Er skolen ressursoientert eller problemorientert?

Dere som har lest tidligere blogginnlegg jeg har skrevet, vet at jeg er interessert i innvandrernes situasjon. Derfor tar jeg nå også videreutdanningene: Flerkulturelt arbeid og Norsk som andrespråk . Og i den forbindelse har jeg lest "Den felleskulturelle skolen" av An-Magritt Hauge. Hun har mange tanker om den norske skolen. Det som har opptatt meg nå er hennes skille mellom "Den ressursorienterte skolen" og den "Problemorienterte skolen". Det er viktige tanker hun skisserer ang hvordan man ser på innvandrerelever i den norske skole. Dette behøver ikke bare være i forhold til innvandrere heller, men også i forhold til andre barn med spesielle behov.

I den Problemorienterte skolen
* Ser man på det flerkulturelle som et overgangsfenomen, en unntakstilstand, noe man må leve med til det går over.
* Der overser man ressursene til barna og fokuserer på manglene.
* De snakker om inkludering og integrering som det å "gjøre lik", dvs at de snakker om assimilering og ikke integrering.
* De snakker at det er lettere å integrere "de" der "de" er få, - for da blir "de" fortere lik "oss".
* De sprer elever med samme språkbakgrunn på flere grupper, fordi da unngår man at "de" snakker sitt språk sammen.
* Anderledesheten ses på som vanskelig å håndtere.
* Det ventes det på at problemet skal gå over.
* Foreldre fra samme språkbakgrunn må ikke sitte sammen på foreldremøter.
* Minoritetsspråklige elever blir ikke betraktet som skolens elever før de kan motta det samme opplæringstilbudet som de andre får.
* Det ses på som et problem at elevenes kompetanse ikke er tilpasset skolens tilbud.

I den problemorienterte skolen får majoritetselevene identitetsbekreftelse men lite perspektivutvidelse i den flerkulturelle sammenheng, for de lærer lite om de minoritetsspråklige elevene. Minoritetselevene får ingen identitetsbekreftelse, men mye perspektivutvidelse.

I den ressursorienterte skolen
* Bygges det på de ferdigheter og kunnskaper som eleven faktisk har.
* Opplæringen er tilpasset elevens behov.
* Det foretas en kontinuerlig vurdering av hvilke endringer som må foretas for å imøtekomme behovet blant elevene.
* Der tas mangfoldet på alvor, det ventes ikke på at det skal gå over.
* Der ser man på heterogenitet som en normaltilstand.
* Der bygger man på at alle har behov for å forstå, oppleve mestring, få anerkjennelse, oppleve mening og sammenheng, oppleve tilhørighet og sosial samhandling med andre.
* De mener at elevene ikke skal fjernes mer enn nødvendig fra klassefellesskapet, og alle lærerne bør ivareta det flerkulturelle perspektivet.
* De er opptatt av at kompetansen lærerne må ha skal imøtekomme elvenes behov.
* 2-språklige lærere ses på ressurspersoner i forhold til at eleven skal oppleve det de har lært hjemme er gyldig i skolesammenheng.
* Det som skjer i skolen skal være en forlengelse/videreutvikling av hva de kjenner fra hjem og institusjon, slik at de opplever helhet og sammenheng i deres liv.
* Barn og foreldre fra samme språkbakgrunn oppfordres til å snakke sammen på sitt morsmål, for å holde ved like og utvide morsmålet og samtidig forklare og samtale om "utfordringer" som kan oppstå.

I den Ressursorienterte skolen opplever både majoritetsspråklige og minoritetsspråklige identitetsbekreftelse og perspektivutvidelse.
Der menes det at alle elever skal merke på en positiv måte at elevgruppen er flerkulturell.

Det fremheves såkalt Integrativ motivasjon, med det menes at det oppstår naturlig behov hos eleven selv til å lære seg norsk dersom det eksisterer et inkluderende miljø i elevgruppen, og dersom eleven opplever at de erfaringene og kunnskapene man har med seg til skolen anerkjennes.

Her tror jeg nok en del skoler har en del å gripe fatt i, det er viktige tanker i det å skulle integrere innvandrere i skolen, og gjøre Norsk skole til en Felleskulturell Skole.