Når livet blir annerledes.

Livet blir ikke alltid som man tror. Det kan skje pga sykdom, ulykker, det at man er født på "feil plass til feil tid" eller at man får noen i familien med spesielle behov. Det er urettferdig dette livet, det er iallefall sikkert.

Tidligere denne uka fikk jeg høre ei nydelig dame lese et nydelig stykke om hvordan det føles når ikke alt går som en hadde planlagt. Jeg vil gjengi det her, det handler om hvordan livet blir snudd opp-ned når en får et barn med spesielle behov.

Velkommen til Nederland.

Av Emily Pearl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, ”Velkommen til Nederland”. ”Nederland ?!?”,sier du. ”Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.”

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig , skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt. Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt……… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia….. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.” Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap. Men…… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene…….ved Nederland.

Takknemlighet

I den siste tiden har jeg tenkt en del på takknemlighet. Det er mye vi tar som en selvfølge, og det er mye som skjer i vår travle hverdag som gjør at vi ikke tar oss tid eller tenker over det å takke. Vi haster bare videre. Men jeg har i det siste lagt merke til hva det betyr at andre takker for noe, og det har gjort at jeg selv også prøver å bli bedre på å takke .

For noen år tilbake jobbet jeg med en nydelig gutt med spesielle behov på grunn av en diagnose. Han ga oss nye utfordringer i jobben i barnehagen, utfordringer som vi aldri hadde vært i nærheten av tidligere. Jeg har sluttet i den barnehagen nå, og gutten med de spesielle behovene er nå klar for sin skoleverden. I forbindelse med at gutten skal over i skolen ringte moren meg og sa foreldrene ville ha en avslutning med takk til oss alle som hadde jobbet med han i barnehagen. I går var jeg på avslutningsfesten hans. Det var en stor opplevelse. Den største opplevelsen var å se alt han nå kunne klare, - alt fra å kunne sykle til det å kunne spise selv. Foreldrene hadde laget en bildefremvisning og framførte sin takk til oss som hadde jobbet med han. Gutten selv ga oss blomster, masse smil og gode kommentarer. Jeg mener at takknemlighet gjør at det er lettere å jobbe med de som trenger ekstra oppfølging. Det er en god opplevelse når andre ser og kommenterer at en gjør en jobb som er viktig. Det er mange jobber med mennesker som er spesielt viktige, og det er ikke de best betalte jobbene, derfor oppleves et takk som en stor ekstra bonus.

En annnen opplevelse av andres takknemlighet opplever jeg i min nye jobb som som lærer for innvandrere i Norge. Mange av disse menneskene viser også sin takknemlighet. Nå har vi akkurat avsluttet før sommeren, da var det også mange takkens ord å få fra deltakerne i norskopplæringen. Det gjør godt å få takk og det gjør godt å takke. Jeg lærer daglig noe i min nye jobb, ting jeg erfarer og lærer utfra det å være sammen med disse som er relativt nye i Norge. Når jeg lærer nye ting av de, prøver jeg å si det at jeg lærte noe nytt, og takke de for at jeg får lov til å utvide min kunnskap og væremåte bare ved å være sammen med de.

Jeg mener ikke at en skal gå rundt og takke hele tiden, men jeg tror at hverdagen til oss alle blir bedre hvis vi faktisk ser hvor heldige vi er som har det bra, og ser at det er viktig å være takknemlig. Det er mange måter å vise sin takknemlighet på, det er heller ikke alltid ord behøves å sies, men en opplever likevel takknemligheten.

Jeg føler selv en stor takknemlighet for at jeg selv er tilbake i arbeidslivet igjen etter 3 år på "utsiden" , og er nå i gang med resten av mitt liv. Å klare å komme tilbake igjen krever mye egeninnsats, men også trengs det at noen går sammen med en et stykke på veien. Og der er det også mange en trenger å takke. Jeg kunne ikke klart dette alene, og slik tror jeg det er med oss alle, vi trenger hverandre og vi trenger at noen ser en for den er er!

Tidligere har jeg også blogget om hjertets to deler i forhold til takknemlighet.



.

Jeg vil herved erklære "resten av mitt liv" for åpnet.

Det er nesten for uvirkelig til å være sant. Men når man setter seg mål, både langsiktige og kortsiktige mål, så kan det faktisk skje at målene nås. Og det er i ferd med å skje med meg nå, og det kjennes helt utrolig deilig.

Dere som har lest mine blogginnlegg tidligere har lest min bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake, og diverse andre liknende blogginnlegg om det å være på utsiden av yrkeslivet. Men NÅ har jeg tro på at det er en ny periode som venter.
Nå venter resten av mitt liv.

For 2 uker siden ble jeg ferdig med siste muntlige eksamen. Jeg fikk også igjen min prosjektoppgave og alt gikk så greit. Men du verden hvor sliten jeg var når eksamenspresset var over. Det var da jeg forstod hvor mye energi jeg brukte i en slik periode. Jeg begynte så å jobbe mer i mitt engasjement jeg har ut juni. I tillegg fikk jeg på torsdag skrive under på min kontrakt om at jeg har fast jobb i 80 % stilling med norskopplæring av innvandrere. Det var jo det jeg satt på AiR i mars 2008 og snakket med attføringskonsulent og andre hjelpeinstanser om. Vi skulle alle lage oss langsiktige og kortsiktige mål, - skrive de opp og snakke om hvordan nå målene. Og NÅ har jeg faktisk nådd de alle sammen i forhold til jobb. Enda må jeg øve meg på å gjøre MYE av det som bygger meg opp privat og mindre av det som bryter meg ned. Men du verden det er nesten for godt til å være sant, jeg har nådd mine jobbmål som ble satt mars 2008!

Livet er godt og jeg skal snart ha en lang god sommerferie. Den skal nytes, den skal brukes på mye "lyst-til-ting" og til litt faglig påfyll ang jobben som venter i august.

Velkommen du "liv" som ligger foran meg! Og tusen takk til alle som har gått med meg et stykke på denne veien tilbake til arbeidslivet, ingen nevnt...ingen glemt...

.
Selv om veien en skal gå kan være smal og med bratte stup mot sjøen på siden, så kan stien lede inn på sikrere og områder og mot bedre tider.

.