Om oppfølging av oss på Attføring.

Jeg kom dessverre i den situasjon at jeg ikke kunne fortsette i min førskolelærerjobb i barnehage for snart 3 år siden. Jeg ble sykmeldt, fikk litt hjelp her og der, og kom via Attføringssenteret i Rauland til at jeg ville videreutdanne meg slik at jeg kunne jobbe med voksne innvandrere i stedet. Og har nå attføring og har fullført deltidsstudiet "Norsk som andrespråk" og til sommeren er jeg ferdig med deltidsstudiet "Flerkulturelt arbeid". Føler at det skal bli godt å bli ferdig med studielivet, og med attføringsperioden. I tillegg til studiene har jeg hatt hospiteringsplass med voksne innvandrere 2 dager pr uke. Der har jeg fungert som støttepedagog, noe av ansvaret har jeg hatt alene pga mangel på folk. Men hele tiden blir en minnet om at en er på utsiden av "det normale livet", det livet som verdsettes i media, av politikerne og i mye av samfunnet forøvrig. "Arbeidstaker-livet" , -det er det som er vell ansett. Hvis en blir sykmmeldt og kommer på attføring så er man ikke "innenfor". Jeg er ikke integrert som jeg skrev om tidligere.

Jeg trives godt der jeg har hospiteringsplass, men likvel hører jeg ikke til der. Og ikke hører jeg tydeligvis til i den gamle jobben min heller. Selv om jeg foreløpig bare har permisjon fra den opprinnelige jobben mens jeg er på attføring. Men likevel får jeg ikke noe "livstegn" fra min opprinnelige jobb når det er jul eller mot sommer, eller andre ganger. De gangene jeg vet at de har sommeravslutninger, juleavslutninger eller andre ting som kollegaer gjør sammen, så er jeg ikke med lenger. Det er vel egentlig naturlig, men likevel så har det faktisk vært et savn å bli litt regnet med en plass. Bare en invitasjon om å komme innom, eller et livstegn for å høre hvordan man har det hadde gjort godt. Når jeg har vært på attføring så har jeg måtte mobilisere selv. Det har ikke vært noen heiagjeng fra arbeidslivet ved siden av meg. Og det hadde jeg trengt. I sommer fikk jeg vite av en venninne at de hadde hatt kompetanseregistrering på arbeidsplassen, det skulle jeg også gjort fikk jeg høre i ettertid. Og når jeg da selv tok tak i det fikk jeg gjort det i november. Jeg har en fantastisk lege som har hjulpet og støtte meg, og en kontakt på HMS som har hjulpet meg når jeg har tatt kontakt. Men ingen fra min opprinnelige arbeidsplass og heller ingen kommentarer fra hospiteringplass, og ingen fra NAV har tatt kontakt for å spørre om jeg er på rett vei. Når man er på attføring er man liksom i et ingenmannsland. Jeg kunne så inderlig ønske å hatt noen som hadde vært mitt støtteaparat i jobben "på-veg-tilbake-til-arbeidslivet", og gitt meg oppfølging uten at jeg måtte ta initiativ.

Men nå ser jeg mot lysere tider, nå går det mot tider da studielivet mitt nærmer seg slutten. Da må det bli jobb igjen. Etter 3 år i "ingenmannsland" utenfor arbeidslivet, så skal det bli godt å komme "innenfor" igjen. Får bare håpe noen har bruk for min kompetanse. Og håpe jeg får en jobb hvor jeg ikke igjen brenner for mye, så jeg brenner meg ut...





.