Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte...

Hvis jeg gir meg i kast med å tenke på alt det som det har vært skrevet om i forhold til det å være sykmeldt den senere tid, så kan jeg faktisk bli ganske nedfor, og ta det inn over meg. Være trist og lei fordi jeg kan føle jeg blir mistrodd når jeg ikke har klart å jobbe i de siste 2,5 årene. Men så må jeg bare prøve å heve meg over det, og si at "alle er ikke like". Og jeg mener faktisk det er en del mennesker som med fordel skulle tillatt seg å være syke en dag eller to, men de tørr ikke fordi det er jo forventet at en skal være på jobb. "Jeg har jo ikke feber, så på jobb må jeg jo kunne gå". Slike tanker hadde jeg selv i lang tid før jeg ble sykmeldt.
Jeg følte meg så uendelig sliten, uvell og ved siden av meg selv. Alt jeg så fram til var helga, for da skulle jeg gjøre ferdig alle forberedelser til foreldrekonferanser,ansvarsmøter,foreldremøter, personalmøter, forberede opplegg i barnehagen, skrive planer og la meg inspirere av de nye faglige vinklingene . For når jeg kom fra dagens jobb i barnehagen, hvor jeg jobbet som pedagogisk leder, orket ikke jeg mye forberedelsesjobb, da var jeg bare helt utslitt. Og helgene ble brukt til å prøve å komme nogenlunde ajour. Men jeg kom jo aldri ajour, og fikk heller aldri hvilt nok og gjort ting som bygde meg opp. Det eneste jeg orket å "tvinge" meg til, det var å trene 2 ganger i uka. Det gjorde godt!

Jeg holdt på å presse meg slik gjennom jobbedag etter jobbedag i ganske lang tid, hørte ikke på kroppens små beskjeder om å ta det med ro. Alle vondtene jeg fikk og det konstante trykket over brystet, det prøvde jeg å ikke fokusere på. Men så måtte kroppen tydeligvis bruke høyere stemme for at jeg skulle lytte, og da måtte jeg stoppe opp. For når en hyperventilerer på jobb, har mest lyst til å bare legge seg under bordet og bli der etter perosnalmøter o.l, da måtte jeg ta meg en tur til legen. Hun sykmeldte meg i 2 uker. Så prøvde jeg meg igjen på jobb, men alt kom tilbake med samme kraft. Og legen sa at jeg måtte bare belage meg på et lengere avbrekk fra jobb. Når hun sa det, da kjente jeg hvor sliten jeg var, da tok jeg det inn. Da ville ikke kroppen gjøre det jeg hadde lyst til. Den nektet bare å samarbeide. Jeg ble værende mye inne, orket ikke gjøre noe, men takket være min gode kjære hund, måtte jeg ut med henne hver dag. Det hjalp å komme ut litt, men ellers isolerte jeg meg, og ble asosial. Orket lite og ingen ting. Satt bare der. Legen min har sagt mange ganger i ettertid: "du skulle ha hørt mer på kroppens signaler og tillatt deg og blitt hjemme fra jobb en dag i ny og ne, når du ikke følte deg helt på høyden". På den måten mener hun jeg kunne ha tatt meg inn igjen. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet iallefall at jeg presset meg lenge, og trodde hele tiden det skulle bli bedre bare jeg ble ferdig med det ene og med det andre...Men det ble ikke slik.

Når jeg ble sykmeldt, ble jeg asosial, men var jeg i fora hvor jeg måtte forholde meg til folk, var jeg supergod skuespiller. Jeg kunne smile og snakke til dels som vanlig, men var liksom ikke der, det var bare en forestilling jeg spilte. Jeg var ved siden av meg selv. Og etter en slik seanse var jeg enda mer sliten, for brukte veldig mye energi på å være "naturlig". Det er skummelt og tenke på nå, jeg var ikke ærlig hverken med meg selv eller andre.

For å komme meg på fote gikk jeg jevnlig til lege og fikk også en del samtaler med bedriftspsykolog. Det gjorde at jeg kunne begynne å bli mer tilstede i mitt eget liv igjen, se hva jeg måtte jobbe med, endre på, godta osv. Slik kunne jeg begynne å kjempe meg tilbake, ikke bare være ved siden av meg selv. Midt opp i alt dette kaoset døde også min mor etter noen ukers sykdom. Det bidro jo heller ikke til at min situasjon ble bedret. Men etter å ha vært sykmeldt i et år fikk jeg komme på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Det var et fantastisk opphold, med mange i tilsvarende situasjon, og med mye samtaler, og enda mer trening i sal og i svømmebasseng og ridning. Det var en utolig opplevelse å være der. Det var som å være i en boble, en boble hvor vi var i senrum, og ingenting annet betød noe. Jeg så knapt på tv, mobilen la jeg på rommet, pc brukte jeg max 3 ganger på 5 uker. Helt og holdent bare til stede "her og nå", - og det trengte jeg. Helt ufattelig opplevelse!

Iallefall kort fortalt, så gjorde det oppholdet på AiR at jeg fant ut at jeg måtte komme meg videre, over i ny jobb, og i den forbindelse videreutdanne meg. 2 videreutdanninger fikk jeg godkjent av NAV. Den ene om "Norsk som andrespråk og samfunnskunnskap" og den andre i"flerkulturelt arbeid". Nå har jeg fullført det første, det var på ett år, det andre er over to år, og til våren er jeg ferdig med det, og håper det er jobb å få i forhold til Voksne med flerkulturell bakgrunn. Jeg jobber noe nå også, i voksenopplæringa, i sær med de med analfabetisk bakgrunn, og synes det er veldig inspirerende.

Jeg har lært en viktig lekse, det å være ærlig med meg selv. Tillate meg å si at jeg er sliten, tillate meg å ta en pause for å ta meg inn igjen, og det aller viktigste jeg har lært er å gjøre mer av det som bygger meg opp og mindre av det som bryter meg ned.

Men kunne jeg valgt, så ville jeg ha levd mer i pakt med meg selv på jobb tidligere også, så hadde jeg kanskje sluppet å bli utbrent, utlsitt og tom for energi. Og jeg kunne enda forholdt meg til et yrke jeg ser på som viktig og givende; nemlig det å jobbe som førskolelærer. Men 15 år som pedagogisk leder i barnehage var visst nok for meg, og jeg må over i noe annet, for å komme videre. Og håper jeg har fått noen erfaringer med meg som gjør at jeg unngår å gå i den samme fella igjen. For å bli utbrent og tom for energi, det er uendelig tungt, og det er ingen som ønsker å oppleve det igjen. Derfor oppleves mistenkeliggjøringen rundt det å ikke mestre jobben sin, mistenkeliggjøring rundt det å være sykmeldt, uendelig vondt.

Les gjerne innlegget om: Stillhetens tanker



.Kommenter gjerne innlegget!