Om å innse at man er utbrent, og kampen tilbake ...del 3...

Ting snudde litt etter jeg hadde vært på AiR. Men det var et sjokk å komme hjem til virkeligheten. Det var også et savn av mange fra gruppa mi. De var blitt meg veldig nære og viktige. Samtidig var det godt å komme hjem til det vante. Livet måtte jo gå videre.
Jeg hadde planer klare, skulle søke yrkesrettet attføring, og søke 2 deltidsstudier. I tillegg skulle jeg prøve meg litt i hospiteringsjobbing. Alt gikk som jeg hadde planer om, jeg kom inn på det jeg ville og fikk godkjent yrkesrettet attføring.
Men hele tiden følte jeg veldig på at jeg fikk tilbakevennende lange slitenhetsperioder. Og jeg ble lei og overgitt hver gang jeg fikk et "dypdykk i arkivene mine". Men noen av oss i gruppa hadde lagd oss noen fraser på AiR som var gode å bruke. Spesielt gode for meg var: "Husk det går opp igjen, selv om du har en liten eller stor nedtur nå." Og en som lød, "Nå har du det slik, og sånn er det bare!" Jeg snakket med legen om det med de frasene jeg sa til meg selv. Hun hadde sans for slik jobbing. Og jeg følte også at jeg lærte meg å godta meg selv mere, med mine opp og nedturer ved å si slikt til meg selv. Jeg er muligens lettlurt... I og med at jeg lurte meg selv slik.

Noe som gjorde at jeg fikk en skikkelig nedtur i januar 2009 var at jeg fikk kyssesyken for andre gang i mitt liv. Det er visst spesielt utvalgte som klarer å få det to ganger, og det klarte altså jeg, samtidig som jeg skulle levere 2 semesteroppgaver. Men jeg klarte å komme meg gjennom det halvåret også. Det som var verst med det halvåret i tillegg til at det var ille å være syk, var at jeg ikke fikk trent på 7 måneder. Det var et stort savn.
Men høsten 2009 kom og formen begynte å stige igjen og treninga kom i gang, og livet begynt igjen å gå den rette veien. Jeg begynte å kjenne at jeg orket litt mer, men viste ikke om jeg torde å stole på at jeg var i ferd med å bli bedre. For fremdeles ble jeg uendelig sliten av småting og i sær av andres krav til meg, eller var det mine egne krav kanskje...?

Det hele snudde rundt jul 2009, og enda en bedring kom når jeg fikk tilbud om jobb i begynnelsen av januar 2010. Jeg er egentlig lei meg for å si at det å få jobbtilbud gjorde at jeg følte jeg mestret livet litt mer. Jeg vil helst at vi alle skal føle oss verdifulle fordi vi er den vi er, ikke fordi vi jobber og er lønnsmottagere. Jeg og mange med meg har i den senere tid følt oss nærmest kriminalisert ved at politikere og media har fokusert mye på at vi som for en kortere eller lengre periode ikke har mestret å stå i arbeidslivet, men har måtte ty til støtte fra NAV, blir betegnet nærmest som snyltere.

Nå er tiden inne for å gå videre. Denne gangen ut av de gode ullsokkene og over i noen sko kanskje....



.