mandag 18. januar 2010

Nå går det mot bedre og lysere tider...håper jeg...

For ei uke siden skrev jeg om det å være utenfor jobblivet, om følelsen av å falle utenfor det som er verdt noe, og manglende oppfølging av oss på yrkesrettet attføring.
Som tidligere nevnt er jeg på vei gjennom et prosjekt med yrkesrettet attføring, som har medført to videreutdanninger; et årsstudium i flerkulturelt arbeid og en halvårsenhet i norsk som andrespråk. Samtidig har jeg hatt en hospiteringsplass med undervisning av voksne innvandrere med liten skolebakgrunn fra hjemlandet. Det har medført at jeg fungert som støttepedagog for den gruppa av deltakere, men da kun på attføringspenger, fordi jeg selv har hatt lyst til å se hva en slik jobb gikk ut på, uten å ha hovedansvaret.
Nå nærmer det seg slutten på min yrkesrettede attføring, og tankene går mot tiden hvor jeg skal i vanlig jobb igjen. Det føles veldig godt å tenke på å skulle kunne komme inn i yrkeslivet igjen, jeg er klar for det nå, føler slitenheten er i ferd med å slippe taket.
Og jammen skjedde det noe rett etter jeg hadde skrevet innlegget om å være på utsiden av yrkeslivet. Samme kveld fikk jeg plutselig telefon fra lederen for norskopplæringa der jeg har hospiteringsplass. Han lurte på om jeg var interesssert å jobbe (for betaling..) 3 dager i uka, de ukene jeg ikke er på høyskolen. Og det vil jeg veldig gjerne! Selv om jeg vet det blir hektiske tider. Jeg skal skrive en prosjektoppgave om skole-hjemsamarbeid i forbindelse med studiet mitt, og samtidig forberede meg til eksamen, og midt opp i dette skal jeg altså sette meg inn i ny jobb. Men jeg er innstilt på å gjennomføre dette! Og håper jeg klarer det uten å brenne meg ut igjen. Etter telefonen fra lederen, var det bare å hoppe rett inn i ny jobb neste arbeidsdag. Det er litt skummelt å begynne å jobbe igjen, og kjenner også det er lenge siden jeg har vært ny i jobbsammenheng. Sist jobb hadde jeg i 16 år. Det er uvant å gå og spørre om alt mulig. Men du verden hvor mye energi jeg bare fikk av det at noen ønsket meg til en jobb, og hadde behov for meg og tiltro til at jeg skulle klare det! Det var en ubeskrivelig glede og tilfredshet!

Jeg begynner å se mer og mer at det er viktig å føle at det en gjør blir verdsatt! Jeg trenger for min del å høre til en plass, ha en arbeidplass som er min, hvor det faktisk er viktig at jeg møter opp.

Jeg vet at ikke alle kan komme seg i jobb igjen etter å ha vært borte fra arbeidslivet i 3 år slik som jeg. Men det er viktig å føle seg verdifull likevel. Der har samfunnet en jobb å gjøre med å inkludere også de (vi) som er på utsiden. Alle har et behov for anerkjennelse. Det har kanskje gått for langt i vårt land at anerkjennelse ofte blir knyttet opp til den jobben en jeg gjør. Det er helt naturlig å spørre om hva en jobber med, ikke å spørre om en jobber. Jeg har en bekjent som kom tilbake til Norge etter å ha bodd 7 år i Nederland. Hun sa at det føltes så rart at alle tok det for gitt at hun jobbet når hun kom tilbake. I Nederland var ikke det så viktig, der ble det ofte først spurt om man jobbet.

Jeg er glad og fornøyd, fornøyd som jeg ikke har vært på lenge. Kjenner ikke den tunge slitenheten som har ligget under der så lenge. Jeg vet at dette også vil gå opp og ned, og jeg vet jeg kan bli sliten igjen, og blir det helt sikkert. Men tror jeg har lært noe av mine siste år, og jeg vil ikke inn i den uendelige utmattelsesfølelsen igjen, så jeg skal passe på meg selv bedre nå framover, i de gode tidene... Jeg er snart på toppen av trappa....



.
Les også:
Oppfølging av oss på attføring.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte.
Jeg er egentlig ikke integrert.


.


14 kommentarer:

  1. Gratulerer så mye - kan forstå at det var utrolig opptur og viktig følelse for deg. Ønsker deg lykke til i ny jobb, alltid spennende :)

    SvarSlett
  2. Dette er positiv lesning. Skulle ønske de som skriver negativt i avisen om folk som "ikke gidder", om "late nordmenn", og "om at folk sykemelder seg for ingenting" kunne lese dette!

    Gratulerer og lykke til!

    SvarSlett
  3. Tusen takk for tilbakemeldinger!

    Og Tusen takk Else for gratulasjoner! Ja det er utrolig at det føles så bra faktisk!

    Og er helt enig Rachel, at det skulle vært kommet mer ut i media at vi faktisk er mange som vil, prøver og klarer å komme tilbake i arbeidslivet, vi hadde trengt litt mer "heia heia" enn utsagn om at vi ikke gidder jobbe.

    SvarSlett
  4. Vil bare så gratulerer så mye. Dette har du virkelig fortjent. Lykke til videre, bare husk og bremse litt i ny og ne ..

    SvarSlett
  5. Kjempebra innlegg Jorun!

    Jeg er så glad for at ting går bedre for deg :)

    SvarSlett
  6. Tusen takk for gratulasjoner, Liv! Ja jeg skal prøve å bremse litt i ny og ne, skal huske på det!
    Og Juliane, Tusen Takk for gode ord! Setter veldig pris på det!

    SvarSlett
  7. Å så glad jeg blir av å lese dette. Gratulerer så mye med jobben og lykke til.

    SvarSlett
  8. Gratulerer med jobb og lykke til! Dette høres veldig spennende ut, du får holde oss oppdatert :)

    SvarSlett
  9. Dette var hyggeleg lesing! Gratulerer med alt saman! Håper du klarer å ta vare på deg sjølv, slik du skriver =)

    SvarSlett
  10. Det er godt å føle en har en "heia-gjeng" :) Tusen takk for opp-backing:)

    SvarSlett
  11. Rørende flott jobbet! Gratulere så mye og masse lykke til!Selv må jeg se nederlaget i øynene - med eller uten NAVs velsignelse. Jeg ønsker meg den styrken du har funnet, men den er kun en saga blott for meg.Da jeg fikk min psykiske diagnose gråt jeg. Det var hardt. Særlig fordi jeg så at det faktisk var meg det stod om i de papirene. Men jeg har forsonet meg med det nå. Håper bare NAV og medieverden også gjør det. Om ikke er et liv over snart. Det er ikke plass til oss på utsiden av samfunnet lenger tror jeg. Vi bidrar ikke sies det.Skulle ønske verden ville bli varm igjen - med plass til alle. Klem til deg!

    SvarSlett
  12. Det var varmt, trist og ærlig å lese din kommentar, anonym! Selv om jeg nå ser at det kan gå mot lysere tider for meg selv i arbeidslivet, vet jeg at muligheten er der for at jeg ikke kan jobbe fult. Og jeg vet hvor mye det har kostet meg disse 3 årene å kjempe meg tilbake. Og samtidig er jeg så irrirtert på alt det som skrives og formidles av meninger om at man kun er verdt noe hvis man er innenfor arbeidslivet. DET er helt forkastelig! I sær når man har bidratt til samfunnet mange år, og likevel får følelsen av at man snylter på "noen". Og når en bruker så mye energi på å komme tilbake, eller på å godta sin diagnose som du fikk, så er ikke det noe lettvint. Det er ikke noe man bare tar i mot med et smil, det krever også en jobb.

    Jeg skjønner dine følelser veldig godt, og det er lett å si at det ikke er deg eller meg dette gjelder, men "de andre" som utnytter dette. Det er ikke slik det blir formidlet. Det er slik at en føler seg som snylter. Og jeg tror det er vanskelig å forstå hvis man ikke har opplevd det selv.

    Men prøv å ta vare på deg selv så godt du kan, og tusen takk for at du delte sine tanker med meg! Føler meg beæret!

    STOR klem!

    SvarSlett
  13. Hei! jeg begynte på en voksenopplæring etter noen år på barneskole.Heeelt ny tilværelse: takknemlige elever, ingen foreldremøter, ingen inspeksjon i utetida;) rett og slett deilig. Jeg elsker å være lærer, men jeg skal ALDRI tilbake til barneskole. Der er det lett å bli utbrent på kort tid. Så jeg tror nok at den nye arbeidsplassen skal bidra til at du kommer tilbake til arbeidslivet i 100%. Lykke til:)

    SvarSlett
  14. Tusen takk, Tanja! Det er godt å høre at du trives, og er enig med dine synspunkter, så håper dette blir greit framover!

    SvarSlett