Fremdeles opptatt av "vi" og "de".

Har nettopp lest Inger Anne Olsen sin kommentar i Aftenposten: "Stikk hvis du ikke trives". Der skriver hun om det å høre til, men samtidig ikke høre til. Slik mange muslimer nok opplever, der de stadig får høre at de er til bry, at de mener noe som er galt å mene og at de er uønsket i Norge. At de må innordne seg. For "de" er jo ikke som oss, eller er de det...? "De" kan bare stikke hvis "de" ikke er fornøyd. Det er da jeg lurer på, som det også skrives i kommentaren i Aftenposten: Hvilke andre av oss nordmenn får beskjed om at vi bare kan stikke hvis vi ikke er fornøyd her. Mange av disse er nemlig like mye norske statsborgere som "oss".

I det siste har jeg latt meg provosere av utsagn jeg har overhørt knyttet til islam-debatten. Og det er utsagn som at :
-"de er jo ikke vant til å oppføre seg vet du, de tror de kan mene hva de vil".... hmm.. ja mene kan vi vel i et demokrati med ytringsfrihet eller..?
- "de er vant til at de bare kan skyte hverandre der de kommer fra, det er greit så lenge de bare skyter hverandre, men stakkars de hvis de skyter våre"... Da jeg hørte dette utsagnet, ble jeg helt klam og kvalm... Hvem sier at "våre" liv er mer verdt enn "deres".. Jeg blir rett og slett redd og lei meg av slike utsagn, hvorfor skal vi mene at våre liv er mer verdt?

Det samme oppleves når det har skjedd noe katastrofalt som jordskjelv, flyulykker eller andre katastrofer i utlandet. Da er ofte det store spørsmålet i media om det var nordmenn der... Ja vi vil vel alltid ønske det beste for våre, det er vel naturlig. MEN likevel oppleves det nok vondt for de som mister sine, om de pårørende er normenn eller ikke. Alle ønsker vi vel det beste for oss selv og for våre uansett hvor vi er og hvem vi er. Jeg skulle ønske at "vi" og "de" snart kunne bli "oss"!

Les også:
Litt tanker om vi og de.
Litt mer om vi og de.




.