Det er mye mellom himmel og jord....

I dag er det regn i Grimstad, litt trist vær, men vær for tenking og funduleringer over livet og dets hendelser.
I dag er det 2 år siden min mor døde etter 3 ukers sykehusinnleggelse. Det var mye farting fram og tilbake Grimstad - Østfold i de ukene. Jeg må jo innrømme det var godt at hun ikke ble liggende lenger, for jeg følte hele tiden jeg skulle vært et annet sted enn det jeg var de ukene hun var på sykehus. Var jeg i Grimstad følte jeg at jeg burde vært på Moss sykehus eller hos min far, og var jeg i Østfold, følte jeg at jeg skulle vært i Grimstad. Jeg var liksom alltid på feil plass den sommeren, eller slikt føltes det iallefall på kroppen. Jeg hadde nok en litt ømfintlig kropp den tiden også, hadde den våren møtt den såkalte veggen, og var sykmeldt og en smule "ved siden av meg selv".... Og det gjorde jo ikke situasjonen noe bedre, det skal innrømmes.
Dagen før hun døde reiste vi fra Grimstad, både Svein og jeg, og var innom sykehuset på veien. Vi satt hos ho noen timer. Det var alltid noen der den sist tiden. Hun hadde sagt til meg ved en anledning at hun ville at sangen "En fin liten blome i skogen eg ser" skulle synges i begravelsen, derfor fant jeg den på nettet sunget med Bjørn Eidsvåg, hadde den med på en cd, og spilte for henne, jeg er ganske sikker på at hun hørte den og koste seg med den, selv om hun bare lå der med lukkede øyne, utmgagret og svak. Vi fikk sagt farvel og reiste til min far. Om natta sov jeg dårlig, det gjorde jeg mye når jeg var sykmeldt, og dette ble jo heller ikke noe bedre når mamma ble syk. Men på morgenen 22.juli 2007 så sov jeg godt, men plutselig bråvåknet jeg og satt meg opp i senga, lysvåken, så på klokka, den var 7.30. La meg ned igjen men var liksom så rar. Så gikk det 10 minutter, så ringer min søster på telefonen og sier "mamma er død nå, hun døde kl 7.30". Da måtte jeg si at det var da jeg bråvåknet, og min søster sa "mamma ville nok ta farvel med deg da". Det var så rart det hele, jeg bråvåknet akkurat når hun døde. Så var det min jobb å si det til min mann, til min søster og svoger som lå på naborommet og til å vekke pappa og fortelle det til han. Det var rart, men som pappa også mente så var det godt hun fikk slippe å ligge slik, hun ville det jo ikke. Og det viste hun så godt også, ved at hun dro ut sonden hun hadde lagt ned i magen for å få næring, den dro hun ut 7 ganger, det var som hun sa at hun ikke ville holdes kunstig i live. Og den måten hun døde på var også en god måte, min bror og svigerinne og min søster var der og sang for henne og spilte "en fin liten blome" for henne, hun kjempet vel en 20 minutter sa de, og så trakk hun sitt siste sukk og fikk død. Det øyeblikket hvor jeg våknet akkurat når hun døde, det har jeg tenkt på mang en gang etterpå. Det er så mangt mellom himmel og jord.....