Morsmål er det viktig....?

Jeg leser en del litteratur om det å være innvandrer, det å tilhøre en annen kultur osv. Dette gjør jeg som fag, i og med at jeg tar videreutdanning i Flerkulturelt Arbeid, og som romaner eller andre typer bøker. Det er interessant, og gir meg et innblikk i hvordan det er å tilhøre en annen kultur. Når jeg ønsker å jobbe med innvandrere ser jeg ikke det som det viktigste å vite noe om enhver kultur, men vite mer om hvordan det faktisk er å komme til en annen kultur, hvordan den prosessen kan oppleves for en familie. Og det er mange måter å oppleve det på, ikke bare en måte. Noen sier at barn lar seg fort integrere. Ja det gjør de nok, hvis de ser på integrering med at de skal bli raskest mulig som de norskfødte barna. Men klarer de å ta tilstrekkelig vare på sin egen kultur, sin eget morsmål, sin egen identitet til at de kan bli et "helt" menneske? Det synes jeg faktisk er ganske viktig, og det tror jeg blir lite verdsatt i dagens Norge. I debatter så er det så viktig at "de" skal bli fortest mulig integrert, dvs oftest menes det da assimilert, de skal bli så like oss.

I sommer har jeg bl.a lest en bok av Mustafa Can som heter "Tett inntil dagene". Can er Kurdisk Tyrker, kom til Sverige på 1970-tallet. Faren hadde kommet litt tidligere som arbeidsinnvandrer, og fordi faren ikke klarte å være adskilt fra sin familie ber han de komme etter, dette innrømmer faren flere ganger at han angrer bitter på. Han mener de skal bare være en liten stund, bare tjene seg opp litt penger, og så reise hjem til sin landsby i Kurdistan. Men slik skal det ikke bli. De sier hele tiden de skal tilbake, bare barna er ferdig med utdannelsen, bare barnebarnet er ferdig med skolen osv...men det blir ikke noe annet enn at foreldrene bor sommermånedene i Tyrkia, og hele familien ferierer noen uker der i løpet av året. For barna og barnebarna har blitt Svenske. De vil ikke reise "hjem", de er jo hjemme som de sier, hjemme i Sverige.
Mustafa Can forteller i sin bok at han når han sitter med sin mor på dødsleie finner ut at han ikke kjenner sin mor nok. Og når han prøver å snakke med henne om litt vanskelige tema, så har de ikke et godt nok språk sammen. Han sier han føler at han har en følelsesmessig stumhet på dødsleiet hennes, det blir en bekreftelse på at morsmålet hans, som er er Mesopotamias eldste språk, er frarøvet han. Han har ikke et godt nok felles språk med sin mor, for mora kan heller ikke et godt nok svensk til å kunne kommunisere på svensk. Mor har kommet til Sverige for å være mor, det er hele hennes liv. Hun innser at hun aldri vil få kontakt med Svenske naboer og foreldre i klassene til barna, for hun kan ikke snakke svensk. Mustafa Can er selv en ordest mester, iallefall på svensk. Men føler altså at han ikke har et godt nok felles språk å kommunisere om de litt mer vanskelige ting med sin mor.
Dette er en oppgave for land som tar i mot innvandrere å være opptatt av, det er faktisk mye som er viktig her i forhold til språk. Selvsagt skal innvandrere lære seg norsk, men de skal også få lov å ta vare på morsmålet sitt, det er tankens og følelsenes språk. Og det er bedre at foreldre forklarer skoleoppgaver barna lurer på, på morsmålet, enn at de forklarer det på et dårlig norsk. Det er bedre for barnet å lære og få forklart et begrep på morsmål, og så utvide det med å lære det på norsk, eller evt motsatt. Men det er uansett viktig å ikke frarøve barna sitt morsmål. Det er viktig å la de snakke sitt språk på skolen, la barn fra samme språkgruppe få gå i samme klasse, få hjelpe og forklare for hverandre på morsmålet,om vanskelig emner på norsk. På den måten utvider de både sitt morsmål og norsken, og blir et helt individ, og får det man kalle en bindestreksidentitet, som jeg mener er det beste for barnet. Og barnets beste skal vel telle...???