Lære landets språk...

Som jeg har skrevet er morsmålet viktig, men du verden hvor viktig det er å lære seg det nye landets språk også! Jeg har hørt i sær innvandrermødre, som har vært lenge i Norge, si at de føler seg villfarne og sjenerte som ikke har et språk som de kan nå fram til nordmenn med, og heller ikke at de kan forstå hva nordmenn forsøker å si til dem. De føler seg mislykkede og uten verdi i det nye landet, den eneste verdien de føler de har det er som mor. Men heller ikke her kan de klare å følge opp sine barn på en måte vi som nordmenn synes er riktig. Her kan en jo spørre seg hva som er rett å verdsette, men i vårt kompetansesamfunn er det skriftlige og muntlige språket veldig viktig, og det er i vårt samfunn de har kommet for å bli. Derfor bør alle lære seg norsk, selv om det for enkelte f.eks analfabeter er en lang prosess.
Mustafa Can siterer sin mor i boka si, der hun sier at " jeg følte med stum fordi jeg ikke kunne snakke, og døv fordi jeg ikke skjønte alt hun sa. Å være både døv og stum må være et fryktelig handikap, men å føle seg både døv og stum når man ikke er det, er også en slags straff.." Mor til Can mener også at hun skjøv fra seg mulige venner, ved å ikke kunne forstå hva de prøvde å si til henne. På grunn av et manglende språk gikk hun glipp av samværet med de, og ble henvist til kjøkkenet sitt i den svenske byen de bodde i. Det er nok slik mange innvandrerkvinner fortsatt føler det i Norge, og det er trist! De føler de er komme til en helt annen verden, som mor til Can sa : "Menneskene snakket i ørene mine uten at jeg kunne høre dem, og selv snakket jeg uten at de hørte meg".