Om overbeskytelse av barn i vår tid.

Jeg har i alle år vært opptatt av barn og bevegelse. I og med at jeg har 19 års fartstid fra barnehage, har jeg også fulgt med i utviklingen og diskusjonen som har vært i løpet av årene i forhold til det å la barna klare seg selv, beskytte barna og overbeskytte de. Nå er det 2 år siden jeg sluttet å jobbe i barnehage. Men jeg husker tilbakevendene diskusjoner blant oss ansatte, og med foreldre, i forhold til hvor mye skulle vi hindre barna fra å klatre, fra å sykle i bakker, skli på glatta osv. I min barnehage var vi godt voksne de fleste av oss som jobbet der, det ga ulike utslag. Noen følte nok mer på ansvar når alderen kom. De kunne skylde på erfaring og syntes mye var farlig. Mens andre kunne si at "når jeg selv var barn, da fikk jeg lov til å klatre, og jeg lever enda". Men det viktigste å forholde seg til i barnehagen var likevel hva foreldrene mente om det å "få lov å slå seg", "få lov å blø" osv. En del foreldre var veldig redd for at barna skulle måtte sy et kutt i panna eller brekke en arm. Og selvsagt er det veldig beklagelig når slikt skjer. Og når det skjedde en sjelden gang, så kunne det også være med det barnet hvor foreldre var veldig engstelige ang å tillate for "farlige" ting. Og da kunne absolutt bebreidelsene komme om hvorfor vi lot barnet stå i sofaen, klatre på benken, skli i den bratte bakken, og slike ting. Vi appellerte til viktigheten av mestring og at ting måtte øves på, men det kunne være vanskelig å få full aksept for de tankene. Og vi måtte jenke oss etter hverandre og foreldre er tross alt hovedansvarlig for sine barn. Vi ville heller ikke være ansvarlig for alvorlige ulykker. Det er en vanskelig balansegang. Vi vil ha mestrende barn, men samtidig at de ikke skal skade seg på noen måte.

Nå ser jeg i aviser og andre steder at det skrives mer om at vi vil ha mer "frittgående barn", de skal få klare seg mer selv. @Orjas (Elin Ørjasæter) skriver om "Alex i Goretex" ,om hvordan det også går ann å klare seg som barn selv om man ikke blir passet på hele tiden. Mor kan likevel være redd for barna sine, og foreldrene er likevel omsorgsfulle foreldre.

Når det har vært snakk om dette med beskyttelse og overbeskyttelse av barn, kom jeg til å tenke på et kurs hvor jeg hørte Gunnar Breivik(professor ved Norsk Idrettshøyskole). Temaet var behovet for fysiske utfordringer for barn. Han mente at når barna ikke fikk nok utfordringer som barn, så var det mange konsekvenser som kunne oppstå på bakgrunn av det. Han nevnte mye som vi vet, men som kan være verdt å tenke over.
Dårlig motorikk kunne være medvirkende til flere bilkollisjoner pga manglende reaksjonsevne.
Det kunne gi økt antall fallskader når man ble eldre, pga at vi ikke var vant med motorisk ubalanse i kroppen.
Lite fysiske utfordringer kunne også gi økte ryggplager som igjen ga generelt økte muskel/skjelett-problemer.
Lite fysisk aktivitet gir også økte problemer med Hjerte /karsykdommer.
Han mente også at når vi var lite utendørs i ung alder kunne det gjøre oss mer pysete i voksen alder.
Lite skader, få utfordringer og for mye trygghet i ung alder hevdet han ville føre til dårligere evne til å takle stress i voksen alder.
Det er også en kjensgjerning at mange ungdommer (og voksne) i dag higer etter et "kick". Noen må få kicket fra et heroinskudd mens andre får det fra et fallskjermhopp. Det kicket skulle de kanskje allerede hatt som barn, når de mestret f.eks å klatre til topps i et tre. Jeg tror det er viktig å få "et kick" hele livet, og da trenger vi å være i bevegelse, få lov til å gjøre ting, strekke grensene våre og få oppleve at øvelse gjør mester. Vi kan nemlig ikke mestre alt med en gang, vi må øve oss, og da er det godt å kunne øve oss trinn for trinn, både når det gjelder motoriske utfordringer og det å gradvis mestre livet med å ta avgjørelser på egenhånd.

En annen viktig ting Gunnar Breivik sa, var at når ikke barn opplever å få lov å være redd for noe eller forsiktig med noe, fordi de blir stoppet og passet på hele tiden, så erfarer de heller ikke at det er lov å være redd eller stoppe på et prosjekt som de selv synes er farlig. Han mente at barn hadde godt av å kjenne på sin egen redsel, sine egne grenser for hva de torde. Så det ikke skulle bli slik at alt var lov å gjøre så lenge ingen stoppet de. Husker han også nevnte det med sykkelhjelmer og annet sikkerhetsutstyr. Han sa at hvis en aldri opplever at det blåser i ansiktet eller i håret når en sykler fort, løper fort eller renner fort på ski, så erfarer en heller ikke faren ved det. Jeg sykler selv med hjelm og synes det er rett, men det er nok noe å tenke på ved alle mulige sikkerhetsutstyr. Det er ikke alt vi skal og kan beskytte oss mot. Noe må vi faktisk bare erfare at kan være farlig.






.