Om å innse at man utbrent...jeg ser tilbake 3 år.

Jeg er hjemme etter en studieuke. Til uka er det jobb igjen. Det føles godt å kunne se fram til å gå på jobb. Som jeg skrev så er det helt utrolig at jeg føler energien kommer med inntreden i arbeidslivet igjen.
Samtidig som jeg gleder meg over at alt går bedre, så tenker jeg tilbake til hvordan det var for 3, 2 og 1 å siden. Når jeg tenker på det, så ser jeg veldig framgang.

For 3 år siden forstod jeg ikke hvor syk og utslitt jeg var. Da var det kun jobb jeg klarte å gjennomføre. Jeg jeg klarte ikke det heller, men det var der jeg prøvde å bruke kreftene mine. Men når jeg kom hjem fra jobb kl 16.45, orket jeg ikke å gjøre noe forberedelser og evalueringer til min pedagogiske lederjobb i barnehagen. De måtte jeg gjøre neste morgen før jeg gikk på jobb og i helgene. Jeg kunne sitte både lørdag og søndag og jobbe. Jeg fikk gjort unna en del, men fikk heller ikke hvilt noe. Hele tiden sa jeg til meg selv: "bare all jobbing med konferanser er over så vil det bli roligere", eller "bare det møtet er over så vil det bli bedre" osv. Det var en måte å lure meg selv på, det ser jeg nå. For det var jo hele tiden noe nytt jeg måtte bli ferdig med. Det kan vel også kalles en overlevelsesmekanisme. Ved at jeg trodde det ville bli bedre så holdt det meg oppe og i gang! I tillegg sov jeg max 3-4 timer pr natt. Ellers lå jeg deg og vred meg eller fartet fram og tilbake til senga. Når jeg sov kunne jeg drømme om jobb, drømme om møter jeg ikke mestret, drømme om barn jeg mistet fra alle mulig plasser osv. Det som jeg kan kalle fritid, det var en tid hvor jeg bare satt tom og så ut i luften. Helt utrolig å tenke på nå! På jobb taklet jeg dårlig stressede situasjoner, jeg tok feil avgjøresler, jeg ble urolig og pustet feil, dvs fikk hyperventileringstendenser som var veldig ubehagelige. Men når jeg selv var midt oppe i dette, skjønte jeg nok ikke hvor ille det var. Jeg forstod ikke at jeg brant lyset i begge ender. Jeg skulle jo bare "overleve" fram til sommeren jeg, eller til bedre tider...Men kom de bedre tidene? Nei det gjorde de ikke...

Jeg skrev ned noen tanker i en bok i den perioden hvor det var vanskelig å innse at jeg var utbrent. Jeg bladde litt i de notatene i dag. Og ser meg igjen slik jeg var. I notatene beskriver jeg jobben som et ork, iallfall det som har med møter, forberedelser og samarbeid både internt på huset og med andre instanser pga spesielle situasjoner. Det som holdt meg oppe var jobben med barna. Men jeg skrev mye om følelsen i meg når jeg måtte avvise barn, fordi andre "trengte meg mer" eller fordi jeg skulle i et møte, eller bare ordne noe. Jeg skriver jeg følte jeg sviktet barna med å gå i fra de.
Jeg husker også at jeg hadde store problemer med å prioritere, jeg så ikke hva som var viktigst. Jeg så alt som like viktig, og jeg maktet ikke alt. Før var jeg god til å konsentrere meg om en ting om gangen, men på den tiden var det som alt stod der og MÅTTE gjøres AKKURAT da! Og jeg vet også jeg tok noen avgjørelser som var unormale for meg, hvor jeg tydeligvis ikke så løsningene som jeg nok hadde sett tidligere. Jeg ble veldig problemorientert, jeg som før var løsningsorietert.
Jeg husker også at jeg sa jeg følte meg slik jeg tror det er å ha ADHD. Det var masse inntrykk, og alle inntrykkene virket like sterke, og alle måtte taes inn NÅ. Jeg kunne ikke vente med noe. Da gjorde jeg litt her og litt der. Og så ble det ikke ordentlig noe av det. Og det var uvant for meg, jeg ville gjerne gjøre ting ordentlig.
Jeg ble til slutt sykmeldt, og følte meg helt tom. Jeg prøvde meg i 40 % jobb igjen etter 4 uker, men hjertet slo, og pusten løp, og sov gjorde jeg ikke, så det ble sykmelding igjen. Det var for snart 3 år siden.

Slik kunne jeg føle meg, helt nedsnødd i oppgaver som jeg ikke ble kvitt....

.