Å være mor og drive et hjem i Skandinavia og i en annen del av verden er det det samme?

Når innvandrerfamilier kommer til Norge, åpner en helt ny verden seg for de. Slik kan det iallfall føles for noen. De er kanskje vant til å ha en hel landsby rundt deg, som er med på oppdragelse og som tenker likt som de. Når de kommer hit blir de sett på som anderledes. De kunnskapene og verdiene de har med seg blir ikke brukbare i vårt land. De er på et vis analfabeter, ikke bare i ordets egentlige forståelse, at de ikke kan lese og skrive, men mange sier de også føler seg som analfabeter i det å skulle leve i Norge. De føler seg som handikappede. Hvis vi som nordmenn er med på å bygge opp under den tanken, med å ikke godta at ting kan gjøres på flere måter, enn det vi mener er rett, så er vi også med på å øke forskjellene mellom "oss" og "dem".

Igjen vil jeg henvise til Mustafa Can som skriver om sin mor i "Tett inntil dagene". Der skriver han at et stort og hemmelighetsfult mørke hadde omsluttet moren når de kom til Sverige. Det var som et uvitenhetens mørke. Moren var en dyktig kvinne og opplevde seg som en som hadde instinktiv intelligens i landsbyen hun kom i fra. Der hadde hun stor kunnskap om hva slags urter som trengtes for å behandle de ulike sykdommer, i hvilken type jord en skulle plante de ulike planter. Hun visste hvor mye vann de ulike frukter og grønnsaker til enhver tid trengte, hun kunne straks se om dyrene var syke og hva en kunne gjøre for å gjøre de friske. Men dette var kunnskap som var vanskelig å gjøre seg nytte av i Sverige, og som dessverre ble lite verdsatt. I byen i Tyrkia hun kom fra, var hun likeverdig med landsbyens andre kvinner. Det var ingen distanse hverken mellom jevnaldre eller i forhold til eldre. Hun var en kvinne som fødte barn og viste omsorg, som enhver annen kvinne i landsbyen. Og hun gikk kledd som alle andre kvinner i landbyen. Men så kom de til Sverige, og hun følte seg anderledes. Ikke bare at hun følte seg døv og stum som jeg har skrevet om i tidligere blogg, men hun var anderledes i klærne og i matlaging og skikker i hus og hjem. Moren kunne ikke følge med i nyhetsbilde, for hun kunne ikke lese aviser og ikke høre nyheter. Noe fikk hun med seg gjennom det som ble fortalt og det hun så i fjernsyn, men likevel var hun "ved siden av" verden.

Mustafa Can sier han følte seg flau over sin mor. Han så at hun var såpass anderledes enn kameratenes mødre, dette gjorde han flau. Han ville ikke vedkjenne seg henne når de møttes. Dette angrer han dypt på og ber om tilgivelse for når moren ligger på dødsleie. Det at hun gikk i lange mørke kjoler og skaut gjorde at hun skilte seg veldig ut fra de andre svenske mødrene. Det ble også kommentert av de andre mødrene, slik at han hørte det, og det gjorde nok vondt i en liten gutt, som så gjerne ikke ville skille seg ut.
Som han sier så er mødre i Sverige ofte i jobb, de følger med i det som skjer i verden, de er på kino, klubber og andre sosiale tilstelninger. På den måten minsker avstanden mellom barn og foreldre med årene. Den eneste avstanden mellom foreldre og barn i Sverige, mener Can, er alderen. Mens mellom han og hans mor, så økte avstanden med årene, jo mer utdanning han tok, og jo mer han fulgte med i det som skjedde, jo større avstand ble det i forhold til mor. Og det føltes nok vondt. Og en slik forskjell er det nok mange innvandrerbarn og foreldre som føler på i oppveksten når de kommer til et land hvor det ikke blir verdsatt å "bare være mor og omsorgperson" - og å være det på den måten de er vant til fra hjemlandet. Her er det nok utgangspunkt for å føle seg anderledes og "ved siden av" verden både for foreldre og barn. Foreldrene føler nok ofte at det nye landet tar barna vekk fra de, ved at barna utvikler seg, og fjerner seg mer og mer fra foreldrene. Avstanden blir større. Og det blir vanskeligere å skulle vende tilbake til hjemlandet, slik som var planen for familien Can. Men det ble som de eldre i landsbyen sa, "dere kommer ikke hjem før dere kommer hjem i kister, døde", og slik ble det iallefall for mor Can.
Les også:http://jorunas.blogspot.com/2009/08/drmmene-til-fattige-og-rike.html