Nå går det mot bedre og lysere tider...håper jeg...

For ei uke siden skrev jeg om det å være utenfor jobblivet, om følelsen av å falle utenfor det som er verdt noe, og manglende oppfølging av oss på yrkesrettet attføring.
Som tidligere nevnt er jeg på vei gjennom et prosjekt med yrkesrettet attføring, som har medført to videreutdanninger; et årsstudium i flerkulturelt arbeid og en halvårsenhet i norsk som andrespråk. Samtidig har jeg hatt en hospiteringsplass med undervisning av voksne innvandrere med liten skolebakgrunn fra hjemlandet. Det har medført at jeg fungert som støttepedagog for den gruppa av deltakere, men da kun på attføringspenger, fordi jeg selv har hatt lyst til å se hva en slik jobb gikk ut på, uten å ha hovedansvaret.
Nå nærmer det seg slutten på min yrkesrettede attføring, og tankene går mot tiden hvor jeg skal i vanlig jobb igjen. Det føles veldig godt å tenke på å skulle kunne komme inn i yrkeslivet igjen, jeg er klar for det nå, føler slitenheten er i ferd med å slippe taket.
Og jammen skjedde det noe rett etter jeg hadde skrevet innlegget om å være på utsiden av yrkeslivet. Samme kveld fikk jeg plutselig telefon fra lederen for norskopplæringa der jeg har hospiteringsplass. Han lurte på om jeg var interesssert å jobbe (for betaling..) 3 dager i uka, de ukene jeg ikke er på høyskolen. Og det vil jeg veldig gjerne! Selv om jeg vet det blir hektiske tider. Jeg skal skrive en prosjektoppgave om skole-hjemsamarbeid i forbindelse med studiet mitt, og samtidig forberede meg til eksamen, og midt opp i dette skal jeg altså sette meg inn i ny jobb. Men jeg er innstilt på å gjennomføre dette! Og håper jeg klarer det uten å brenne meg ut igjen. Etter telefonen fra lederen, var det bare å hoppe rett inn i ny jobb neste arbeidsdag. Det er litt skummelt å begynne å jobbe igjen, og kjenner også det er lenge siden jeg har vært ny i jobbsammenheng. Sist jobb hadde jeg i 16 år. Det er uvant å gå og spørre om alt mulig. Men du verden hvor mye energi jeg bare fikk av det at noen ønsket meg til en jobb, og hadde behov for meg og tiltro til at jeg skulle klare det! Det var en ubeskrivelig glede og tilfredshet!

Jeg begynner å se mer og mer at det er viktig å føle at det en gjør blir verdsatt! Jeg trenger for min del å høre til en plass, ha en arbeidplass som er min, hvor det faktisk er viktig at jeg møter opp.

Jeg vet at ikke alle kan komme seg i jobb igjen etter å ha vært borte fra arbeidslivet i 3 år slik som jeg. Men det er viktig å føle seg verdifull likevel. Der har samfunnet en jobb å gjøre med å inkludere også de (vi) som er på utsiden. Alle har et behov for anerkjennelse. Det har kanskje gått for langt i vårt land at anerkjennelse ofte blir knyttet opp til den jobben en jeg gjør. Det er helt naturlig å spørre om hva en jobber med, ikke å spørre om en jobber. Jeg har en bekjent som kom tilbake til Norge etter å ha bodd 7 år i Nederland. Hun sa at det føltes så rart at alle tok det for gitt at hun jobbet når hun kom tilbake. I Nederland var ikke det så viktig, der ble det ofte først spurt om man jobbet.

Jeg er glad og fornøyd, så fornøyd som jeg ikke har vært på lenge. Kjenner ikke den tunge slitenheten som har ligget under der så lenge. Jeg vet at dette også vil gå opp og ned, og jeg vet jeg kan bli sliten igjen, og blir det helt sikkert. Men tror jeg har lært noe av mine siste år, og jeg vil ikke inn i den uendelige utmattelsesfølelsen igjen, så jeg skal passe på meg selv bedre nå framover, i de gode tidene... Jeg er snart på toppen av trappa....



.
Les også:
Oppfølging av oss på attføring.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte.
Jeg er egentlig ikke integrert.


.