Med håp om pluss i lufta uten hukk på pila og slettes ikke is i rubben!

Når man jobber med voksne som skal lære norsk, tror jeg at man blir ekstra obs på språkets mange utfordringer. Både knyttet til ord som kan bety flere ting, til våre metaforer og ord og uttrykk generelt og ... spesielt.

Vi kommer opp i mange situasjoner, hvor vi må prøve å forklare de språklige utfordringene så godt vi kan. Slik som når vi skulle ha Fastelavensbollefest. Da var deltakerne med og bakte boller. Bollene skulle legges på fat og settes på bordene. De fikk også beskjed om å fylle boller med krem, slik at hvert bord fikk hver sin bolle med krem.... Ble det forvirrende tro? Ja det ble det... For de bollene som skulle på fat, var bakte boller, mens de bollene med krem, faktisk denne gangen var glassboller, slik at hver og en kunne forsyne seg med krem fra en bolle hvis de ville ha krem til bollene...Men man lærer av slikt også.

Det kan også være noen som har kontakt med folk som har spesielle talmåter Det var ei som kjente ei dame som var glad i å reise til Danmark med båt. Men hun kunne ikke dra når det var "hukk på pila"... dvs stiv kuling.. En annen kunne fortelle om at han hadde fått beskjed om å være forsiktig med å gå på isen på vannet, for det var "pluss i lufta".... altså varmegrader..
Ikke lett dette med disse talemåtene, og da er det ikke langt til "is i rubben" heller, som noen var plaget med i OL.

Håper nå at vi snart kan spise boller mens det er "pluss i lufta" uten "hukk på pila" og slettes ikke med "is i rubben"!



.

Fremdeles opptatt av "vi" og "de".

Har nettopp lest Inger Anne Olsen sin kommentar i Aftenposten: "Stikk hvis du ikke trives". Der skriver hun om det å høre til, men samtidig ikke høre til. Slik mange muslimer nok opplever, der de stadig får høre at de er til bry, at de mener noe som er galt å mene og at de er uønsket i Norge. At de må innordne seg. For "de" er jo ikke som oss, eller er de det...? "De" kan bare stikke hvis "de" ikke er fornøyd. Det er da jeg lurer på, som det også skrives i kommentaren i Aftenposten: Hvilke andre av oss nordmenn får beskjed om at vi bare kan stikke hvis vi ikke er fornøyd her. Mange av disse er nemlig like mye norske statsborgere som "oss".

I det siste har jeg latt meg provosere av utsagn jeg har overhørt knyttet til islam-debatten. Og det er utsagn som at :
-"de er jo ikke vant til å oppføre seg vet du, de tror de kan mene hva de vil".... hmm.. ja mene kan vi vel i et demokrati med ytringsfrihet eller..?
- "de er vant til at de bare kan skyte hverandre der de kommer fra, det er greit så lenge de bare skyter hverandre, men stakkars de hvis de skyter våre"... Da jeg hørte dette utsagnet, ble jeg helt klam og kvalm... Hvem sier at "våre" liv er mer verdt enn "deres".. Jeg blir rett og slett redd og lei meg av slike utsagn, hvorfor skal vi mene at våre liv er mer verdt?

Det samme oppleves når det har skjedd noe katastrofalt som jordskjelv, flyulykker eller andre katastrofer i utlandet. Da er ofte det store spørsmålet i media om det var nordmenn der... Ja vi vil vel alltid ønske det beste for våre, det er vel naturlig. MEN likevel oppleves det nok vondt for de som mister sine, om de pårørende er normenn eller ikke. Alle ønsker vi vel det beste for oss selv og for våre uansett hvor vi er og hvem vi er. Jeg skulle ønske at "vi" og "de" snart kunne bli "oss"!

Les også:
Litt tanker om vi og de.
Litt mer om vi og de.




.

Ta først på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre!

Sist helg var jeg på flytur til Warszawa. Vi hadde en koselig helg der.
Jeg satt på flyet og flyvertene skulle gå gjennom sikkerhetsforskriftene. Det var nok ikke så mange av oss som fulgte med. Men de gjennomførte sine opplysninger på engelsk og på polsk. Plutselig merket jeg at fulgte med. Men jeg fulgte med på en litt annen måte. For jeg så plutselig for meg oksygenmasker som kom ned fra hyllene. Jeg gjorde som de sa, tok på meg en selv, før jeg skulle hjelpe de andre. Da slo det meg plutselig; det er jo faktisk det jeg har gjort i 3 år nå. Jeg har vært sykmeldt, rehabilitert meg selv og vært på yrkesrettet attføring, for å komme i arbeidslivet igjen. Men i alt dette så har fokuset mitt til nå vært ganske egoistisk. Jeg ville først få nok oksygen selv, til å kunne bidra litt mer i den andre verden som ligger der ute. Men når dette stod på som verst, var det viktig for meg å få lov til å få lov å bruke tid på å ta på meg oksygenmaska selv først, og få lov å puste i den en stund. Slik at jeg ble klar til å kunne være mer til stede for andre, og det håper jeg å være klar for nå.





.

"Jo takk, det går fortsatt bra med meg!"

Jeg har fått mange hyggelige, støttende og positive kommentarer på de siste blogginnleggene mine om det å være sykmeldt, på attføring, på utsiden av yrkeslivet og om veien tilbake til jobb. Flere har også kontaktet meg for å høre hvordan det nå føles, om det føles like godt og om jeg fortsatt får energi av å jobbe?
Nå er det søndagskvelden. Jeg har hatt en hjemmehelg med litt lesing av fagplaner og metodiske veiledninger til min vikarjobb, og en del avslapping, tur i finværet og kos (les massasje). Nå gleder jeg meg til en ny jobbe-uke. En ny uke som jeg vet blir aktiv, både med studiet og med jobben, men som jeg nå tørr tro at jeg skal komme meg greit gjennom uten å at det skal tappe meg for så altfor mye krefter.


Det som gjorde meg mest fornøyd sist uke, var egentlig det at selv om jeg var utrolig sliten onsdags kvelden med en voldsom hodepine, så hjalp det med en litt ekstra lang natts søvn. Jeg klarte å ta meg inn igjen. Det var faktisk utrolig deilig å kjenne.
Tidligere når slike slitenhetsperioder kom, kunne de "lamme" meg i dager og opp til uker. Men nå var det over i løpet av en natt. Så ting endrer seg, og det er jeg så takknemlig og glad for.
Så jeg ser fremdeles lyst på livet. Derfor folkens: "Jo, takk det går fremdeles bra med meg. Og igjen vil jeg si: Tusen takk for støtte og oppmuntring!"

Og jeg går videre inn i framtiden med et lyst og åpent sinn... :)



.

Bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det har vært å være utbrent, hvordan jeg har klart å komme meg i studie og delvis tilbake i arbeidslivet igjen.
Det jeg kan si er at det er en lang og tung jobb. Og media og politikere er ikke akkurat på parti med oss som prøver å komme tilbake. Media og politikere er heller ikke på parti med de av oss som må forbli utenfor arbeidslivet. Det er uendelig tungt å stå utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre tid, og stadig bli minnet om at man egentlig ikke er verd noe... Slik føles det iallfall når en sliter med å godta sine nye rolle som "ikke-arbeidende". Det legges ekstra byrder på våre skuldre. Statistikk sier også at har en vært utenfor abeidslivet i 6 måneder så har man mindre sannsynlighet for å komme tilbake i yrkeslivet igjen. Men hvis en kan ha mulighet til å kjempe seg tilbake i jobb, så er det en lang vei å gå. Og denne veien må en ofte gå alene. Det er manglende støtte og oppmuntring å få fra det offentlige hjelpeapparatet.
I denne perioden har jeg hatt mye støtte fra familie og venner og fra min fantastiske lege. DER har det vært mye støtte å få. Jeg er ydmyk takknemlig for det.
Jeg har laget en bloggrekke om min utbrenthet og mitt forsøk på å komme tilbake i jobb igjen.

Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake.Jeg ser 3 år tilbake.
Om å innse at man er utbrent . Del 2.
Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake. Del 3.


I tillegg har jeg blogget om:
Nå går det mot lysere og bedre tider... håper jeg.
Om oppfølging av oss på attføring.
Jeg er egentlig ikke integrert.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er rent for mange sykmeldt.

Dette kunne jeg skrevet masse om, men da vil det bli for privat. Så velger å gjøre det på denne måten, og håper det kan være til hjelp for noen.

Nå venter jobben med å finne veien videre.

.

Om å innse at man er utbrent, og kampen tilbake ...del 3...

Ting snudde litt etter jeg hadde vært på AiR. Men det var et sjokk å komme hjem til virkeligheten. Det var også et savn av mange fra gruppa mi. De var blitt meg veldig nære og viktige. Samtidig var det godt å komme hjem til det vante. Livet måtte jo gå videre.
Jeg hadde planer klare, skulle søke yrkesrettet attføring, og søke 2 deltidsstudier. I tillegg skulle jeg prøve meg litt i hospiteringsjobbing. Alt gikk som jeg hadde planer om, jeg kom inn på det jeg ville og fikk godkjent yrkesrettet attføring.
Men hele tiden følte jeg veldig på at jeg fikk tilbakevennende lange slitenhetsperioder. Og jeg ble lei og overgitt hver gang jeg fikk et "dypdykk i arkivene mine". Men noen av oss i gruppa hadde lagd oss noen fraser på AiR som var gode å bruke. Spesielt gode for meg var: "Husk det går opp igjen, selv om du har en liten eller stor nedtur nå." Og en som lød, "Nå har du det slik, og sånn er det bare!" Jeg snakket med legen om det med de frasene jeg sa til meg selv. Hun hadde sans for slik jobbing. Og jeg følte også at jeg lærte meg å godta meg selv mere, med mine opp og nedturer ved å si slikt til meg selv. Jeg er muligens lettlurt... I og med at jeg lurte meg selv slik.

Noe som gjorde at jeg fikk en skikkelig nedtur i januar 2009 var at jeg fikk kyssesyken for andre gang i mitt liv. Det er visst spesielt utvalgte som klarer å få det to ganger, og det klarte altså jeg, samtidig som jeg skulle levere 2 semesteroppgaver. Men jeg klarte å komme meg gjennom det halvåret også. Det som var verst med det halvåret i tillegg til at det var ille å være syk, var at jeg ikke fikk trent på 7 måneder. Det var et stort savn.
Men høsten 2009 kom og formen begynte å stige igjen og treninga kom i gang, og livet begynt igjen å gå den rette veien. Jeg begynte å kjenne at jeg orket litt mer, men viste ikke om jeg torde å stole på at jeg var i ferd med å bli bedre. For fremdeles ble jeg uendelig sliten av småting og i sær av andres krav til meg, eller var det mine egne krav kanskje...?

Det hele snudde rundt jul 2009, og enda en bedring kom når jeg fikk tilbud om jobb i begynnelsen av januar 2010. Jeg er egentlig lei meg for å si at det å få jobbtilbud gjorde at jeg følte jeg mestret livet litt mer. Jeg vil helst at vi alle skal føle oss verdifulle fordi vi er den vi er, ikke fordi vi jobber og er lønnsmottagere. Jeg og mange med meg har i den senere tid følt oss nærmest kriminalisert ved at politikere og media har fokusert mye på at vi som for en kortere eller lengre periode ikke har mestret å stå i arbeidslivet, men har måtte ty til støtte fra NAV, blir betegnet nærmest som snyltere.

Nå er tiden inne for å gå videre. Denne gangen ut av de gode ullsokkene og over i noen sko kanskje....



.

Om å innse at man er utbrent...del 2...Jeg ser 2 år tilbake.

På et vis skjedde mye etter jeg ble sykmeld i april 2007, på et annet vis skjedde ingen ting.

Til å begynne med eksisterte jeg bare i mitt eget liv. Levde, men levde likevel ikke. Var bare der. Orket lite å være sammen med andre mennesker. Jeg gikk min daglige morgentur med Trixie-Hund. Og trente 2-3 ganger i uka på Friskis og Svettis. Begge deler tvang jeg meg til. Ville ikke gi slipp på det å være noenlunde i god fysisk form. Men utenom det så satt jeg og så i peisen, eller lå på sofaen og så i taket.
Jeg som var glad i å lese bøker, orket ikke det. Jeg som likte å se film, orket heller ikke det. Jeg var kvalm, pustet feil og verket i kroppen og var nedfor, men gråt ikke. Var bare helt tom. Når jeg traff mennesker jobbet jeg veldig for å holde meg oppe, brukte mye energi på å spille et skuespill om at jeg hadde det bra. Jeg kunne også gå omveier hvis jeg så noen jeg kjente når jeg en sjelden gang orket å gå til byen eller i butikken. Var redd de skulle spørre hvordan JEG hadde det.

I og med jeg har ei i familien som jobber i NAV-systemet begynte hun å snakke om at jeg kunne ha nytte av et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Det nevnte jeg for arbeidsgiver og for lege. Begge plasser fikk jeg aksept for at det måtte være noe for meg. Når jeg så ble innkalt til første møte på NAV nevnte jeg det der, og fikk også aksept for det der. Men først ville saksbehandleren ha meg inn til samtale med bedriftspsykolog i "raskere-tilbake-systemet". Det sa jeg meg villig til i juli 2007. Det var jo et "raskere-tilbake-opplegg" så der ville jeg komme fort i gang. Slik at jeg fikk tatt fatt i tankene rundt jobbmestring. Dette hørtes bra ut, men tiden gikk... I og med at jeg som sagt har familie i NAV-systemet maste hun på meg og bad meg ta kontakt med sakbehandler om hvordan det gikk med søknaden til bedriftspsykologen. Det gjorde jeg, og det viste seg at den hadde saksbehandleren glemt å sende søknaden. Det samme gjentok seg 3 ganger før jeg kom meg i gang i oktober 2007. Det var et flott opplegg når jeg kom i gang.
Hun skulle blant annet kartlegge hva jeg hadde lyst til...."Ha lyst til"...Jeg hadde vel ikke lyst til noe, ikke til å jobbe, ikke studere, ikke lese, ikke til noen ting. Husker jeg fikk "lekse" av bedriftspsykologen at jeg skulle tenke på ting som bygde meg opp,som jeg hadde glede av og lyst til å gjøre...Jeg hadde vel ikke hverken glede av noe eller lyst til noe.. Det var helt umulig å finne på noe jeg hadde lyst til. Jeg som likte både å sy, strikke, lese, jobbe i hagen, reise, trene, danse osv...jeg hadde ikke noen ting som kunne interessere meg lenger! Og sånn var det bare, jeg hadde ikke overskudd til å ha lyst til noe. Og så tok NAV-pengene slutt til dette "raskere tilbake-prosjketet", og det tilbudet stoppet opp før jeg følte jeg var ferdig. Men godt så lenge det varte, jeg lærte meg teknikker for å jobbe gradvis med ting jeg hadde problemer med å takle. Jobbing med bevissthet slik liker jeg, og passet meg bra. Men fremdeles var jeg veldig ved siden av meg selv.

Jeg hadde nå begynt å få litt tiltak igjen, orket å høre på lydbok og se film. Så det var deilig å kunne fylle på litt i livet mitt igjen. Men enda ante jeg ikke hva framtiden min ville innebære. Akkurat der og da så jeg ikke meg selv i jobb igjen. Orket ikke tenke så langt. Og det sa legen min også, at det skulle jeg over hodet ikke tenke på før jeg var klar for det. Foreløpig var det mye som måtte fordøyes av forskjellige saker, og det var viktigere for meg å prøve å komme noenlunde ajour med eget liv, før jeg skulle tenke framover. Samtidig ble det snakket en del om at det kunne være godt for meg å gjøre noe annet enn å jobbe i barenhage. Jeg innse også det, men det var en sorg å ikke skulle jobbe med barn lenger. Selv om jeg skulle roe ned i forhold til jobb, så var det hele tiden små innspill om hva jeg kunne tenke meg framover. Når jeg var mitt opp i dette så føltes det som om jeg prøvde å trå vannet i en hengemye, eller prøve å svømme i en hengemyr. Det nyttet ikke med noen av delene. Jeg måtte i stedet prøve å komme meg ut av hengemyra, men hvordan skulle jeg klare det da?

Når jeg måtte avslutte hos bedriftspsykologen, fikk jeg skriv med meg om at hun anbefalte meg et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Jeg henvendte meg så til sakbehandler på NAV for å høre om hun hadde søkt meg inn som hun hadde lovt. Men nei, det hadde hun ikke fått gjort, men det skulle hun selvsagt gjøre nå. Tiden gikk igjen, og jeg slet med at jeg var villig til å ta i mot hjelp, men måtte jobbe så for å få det. Igjen måtte jeg mase 3 ganger før søknaden til AiR ble sendt fra saksbehandler. Og igjen var det egentlig fordi familiemedlemmet knyttet til NAV "stod bak" meg og dyttet. Jeg orket egentlig ikke ordne opp i alt dette selv. Når søknaden ble sendt, fikk jeg raskt svar fra AiR, at de ville ha meg inn 5 uker i mars 2008, på et "raskere-tilbake-opplegg" de hadde der. Vi som var der skulle forskes på, for å se om et opphold der gjorde oss bedre egnet til å komme oss raskere tilbake i yrkeslivet. For min egen del hadde jeg jo allerede vært ca ett år utenfor yrkeslivet når jeg reiste til AiR, så så veldig raskt tilbake ville jeg vel ikke komme.... Men tilbudet på AiR passet meg ypperlig.

På Rauland var det tilbud om masse trening, samtaler i gruppe og individuelt og viktigst av alt jeg fikk tid og lov å være i min egen lille boble. Jeg koblet ut alt og alle som ellers fantes i mitt liv. Det var uendelig godt! Jeg reiste til AiR med kofferten full av lydbøker og radioteater som jeg skulle høre på mens jeg satt på rommet mitt, for jeg orket jo ikke være sosial.... Det ble virkelig annerledes det ja. På AiR ble jeg plutselig sosial igjen. Vi 16 som var i min gruppe, vi var veldig i "samme bås" og fikk god kontakt. En kontakt jeg enda har med enkelte. På et vis visste vi mye om hverandre men på et annet vis visste vi lite om hverandre. MEN bare det at vi var der, så visste vi alle at vi hadde noe å slite med, og da ble ikke det fokuset. Iallfall ikke med alle, fokuset ble heller å kose oss sammen så godt vi kunne. Jeg har ikke ledd så mye hverken før eller etter jeg var der, vi lo mest av tulleting. På et vis kan man kalle det overfladisk, men det var heller som medisin for meg iallfall. Jeg trengte det da. Og det var noen som en snakket mer alvorlig med hvis en ville det, og vi hadde en egen forståelse for hverandre som var helt unik. Så det ble ikke mye sitting på rommet for å høre på lydbok nei!

Mens jeg var der fikk jeg også sortert ut hva jeg kunne tenke meg å jobbe med videre i lvet. Det ble tatt kontakt med arbeidsgiver, undersøkt om hospiteringsplass for å prøve ut enkelte arbeidssteder osv. Så jeg fikk god hjelp på mange måter på AiR. Det var med på å få meg til å se framover, at jeg faktisk kunne bidra med noe i arbeideslivet når tiden en gang kunne bli moden for det.



.