Sist uke fulgte jeg min gamle far på 88 år til Feiringklinikken. Hjerteklinikk som eies av LHL, Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke. Han skulle dit for å se om han kunne blokke årer, for på den måten få mindre "hjerte-smerter", noe han har vært plaget med siden hjerteinfarktet i mai. Det var ikke mulig for han å reise dit alene, for en skal bo på et sykehotell og så behandles på sykehusavdelingen og klare seg mest selv. Og for han på 88 år ville det blitt en smule forvirrende, det ser jeg godt. Men jeg er nok ikke lagd for slike opplegg, det med sykehus det er ikke noe for meg, vet ikke helt hvorfor, men føler meg ikke akkurat vel i slike "fora". Men av gårde for vi, og ble utrolig godt tatt i mot, undersøkelser og alt ble veldig godt forklart, og det var mange flotte mennesker som jobbet der! Jeg var med på alle forundersøkelser og samtaler, men ikke selve hjertekatetiriseringen, hvor de så om årene kunne blokkes. Men ble kalt ned rett etter det var over, og forklart hva de hadde sett. Dette gikk legen nøye gjennom sammen med både meg og pappa. Det viste seg desverre at de ikke kunne gjøre noe med årene hans, de var for tette og innsnevret. Egentlig rart han ikke hadde enda mer vondt fikk vi høre. Legen sa at hadde min far vært 10- 15 år yngre så hadde han anbefalt åpen hjerteoperasjon, men følte nok min far var for gammel til det, selv om han hadde operert folk som var på min fars alder, men det ville bli en stor jobb å trene seg opp igjen. Min far føler seg vel ikke akkurat klar for en veldig opptreningsperiode, selv om han gjerne vil være i bevegelse. Legen beklagde veldig at han ikke kunne gjøre noe med min far, holdt han i handa og var oppriktig lei seg. Så da var det å traske tilbake til rommet og fordøye det hele, at det var bare å innse at han kunne ikke bli bedre, men lære seg å leve med det slikt det var nå. Og min far takket for at han hadde fått muligheten for å bli undersøkt likevel, på tross av høy alder. Vi var flere ganger nede på sykehusavdelingen for å sjekke og bytte bandasjer, og legen og sykepleieren sa hver gang at det var trist de ikke kunne gjøre noe. Når vi så var klar for å reise, tok sykepleieren og tok avskjed med min far, og igjen beklagde, og jammen hadde hun tårer i øynene. Det er nok ikke lett for personalet på en slik plass å si at de ikke kan hjelpe heller, de vil nok gjerne innfri pasientenes ønsker, og kan nok føle det som et nederlag når de ikke får det til. Jeg har fått et godt inntrykk av Feringklinikken, det er iallefall sikkert og visst, og de kan sine saker der, velger jeg å mene. De behandlet 1/4 av landets hjerteproblematikk blant voksne hjertesyke pasienter.
Etterpå så sier folk til min far, at "du tar jo alt med fatning du, du blir ikke lei deg og skuffa". Og jeg tenker med meg selv, hva vet folk om det. Han sier han tar det til etterretning, at det er sånn det må være, men hvordan er det å sitte alene i sitt hus å vite at de hjerteproblemene en har sannsynligvis vil gjøre at et nytt hjerteinfarkt kommer og utfallet av det vet man jo ikke, og at han ikke kan gå så mye turer som han vil, og ikke gjøre så mye som han vil. Min far er en type som sjelden klager, men han er nok typen som tenker at hva hjelper det å klage, det blir ikke noe bedre av at en gir opp. Det er noe med uttrykket som sier "viljen velger virkeligheten". Vil en gjøre det beste ut av det, så får en tillate seg å ta til etterretning det som skjer, men samtidig kanskje ha litt vilje til å se det positive, og så prøve å leve virkeligheten som den er, så realistisk som den er.
Så hjelper det veldig på når sykehuspersonell og andre en møter en slik plass er forståelsesfulle og imøtekommende, og har tid til en, og det hadde de på Feiring. Jeg var heldig som fikk lov å være med dit, selv om jeg ikke hadde så lyst i forkant. Og selv om jeg håper å slippe å få bruk for de igjen, så er det godt å vite at "de" finnes!
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar