lørdag 30. januar 2010

Bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det har vært å være utbrent, hvordan jeg har klart å komme meg i studie og delvis tilbake i arbeidslivet igjen.
Det jeg kan si er at det er en lang og tung jobb. Og media og politikere er ikke akkurat på parti med oss som prøver å komme tilbake. Media og politikere er heller ikke på parti med de av oss som må forbli utenfor arbeidslivet. Det er uendelig tungt å stå utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre tid, og stadig bli minnet om at man egentlig ikke er verd noe... Slik føles det iallfall når en sliter med å godta sine nye rolle som "ikke-arbeidende". Det legges ekstra byrder på våre skuldre. Statistikk sier også at har en vært utenfor abeidslivet i 6 måneder så har man mindre sannsynlighet for å komme tilbake i yrkeslivet igjen. Men hvis en kan ha mulighet til å kjempe seg tilbake i jobb, så er det en lang vei å gå. Og denne veien må en ofte gå alene. Det er manglende støtte og oppmuntring å få fra det offentlige hjelpeapparatet.
I denne perioden har jeg hatt mye støtte fra familie og venner og fra min fantastiske lege. DER har det vært mye støtte å få. Jeg er ydmyk takknemlig for det.
Jeg har laget en bloggrekke om min utbrenthet og mitt forsøk på å komme tilbake i jobb igjen.

Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake.Jeg ser 3 år tilbake.
Om å innse at man er utbrent . Del 2.
Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake. Del 3.


I tillegg har jeg blogget om:
Nå går det mot lysere og bedre tider... håper jeg.
Om oppfølging av oss på attføring.
Jeg er egentlig ikke integrert.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er rent for mange sykmeldt.

Dette kunne jeg skrevet masse om, men da vil det bli for privat. Så velger å gjøre det på denne måten, og håper det kan være til hjelp for noen.

Nå venter jobben med å finne veien videre.


.

Om å innse at man er utbrent, og kampen tilbake ...del 3...

Ting snudde litt etter jeg hadde vært på AiR. Men det var et sjokk å komme hjem til virkeligheten. Det var også et savn av mange fra gruppa mi. De var blitt meg veldig nære og viktige. Samtidig var det godt å komme hjem til det vante. Livet måtte jo gå videre.
Jeg hadde planer klare, skulle søke yrkesrettet attføring, og søke 2 deltidsstudier. I tillegg skulle jeg prøve meg litt i hospiteringsjobbing. Alt gikk som jeg hadde planer om, jeg kom inn på det jeg ville og fikk godkjent yrkesrettet attføring.
Men hele tiden følte jeg veldig på at jeg fikk tilbakevennende lange slitenhetsperioder. Og jeg ble lei og overgitt hver gang jeg fikk et "dypdykk i arkivene mine". Men noen av oss i gruppa hadde lagd oss noen fraserAiR som var gode å bruke. Spesielt gode for meg var: "Husk det går opp igjen, selv om du har en liten eller stor nedtur nå." Og en som lød, "Nå har du det slik, og sånn er det bare!" Jeg snakket med legen om det med de frasene jeg sa til meg selv. Hun hadde sans for slik jobbing. Og jeg følte også at jeg lærte meg å godta meg selv mere, med mine opp og nedturer ved å si slikt til meg selv. Jeg er muligens lettlurt... I og med at jeg lurte meg selv slik.

Noe som gjorde at jeg fikk en skikkelig nedtur i januar 2009 var at jeg fikk kyssesyken for andre gang i mitt liv. Det er visst spesielt utvalgte som klarer å det to ganger, og det klarte altså jeg, samtidig som jeg skulle levere 2 semesteroppgaver. Men jeg klarte å komme meg gjennom det halvåret også. Det som var verst med det halvåret i tillegg til at det var ille å være syk, var at jeg ikke fikk trent på 7 måneder. Det var et stort savn.
Men høsten 2009 kom og formen begynte å stige igjen og treninga kom i gang, og livet begynt igjen å gå den rette veien. Jeg begynte å kjenne at jeg orket litt mer, men viste ikke om jeg torde å stole på at jeg var i ferd med å bli bedre. For fremdeles ble jeg uendelig sliten av småting og i sær av andres krav til meg, eller var det mine egne krav kanskje...?

Det hele snudde rundt jul 2009, og enda en bedring kom når jeg fikk tilbud om jobb i begynnelsen av januar 2010. Jeg er egentlig lei meg for å si at det å jobbtilbud gjorde at jeg følte jeg mestret livet litt mer. Jeg vil helst at vi alle skal føle oss verdifulle fordi vi er den vi er, ikke fordi vi jobber og er lønnsmottagere. Jeg og mange med meg har i den senere tid følt oss nærmest kriminalisert ved at politikere og media har fokusert mye på at vi som for en kortere eller lengre periode ikke har mestret å stå i arbeidslivet, men har måtte ty til støtte fra NAV, blir betegnet nærmest som snyltere.

Nå er tiden inne for å gå videre. Denne gangen ut av de gode ullsokkene og over i noen sko kanskje....



.

Om å innse at man er utbrent...del 2...Jeg ser 2 år tilbake.

På et vis skjedde mye etter jeg ble sykmeld i april 2007, på et annet vis skjedde ingen ting.

Til å begynne med eksisterte jeg bare i mitt eget liv. Levde, men levde likevel ikke. Var bare der. Orket lite å være sammen med andre mennesker. Jeg gikk min daglige morgentur med Trixie-Hund. Og trente 2-3 ganger i uka på Friskis og Svettis. Begge deler tvang jeg meg til. Ville ikke gi slipp på det å være noenlunde i god fysisk form. Men utenom det så satt jeg og så i peisen, eller lå på sofaen og så i taket.
Jeg som var glad i å lese bøker, orket ikke det. Jeg som likte å se film, orket heller ikke det. Jeg var kvalm, pustet feil og verket i kroppen og var nedfor, men gråt ikke. Var bare helt tom. Når jeg traff mennesker jobbet jeg veldig for å holde meg oppe, brukte mye energi på å spille et skuespill om at jeg hadde det bra. Jeg kunne også gå omveier hvis jeg så noen jeg kjente når jeg en sjelden gang orket å gå til byen eller i butikken. Var redd de skulle spørre hvordan JEG hadde det.

I og med jeg har ei i familien som jobber i NAV-systemet begynte hun å snakke om at jeg kunne ha nytte av et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Det nevnte jeg for arbeidsgiver og for lege. Begge plasser fikk jeg aksept for at det måtte være noe for meg. Når jeg så ble innkalt til første møte på NAV nevnte jeg det der, og fikk også aksept for det der. Men først ville saksbehandleren ha meg inn til samtale med bedriftspsykolog i "raskere-tilbake-systemet". Det sa jeg meg villig til i juli 2007. Det var jo et "raskere-tilbake-opplegg" så der ville jeg komme fort i gang. Slik at jeg fikk tatt fatt i tankene rundt jobbmestring. Dette hørtes bra ut, men tiden gikk... I og med at jeg som sagt har familie i NAV-systemet maste hun på meg og bad meg ta kontakt med sakbehandler om hvordan det gikk med søknaden til bedriftspsykologen. Det gjorde jeg, og det viste seg at den hadde saksbehandleren glemt å sende søknaden. Det samme gjentok seg 3 ganger før jeg kom meg i gang i oktober 2007. Det var et flott opplegg når jeg kom i gang.
Hun skulle blant annet kartlegge hva jeg hadde lyst til...."Ha lyst til"...Jeg hadde vel ikke lyst til noe, ikke til å jobbe, ikke studere, ikke lese, ikke til noen ting. Husker jeg fikk "lekse" av bedriftspsykologen at jeg skulle tenke på ting som bygde meg opp,som jeg hadde glede av og lyst til å gjøre...Jeg hadde vel ikke hverken glede av noe eller lyst til noe.. Det var helt umulig å finne på noe jeg hadde lyst til. Jeg som likte både å sy, strikke, lese, jobbe i hagen, reise, trene, danse osv...jeg hadde ikke noen ting som kunne interessere meg lenger! Og sånn var det bare, jeg hadde ikke overskudd til å ha lyst til noe. Og så tok NAV-pengene slutt til dette "raskere tilbake-prosjketet", og det tilbudet stoppet opp før jeg følte jeg var ferdig. Men godt så lenge det varte, jeg lærte meg teknikker for å jobbe gradvis med ting jeg hadde problemer med å takle. Jobbing med bevissthet slik liker jeg, og passet meg bra. Men fremdeles var jeg veldig ved siden av meg selv.

Jeg hadde nå begynt å litt tiltak igjen, orket å høre på lydbok og se film. Så det var deilig å kunne fyllelitt i livet mitt igjen. Men enda ante jeg ikke hva framtiden min ville innebære. Akkurat der og da så jeg ikke meg selv i jobb igjen. Orket ikke tenke så langt. Og det sa legen min også, at det skulle jeg over hodet ikke tenke på før jeg var klar for det. Foreløpig var det mye som måtte fordøyes av forskjellige saker, og det var viktigere for meg å prøve å komme noenlunde ajour med eget liv, før jeg skulle tenke framover. Samtidig ble det snakket en del om at det kunne være godt for meg å gjøre noe annet enn å jobbe i barenhage. Jeg innse også det, men det var en sorg å ikke skulle jobbe med barn lenger. Selv om jeg skulle roe ned i forhold til jobb, så var det hele tiden små innspill om hva jeg kunne tenke meg framover. Når jeg var mitt opp i dette så føltes det som om jeg prøvde å trå vannet i en hengemye, eller prøve å svømme i en hengemyr. Det nyttet ikke med noen av delene. Jeg måtte i stedet prøve å komme meg ut av hengemyra, men hvordan skulle jeg klare det da?

Når jeg måtte avslutte hos bedriftspsykologen, fikk jeg skriv med meg om at hun anbefalte meg et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Jeg henvendte meg så til sakbehandler på NAV for å høre om hun hadde søkt meg inn som hun hadde lovt. Men nei, det hadde hun ikke fått gjort, men det skulle hun selvsagt gjøre . Tiden gikk igjen, og jeg slet med at jeg var villig til å ta i mot hjelp, men måtte jobbe så for å det. Igjen måtte jeg mase 3 ganger før søknaden til AiR ble sendt fra saksbehandler. Og igjen var det egentlig fordi familiemedlemmet knyttet til NAV "stod bak" meg og dyttet. Jeg orket egentlig ikke ordne opp i alt dette selv. Når søknaden ble sendt, fikk jeg raskt svar fra AiR, at de ville ha meg inn 5 uker i mars 2008, på et "raskere-tilbake-opplegg" de hadde der. Vi som var der skulle forskes på, for å se om et opphold der gjorde oss bedre egnet til å komme oss raskere tilbake i yrkeslivet. For min egen del hadde jeg jo allerede vært ca ett år utenfor yrkeslivet når jeg reiste til AiR, så så veldig raskt tilbake ville jeg vel ikke komme.... Men tilbudet på AiR passet meg ypperlig.

På Rauland var det tilbud om masse trening, samtaler i gruppe og individuelt og viktigst av alt jeg fikk tid og lov å være i min egen lille boble. Jeg koblet ut alt og alle som ellers fantes i mitt liv. Det var uendelig godt! Jeg reiste til AiR med kofferten full av lydbøker og radioteater som jeg skulle høre på mens jeg satt på rommet mitt, for jeg orket jo ikke være sosial.... Det ble virkelig annerledes det ja. På AiR ble jeg plutselig sosial igjen. Vi 16 som var i min gruppe, vi var veldig i "samme bås" og fikk god kontakt. En kontakt jeg enda har med enkelte. På et vis visste vi mye om hverandre men på et annet vis visste vi lite om hverandre. MEN bare det at vi var der, så visste vi alle at vi hadde noe å slite med, og da ble ikke det fokuset. Iallfall ikke med alle, fokuset ble heller å kose oss sammen så godt vi kunne. Jeg har ikke ledd så mye hverken før eller etter jeg var der, vi lo mest av tulleting. På et vis kan man kalle det overfladisk, men det var heller som medisin for meg iallfall. Jeg trengte det da. Og det var noen som en snakket mer alvorlig med hvis en ville det, og vi hadde en egen forståelse for hverandre som var helt unik. Så det ble ikke mye sitting på rommet for å høre på lydbok nei!

Mens jeg var der fikk jeg også sortert ut hva jeg kunne tenke meg å jobbe med videre i lvet. Det ble tatt kontakt med arbeidsgiver, undersøkt om hospiteringsplass for å prøve ut enkelte arbeidssteder osv. Så jeg fikk god hjelp på mange måter på AiR. Det var med på å meg til å se framover, at jeg faktisk kunne bidra med noe i arbeideslivet når tiden en gang kunne bli moden for det.



.

Om å innse at man utbrent...jeg ser tilbake 3 år.

Jeg er hjemme etter en studieuke. Til uka er det jobb igjen. Det føles godt å kunne se fram til å gå på jobb. Som jeg skrev så er det helt utrolig at jeg føler energien kommer med inntreden i arbeidslivet igjen.
Samtidig som jeg gleder meg over at alt går bedre, så tenker jeg tilbake til hvordan det var for 3, 2 og 1 å siden. Når jeg tenker på det, så ser jeg veldig framgang.

For 3 år siden forstod jeg ikke hvor syk og utslitt jeg var. Da var det kun jobb jeg klarte å gjennomføre. Jeg jeg klarte ikke det heller, men det var der jeg prøvde å bruke kreftene mine. Men når jeg kom hjem fra jobb kl 16.45, orket jeg ikke å gjøre noe forberedelser og evalueringer til min pedagogiske lederjobb i barnehagen. De måtte jeg gjøre neste morgen før jeg gikk på jobb og i helgene. Jeg kunne sitte både lørdag og søndag og jobbe. Jeg fikk gjort unna en del, men fikk heller ikke hvilt noe. Hele tiden sa jeg til meg selv: "bare all jobbing med konferanser er over så vil det bli roligere", eller "bare det møtet er over så vil det bli bedre" osv. Det var en måte å lure meg selv på, det ser jeg nå. For det var jo hele tiden noe nytt jeg måtte bli ferdig med. Det kan vel også kalles en overlevelsesmekanisme. Ved at jeg trodde det ville bli bedre så holdt det meg oppe og i gang! I tillegg sov jeg max 3-4 timer pr natt. Ellers lå jeg deg og vred meg eller fartet fram og tilbake til senga. Når jeg sov kunne jeg drømme om jobb, drømme om møter jeg ikke mestret, drømme om barn jeg mistet fra alle mulig plasser osv. Det som jeg kan kalle fritid, det var en tid hvor jeg bare satt tom og så ut i luften. Helt utrolig å tenke på nå! På jobb taklet jeg dårlig stressede situasjoner, jeg tok feil avgjøresler, jeg ble urolig og pustet feil, dvs fikk hyperventileringstendenser som var veldig ubehagelige. Men når jeg selv var midt oppe i dette, skjønte jeg nok ikke hvor ille det var. Jeg forstod ikke at jeg brant lyset i begge ender. Jeg skulle jo bare "overleve" fram til sommeren jeg, eller til bedre tider...Men kom de bedre tidene? Nei det gjorde de ikke...

Jeg skrev ned noen tanker i en bok i den perioden hvor det var vanskelig å innse at jeg var utbrent. Jeg bladde litt i de notatene i dag. Og ser meg igjen slik jeg var. I notatene beskriver jeg jobben som et ork, iallfall det som har med møter, forberedelser og samarbeid både internt på huset og med andre instanser pga spesielle situasjoner. Det som holdt meg oppe var jobben med barna. Men jeg skrev mye om følelsen i meg når jeg måtte avvise barn, fordi andre "trengte meg mer" eller fordi jeg skulle i et møte, eller bare ordne noe. Jeg skriver jeg følte jeg sviktet barna med å gå i fra de.
Jeg husker også at jeg hadde store problemer med å prioritere, jeg så ikke hva som var viktigst. Jeg så alt som like viktig, og jeg maktet ikke alt. Før var jeg god til å konsentrere meg om en ting om gangen, men på den tiden var det som alt stod der og MÅTTE gjøres AKKURAT da! Og jeg vet også jeg tok noen avgjørelser som var unormale for meg, hvor jeg tydeligvis ikke så løsningene som jeg nok hadde sett tidligere. Jeg ble veldig problemorientert, jeg som før var løsningsorietert.
Jeg husker også at jeg sa jeg følte meg slik jeg tror det er å ha ADHD. Det var masse inntrykk, og alle inntrykkene virket like sterke, og alle måtte taes inn NÅ. Jeg kunne ikke vente med noe. Da gjorde jeg litt her og litt der. Og så ble det ikke ordentlig noe av det. Og det var uvant for meg, jeg ville gjerne gjøre ting ordentlig.
Jeg ble til slutt sykmeldt, og følte meg helt tom. Jeg prøvde meg i 40 % jobb igjen etter 4 uker, men hjertet slo, og pusten løp, og sov gjorde jeg ikke, så det ble sykmelding igjen. Det var for snart 3 år siden.

Slik kunne jeg føle meg, helt nedsnødd i oppgaver som jeg ikke ble kvitt....



.

mandag 18. januar 2010

Nå går det mot bedre og lysere tider...håper jeg...

For ei uke siden skrev jeg om det å være utenfor jobblivet, om følelsen av å falle utenfor det som er verdt noe, og manglende oppfølging av oss på yrkesrettet attføring.
Som tidligere nevnt er jeg på vei gjennom et prosjekt med yrkesrettet attføring, som har medført to videreutdanninger; et årsstudium i flerkulturelt arbeid og en halvårsenhet i norsk som andrespråk. Samtidig har jeg hatt en hospiteringsplass med undervisning av voksne innvandrere med liten skolebakgrunn fra hjemlandet. Det har medført at jeg fungert som støttepedagog for den gruppa av deltakere, men da kun på attføringspenger, fordi jeg selv har hatt lyst til å se hva en slik jobb gikk ut på, uten å ha hovedansvaret.
Nå nærmer det seg slutten på min yrkesrettede attføring, og tankene går mot tiden hvor jeg skal i vanlig jobb igjen. Det føles veldig godt å tenke på å skulle kunne komme inn i yrkeslivet igjen, jeg er klar for det nå, føler slitenheten er i ferd med å slippe taket.
Og jammen skjedde det noe rett etter jeg hadde skrevet innlegget om å være på utsiden av yrkeslivet. Samme kveld fikk jeg plutselig telefon fra lederen for norskopplæringa der jeg har hospiteringsplass. Han lurte på om jeg var interesssert å jobbe (for betaling..) 3 dager i uka, de ukene jeg ikke er på høyskolen. Og det vil jeg veldig gjerne! Selv om jeg vet det blir hektiske tider. Jeg skal skrive en prosjektoppgave om skole-hjemsamarbeid i forbindelse med studiet mitt, og samtidig forberede meg til eksamen, og midt opp i dette skal jeg altså sette meg inn i ny jobb. Men jeg er innstilt på å gjennomføre dette! Og håper jeg klarer det uten å brenne meg ut igjen. Etter telefonen fra lederen, var det bare å hoppe rett inn i ny jobb neste arbeidsdag. Det er litt skummelt å begynne å jobbe igjen, og kjenner også det er lenge siden jeg har vært ny i jobbsammenheng. Sist jobb hadde jeg i 16 år. Det er uvant å gå og spørre om alt mulig. Men du verden hvor mye energi jeg bare fikk av det at noen ønsket meg til en jobb, og hadde behov for meg og tiltro til at jeg skulle klare det! Det var en ubeskrivelig glede og tilfredshet!

Jeg begynner å se mer og mer at det er viktig å føle at det en gjør blir verdsatt! Jeg trenger for min del å høre til en plass, ha en arbeidplass som er min, hvor det faktisk er viktig at jeg møter opp.

Jeg vet at ikke alle kan komme seg i jobb igjen etter å ha vært borte fra arbeidslivet i 3 år slik som jeg. Men det er viktig å føle seg verdifull likevel. Der har samfunnet en jobb å gjøre med å inkludere også de (vi) som er på utsiden. Alle har et behov for anerkjennelse. Det har kanskje gått for langt i vårt land at anerkjennelse ofte blir knyttet opp til den jobben en jeg gjør. Det er helt naturlig å spørre om hva en jobber med, ikke å spørre om en jobber. Jeg har en bekjent som kom tilbake til Norge etter å ha bodd 7 år i Nederland. Hun sa at det føltes så rart at alle tok det for gitt at hun jobbet når hun kom tilbake. I Nederland var ikke det så viktig, der ble det ofte først spurt om man jobbet.

Jeg er glad og fornøyd, fornøyd som jeg ikke har vært på lenge. Kjenner ikke den tunge slitenheten som har ligget under der så lenge. Jeg vet at dette også vil gå opp og ned, og jeg vet jeg kan bli sliten igjen, og blir det helt sikkert. Men tror jeg har lært noe av mine siste år, og jeg vil ikke inn i den uendelige utmattelsesfølelsen igjen, så jeg skal passe på meg selv bedre nå framover, i de gode tidene... Jeg er snart på toppen av trappa....



.
Les også:
Oppfølging av oss på attføring.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte.
Jeg er egentlig ikke integrert.


.


søndag 10. januar 2010

Om oppfølging av oss på Attføring.

Jeg kom dessverre i den situasjon at jeg ikke kunne fortsette i min førskolelærerjobb i barnehage for snart 3 år siden. Jeg ble sykmeldt, fikk litt hjelp her og der, og kom via Attføringssenteret i Rauland til at jeg ville videreutdanne meg slik at jeg kunne jobbe med voksne innvandrere i stedet. Og har nå attføring og har fullført deltidsstudiet "Norsk som andrespråk" og til sommeren er jeg ferdig med deltidsstudiet "Flerkulturelt arbeid". Føler at det skal bli godt å bli ferdig med studielivet, og med attføringsperioden. I tillegg til studiene har jeg hatt hospiteringsplass med voksne innvandrere 2 dager pr uke. Der har jeg fungert som støttepedagog, noe av ansvaret har jeg hatt alene pga mangel på folk. Men hele tiden blir en minnet om at en er på utsiden av "det normale livet", det livet som verdsettes i media, av politikerne og i mye av samfunnet forøvrig. "Arbeidstaker-livet" , -det er det som er vell ansett. Hvis en blir sykmmeldt og kommer på attføring så er man ikke "innenfor". Jeg er ikke integrert som jeg skrev om tidligere.

Jeg trives godt der jeg har hospiteringsplass, men likvel hører jeg ikke til der. Og ikke hører jeg tydeligvis til i den gamle jobben min heller. Selv om jeg foreløpig bare har permisjon fra den opprinnelige jobben mens jeg er på attføring. Men likevel får jeg ikke noe "livstegn" fra min opprinnelige jobb når det er jul eller mot sommer, eller andre ganger. De gangene jeg vet at de har sommeravslutninger, juleavslutninger eller andre ting som kollegaer gjør sammen, så er jeg ikke med lenger. Det er vel egentlig naturlig, men likevel så har det faktisk vært et savn å bli litt regnet med en plass. Bare en invitasjon om å komme innom, eller et livstegn for å høre hvordan man har det hadde gjort godt. Når jeg har vært på attføring så har jeg måtte mobilisere selv. Det har ikke vært noen heiagjeng fra arbeidslivet ved siden av meg. Og det hadde jeg trengt. I sommer fikk jeg vite av en venninne at de hadde hatt kompetanseregistrering på arbeidsplassen, det skulle jeg også gjort fikk jeg høre i ettertid. Og når jeg da selv tok tak i det fikk jeg gjort det i november. Jeg har en fantastisk lege som har hjulpet og støtte meg, og en kontakt på HMS som har hjulpet meg når jeg har tatt kontakt. Men ingen fra min opprinnelige arbeidsplass og heller ingen kommentarer fra hospiteringplass, og ingen fra NAV har tatt kontakt for å spørre om jeg er på rett vei. Når man er på attføring er man liksom i et ingenmannsland. Jeg kunne så inderlig ønske å hatt noen som hadde vært mitt støtteaparat i jobben "på-veg-tilbake-til-arbeidslivet", og gitt meg oppfølging uten at jeg måtte ta initiativ.

Men nå ser jeg mot lysere tider, nå går det mot tider da studielivet mitt nærmer seg slutten. Da må det bli jobb igjen. Etter 3 år i "ingenmannsland" utenfor arbeidslivet, så skal det bli godt å komme "innenfor" igjen. Får bare håpe noen har bruk for min kompetanse. Og håpe jeg får en jobb hvor jeg ikke igjen brenner for mye, så jeg brenner meg ut...





.

fredag 8. januar 2010

Hundedagene.

Denne uka har vi hatt besøk av 4 nydelige små Chihuahuaer! Grunnen er at eierne: min sønn med samboer har vært på ferie. Da er vi på pletten og passer gjerne!
Her til venstre er vår egen Trixie-Hund som er en gammel dame på 14,5 år. Så sitter "vakthunden" Leah på sofaryggen, hun er 3,5 år. På fanget mitt sitter fra venstre Twiggy på drøye 2 år, så har vi Panda på 1 år og Tallow på 4 år.

Alle disse småhundene har sine særegenheter, og er fulle av liv. Som mannen min sier, dette er mye hund i liten kropp, og det er sant!

Leah er som nevnt vakthunden og passer på både dyr og mennesker. Hun elsker kos og nærhet, og aller helst ligge under et teppe.

Twiggy har en hjerneskade, så ballansen er ikke alltid på topp, og hun registrerer ikke alltid hvor lyder kommer fra, MEN hun er utrolig sjarmerende. Og ELSKER alle mennesker! Hun vet ikke hva godt hun kan få gjort, slikker, hopper og koser. Og er bare herlig. Jeg har jobbet en del med barn med Downs Syndrom, så jeg sammenligner henne litt med de som har et "ekstra-smile-og-vær-glad-kromosom". Twiggy har sin egen fanside på Facebook også :) Her koser hun seg på mine treningsklær jeg skulle legge til vask...

Panda er yngst og enda litt valpete, men superherlig og glad. Hun og Leah er de ivrigste vakthundene. Panda er veldig selvstendig. Der Leah søker nærhet for å sove og kose, kan Panda traske til baggen sin å legge seg for seg selv der. Her reklamerer hun litt for Stormberg mens hun sover :)

Tallow er den lille yndige damen vår. Hun er en forsiktig, nydelig liten herlighet. Men også veldig glad i kos. Her ligger hun sammen med Twiggy på Svein sin jakke :) Klær er i grunnen godt å kose på!


Her har Tallow lagt seg tvers over søster Pandus :) (Panda).











Vi gikk litt tur denne iskalde uka, MEN det ble ikke så mange turer som de er vant til pga kulda. Og det beste med turen var egentlig å komme hjem til vedovnen.










Det føles trygt å ha store og små vakthunder i hus. Og etter en vaktperiode er det godt med litt kos og avslapning.










"Tenk Jorun ville varme dyna i stua....Det kunne vi jammen hjelpe henne med. Dyner er deilige! Ikke så verst å kose på teppet i sofaen heller, og leke litt med Svein."



"Tenk Jorun ville legge seg litt på sofaen, men det betyr vel kos det, ikke sant?
Så hadde hun jammen tenkt å jobbe litt med Mac-en sin også, men det kan jo vi hjelpe med selvsagt! Vi er gode på slikt!"
Tallow og Panda, 2 nydelige jenter! :)


Nå er Twiggy, Panda, Tallow og Leah klar for hjemreise, tusen takk for en koselig uke! :)
Vi vil savne dere!
Hilsen Grimstad-fan-klubben!














tirsdag 5. januar 2010

Om overbeskytelse av barn i vår tid.

Jeg har i alle år vært opptatt av barn og bevegelse. I og med at jeg har 19 års fartstid fra barnehage, har jeg også fulgt med i utviklingen og diskusjonen som har vært i løpet av årene i forhold til det å la barna klare seg selv, beskytte barna og overbeskytte de. Nå er det 2 år siden jeg sluttet å jobbe i barnehage. Men jeg husker tilbakevendene diskusjoner blant oss ansatte, og med foreldre, i forhold til hvor mye skulle vi hindre barna fra å klatre, fra å sykle i bakker, skli på glatta osv. I min barnehage var vi godt voksne de fleste av oss som jobbet der, det ga ulike utslag. Noen følte nok mer på ansvar når alderen kom. De kunne skylde på erfaring og syntes mye var farlig. Mens andre kunne si at "når jeg selv var barn, da fikk jeg lov til å klatre, og jeg lever enda". Men det viktigste å forholde seg til i barnehagen var likevel hva foreldrene mente om det å "få lov å slå seg", "få lov å blø" osv. En del foreldre var veldig redd for at barna skulle måtte sy et kutt i panna eller brekke en arm. Og selvsagt er det veldig beklagelig når slikt skjer. Og når det skjedde en sjelden gang, så kunne det også være med det barnet hvor foreldre var veldig engstelige ang å tillate for "farlige" ting. Og da kunne absolutt bebreidelsene komme om hvorfor vi lot barnet stå i sofaen, klatre på benken, skli i den bratte bakken, og slike ting. Vi appellerte til viktigheten av mestring og at ting måtte øves på, men det kunne være vanskelig å få full aksept for de tankene. Og vi måtte jenke oss etter hverandre og foreldre er tross alt hovedansvarlig for sine barn. Vi ville heller ikke være ansvarlig for alvorlige ulykker. Det er en vanskelig balansegang. Vi vil ha mestrende barn, men samtidig at de ikke skal skade seg på noen måte.

Nå ser jeg i aviser og andre steder at det skrives mer om at vi vil ha mer "frittgående barn", de skal få klare seg mer selv. @Orjas (Elin Ørjasæter) skriver om "Alex i Goretex" ,om hvordan det også går ann å klare seg som barn selv om man ikke blir passet på hele tiden. Mor kan likevel være redd for barna sine, og foreldrene er likevel omsorgsfulle foreldre.

Når det har vært snakk om dette med beskyttelse og overbeskyttelse av barn, kom jeg til å tenke på et kurs hvor jeg hørte Gunnar Breivik(professor ved Norsk Idrettshøyskole). Temaet var behovet for fysiske utfordringer for barn. Han mente at når barna ikke fikk nok utfordringer som barn, så var det mange konsekvenser som kunne oppstå på bakgrunn av det. Han nevnte mye som vi vet, men som kan være verdt å tenke over.
Dårlig motorikk kunne være medvirkende til flere bilkollisjoner pga manglende reaksjonsevne.
Det kunne gi økt antall fallskader når man ble eldre, pga at vi ikke var vant med motorisk ubalanse i kroppen.
Lite fysiske utfordringer kunne også gi økte ryggplager som igjen ga generelt økte muskel/skjelett-problemer.
Lite fysisk aktivitet gir også økte problemer med Hjerte /karsykdommer.
Han mente også at når vi var lite utendørs i ung alder kunne det gjøre oss mer pysete i voksen alder.
Lite skader, få utfordringer og for mye trygghet i ung alder hevdet han ville føre til dårligere evne til å takle stress i voksen alder.
Det er også en kjensgjerning at mange ungdommer (og voksne) i dag higer etter et "kick". Noen må få kicket fra et heroinskudd mens andre får det fra et fallskjermhopp. Det kicket skulle de kanskje allerede hatt som barn, når de mestret f.eks å klatre til topps i et tre. Jeg tror det er viktig å få "et kick" hele livet, og da trenger vi å være i bevegelse, få lov til å gjøre ting, strekke grensene våre og få oppleve at øvelse gjør mester. Vi kan nemlig ikke mestre alt med en gang, vi må øve oss, og da er det godt å kunne øve oss trinn for trinn, både når det gjelder motoriske utfordringer og det å gradvis mestre livet med å ta avgjørelser på egenhånd.

En annen viktig ting Gunnar Breivik sa, var at når ikke barn opplever å få lov å være redd for noe eller forsiktig med noe, fordi de blir stoppet og passet på hele tiden, så erfarer de heller ikke at det er lov å være redd eller stoppe på et prosjekt som de selv synes er farlig. Han mente at barn hadde godt av å kjenne på sin egen redsel, sine egne grenser for hva de torde. Så det ikke skulle bli slik at alt var lov å gjøre så lenge ingen stoppet de. Husker han også nevnte det med sykkelhjelmer og annet sikkerhetsutstyr. Han sa at hvis en aldri opplever at det blåser i ansiktet eller i håret når en sykler fort, løper fort eller renner fort på ski, så erfarer en heller ikke faren ved det. Jeg sykler selv med hjelm og synes det er rett, men det er nok noe å tenke på ved alle mulige sikkerhetsutstyr. Det er ikke alt vi skal og kan beskytte oss mot. Noe må vi faktisk bare erfare at kan være farlig.






.

søndag 3. januar 2010

Iskrans og fakkelholder.

Denne vinteren har lagd massse muligheter for å være kreativ på en annen måte enn ellers pga frost og snø ute. Etter at @AtelierKari utfordret "tvitrerne" til å lage iskrans, fikk jeg lyst til å lage iskrans eller fakkelholder som jeg gjorde når barna var små...og frysen var stor... Har ikke lagd det de siste årene pga manglende kulde ute, og kun fryseskap i huset. Men NÅ var muligheten der igjen pga mange minusgrader utendørs. Og jeg gikk i gang, men det tok sin tid før de frøs likevel, men i romjula var de klare for innvielse.

For å lage de har jeg tatt noen greiner med røde bær fra hagen, nyperoser og noen roseknupper. Så var det å fylle på med vann i en kjele og sette en liten boks i midten. På den måten ble en krans og en fakkelholder lagd. Og her er resultatene:


Her henger kransen på døra.










Detaljer fra kransen.








Her kan du se min fakkelholder både i dagslys og i mørke:









Fakkelen lyser opp inngangspartiet mitt.



Fakkelholderen er også publisert på @AtelierKari sin blogg: Bak deg en iskrans.





.