søndag 19. juli 2009

Turister og omstreifere..........


Når jeg satt på fergen "Povl Anker" på vei til Bornholm for 2 uker siden, så jeg meg rundt og tenkte, her er vi som betaler for oss, som er ønsket og etterspurt som besøkende til denne øya i Østersjøen. Ønsket fordi vi kommer til å legge igjen penger etter oss. Ønsket fordi når vi kommer kan vi klare oss selv mens vi er der.
Båten var full av folk, av familier og grupper av venner. Alle så ut til å glede seg, og til å ha en forventning til besøket på øya. Jeg tørr påstå at de fleste av oss om bord på båten reiste av fri vilje. Tankene mine gikk så til de som også er på reise, til de som ikke er ønsket dit de kommer. Til de som av mange oppfattes som snyltere og utskudd.
Hvis vi ser oss omkring i verden er det stadig flere og flere folk på reise, kanskje er vi alle vandrere, alle nomader, men av ulike årsaker. Vi kan kalle det vi ser omkring oss for et mobilitetshierarki. På toppen er vi som vi kan kalle "turistene". Vi kan reise hvor vi vil, når vi vil, det er bare økonomien som setter en grense for hvor raskt vår ønskede distanse skal tilbakelegges. I bunnen av dette hierarkiet befinner de "stedbundne" seg, de er forhindret fra å flytte og forpliktet til passivt å tåle en hvilken som helst forandring som kan ramme stedet de oppholder seg på. Innbyggerne på toppen av hierarkiet, "turistene", lever i et evig "nå", alltid travle, alltid for liten tid. I den motsatte verden blir innbyggerne trykket ned av alt for mye tid, overflødig og ubrukelig tid, tid som de ikke har noe å fylle med.
Beboerne i den første verden lever i "tiden", rommet spiller ingen rolle for dem, fordi enhver avstand krysses momentant, f.eks ved bruk av internett; mail og www.
Beboerne i den andre verden lever i "rommet", som er tungt, motstandskraftig og uangripelig. Dette rommet binder tiden og holder det utenfor de stedbundnes kontroll. I deres tid "skjer det aldri noe"....
For innbyggerne i den første verden er riksgrensene revet ned, fordi de er avskaffet for verdens varer, kapital og finanser. Slik at disse kan flyte fritt.
For innbyggerne i den andre verden blir "murer" bygd opp, det skjer ved økte innvandringskontroller, oppholdstillatelser, "rene gater", nulltolleransepolitikk. Vollgravene som skiller dem fra de stedene de lengter etter, fra drømmen om frelse, de blir dypere, mens alle broer viser seg å være vindebroer som er nær umulig å bruke for å krysse disse dype vollgravene.
Innbyggerne i den første verden reiser som de vil, får mye moro ut av reisene sine, blir lokket og bestukket for å reise til nettopp dette stedet, og blir tatt i mot med åpne armer når de kommer til "stedet".
Innbyggerne i den andre verden reiser i smug, ofte illegalt. De betaler ofte mer for en overfylt tredjeklasse i en stinkende sjøudyktig båt, enn andre betaler for den forgylte luksusen på forretningsklasse. Disse blir sett ned på, arrestert og ofte raskt utvist når de kommer fram.

"Turisten" som jeg kalte denne første gruppen, ønsker å være på farten, de blir forført av de sanne eller innbilte gleder ved en sanseopplevelsessamlers liv. De forlater et sted når nye uprøvde muligheter vinker et annet sted. De beveger seg fordi de finner den verden som er innenfor deres globale rekkevidde uimotståelig attraktiv. De reiser rett og slett fordi de har lyst.

Omstreiferen derimot blir sett på som verdens avfall som har viet seg til turistens tjeneste. De vet ofte at de ikke kommer til å bli lenge på noe sted, ikke fordi de har lyst til å reise, men fordi de sannsynligvis ikke er velkomne noe sted. Grunnen til at de reiser er at de opplever den verden de har innenfor sin rekkevidde uutholdelig ugjestfri. Omstreiferne reiser fordi de ikke har noe annet utholdelig valg.

Det som i dag hylles som "globalisering", er innrettet for å dekke turistenes drømmer og ønsker. En virkning / bivirkning av dette er at mange andre forvandles til omstreifere. Omstreifere er reisende som nektes å være turister. De får hverken lov til å reise hvor de vil eller å lete etter et sted å slå seg til. Spørrer man omstreiferne om hva slags liv de ønsker seg hvis de kunne velge, så får en ganske sikkert beskrevet turistens salighet, - slik man ser det på tv-.
De fattige har ikke en adskilt kultur fra de rike, de må leve i den samme verden som er rigget opp til fordel for dem som har penger. Både turisten og omstreiferen er blitt forbrukere, men omstreiferen er en defekt forbruker.
Siden de er defekte er de også uønskede.
Siden de er uønskede er de naturlig nok gjenstand for stigmatisering og syndebukkmentalitet. Deres forbrytelse er ikke noe annet enn å ønske å være som turistene, men de mangler midler til å handle utfra egne ønsker slik turistene gjør.
Men vi vet nå i disse finanskrisetider at de fleste jobber er midlertidige, aksjer kan like gjerne gå opp som å gå ned, ferdigheter som i det ene øyeblikk blir skrytt opp i sky, kan i neste øyeblikk bli nedvurdert og erstattet av nye og bedre. De ressursene man er stolt over og glad for i dag, kan foreldes på et blunk.
Liksom det ikke finnes noe livsforsikring som beskytter poliseholderen fra døden, så beskytter ingen av turistens livsstilspoliser noen mot å gli over i omstreiferi.
Turisten forsøker å feie omstreiferen under teppet ved at utvisning, deportering, drive tiggere vekk, men det som skjer er at turisten deporterer sin egen frykt for å bli som dem... En verden uten omstreifere er turistsamfunnets utopi.
Slik fortsetter vi å bevege oss, turister og omstreifere, halvtursiter og halvomstreifere, slik er de fleste av oss i dette samfunnet av forbrukere og reisende.
Slike tanker kan man seg ved å sitte på fergen til et typisk turiststed som Bornholm er. Hvem er "vi! som reiser slike steder, jo det er "vi" med penger til å reise for, vi som reiser for moro skyld og for å opplevelser. En tankevekker ble det for meg. Disse tankene ble enda klarere beskrevet vet å lese følgende bøker:
Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser av Zygmunt Bauman
Modernitetens konsekvenser av Anthony Giddens

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar