønsker å endre på, og jeg gjør så godt jeg kan. Andre ønsker egentlig jeg skal bli assimilert faktisk, når jeg tenker meg enda mer om, de vil jeg skal bli som de, som flertallet... Altså at jeg skal komme meg i jobb igjen, ikke være sykmeldt, på rehabilitering eller attføring. Jeg er egentlig uønsket, jeg koster for mye for samfunnet. Jeg må da komme meg opp og komme meg i gang. Ja alt det der gjør jeg, jeg fikk ikke sove, så oppe var jeg ganske mye, til dels hele døgnet faktisk. Så det er ikke det det går på. Og det er heller ikke viljen til å jobbe som mangler. Den har jeg også. Nå mens jeg er på attføring, og tar en videreutdanning i flerkulturelt arbeid, jobber jeg uten ekstra lønn 2 dager i uka med Voksne innvandrere med analfabetisk bakgrunn. Er med som en støttelærer for de. Og trives godt med det. Jeg prøver å bidra så godt jeg kan: tar videreutdanning på deltid og jobber gratis. Eller for å si det litt annerledes: tar vidererutdanning og jobber for min attføringsstønad. Men likevel føler jeg meg ikke integrert. Jeg føler meg ikke verdsatt utfra den jeg er, for jeg skulle jo ha jobbet!

For å se enda mer på integreringsbegrepet, så tror jeg faktisk at en stor del av Norges befolkning er dårlig integrert. I tillegg til innvandrerne og de funksjonshemmede kan jeg nenvne at ventelister i psykiatrien øker, behovet for spesialpedagogiske tiltak i skole og barnehage er stigende, og ikke snakke om de eldre, - de bli stadig mer isolert og mer"til bry", Og så var det "oss" sykmeldte / på rehabilitering /på attføring / uføretrygdede , som "de" så gjerne skulle hatt i jobb. Ingen av "oss" er vel egentlig integrert? Jo takk jeg kommer gjerne tilbake i jobb jeg. Bare gi meg litt tid, og litt anerkjenenlse for at jeg trengte litt tid på å samle meg sammen igjen etter "et dypdykk i arkivene mine"... Så skal jeg nok bli assimilert med "dere" igjen, for det å bli integrert som jeg er nå, godtatt for den jeg er, det er tydeligvis vanskelig...

Les om: integrering og assimlering.
Les om: Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er så rent for mange sykmeldte.


. Kommenter gjerne innlegget!


.

onsdag 21. oktober 2009

Integrering eller Assimilering, hva mener vi?

Jeg leser ganske mye om flerkulturelle samfunn både fordi det interesserer meg og fordi jeg tar videreutdanning innen feltet. Mange ganger må jeg stoppe opp og reflektere over ord og begreper som brukes. Når det gjelder ordet integrering så mener jeg det er et ord som blir misforstått. Her er det ikke snakk om ulik forståelse..som jeg skriver om i blogg om flisespikking av ord. Men her er det rett og slett en misforståelse. For integrering betyr å gi like muligheter, retter og plikter som majoriteten i kombinasjon med retten til å beholde sin egenart, altså mindretallet skal gis samme rettigheter som majoriteten, men i tillegg få beholde det som er særegent for seg, (innenfor den norske lovs rammer). Men jeg tørr påstå at oftest blir integrering forstått som at "de" (minoriteten) skal bli like "oss" (majoriteten), noe som da betyr assimilering. Og vi er også med en gang over på forholdet Innvandrer - "Etnisk Nordmann", hvor begrepet integrering oftest knyttes til i dagens Norge.

Det blir ofte sagt fraser som viser misforståelser av begrepet integrering, som f.eks; "Han er jo så godt integrert i det norsk samfunnet." Og oftest mener man da at personen er så lik oss norske...men da er det ikke integrering, men assimilering det snakkes om.



.Kommenter gjerne bloggposten.


.

tirsdag 20. oktober 2009

"Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien"...?

Denne kom til meg som "kjedemelding", fikk lyst til å dele den,
den er ikke "min" men likevel, her kommer den:

En liten, men viktig historie.

En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann,
fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent
kjemmet og med perfekt barbering (selv om han
faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et
gamlehjem i dag.

Hans 70 år gamle kone har nettopp gått bort og
gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange
timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da
jeg kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga
jeg ham en liten beskrivelse av det lille rommet,
inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i
vinduet.

'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han,
med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se
sine nye hundevalp. 'Hr. Johansen, vent til du har
sett rommet,' sa jeg.

'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han.
'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien.
Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å
gjøre med hvordan møblene er arrangert... det er
hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller.

Jeg har allerede bestemt meg for å like det.
Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når
jeg våkner.

Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og
tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av
kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg
ut av sengen og være takknemlig for de delene som
funker.

Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine
øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene
jeg har lagret gjennom livet..

Høy alder er som en bank-konto.
Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd, så må det være å
sette inn mest mulig lykkelige minner på bank-kontoen
din!

Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto
med.

Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles!'
Husk disse enkle reglene for lykke;

1. Fri ditt hjerte fra hat.
2. Fri din tanke fra bekymringer.
3. Lev enkelt.
4. Gi mer.
5. Forvent mindre.


Jeg lærte noe av dette,
men likevel ikke alltid så lett å gripe lykken...i hverdagen..

Les også "Drømmene til fattige og rike".




.

mandag 19. oktober 2009

Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte...

Hvis jeg gir meg i kast med å tenke på alt det som det har vært skrevet om i forhold til det å være sykmeldt den senere tid, så kan jeg faktisk bli ganske nedfor, og ta det inn over meg. Være trist og lei fordi jeg kan føle jeg blir mistrodd når jeg ikke har klart å jobbe i de siste 2,5 årene. Men så må jeg bare prøve å heve meg over det, og si at "alle er ikke like". Og jeg mener faktisk det er en del mennesker som med fordel skulle tillatt seg å være syke en dag eller to, men de tørr ikke fordi det er jo forventet at en skal være på jobb. "Jeg har jo ikke feber, så på jobb må jeg jo kunne gå". Slike tanker hadde jeg selv i lang tid før jeg ble sykmeldt.
Jeg følte meg så uendelig sliten, uvell og ved siden av meg selv. Alt jeg så fram til var helga, for da skulle jeg gjøre ferdig alle forberedelser til foreldrekonferanser,ansvarsmøter,foreldremøter, personalmøter, forberede opplegg i barnehagen, skrive planer og la meg inspirere av de nye faglige vinklingene . For når jeg kom fra dagens jobb i barnehagen, hvor jeg jobbet som pedagogisk leder, orket ikke jeg mye forberedelsesjobb, da var jeg bare helt utslitt. Og helgene ble brukt til å prøve å komme nogenlunde ajour. Men jeg kom jo aldri ajour, og fikk heller aldri hvilt nok og gjort ting som bygde meg opp. Det eneste jeg orket å "tvinge" meg til, det var å trene 2 ganger i uka. Det gjorde godt!

Jeg holdt på å presse meg slik gjennom jobbedag etter jobbedag i ganske lang tid, hørte ikke på kroppens små beskjeder om å ta det med ro. Alle vondtene jeg fikk og det konstante trykket over brystet, det prøvde jeg å ikke fokusere på. Men så måtte kroppen tydeligvis bruke høyere stemme for at jeg skulle lytte, og da måtte jeg stoppe opp. For når en hyperventilerer på jobb, har mest lyst til å bare legge seg under bordet og bli der etter perosnalmøter o.l, da måtte jeg ta meg en tur til legen. Hun sykmeldte meg i 2 uker. Så prøvde jeg meg igjen på jobb, men alt kom tilbake med samme kraft. Og legen sa at jeg måtte bare belage meg på et lengere avbrekk fra jobb. Når hun sa det, da kjente jeg hvor sliten jeg var, da tok jeg det inn. Da ville ikke kroppen gjøre det jeg hadde lyst til. Den nektet bare å samarbeide. Jeg ble værende mye inne, orket ikke gjøre noe, men takket være min gode kjære hund, måtte jeg ut med henne hver dag. Det hjalp å komme ut litt, men ellers isolerte jeg meg, og ble asosial. Orket lite og ingen ting. Satt bare der. Legen min har sagt mange ganger i ettertid: "du skulle ha hørt mer på kroppens signaler og tillatt deg og blitt hjemme fra jobb en dag i ny og ne, når du ikke følte deg helt på høyden". På den måten mener hun jeg kunne ha tatt meg inn igjen. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet iallefall at jeg presset meg lenge, og trodde hele tiden det skulle bli bedre bare jeg ble ferdig med det ene og med det andre...Men det ble ikke slik.

Når jeg ble sykmeldt, ble jeg asosial, men var jeg i fora hvor jeg måtte forholde meg til folk, var jeg supergod skuespiller. Jeg kunne smile og snakke til dels som vanlig, men var liksom ikke der, det var bare en forestilling jeg spilte. Jeg var ved siden av meg selv. Og etter en slik seanse var jeg enda mer sliten, for brukte veldig mye energi på å være "naturlig". Det er skummelt og tenke på nå, jeg var ikke ærlig hverken med meg selv eller andre.

For å komme meg på fote gikk jeg jevnlig til lege og fikk også en del samtaler med bedriftspsykolog. Det gjorde at jeg kunne begynne å bli mer tilstede i mitt eget liv igjen, se hva jeg måtte jobbe med, endre på, godta osv. Slik kunne jeg begynne å kjempe meg tilbake, ikke bare være ved siden av meg selv. Midt opp i alt dette kaoset døde også min mor etter noen ukers sykdom. Det bidro jo heller ikke til at min situasjon ble bedret. Men etter å ha vært sykmeldt i et år fikk jeg komme på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Det var et fantastisk opphold, med mange i tilsvarende situasjon, og med mye samtaler, og enda mer trening i sal og i svømmebasseng og ridning. Det var en utolig opplevelse å være der. Det var som å være i en boble, en boble hvor vi var i senrum, og ingenting annet betød noe. Jeg så knapt på tv, mobilen la jeg på rommet, pc brukte jeg max 3 ganger på 5 uker. Helt og holdent bare til stede "her og nå", - og det trengte jeg. Helt ufattelig opplevelse!

Iallefall kort fortalt, så gjorde det oppholdet på AiR at jeg fant ut at jeg måtte komme meg videre, over i ny jobb, og i den forbindelse videreutdanne meg. 2 videreutdanninger fikk jeg godkjent av NAV. Den ene om "Norsk som andrespråk og samfunnskunnskap" og den andre i"flerkulturelt arbeid". Nå har jeg fullført det første, det var på ett år, det andre er over to år, og til våren er jeg ferdig med det, og håper det er jobb å få i forhold til Voksne med flerkulturell bakgrunn. Jeg jobber noe nå også, i voksenopplæringa, i sær med de med analfabetisk bakgrunn, og synes det er veldig inspirerende.

Jeg har lært en viktig lekse, det å være ærlig med meg selv. Tillate meg å si at jeg er sliten, tillate meg å ta en pause for å ta meg inn igjen, og det aller viktigste jeg har lært er å gjøre mer av det som bygger meg opp og mindre av det som bryter meg ned.

Men kunne jeg valgt, så ville jeg ha levd mer i pakt med meg selv på jobb tidligere også, så hadde jeg kanskje sluppet å bli utbrent, utlsitt og tom for energi. Og jeg kunne enda forholdt meg til et yrke jeg ser på som viktig og givende; nemlig det å jobbe som førskolelærer. Men 15 år som pedagogisk leder i barnehage var visst nok for meg, og jeg må over i noe annet, for å komme videre. Og håper jeg har fått noen erfaringer med meg som gjør at jeg unngår å gå i den samme fella igjen. For å bli utbrent og tom for energi, det er uendelig tungt, og det er ingen som ønsker å oppleve det igjen. Derfor oppleves mistenkeliggjøringen rundt det å ikke mestre jobben sin, mistenkeliggjøring rundt det å være sykmeldt, uendelig vondt.

Les gjerne innlegget om: Stillhetens tanker



.Kommenter gjerne innlegget!

torsdag 15. oktober 2009

Noen tanker rundt at Polen er nest nederst på listen som Norge er på toppen av.

I sist blogg skrev jeg "Kan vi stole på hverandre eller er vi på vei til å miste hverandres tillit"? Utgangspunktet var den Europeiske undersøkelsen om hvilke lands innbyggere som var mest tillitsfull...ellers minst skeptisk, eller mest naive om du vil. Der kom Norge best ut. Og jeg trakk også inn sykelønnsordningen som en del nordmenn nå ser ut til å utnytte. Kanskje er vi ikke så naive, eller ikke så mye å stole på lenger....

I denne Europeiske undersøkelsen ser jeg at Polen er på nest siste plass. Jeg har noe kjenneskap til Polen og polakker. Jeg trives godt i Polen og han mange Polske venner. Når jeg har vært på reise i Polen, så har jeg opplevd å bli snakket til i butikker av butikkpersonell som har bedt meg lukke igjen vesken min ordentlig når jeg har gått ut av butikken. For de syntes jeg gikk så "vågalt" med vesken min litt åpen. Der holder man vesken godt inn til seg. Og går iallfall ikke med den litt åpen, slik som jeg og mange andre nordmenn sikkert ville ha gjort her i Norge.

Jeg har også en annen opplevelse med polakker i forhold til "det å bli stolt på", det er en uttalelse en polsk venn av meg kom med. Det gjaldt at han ville vi skulle komme på ferie til Polen. Jeg sa jeg ikke hadde så mye ferie igjen det året. Hvorpå han sier: "Men har du brukt opp hele kvoten at sykedager da? Har du ikke noen dager igjen der?" Jeg sa: "Men de dagene er jo hvis jeg blir syk, kan jo ikke reise på ferie de dagene!" "Det kan du vel", sa han" du har jo krav på dagene dine!" Denne samtalen har jeg tenkt en del på etterpå, den viste meg at den tilliten vi bygger på i Norge, den er ukjent for mange fra andre land. Det er ikke fordi de er kriminelle, men fordi de ikke er vant til å tenke at de skal stole på systemer og på folk. De er i utgangspunktet skeptiske til å stole på systemer. Slik er det også når vi sitter ute i hager i Polen. Hvis vi skal gå vekk fra stoler og bord, ryddes de vekk. Her hjemme lar jeg de stå ute. Det samme med klær, de må taes inn eller henges slik at ikke de kan nåes fra utsiden. Systemet er lagt opp på en helt annen måte. Og de har har heller ikke stor tiltro til at ting skal bli som politikerne lover. Vi i Norge har vel heller ikke grunn til å håpe at alt blir gjort som de sier, men mer blir gjennomført som blir lovt av politikere her enn i Polen. Og vi opplever heldigvis sjelden at politikere kan kalles korrupte, noe som dessverre er mer vanlig i Polen.

Det er heller ikke bare i forhold til politikerne det er korrupsjon eller bestikkelser. Det er ikke mer enn få år siden jeg vet at en ung jente ikke fikk komme inn på Universitet hun hadde søkt på i Polen, selv om hun bestod opptaksprøvene og hadde gode karakterer, - grunnen var at hun ikke hadde foreldre som kunne betale for at hun skulle beholde sin plass på lista. Hun mistet sin rettmessige plass og kom ikke inn på Universitetet. Det er også vanlig hvis man har bekjente på sykehus, at pårørende gir gaver til sykehuspersonell i form av kaffe, sjokolade eller likenede. Det virker som det er helt vanlig at man må passe på seg selv, ikke stole på at man skal få sine rettmessige behov og rettigheter tilfredsstilt uten å "bestikke" de som styrer og bestemmer. Og er det noe en har rett til, så skal det brukes, er det kanskje en slik tanke som er i ferd med å bre seg noe blant oss i Norge også?

Kommenter gjerne dette innlegget!



.

Kan vi stole på hverandre eller er vi på vei til å miste hverandres tillit?

Jeg har hørt på nyheter, lest på nett og i aviser om at vi i Norge igjen topper en kåring. Denne gangen i en Europeisk undersøkelse angående om vi stoler på andre mennesker, og det gjør vi altså i Norge! Fire av fem nordmenn sier de stoler på folk flest. En kan jo velge om en vil være stolt av det eller ikke. Det er jo godt at vi har tiltro til folk, men det må ikke bikke over til naivitet.

Noe som kan bidra til at vi har tiltro til folk flest kan nok henge sammen med at vårt samfunn er bygd på likhet og likeverd. Vi har ikke hatt noen adelsklasse som har bygd opp forskjeller, derfor har vi mindre forskjell på fattig og rik hos oss enn i mange andre land,. Vi har vært noenlunde på likefot med hverandre i dette landet, og av den grunn også kanskje stolt mer på hverandre opp igjennom historien. Vi har også lite korrupsjon, og er vant til at det som blir sagt til oss, og tiltrodd oss, det har vært sant og vært til å stole på.

I de samme medier som jeg har lest om det med at vi er tillitsfulle....eller naive, har det også i de senere dager vært mye skriving om sykelønnssystemet vårt. At vi er mer syke enn før, blir fortere hjemme hvis vi føler oss litt uvell i kroppen. Da kan en jo spørre seg om det har med å gjøre at det å stole på, og det å bli stolt på, ikke er så viktig lenger. Er dette som kommer fram i undersøkelsen noe som er i ferd med å endre seg? Er vi ikke syke når vi blir borte fra jobb? Prøver vi bare å lure vår arbeidsgiver, og hvorfor skjer så dette? Begynner vi å bli mer mistroiske, bli litt mindre naive, tar oss mer til rette? Misbruker vi andres (vår arbeidsgivers) tillit? Og vil en slik undersøkelse om noen få år vise at vi endrer oss, at vi er ikke så naive og tillitsfulle lenger...Det er det bare tiden som viser. Men et tankekors er det?

Legg gjerne igjen kommentar! :)


.

onsdag 14. oktober 2009

Hjertets to deler: En for å GI og en for Å TA I MOT.

Tidligere i mitt liv skjedde det ting, som gjorde at jeg ikke lenger kunne jobbe i mitt opprinnelig yrke som førskolelærer. Jeg måtte omskolere meg, og det er jeg i full gang med nå. I prosessen for å komme videre trengte jeg hjelp av ulike hjelpeapparat. Noe fungerte dårlig, men heldigvis fungerte også mye bra. I den prosessen har jeg også kontakt med folk i hjelpesystemet som er av utenlandsk opprinnelse. Det som jeg opplevde som mest positivt var en i hjelepesystemet med utenlandsk opprinnelse som stod på veldig på mine vegne. Denne personene bidro mye for å hjelpe meg til å velge rett, og finne ut av ting. Jeg uttrykte min store takknemlighet til denne personen pr mail, og sa at det var til stor hjelp. Jeg følte virkelig jeg ble tatt på alvor. Da fikk jeg en utrolig mail tilbake. Den vil jeg dele her. Jeg har anonymisert den, så den ikke kan spores tilbake til hvem avsender er, forøvrig er innholdet det samme.

"Tusen hjertelig takk for de fine og hyggelige ordene du har skrevet til meg. Det jeg har gjort er en del av et menneskets og en hjelpers ansvar og oppgave. Jeg har gjort det fordi jeg er et menneske og en hjelper som skal gjøre slik jeg har gjort, og kanskje enda mer og enda bedre. Jeg gjør dette fordi mennesker vi omgås kan vi ikke overse, vi er avhengig av hverandres oppmerksomhet, kjærlighet, "brysomhet", omtenksomhet, varme, og anerkjennelse. Vi har behov for å elske og å bli elsket. Vi må dele vårt hjerte i to deler, den ene delen skal ha ansvar for å GI varme, glede, kjærlighet og anerkjennelse til de vi omgås, og den andre delen skal ha ansvar få å TA IMOT alle disse gode, menneskelige egenskapene. Når du skriver disse takkeordene til meg, og jeg skriver dette til deg, blir jeg da glad fordi jeg føler da at begge to delene av mitt hjerte har gjort sin oppgave. Da må jeg takke deg for at du ga meg denne muligheten, nemlig å gjøre aktive begge delene av mitt hjerte. Tusen hjertelig takk for det!


Når jeg mottok den mailen, måtte jeg lese den mange ganger. Jeg forstod at ting kan sies på så uendelig mange måter, og denne måten ga meg nye tanker.




.

"Den som vet" .... Arabisk Ordspråk.

Den som ikke vet,

og ikke vet at han ikke vet,

han er en tosk. Sky ham!

.

Den som ikke vet,

og vet at han ikke vet,

han er oppriktig. Undervis ham!

.

Den som vet,

og ikke vet at han vet,

han sover. Vekk ham!

.

Den som vet,

og vet at han vet,

han er klok. Følg ham!

.

(Arabisk ordspråk)


.

tirsdag 13. oktober 2009

Når vi boner belegget, får vi høyt belegg da?

Jeg får stadig påminnelse om hvor vanskelig det er å lære norsk for utlendinger. Eller at det er vanskelig å lære språk i det hele tatt. For vi lærer språk med vårt morsmål som mal. Vi lærer utfra de begrepene vi har. På et nytt språk møter vi kanskje et ord som kan bety flere ting, et såkalt "homonym"-> Lik form men ulik betydning.

Akkurat dette fikk jeg en liten opplevelse av for ikke så lenge siden. En jeg kjenner, med utenlandsk opprinnelse, har en jobb i forhold til et forsamlingslokale. Der har han bl.a ansvar for renhold og for utleie av lokalet. Han hadde fått beskjed om å bone bellegget, noe han gjorde. Men så hadde han også fått beskjed om at han måtte jobbe for å få et høyt belegg i storsalen. Og det skjønte han ikke... For han tok for gitt at belegg var belegg, dvs gulvbellegg. Mens det i sak 2 var det et stort antall leietakere som ble etterspurt, slik at belegget kunne bli høyt...

Ja du verden, du verden..., og dette språket tar vi for gitt? Ha en strålende dag med eller uten belegg både her og der.. :)

Se også blogginnlegg om flisespikking av ord.




.

mandag 12. oktober 2009

Ulike musikktyper kan snakke til følelsene: ...... -"Du hast"-

I forrige bloggpost om Orgelkonsert i Søm kirke, skrev jeg at musikk snakker til følelsene. Jeg mener også at musikk snakker til kreativivteten, og setter i gang prosesser.

Jeg har i den senere tid jobbet med å finne tema for en semesteroppgave jeg skal skrive i forbindelse med studiet i Flerkulturelt Arbeid som jeg for tiden tar. Har hatt noen tanker om hva jeg skal skrive, men ganske løse tanker som har vært vanskelig å konkretisere.

På formiddagen i dag var jeg på Spinning hos Friskis og Svettis, jeg spinte i vei, og ga alt. Under Ramstein sin sang: "Du hast", så kommer det plutselig en ide om tema ned i mitt hode. Det kom bare dalende, og var ganske klart for meg. Det satt også fremdeles i mitt hode når jeg var hjemmme 45 minutter seinere. Nå har jeg skrevet det ned på papir, skal tenke litt mer på det, men det er absolutt noe å bygge videre på, så kanskje Rammstein og "Du hast", var med å få meg til å bli åpen for et tema til problemstilling jeg kunne jobbe videre med. Mange kan sikkert lure på hvorfor denne sangen gjorde meg så kreativ da men....





Les gjerne om "musikk som snakker til følelsene våre - Orgel"



.

søndag 11. oktober 2009

Musikk kan snakke til følelsene våre. Orgelkonsert i Søm Kirke.

Søndag var jeg på en flott orgelkonsert i Søm Kirke i Kristiansand. Det var en stor opplevelse! Mons Leidvin Takle hadde konserten, hvor han spilte alt fra "Kjerringa med staven" via kjente salmer og egenkomponerte stykker til "We meet again", og alt ble selvsagt nydelig improvisert rundt.

Vi har lenge hatt lyst til å se Søm Kirke, som er en ganske ny kirke, med glassmalerier av Kjell Nupen. Og det var en flott opplevelse å sitte der og høre orgeltonene strømme mens en så på de flotte fargene som Nupen hadde fått fram i glassmaleriene. Bare ved å sitte og se på vinudene, så jeg utrolig mange figurer i glassene, noen av figurene var der bare en liten stund, klarte ikke å finne tilbake til det jeg syntes jeg så... Og fargene forandret seg ettersom det ble mørkere og mørkere ute. Musikken og de fine glassmaleriene klarte faktisk å få meg til å være ganske mye tilstede "her og nå", og det var deilig. For ofte fyker mine tanker rundt om kring når jeg sitter slik og skal oppleve. Men jeg var veldig til stede, og følte at musikken og glassmalerier "snakket til meg". Det var en god opplevelse.
Takle fortalte et lite "eventyr" i starten, som jeg likte godt. Det var ca som følger:

Gud så at mange i verden var triste og hadde det vondt, da kalte Gud til seg musikken, og sa til musikken: "Gå ut i verden og gjør mennesker glade". Musikken svarte:"Hvordan skal jeg få det til, jeg har jo ingen ting å bidra med". "Jo" sa Gud, "du kan snakke til følelsene, og trøste følelsene, det er det du kan" sa han til musikken. Så gikk musikken ut og snakket til følelsene og menneskene deres, og verden ble et vakrere sted.


Hvis du vil lese mer om Søm kirke så se her: Søm Kirke , Bygg uten grenser

Hvis du vil lese mer om Kjell Nupen sitt arbeid i Søm kirke så gå inn på denne siden, og se på videor, og Søm kirke. Kjell Nupen

Hvis du vil høre Mons Leivin Takle spille, så hør dette flotte stykket:Aurora Borealis:





.

Litt flisespikking i forhold til bruk av ord.

Jeg har i den senere tid tenkt på det med valg av begreper i forhold til så mangt. Blant annet i forhold til Innvandrergruppene og begreper som Rasisme - Nyrasisme som jeg har skrevet om tidligere.

Noen ganger mener jeg at vi kan spore av en samtale ved feil ordbruk. Slik som når en sier "Nei, der misforstod du meg, det var ikke det jeg mente". Ved å kommunisere slik, så blir fokuset slik at det jeg sier og mener, slik skal alle forstå det. Men i en kommunikasjon er det så mangt som spiller inn. Vi kommuniserer utfra vår "ryggsekkviten" dvs alt vi har med oss fra oppvekst, kunnskap, sosiale opplevelser, holdninger osv. Altså utfra våre erfaringer ("ryggsekkviten") kommuniserer vi, og i en kommunikasjon er det både sendere og mottakere. Derfor behøver det ikke være at det er de andre som misforstår, men de andre forstår det på en annen måte, de forstår utfra sitt ståsted. Derfor kan vi også bli "misforstått" når vi sier at "de misforstår". Det dreier seg heller om "ulik forståelse".....Jeg har min forståelse, og du har din forståelse...




.

tirsdag 6. oktober 2009

Begreper og ord i Innvandringsdebatten ; Nyrasisme - Klassisk Rasisme.

I media brukes mange ord i Innvandringsdebatten som jeg tror ikke blir forstått fult ut, og som man da blir provosert av. Jeg sier ikke dette for å si at vi er dumme, men det kommer stadig til dels nye begreper, som gjør at en kan komme til å kommunisere forbi hverandre i stedet for med hverandre.

Det jeg har mest i tankene nå er Majoran Vivekananthan i avisen Utrop sitt utspill om at Regjeringen er Nyrasistisk. Og begrunner det med at Regjeringen ikke har et eneste tiltak som er ment å bidra til å at innvandrere kan beholde sitt språk eller kultur. Det som skjer er at han blir beskyldt for å skyte langt over mål, "vi" er da ikke nyrasistiske! Når jeg har hørt med folk litt rundt om kring, kan det virke som noen tror det dreier seg om nynasisme og ikke Nyrasisme også. Eller at folk ikke kan forstå at det er noen vits at begrepet nyrasisme skal brukes, "vi" har jo begrepet rasisme allerede. Det fungerer bra nok, mener mange. Men det er faktisk en forskjell på begrepene Nyrasisme og Rasisme.

For når man går litt inn i ordet "Nyrasisme" så er det definert slik som Vierkananthan selv sier det. Det er negative handlinger basert på kulturell, etnisk, religiøs bakgrunn. Mens Klassisk Rasisme er basert på rasemessig tilhørighet.
Utfra det kan en si at fokuset i Nyrasismen ligger på kulturforskjeller, livsstil, kulturenes uforenlighet, kulturell mangfold vs monokultur.
Mens fokuset i Klassisk Rasisme ligger på påståtte medfødte, positive eller negative intellektuelle og moralske egenskaper.
Når en ser på holdningene i Klassisk Rasisme og Nyrasisme er de stort sett de samme. De er preget av negative fordommer, negative holdninger og menneskeforrakt.
Når vi så går over til hvordan Nyrasisme og Rasisme viser seg på handlingsplanet, så er det igjen en forskjell. I Nyrasisme viser det seg ved maktutøvelse i form av ekskludering, negativ omtale, mobbing, sjikane, usynliggjøring, trusler, forfølgelse, skepsis og negative forventninger. Når en ser på hvordan Klassisk Rasisme viser seg på handlingsplanet går det på handlinger som angrep, utnyttelse, diskriminering, apartheid, ekskludering, undertrykkelse, utrydding og forfølgelse.
Det er altså en forskjell på Nyrasisme og Klassisk Rasisme, men noe er også likt. Men her mener jeg at ulike forståleser av begreper er med på å gjøre en debatt vanskelig. For når parter har ulike formeninger i hodet om hva de snakker om, blir det ikke en samtale om samme sak. Partene snakker i stedet forbi hverandre.

Les gjerne også om "vi" og "de".