Om å innse at man er utbrent...del 2...Jeg ser 2 år tilbake.

På et vis skjedde mye etter jeg ble sykmeld i april 2007, på et annet vis skjedde ingen ting.

Til å begynne med eksisterte jeg bare i mitt eget liv. Levde, men levde likevel ikke. Var bare der. Orket lite å være sammen med andre mennesker. Jeg gikk min daglige morgentur med Trixie-Hund. Og trente 2-3 ganger i uka på Friskis og Svettis. Begge deler tvang jeg meg til. Ville ikke gi slipp på det å være noenlunde i god fysisk form. Men utenom det så satt jeg og så i peisen, eller lå på sofaen og så i taket.
Jeg som var glad i å lese bøker, orket ikke det. Jeg som likte å se film, orket heller ikke det. Jeg var kvalm, pustet feil og verket i kroppen og var nedfor, men gråt ikke. Var bare helt tom. Når jeg traff mennesker jobbet jeg veldig for å holde meg oppe, brukte mye energi på å spille et skuespill om at jeg hadde det bra. Jeg kunne også gå omveier hvis jeg så noen jeg kjente når jeg en sjelden gang orket å gå til byen eller i butikken. Var redd de skulle spørre hvordan JEG hadde det.

I og med jeg har ei i familien som jobber i NAV-systemet begynte hun å snakke om at jeg kunne ha nytte av et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Det nevnte jeg for arbeidsgiver og for lege. Begge plasser fikk jeg aksept for at det måtte være noe for meg. Når jeg så ble innkalt til første møte på NAV nevnte jeg det der, og fikk også aksept for det der. Men først ville saksbehandleren ha meg inn til samtale med bedriftspsykolog i "raskere-tilbake-systemet". Det sa jeg meg villig til i juli 2007. Det var jo et "raskere-tilbake-opplegg" så der ville jeg komme fort i gang. Slik at jeg fikk tatt fatt i tankene rundt jobbmestring. Dette hørtes bra ut, men tiden gikk... I og med at jeg som sagt har familie i NAV-systemet maste hun på meg og bad meg ta kontakt med sakbehandler om hvordan det gikk med søknaden til bedriftspsykologen. Det gjorde jeg, og det viste seg at den hadde saksbehandleren glemt å sende søknaden. Det samme gjentok seg 3 ganger før jeg kom meg i gang i oktober 2007. Det var et flott opplegg når jeg kom i gang.
Hun skulle blant annet kartlegge hva jeg hadde lyst til...."Ha lyst til"...Jeg hadde vel ikke lyst til noe, ikke til å jobbe, ikke studere, ikke lese, ikke til noen ting. Husker jeg fikk "lekse" av bedriftspsykologen at jeg skulle tenke på ting som bygde meg opp,som jeg hadde glede av og lyst til å gjøre...Jeg hadde vel ikke hverken glede av noe eller lyst til noe.. Det var helt umulig å finne på noe jeg hadde lyst til. Jeg som likte både å sy, strikke, lese, jobbe i hagen, reise, trene, danse osv...jeg hadde ikke noen ting som kunne interessere meg lenger! Og sånn var det bare, jeg hadde ikke overskudd til å ha lyst til noe. Og så tok NAV-pengene slutt til dette "raskere tilbake-prosjketet", og det tilbudet stoppet opp før jeg følte jeg var ferdig. Men godt så lenge det varte, jeg lærte meg teknikker for å jobbe gradvis med ting jeg hadde problemer med å takle. Jobbing med bevissthet slik liker jeg, og passet meg bra. Men fremdeles var jeg veldig ved siden av meg selv.

Jeg hadde nå begynt å få litt tiltak igjen, orket å høre på lydbok og se film. Så det var deilig å kunne fylle på litt i livet mitt igjen. Men enda ante jeg ikke hva framtiden min ville innebære. Akkurat der og da så jeg ikke meg selv i jobb igjen. Orket ikke tenke så langt. Og det sa legen min også, at det skulle jeg over hodet ikke tenke på før jeg var klar for det. Foreløpig var det mye som måtte fordøyes av forskjellige saker, og det var viktigere for meg å prøve å komme noenlunde ajour med eget liv, før jeg skulle tenke framover. Samtidig ble det snakket en del om at det kunne være godt for meg å gjøre noe annet enn å jobbe i barenhage. Jeg innse også det, men det var en sorg å ikke skulle jobbe med barn lenger. Selv om jeg skulle roe ned i forhold til jobb, så var det hele tiden små innspill om hva jeg kunne tenke meg framover. Når jeg var mitt opp i dette så føltes det som om jeg prøvde å trå vannet i en hengemye, eller prøve å svømme i en hengemyr. Det nyttet ikke med noen av delene. Jeg måtte i stedet prøve å komme meg ut av hengemyra, men hvordan skulle jeg klare det da?

Når jeg måtte avslutte hos bedriftspsykologen, fikk jeg skriv med meg om at hun anbefalte meg et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Jeg henvendte meg så til sakbehandler på NAV for å høre om hun hadde søkt meg inn som hun hadde lovt. Men nei, det hadde hun ikke fått gjort, men det skulle hun selvsagt gjøre nå. Tiden gikk igjen, og jeg slet med at jeg var villig til å ta i mot hjelp, men måtte jobbe så for å få det. Igjen måtte jeg mase 3 ganger før søknaden til AiR ble sendt fra saksbehandler. Og igjen var det egentlig fordi familiemedlemmet knyttet til NAV "stod bak" meg og dyttet. Jeg orket egentlig ikke ordne opp i alt dette selv. Når søknaden ble sendt, fikk jeg raskt svar fra AiR, at de ville ha meg inn 5 uker i mars 2008, på et "raskere-tilbake-opplegg" de hadde der. Vi som var der skulle forskes på, for å se om et opphold der gjorde oss bedre egnet til å komme oss raskere tilbake i yrkeslivet. For min egen del hadde jeg jo allerede vært ca ett år utenfor yrkeslivet når jeg reiste til AiR, så så veldig raskt tilbake ville jeg vel ikke komme.... Men tilbudet på AiR passet meg ypperlig.

På Rauland var det tilbud om masse trening, samtaler i gruppe og individuelt og viktigst av alt jeg fikk tid og lov å være i min egen lille boble. Jeg koblet ut alt og alle som ellers fantes i mitt liv. Det var uendelig godt! Jeg reiste til AiR med kofferten full av lydbøker og radioteater som jeg skulle høre på mens jeg satt på rommet mitt, for jeg orket jo ikke være sosial.... Det ble virkelig annerledes det ja. På AiR ble jeg plutselig sosial igjen. Vi 16 som var i min gruppe, vi var veldig i "samme bås" og fikk god kontakt. En kontakt jeg enda har med enkelte. På et vis visste vi mye om hverandre men på et annet vis visste vi lite om hverandre. MEN bare det at vi var der, så visste vi alle at vi hadde noe å slite med, og da ble ikke det fokuset. Iallfall ikke med alle, fokuset ble heller å kose oss sammen så godt vi kunne. Jeg har ikke ledd så mye hverken før eller etter jeg var der, vi lo mest av tulleting. På et vis kan man kalle det overfladisk, men det var heller som medisin for meg iallfall. Jeg trengte det da. Og det var noen som en snakket mer alvorlig med hvis en ville det, og vi hadde en egen forståelse for hverandre som var helt unik. Så det ble ikke mye sitting på rommet for å høre på lydbok nei!

Mens jeg var der fikk jeg også sortert ut hva jeg kunne tenke meg å jobbe med videre i lvet. Det ble tatt kontakt med arbeidsgiver, undersøkt om hospiteringsplass for å prøve ut enkelte arbeidssteder osv. Så jeg fikk god hjelp på mange måter på AiR. Det var med på å få meg til å se framover, at jeg faktisk kunne bidra med noe i arbeideslivet når tiden en gang kunne bli moden for det.



.