"...kanskje jeg skal bli lykkejeger?..."

Jeg leste nettavisen i går, der skrev de om at FrP vil stanse lykkejegerne... I et øyeblikk trodde jeg det var snakk om økonomiske flyktninger ut av Norge (les "Rimi-Hagen")...men det var bare et "millisekkund" den tanken streifet meg, for de ville jo flykte fra formueskatten...kanskje de ville søke lykken med å betale mindre skatt, men nei selvsagt det var de andre lykkejegerne FrP ville stanse, de som aldri er velkomne noen plass, som jeg har nevnt i tidligere blogg, Omstreiferne, som bruker masse penger for å komme seg videre til et land som de ikke er ønsket i fordi de ikke kan bidra med noe... tror vi.. Men vi derimot, vi må jo få reise hvor vi vil, vil vi bosette oss i Spania må vi jo få lov til det, eller Sveits for den saks skyld. Det er kanskje vi som er lykkejegere?
Flesteparten av de som kommer til Norge for å søke asyl, kommer ikke for å oppleve den store lykken, de kommer fordi de vil leve et fritt liv, kunne forsørge seg selv, kunne få mulighet til å kjøpe den maten de trenger, kunne mene hva de vil til hvem de vil, og kunne utdanne seg og jobbe som hva de vil osv. Tror vi virkelig at flesteparten av de som kommer ønsker å forlate sitt land, sin kultur, sin familie og venner for å å bli lykkelige hos oss?
En flyktninge-dame jeg kjenner sier ofte til meg, "jeg sitte bare inne i mitt hus og bli trist trist og bare tenke vonde tanker, jeg jobbe da jeg ikke tenke triste vonde tanker!" Men vi har ikke bruk for henne, vi har ingen jobb til henne, hun har ikke funnet lykken her. Men hun har sluppet unna krigen som herjer i hjemlandet, det har hun, og det er hun takknemlig for, men lykken den har hun ikke sett noe til...Men hvis vi kan vise at vi har bruk for henne så kan vi få noe mere gjort i landet vårt, og fått en person litt mer fornøyd og gitt litt mer selvtillit, og unngått at hun trenger psykologhjelp, og kanskje gjort henne litt lykkelig....men nei vi trenger henne ikke.... ikke ennå iallefall....