Jeg er egentlig ikke integrert.

Jeg tenker tilbake på min førskolelærer-studie-tid midt i HVPU-reformens inntog. Da var det mye snakk om at de psykisk utviklingshemmede skulle integreres i vanlig skole, og få et integrert botilbud i hjemmekommunen. Da ble integrering sett på som et begrep som gjaldt funskjonshemmede. Nå virker det som det er et begrep som Innvandringsdebatten har fått enerett på. Eller virker det bare slik fordi jeg er opptatt av innvandring? Det kan jo være jeg har blitt blind pga fokuset på innvandringsbegrepet.

Når jeg tenker litt mer, jeg gjør det innimellom, så lurer jeg faktisk litt på om jeg selv er integrert? Jeg er egentlig "noe" som andre ønsker å endre på, og jeg gjør så godt jeg kan. Andre ønsker egentlig jeg skal bli assimilert faktisk, når jeg tenker meg enda mer om, de vil jeg skal bli som de, som flertallet... Altså at jeg skal komme meg i jobb igjen, ikke være sykmeldt, på rehabilitering eller attføring. Jeg er egentlig uønsket, jeg koster for mye for samfunnet. Jeg må da komme meg opp og komme meg i gang. Ja alt det der gjør jeg, jeg fikk ikke sove, så oppe var jeg ganske mye, til dels hele døgnet faktisk. Så det er ikke det det går på. Og det er heller ikke viljen til å jobbe som mangler. Den har jeg også. Nå mens jeg er på attføring, og tar en videreutdanning i flerkulturelt arbeid, jobber jeg uten ekstra lønn 2 dager i uka med Voksne innvandrere med analfabetisk bakgrunn. Er med som en støttelærer for de. Og trives godt med det. Jeg prøver å bidra så godt jeg kan: tar videreutdanning på deltid og jobber gratis. Eller for å si det litt annerledes: tar vidererutdanning og jobber for min attføringsstønad. Men likevel føler jeg meg ikke integrert. Jeg føler meg ikke verdsatt utfra den jeg er, for jeg skulle jo ha jobbet!

For å se enda mer på integreringsbegrepet, så tror jeg faktisk at en stor del av Norges befolkning er dårlig integrert. I tillegg til innvandrerne og de funksjonshemmede kan jeg nenvne at ventelister i psykiatrien øker, behovet for spesialpedagogiske tiltak i skole og barnehage er stigende, og ikke snakke om de eldre, - de bli stadig mer isolert og mer"til bry", Og så var det "oss" sykmeldte / på rehabilitering /på attføring / uføretrygdede , som "de" så gjerne skulle hatt i jobb. Ingen av "oss" er vel egentlig integrert? Jo takk jeg kommer gjerne tilbake i jobb jeg. Bare gi meg litt tid, og litt anerkjenenlse for at jeg trengte litt tid på å samle meg sammen igjen etter "et dypdykk i arkivene mine"... Så skal jeg nok bli assimilert med "dere" igjen, for det å bli integrert som jeg er nå, godtatt for den jeg er, det er tydeligvis vanskelig...

Les om: integrering og assimlering.
Les om: Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er så rent for mange sykmeldte.


. Kommenter gjerne innlegget!


.