fredag 14. august 2009

Stillhetens tanker

Jeg ryddet i noen gamle papirer og kom over et ark jeg hadde skrevet for 1,5 år siden. Det var da jeg var på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Der var jeg fordi jeg hadde møtt den såkalte veggen i min jobb, 15 år som pedagogisk leder i barenhage var visst nok, og jeg ble utbrent som det også kan kalles. Det er ikke et ord jeg liker, men på et vis er det noe med det også. På Rauland fikk jeg lære noe om det som skjer med en kropp som blir utsatt for press og stress over lengre tid uten at den som eier kroppen klarer å bremse. Jeg fikk også lære at ingen blir utbrent hvis en ikke brenner for noe. Og vi fikk lære at det er godt at noen brenner for noe, men at det er kunsten å brenne uten å brenne seg ut. Ja det var det da, håper jeg har lært noe av dette. Det er nå drøye 2 siden jeg ble sykmeldt, og er nå godt i gang med yrkesrettet attføring, tar videreutdanning i forhold til det å jobbe med innvandrere. Så får jeg bare håpe at jeg kan brenne for den jobben jeg forhåpentlig får innen dette feltet, men ikke brenne meg ut.

Men tilbake til arket jeg fant når jeg ryddet. Jeg husker den opplevelsen som resulterte i det arket veldig godt. Vi var halv grønn gruppe, dvs 8 av oss 16 som var sammen på AiR, vi var på trugetur i snøen. En fantastisk opplevelse med en fantastisk idrettspedagog. Hun bad oss gå i en bestemt retning, slik at vi fikk utsikt over Totak. På den turen skulle vi ikke snakke til hverandre, vi skulle bare iaktta, la oss oppsluke av det vi så på vår tur, og la oss følge tankerekken som kom. Noen fulgte dyrespor, noen ble opptatt av lav som hang fra trærne, noen bare gikk. Og ingen av oss snakket sammen. Det var en spesiell opplevelse. Når vi kom fram til vår avtalte møteplass så skulle vi sette oss ned og tegne eller skrive ned det vi hadde i tankene og så skulle vi, hvis vi ville, formidle dette til hverandre. Det var altså dette arket jeg kom over, og det satte i gang tankene. Der hadde jeg nemlig uttrykt takknemligheten over at vi kunne stole på hverandre, vi som gikk der sammen på en stille tur gjennom snøen på truger. Vi som vanligvis brukte å le og tøyse mye sammen på fritiden på AiR, vi kunne også ha det stille sammen. Vi stolte på hverandre og jeg ble fylt av en ydmykhet, takknemlighet og ærbødighet over å kunne bare være der sammen og oppleve det samme, nemlig det å være på vei gjennom et landskap i stillhet. Vi opplevde det samme, men på ulik måter, det formidlet vi til hverandre. På arket hadde jeg også skrevet at jeg satt med ryggen mot et tre som levde sitt liv mens jeg levde mitt, men at jeg følte vi var så avhengig av hverandre: treet (naturen), menneskene rundt og jeg. Det er rart og godt hvordan tankene kan komme og gå når en lar stillheten komme innover en. Det er godt å kunne oppleve det, i sær i perioder av livet når det ståker rundt en og inne i en, og en kaver for å holde seg oppe.
Jeg husker også at etter vi hadde fortalt litt om våre tanker, så begynte idrettspedagogen å fortelle sagnet om Totak, hun fortalte med så innlevelse at det var en stor opplevelse for en førskolelærer som meg, som vet viktigheten av gode fortelleregenskaper.
Når jeg tenker tilbake på tiden på AiR så er det med ydmykehet, ærbødighet og takknemlighet over å få ha fått komme dit, og over å ha fått gode venner der og blitt hjulpet av personalet og medbrukerne der. Venner som en ble godt kjent med, og som en kan ha god kontakt med videre, det er faktisk en viktig støtte. Venner som en kunne snakke med om alt, fra det mest tullete til det mest alvorlige. Det var en spesiell opplevelse der vi var i vår lille boble på AiR. Etter oppholdet på AiR er jeg enda mer ærbødig og ydmyk når mennesker åpner seg for meg, forteller om ting som de kanskje ikke forteller til så mange. Jeg føler meg ydmyk i en slik setting, i sær når en har oppelevd at det betyr mye å kunne dele opplevelser slik en gjorde på AiR og slik en kan gjøre med andre nære mennesker en møter i hverdagen.

torsdag 13. august 2009

Livets små gode opplevelser.


I dag gikk jeg min daglige morgentur med vår gode trofaste hund på 14 år. En skikkelig god turkammerat, som skjønner alt og er veldig fornøyd med livet når det er ved det vante. Og det vante, innebærer altså en morgentur. Denne gamle hundedamen vår, hun hører svært lite nå, og er stadig vekk forundret over at det skjer ting rundt henne som hun ikke har fått helt med seg, som at hun våkner og jeg har kommet hjem, låst meg inn uten at hun har hørt meg. Men god er hun uansett vår gamle hundedame.

Men tilbake til morgenturen... Vi bruker ofte å møte en dame i nabolaget som er noe syk av en eller annen grunn, hun går litt rart og er litt funksjonshemmet. Men det bryr ikke min gamle hundedame seg noe om, hun har nemlig nå de siste dagene hilst på denne "syke damen", så også i dag. Når vi rundet svingen og gikk opp vår vei, kom damen mot oss, hun så på hunden og med et stort smil, gikk hun rett bort og strøyk min gamle hund, strøyk og strøyk. Hundedamen min stod helt stille, logret forsiktig og slikket damene godt på armen. Damen er litt vanskelig å forstå, men det er ikke meg hun ville snakke med heller, hun småsnakket med hunden min, visket den noe i øret og ansiktet var et stort smil. Så tok vi avskjed og 2 eldre litt småsyke damer, hundedamen og menneskedamen, hadde hatt en fin stund sammen, mens jeg hadde stått ved siden av og nytt opplevelsen, en av livets små gode opplevelser for meg, min hund og den syke damen.

onsdag 12. august 2009

"Hos oss snakker vi norsk"...eller??

I det norske samfunnet føler jeg at morsmål er lite verdsatt, i sær hvis det er et lav-status-språk. Det virker som vi tror at det ikke er mulig å kunne holde flere språk fra hverandre og lære nye og utvikle "gamle" samtidig. Men det er det faktisk! Og tro det eller ei, men ca halvparten av verdens befolkning bruker mer enn ett språk daglig, dvs at nær flertallet av oss i verdensmålestokk er flerspråklige. Og da klarer flesteparten av oss å bruke, lære nytt og utvide flere språk, selv om vi kanskje ikke tror det.

Barn som kommer til skolen i Norge kan bli møtt med replikker som: "hos oss snakker vi norsk", det er ulovlig å snakke sitt morsmål. I vår det ble et tema på en videregående skole i Vest-Agder, der ungdomsrådet ville forby innvandrerne å snakke morsmål, for de norske elevene ikke skjønte om de snakket stygt om de.... Dette var et skikkelig gufs fra fortidens fornorskingspolitikk av samer.

I Norge har et innvandrerbarn rett til særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring til de har tilstrekkelig kunnskap i norsk til å følge vanlig opplæring i skolen. Der synder skoler og kommuner vil jeg mene. For her kommer økonomien inn, og den er ikke god i de fleste kommuner. Og hva er "tilstrekkelig kunnskap"? Selv om det følger penger med til noe støtte, så brukes ikke de alltid til elevenes beste. Mange lar seg lure av at innvandrerbarna lærer seg raskt norsk. De lurer oss med ganske god flyt og god uttale i sitt muntlige språk. Jo, de lærer nok raskt et dagligspråk, men de fleste har likevel ikke den basen inne som norskspråklige barn har med seg fra hjem og barnehage. De kan snakke greit nok med jevnaldrende, men det er noe helt annet å skulle tilegne seg et fag i tillegg på et nokså fremmed språk. Det beste hadde da vært og fått forklart og utdypet fagene på sitt morsmål, evt på norsk i andrespråksperspektiv, før de lærte om det på norsk. Fått åpnet faget eller teksten på en måte, slik at det ble lettere å lære det nye sammen med de øvrige norsktalende. Når eleven ikke har noe kjennskap til emnet fra før, blir det mange nye ord å lære, som ikke brukes til daglig, i tillegg til at de helst skal lære om et nytt emne. Man kan da si: "Når Ali lærer norsk, lærer Gro det som står i læreplanen. Når skal Ali lære det som Gro lærer?" Her har altså Ali nok med å lære seg de nye ordene på norsk, mens Gro allerede kjenner til de fleste ordene, så hun kan konsentrere seg om å lære faget. Det er viktig å vite at tilegnelsesprosessen i faglige emner går raskere når språkene bygger på hverandre, altså både norsk og morsmål. Innvandrerelevene får da en god språklig base på morsmål og norsk, noe kun på et av språkene og noe på begge, dette gjør at de bli gode til å resonnere og utforske i læringsprosessen sin, ved at de lærer seg teknikker for å overføre begrepene de har til språklige uttrykk på flere språk. De får en kreativ læremåte. Forskning sier faktisk at har man lært 2 språk, er det lettere og lære språk nr 3 og 4 osv...Det er ingen mental begrensning. En annen forskning viser at når barn lærer flere språk parallelt får de en mer kreativ utvikling, de bruker begge hjernehalvdeler mer aktivt enn enspråklige.

Forskning i USA sier også at de innvandrerne som skårer best ved utgang av videregående skole, er de som har fått tospråklig opplæring gjennom hele skoletiden. Derfor mener jeg det er en god investering å gi innvandrerelever tospråklig opplæring. Det er også en ressurs som Norge som land kan få bruk for i framtiden, det å ha en innbyggergruppe som behersker mange språk, det er en ressurs som en bør verdsette!

Det har også vært kritikk av at foreldre snakker morsmål til barna, men det er viktig at foreldre og barn kommuniserer på morsmålet. Morsmålet er det språket foreldrene kan best, og det er på det språket barnet bør få sin støtte fra foreldrene. Dette kan det leses mer om på bloggen "Morsmål er det viktig?"

Til slutt vil jeg konkludere med å pstå at flerspråklighet er en viktig ressurs!

søndag 9. august 2009

Er skolen ressursoientert eller problemorientert?

Dere som har lest tidligere blogginnlegg jeg har skrevet, vet at jeg er interessert i innvandrernes situasjon. Derfor tar jeg nå også videreutdanningene: Flerkulturelt arbeid og Norsk som andrespråk . Og i den forbindelse har jeg lest "Den felleskulturelle skolen" av An-Magritt Hauge. Hun har mange tanker om den norske skolen. Det som har opptatt meg nå er hennes skille mellom "Den ressursorienterte skolen" og den "Problemorienterte skolen". Det er viktige tanker hun skisserer ang hvordan man ser på innvandrerelever i den norske skole. Dette behøver ikke bare være i forhold til innvandrere heller, men også i forhold til andre barn med spesielle behov.

I den Problemorienterte skolen
* Ser man på det flerkulturelle som et overgangsfenomen, en unntakstilstand, noe man må leve med til det går over.
* Der overser man ressursene til barna og fokuserer på manglene.
* De snakker om inkludering og integrering som det å "gjøre lik", dvs at de snakker om assimilering og ikke integrering.
* De snakker at det er lettere å integrere "de" der "de" er , - for da blir "de" fortere lik "oss".
* De sprer elever med samme språkbakgrunn på flere grupper, fordi da unngår man at "de" snakker sitt språk sammen.
* Anderledesheten ses på som vanskelig å håndtere.
* Det ventes det på at problemet skal gå over.
* Foreldre fra samme språkbakgrunn må ikke sitte sammen på foreldremøter.
* Minoritetsspråklige elever blir ikke betraktet som skolens elever før de kan motta det samme opplæringstilbudet som de andre får.
* Det ses på som et problem at elevenes kompetanse ikke er tilpasset skolens tilbud.

I den problemorienterte skolen får majoritetselevene identitetsbekreftelse men lite perspektivutvidelse i den flerkulturelle sammenheng, for de lærer lite om de minoritetsspråklige elevene. Minoritetselevene får ingen identitetsbekreftelse, men mye perspektivutvidelse.

I den ressursorienterte skolen
* Bygges det på de ferdigheter og kunnskaper som eleven faktisk har.
* Opplæringen er tilpasset elevens behov.
* Det foretas en kontinuerlig vurdering av hvilke endringer som må foretas for å imøtekomme behovet blant elevene.
* Der tas mangfoldet på alvor, det ventes ikke på at det skal gå over.
* Der ser man på heterogenitet som en normaltilstand.
* Der bygger man på at alle har behov for å forstå, oppleve mestring, anerkjennelse, oppleve mening og sammenheng, oppleve tilhørighet og sosial samhandling med andre.
* De mener at elevene ikke skal fjernes mer enn nødvendig fra klassefellesskapet, og alle lærerne bør ivareta det flerkulturelle perspektivet.
* De er opptatt av at kompetansen lærerne må ha skal imøtekomme elvenes behov.
* 2-språklige lærere ses på ressurspersoner i forhold til at eleven skal oppleve det de har lært hjemme er gyldig i skolesammenheng.
* Det som skjer i skolen skal være en forlengelse/videreutvikling av hva de kjenner fra hjem og institusjon, slik at de opplever helhet og sammenheng i deres liv.
* Barn og foreldre fra samme språkbakgrunn oppfordres til å snakke sammen på sitt morsmål, for å holde ved like og utvide morsmålet og samtidig forklare og samtale om "utfordringer" som kan oppstå.

I den Ressursorienterte skolen opplever både majoritetsspråklige og minoritetsspråklige identitetsbekreftelse og perspektivutvidelse.
Der menes det at alle elever skal merke på en positiv måte at elevgruppen er flerkulturell.

Det fremheves såkalt Integrativ motivasjon, med det menes at det oppstår naturlig behov hos eleven selv til å lære seg norsk dersom det eksisterer et inkluderende miljø i elevgruppen, og dersom eleven opplever at de erfaringene og kunnskapene man har med seg til skolen anerkjennes.

Her tror jeg nok en del skoler har en del å gripe fatt i, det er viktige tanker i det å skulle integrere innvandrere i skolen, og gjøre Norsk skole til en Felleskulturell Skole.

Vi har stort sett egen vilje, har vi ikke...?

Jeg vet ikke hva som er provoserer meg mest; å lese om at de Prostituerte har fått det verre etter innføring av nye lov mot kjøp av sex, eller å tenke på hva "disse mennene" har av behov....
For vell å merke var denne loven ment å kriminalisere sexkundene, men disse har altså reelt fått mer makt, fordi de vet at de prostituerte er prisgitt at noen sexkjøpere fortsatt tar sjansen på å kjøpe sex, selv om det er ulovlig. Og da bruker sexkjøperne sin stilling, for å si det slik, at de presser de prostituerte til å gå på kant med egne prinsipper. Det er da jeg må spørre meg, hva er det med mennesker som har et så stort behov, at de må utnytte andre parters svake posisjon til å få enda mer ut av det som egentlig da er ulovlig, nemlig det å kjøpe sex? Folk har da egen fri vilje stort sett, også mannfolk, har de ikke? Man behøver ikke vente på at en lov også skal forby å selge sex, en kan da velge å la være å kjøpe når det er forbudt, og ikke bare kreve at de prostituerte skal gjøre stadig mer bisarre ting for å tilfredsstille sine sexkunder som da altså begår en kriminell handling ved å gå til skrittet å kjøpe sex. De prostituerte og kundene utsetter også både seg selv og andre for smitte ved at enkelte kunder nå oftere krever ubeskyttet sex, hvor er moralen og tanken til ....folk? Jeg bare spørr....

Godt det ikke hendte oss......

I dag når jeg var på min daglige tur med hunden til sjøen, så kom det dettende ut av meg : "Godt ikke strendene her er tilgriset av olje!"... Når jeg hadde sagt det fikk jeg en ekkel bismak i munnen, for hva var det jeg sa? - Jo, at bare det ikke skjer oss, så kan det gjerne skje hvem som helst andre eller hvor som helst andre steder. Men det er jo ganske håpløst tenkt. For det er jo ille for de som bor i Langesunds-området, de opplever oljeproblemene på nært hold, men "det var heldigvis ikke her".....

På samme måte er det når det har skjedd en ulykke en plass, "håper det ikke er noen vi kjenner". Men ulykken er jo like ille uansett om jeg kjenner noen eller ikke, men den er ikke så ille for meg... I dagens Dagbladet står det "Nordmenn skulle vært med helikopteret", da refereres det til kollisjonen mellom et småfly og et helikopter i New York. Der skulle tilsynelatende noen nordmenn ha vurdert og vært med, men valgte å gjøre noe annet i stedet. Heldigvis for nordmennene, men uheldigvis for de som valgte å bli med.

torsdag 6. august 2009

Å være mor og drive et hjem i Skandinavia og i en annen del av verden er det det samme?

Når innvandrerfamilier kommer til Norge, åpner en helt ny verden seg for de. Slik kan det iallfall føles for noen. De er kanskje vant til å ha en hel landsby rundt deg, som er med på oppdragelse og som tenker likt som de. Når de kommer hit blir de sett på som anderledes. De kunnskapene og verdiene de har med seg blir ikke brukbare i vårt land. De er på et vis analfabeter, ikke bare i ordets egentlige forståelse, at de ikke kan lese og skrive, men mange sier de også føler seg som analfabeter i det å skulle leve i Norge. De føler seg som handikappede. Hvis vi som nordmenn er med på å bygge opp under den tanken, med å ikke godta at ting kan gjøres på flere måter, enn det vi mener er rett, så er vi også med på å øke forskjellene mellom "oss" og "dem".

Igjen vil jeg henvise til Mustafa Can som skriver om sin mor i "Tett inntil dagene". Der skriver han at et stort og hemmelighetsfult mørke hadde omsluttet moren når de kom til Sverige. Det var som et uvitenhetens mørke. Moren var en dyktig kvinne og opplevde seg som en som hadde instinktiv intelligens i landsbyen hun kom i fra. Der hadde hun stor kunnskap om hva slags urter som trengtes for å behandle de ulike sykdommer, i hvilken type jord en skulle plante de ulike planter. Hun visste hvor mye vann de ulike frukter og grønnsaker til enhver tid trengte, hun kunne straks se om dyrene var syke og hva en kunne gjøre for å gjøre de friske. Men dette var kunnskap som var vanskelig å gjøre seg nytte av i Sverige, og som dessverre ble lite verdsatt. I byen i Tyrkia hun kom fra, var hun likeverdig med landsbyens andre kvinner. Det var ingen distanse hverken mellom jevnaldre eller i forhold til eldre. Hun var en kvinne som fødte barn og viste omsorg, som enhver annen kvinne i landsbyen. Og hun gikk kledd som alle andre kvinner i landbyen. Men så kom de til Sverige, og hun følte seg anderledes. Ikke bare at hun følte seg døv og stum som jeg har skrevet om i tidligere blogg, men hun var anderledes i klærne og i matlaging og skikker i hus og hjem. Moren kunne ikke følge med i nyhetsbilde, for hun kunne ikke lese aviser og ikke høre nyheter. Noe fikk hun med seg gjennom det som ble fortalt og det hun så i fjernsyn, men likevel var hun "ved siden av" verden.

Mustafa Can sier han følte seg flau over sin mor. Han så at hun var såpass anderledes enn kameratenes mødre, dette gjorde han flau. Han ville ikke vedkjenne seg henne når de møttes. Dette angrer han dypt på og ber om tilgivelse for når moren ligger på dødsleie. Det at hun gikk i lange mørke kjoler og skaut gjorde at hun skilte seg veldig ut fra de andre svenske mødrene. Det ble også kommentert av de andre mødrene, slik at han hørte det, og det gjorde nok vondt i en liten gutt, som så gjerne ikke ville skille seg ut.
Som han sier så er mødre i Sverige ofte i jobb, de følger med i det som skjer i verden, de er på kino, klubber og andre sosiale tilstelninger. På den måten minsker avstanden mellom barn og foreldre med årene. Den eneste avstanden mellom foreldre og barn i Sverige, mener Can, er alderen. Mens mellom han og hans mor, så økte avstanden med årene, jo mer utdanning han tok, og jo mer han fulgte med i det som skjedde, jo større avstand ble det i forhold til mor. Og det føltes nok vondt. Og en slik forskjell er det nok mange innvandrerbarn og foreldre som føler på i oppveksten når de kommer til et land hvor det ikke blir verdsatt å "bare være mor og omsorgperson" - og å være det på den måten de er vant til fra hjemlandet. Her er det nok utgangspunkt for å føle seg anderledes og "ved siden av" verden både for foreldre og barn. Foreldrene føler nok ofte at det nye landet tar barna vekk fra de, ved at barna utvikler seg, og fjerner seg mer og mer fra foreldrene. Avstanden blir større. Og det blir vanskeligere å skulle vende tilbake til hjemlandet, slik som var planen for familien Can. Men det ble som de eldre i landsbyen sa, "dere kommer ikke hjem før dere kommer hjem i kister, døde", og slik ble det iallefall for mor Can.
Les også:http://jorunas.blogspot.com/2009/08/drmmene-til-fattige-og-rike.html

Drømmene til Fattige og rike.

Når jeg leste Mustafa Can sin fortelling om sin mor, ble jeg veldig fascinert av hvordan han klarte å gjengi morens tanker, selv om han selv følte han kjente henne for dårlig. I boka "Tett inntil dagene", forteller han også om sin samtale med sin tante i Tyrkia, en samtale for å finne ut mer om sin da avdøde mor. I den samtalen blir Can satt på plass og får høre at "det landet" (Sverige), har gjort at han har fått så mange skrullete tanker og spørsmål i hodet. Men han får nå svar på en del han lurer på. Når han spørrer sin tante om hva slags drømmer moren hadde, så sier tanten at drømmene til den rike og mette og drømmene til den fattige og sultne ikke er de samme.
Den mette drømmer stadig om finere mat å fylle magen med.
Den sultne drømmer om en tilstrekkelig stor gryte med suppe for å mette sin egen og barnas tomme mager.
Den rike drømmer om neste utflukt.
Den fattige drømmer om når den neste hviledagen skal komme.
Den rike drømmer om de flotte jobbene barna skal få når de vokser opp.
Den fattige drømmer om at barna skal få vokse opp.
Så sier tanten til Can: "Din mor drømte om at ingen flere barn skulle dø! Det var det hun drømte om, det var det jeg drømte om, det var det alle kvinnene og mennene i landsbyen drømte om: Liv!"
Mor til Can hadde nemlig født 15 barn, hvorav 7 døde i sykdom, tanten hadde mistet 10 barn, så det var ikke noe rart at drømmene var slik.
En kan jo også lure på hvorfor de fikk så mange barn. Men som mor til Can også siteres for i boka: "I min generasjon fikk vi lære at den kvinnen som avviser fruktbarhetens velsignelse og ber om ufruktbarhetens forbannelse - hun bryter Guds bud".
Moren forteller også at hun fikk ikke lov å hvile hverken etter fødsel eller etter å ha mistet noen av barna, livet måtte gå videre, det skulle jobbes både på jordene og i huset. Hun fikk høre fra de eldre i landsbyen at hun hadde ingen rett til å føle seg trett og føle behov for hvile om dagen i hennes alder. Så da var det vel bare å bite tennene sammen, svelge noen kameler, ikke tenke tilbake men bare tenke framover og håpe og drømme om liv.
Disse tankene kan også sammenlignes med det jeg har skrevet om i bloggen " Turister og omstreifere".

Lære landets språk...

Som jeg har skrevet er morsmålet viktig, men du verden hvor viktig det er å lære seg det nye landets språk også! Jeg har hørt i sær innvandrermødre, som har vært lenge i Norge, si at de føler seg villfarne og sjenerte som ikke har et språk som de kan nå fram til nordmenn med, og heller ikke at de kan forstå hva nordmenn forsøker å si til dem. De føler seg mislykkede og uten verdi i det nye landet, den eneste verdien de føler de har det er som mor. Men heller ikke her kan de klare å følge opp sine barn på en måte vi som nordmenn synes er riktig. Her kan en jo spørre seg hva som er rett å verdsette, men i vårt kompetansesamfunn er det skriftlige og muntlige språket veldig viktig, og det er i vårt samfunn de har kommet for å bli. Derfor bør alle lære seg norsk, selv om det for enkelte f.eks analfabeter er en lang prosess.
Mustafa Can siterer sin mor i boka si, der hun sier at " jeg følte med stum fordi jeg ikke kunne snakke, og døv fordi jeg ikke skjønte alt hun sa. Å være både døv og stum må være et fryktelig handikap, men å føle seg både døv og stum når man ikke er det, er også en slags straff.." Mor til Can mener også at hun skjøv fra seg mulige venner, ved å ikke kunne forstå hva de prøvde å si til henne. På grunn av et manglende språk gikk hun glipp av samværet med de, og ble henvist til kjøkkenet sitt i den svenske byen de bodde i. Det er nok slik mange innvandrerkvinner fortsatt føler det i Norge, og det er trist! De føler de er komme til en helt annen verden, som mor til Can sa : "Menneskene snakket i ørene mine uten at jeg kunne høre dem, og selv snakket jeg uten at de hørte meg".

tirsdag 4. august 2009

Morsmål er det viktig....?

Jeg leser en del litteratur om det å være innvandrer, det å tilhøre en annen kultur osv. Dette gjør jeg som fag, i og med at jeg tar videreutdanning i Flerkulturelt Arbeid, og som romaner eller andre typer bøker. Det er interessant, og gir meg et innblikk i hvordan det er å tilhøre en annen kultur. Når jeg ønsker å jobbe med innvandrere ser jeg ikke det som det viktigste å vite noe om enhver kultur, men vite mer om hvordan det faktisk er å komme til en annen kultur, hvordan den prosessen kan oppleves for en familie. Og det er mange måter å oppleve det på, ikke bare en måte. Noen sier at barn lar seg fort integrere. Ja det gjør de nok, hvis de ser på integrering med at de skal bli raskest mulig som de norskfødte barna. Men klarer de å ta tilstrekkelig vare på sin egen kultur, sin eget morsmål, sin egen identitet til at de kan bli et "helt" menneske? Det synes jeg faktisk er ganske viktig, og det tror jeg blir lite verdsatt i dagens Norge. I debatter så er det så viktig at "de" skal bli fortest mulig integrert, dvs oftest menes det da assimilert, de skal bli så like oss.

I sommer har jeg bl.a lest en bok av Mustafa Can som heter "Tett inntil dagene". Can er Kurdisk Tyrker, kom til Sverige på 1970-tallet. Faren hadde kommet litt tidligere som arbeidsinnvandrer, og fordi faren ikke klarte å være adskilt fra sin familie ber han de komme etter, dette innrømmer faren flere ganger at han angrer bitter på. Han mener de skal bare være en liten stund, bare tjene seg opp litt penger, og så reise hjem til sin landsby i Kurdistan. Men slik skal det ikke bli. De sier hele tiden de skal tilbake, bare barna er ferdig med utdannelsen, bare barnebarnet er ferdig med skolen osv...men det blir ikke noe annet enn at foreldrene bor sommermånedene i Tyrkia, og hele familien ferierer noen uker der i løpet av året. For barna og barnebarna har blitt Svenske. De vil ikke reise "hjem", de er jo hjemme som de sier, hjemme i Sverige.
Mustafa Can forteller i sin bok at han når han sitter med sin mor på dødsleie finner ut at han ikke kjenner sin mor nok. Og når han prøver å snakke med henne om litt vanskelige tema, så har de ikke et godt nok språk sammen. Han sier han føler at han har en følelsesmessig stumhet på dødsleiet hennes, det blir en bekreftelse på at morsmålet hans, som er er Mesopotamias eldste språk, er frarøvet han. Han har ikke et godt nok felles språk med sin mor, for mora kan heller ikke et godt nok svensk til å kunne kommunisere på svensk. Mor har kommet til Sverige for å være mor, det er hele hennes liv. Hun innser at hun aldri vil få kontakt med Svenske naboer og foreldre i klassene til barna, for hun kan ikke snakke svensk. Mustafa Can er selv en ordest mester, iallefall på svensk. Men føler altså at han ikke har et godt nok felles språk å kommunisere om de litt mer vanskelige ting med sin mor.
Dette er en oppgave for land som tar i mot innvandrere å være opptatt av, det er faktisk mye som er viktig her i forhold til språk. Selvsagt skal innvandrere lære seg norsk, men de skal også få lov å ta vare på morsmålet sitt, det er tankens og følelsenes språk. Og det er bedre at foreldre forklarer skoleoppgaver barna lurer på, på morsmålet, enn at de forklarer det på et dårlig norsk. Det er bedre for barnet å lære og få forklart et begrep på morsmål, og så utvide det med å lære det på norsk, eller evt motsatt. Men det er uansett viktig å ikke frarøve barna sitt morsmål. Det er viktig å la de snakke sitt språk på skolen, la barn fra samme språkgruppe få gå i samme klasse, få hjelpe og forklare for hverandre på morsmålet,om vanskelig emner på norsk. På den måten utvider de både sitt morsmål og norsken, og blir et helt individ, og får det man kalle en bindestreksidentitet, som jeg mener er det beste for barnet. Og barnets beste skal vel telle...???

søndag 2. august 2009

Om livets hendelser på godt og vondt...

En del dager siden jeg skrev her nå, tiden går, ting skjer, mye en kunne ha skrevet om, men det var det å få satt seg ned da.
Sist uke fulgte jeg min gamle far på 88 år til Feiringklinikken. Hjerteklinikk som eies av LHL, Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke. Han skulle dit for å se om han kunne blokke årer, for på den måten få mindre "hjerte-smerter", noe han har vært plaget med siden hjerteinfarktet i mai. Det var ikke mulig for han å reise dit alene, for en skal bo på et sykehotell og så behandles på sykehusavdelingen og klare seg mest selv. Og for han på 88 år ville det blitt en smule forvirrende, det ser jeg godt. Men jeg er nok ikke lagd for slike opplegg, det med sykehus det er ikke noe for meg, vet ikke helt hvorfor, men føler meg ikke akkurat vel i slike "fora". Men av gårde for vi, og ble utrolig godt tatt i mot, undersøkelser og alt ble veldig godt forklart, og det var mange flotte mennesker som jobbet der! Jeg var med på alle forundersøkelser og samtaler, men ikke selve hjertekatetiriseringen, hvor de så om årene kunne blokkes. Men ble kalt ned rett etter det var over, og forklart hva de hadde sett. Dette gikk legen nøye gjennom sammen med både meg og pappa. Det viste seg desverre at de ikke kunne gjøre noe med årene hans, de var for tette og innsnevret. Egentlig rart han ikke hadde enda mer vondt fikk vi høre. Legen sa at hadde min far vært 10- 15 år yngre så hadde han anbefalt åpen hjerteoperasjon, men følte nok min far var for gammel til det, selv om han hadde operert folk som var på min fars alder, men det ville bli en stor jobb å trene seg opp igjen. Min far føler seg vel ikke akkurat klar for en veldig opptreningsperiode, selv om han gjerne vil være i bevegelse. Legen beklagde veldig at han ikke kunne gjøre noe med min far, holdt han i handa og var oppriktig lei seg. Så da var det å traske tilbake til rommet og fordøye det hele, at det var bare å innse at han kunne ikke bli bedre, men lære seg å leve med det slikt det var nå. Og min far takket for at han hadde fått muligheten for å bli undersøkt likevel, på tross av høy alder. Vi var flere ganger nede på sykehusavdelingen for å sjekke og bytte bandasjer, og legen og sykepleieren sa hver gang at det var trist de ikke kunne gjøre noe. Når vi så var klar for å reise, tok sykepleieren og tok avskjed med min far, og igjen beklagde, og jammen hadde hun tårer i øynene. Det er nok ikke lett for personalet på en slik plass å si at de ikke kan hjelpe heller, de vil nok gjerne innfri pasientenes ønsker, og kan nok føle det som et nederlag når de ikke får det til. Jeg har fått et godt inntrykk av Feringklinikken, det er iallefall sikkert og visst, og de kan sine saker der, velger jeg å mene. De behandlet 1/4 av landets hjerteproblematikk blant voksne hjertesyke pasienter.
Etterpå så sier folk til min far, at "du tar jo alt med fatning du, du blir ikke lei deg og skuffa". Og jeg tenker med meg selv, hva vet folk om det. Han sier han tar det til etterretning, at det er sånn det må være, men hvordan er det å sitte alene i sitt hus å vite at de hjerteproblemene en har sannsynligvis vil gjøre at et nytt hjerteinfarkt kommer og utfallet av det vet man jo ikke, og at han ikke kan gå så mye turer som han vil, og ikke gjøre så mye som han vil. Min far er en type som sjelden klager, men han er nok typen som tenker at hva hjelper det å klage, det blir ikke noe bedre av at en gir opp. Det er noe med uttrykket som sier "viljen velger virkeligheten". Vil en gjøre det beste ut av det, så får en tillate seg å ta til etterretning det som skjer, men samtidig kanskje ha litt vilje til å se det positive, og så prøve å leve virkeligheten som den er, så realistisk som den er.
Så hjelper det veldig på når sykehuspersonell og andre en møter en slik plass er forståelsesfulle og imøtekommende, og har tid til en, og det hadde de på Feiring. Jeg var heldig som fikk lov å være med dit, selv om jeg ikke hadde så lyst i forkant. Og selv om jeg håper å slippe å få bruk for de igjen, så er det godt å vite at "de" finnes!