Min egen naturlige værstasjon.

Vil gjerne vise fram min egne naturlige værstasjon.
Værstasjonen min heter Rhododendron.
Den brer ut og folder sammen sine blader alt etter hvor varmt, -eller kaldt det er ute.
Denne naturlige måten å ta vare på seg selv på fasinerer meg. For ved å folde bladene tett inntil kvistene verner den seg mot frost.
Rhododendroen min står på utsiden av soveromsvinduet. Når jeg drar gardinene til side om morgenen, kan jeg dermed se om det er mange kuldegrader i dag, eller om det er en mildere morgen. Fasinerende synes jeg.

Her viser rhododendroen at det er minus 15 grader. Bladene har pakket seg godt inn mot stammen.


Her har vi minus 10, rhododendroen har sluppet bladene litt, men bare litt..fra stammen.


Her er det også minus 10, -et nærbilde.



Her er det minus 5 --- og snø faktisk, også kjekt å se når en lukker opp vinduet:)

Her har det klart å bli 0 grader, og bladene har åpnet seg litt mer.

Her er det sommer og sol og pluss 20 grader, Rhodondedroen strutter av vellvære i sola under soveromsvinduet mitt.





.

Med håp om pluss i lufta uten hukk på pila og slettes ikke is i rubben!

Når man jobber med voksne som skal lære norsk, tror jeg at man blir ekstra obs på språkets mange utfordringer. Både knyttet til ord som kan bety flere ting, til våre metaforer og ord og uttrykk generelt og ... spesielt.

Vi kommer opp i mange situasjoner, hvor vi må prøve å forklare de språklige utfordringene så godt vi kan. Slik som når vi skulle ha Fastelavensbollefest. Da var deltakerne med og bakte boller. Bollene skulle legges på fat og settes på bordene. De fikk også beskjed om å fylle boller med krem, slik at hvert bord fikk hver sin bolle med krem.... Ble det forvirrende tro? Ja det ble det... For de bollene som skulle på fat, var bakte boller, mens de bollene med krem, faktisk denne gangen var glassboller, slik at hver og en kunne forsyne seg med krem fra en bolle hvis de ville ha krem til bollene...Men man lærer av slikt også.

Det kan også være noen som har kontakt med folk som har spesielle talmåter Det var ei som kjente ei dame som var glad i å reise til Danmark med båt. Men hun kunne ikke dra når det var "hukk på pila"... dvs stiv kuling.. En annen kunne fortelle om at han hadde fått beskjed om å være forsiktig med å gå på isen på vannet, for det var "pluss i lufta".... altså varmegrader..
Ikke lett dette med disse talemåtene, og da er det ikke langt til "is i rubben" heller, som noen var plaget med i OL.

Håper nå at vi snart kan spise boller mens det er "pluss i lufta" uten "hukk på pila" og slettes ikke med "is i rubben"!



.

Fremdeles opptatt av "vi" og "de".

Har nettopp lest Inger Anne Olsen sin kommentar i Aftenposten: "Stikk hvis du ikke trives". Der skriver hun om det å høre til, men samtidig ikke høre til. Slik mange muslimer nok opplever, der de stadig får høre at de er til bry, at de mener noe som er galt å mene og at de er uønsket i Norge. At de må innordne seg. For "de" er jo ikke som oss, eller er de det...? "De" kan bare stikke hvis "de" ikke er fornøyd. Det er da jeg lurer på, som det også skrives i kommentaren i Aftenposten: Hvilke andre av oss nordmenn får beskjed om at vi bare kan stikke hvis vi ikke er fornøyd her. Mange av disse er nemlig like mye norske statsborgere som "oss".

I det siste har jeg latt meg provosere av utsagn jeg har overhørt knyttet til islam-debatten. Og det er utsagn som at :
-"de er jo ikke vant til å oppføre seg vet du, de tror de kan mene hva de vil".... hmm.. ja mene kan vi vel i et demokrati med ytringsfrihet eller..?
- "de er vant til at de bare kan skyte hverandre der de kommer fra, det er greit så lenge de bare skyter hverandre, men stakkars de hvis de skyter våre"... Da jeg hørte dette utsagnet, ble jeg helt klam og kvalm... Hvem sier at "våre" liv er mer verdt enn "deres".. Jeg blir rett og slett redd og lei meg av slike utsagn, hvorfor skal vi mene at våre liv er mer verdt?

Det samme oppleves når det har skjedd noe katastrofalt som jordskjelv, flyulykker eller andre katastrofer i utlandet. Da er ofte det store spørsmålet i media om det var nordmenn der... Ja vi vil vel alltid ønske det beste for våre, det er vel naturlig. MEN likevel oppleves det nok vondt for de som mister sine, om de pårørende er normenn eller ikke. Alle ønsker vi vel det beste for oss selv og for våre uansett hvor vi er og hvem vi er. Jeg skulle ønske at "vi" og "de" snart kunne bli "oss"!

Les også:
Litt tanker om vi og de.
Litt mer om vi og de.




.

Ta først på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre!

Sist helg var jeg på flytur til Warszawa. Vi hadde en koselig helg der.
Jeg satt på flyet og flyvertene skulle gå gjennom sikkerhetsforskriftene. Det var nok ikke så mange av oss som fulgte med. Men de gjennomførte sine opplysninger på engelsk og på polsk. Plutselig merket jeg at fulgte med. Men jeg fulgte med på en litt annen måte. For jeg så plutselig for meg oksygenmasker som kom ned fra hyllene. Jeg gjorde som de sa, tok på meg en selv, før jeg skulle hjelpe de andre. Da slo det meg plutselig; det er jo faktisk det jeg har gjort i 3 år nå. Jeg har vært sykmeldt, rehabilitert meg selv og vært på yrkesrettet attføring, for å komme i arbeidslivet igjen. Men i alt dette så har fokuset mitt til nå vært ganske egoistisk. Jeg ville først få nok oksygen selv, til å kunne bidra litt mer i den andre verden som ligger der ute. Men når dette stod på som verst, var det viktig for meg å få lov til å få lov å bruke tid på å ta på meg oksygenmaska selv først, og få lov å puste i den en stund. Slik at jeg ble klar til å kunne være mer til stede for andre, og det håper jeg å være klar for nå.





.

"Jo takk, det går fortsatt bra med meg!"

Jeg har fått mange hyggelige, støttende og positive kommentarer på de siste blogginnleggene mine om det å være sykmeldt, på attføring, på utsiden av yrkeslivet og om veien tilbake til jobb. Flere har også kontaktet meg for å høre hvordan det nå føles, om det føles like godt og om jeg fortsatt får energi av å jobbe?
Nå er det søndagskvelden. Jeg har hatt en hjemmehelg med litt lesing av fagplaner og metodiske veiledninger til min vikarjobb, og en del avslapping, tur i finværet og kos (les massasje). Nå gleder jeg meg til en ny jobbe-uke. En ny uke som jeg vet blir aktiv, både med studiet og med jobben, men som jeg nå tørr tro at jeg skal komme meg greit gjennom uten å at det skal tappe meg for så altfor mye krefter.


Det som gjorde meg mest fornøyd sist uke, var egentlig det at selv om jeg var utrolig sliten onsdags kvelden med en voldsom hodepine, så hjalp det med en litt ekstra lang natts søvn. Jeg klarte å ta meg inn igjen. Det var faktisk utrolig deilig å kjenne.
Tidligere når slike slitenhetsperioder kom, kunne de "lamme" meg i dager og opp til uker. Men nå var det over i løpet av en natt. Så ting endrer seg, og det er jeg så takknemlig og glad for.
Så jeg ser fremdeles lyst på livet. Derfor folkens: "Jo, takk det går fremdeles bra med meg. Og igjen vil jeg si: Tusen takk for støtte og oppmuntring!"

Og jeg går videre inn i framtiden med et lyst og åpent sinn... :)



.

Bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det har vært å være utbrent, hvordan jeg har klart å komme meg i studie og delvis tilbake i arbeidslivet igjen.
Det jeg kan si er at det er en lang og tung jobb. Og media og politikere er ikke akkurat på parti med oss som prøver å komme tilbake. Media og politikere er heller ikke på parti med de av oss som må forbli utenfor arbeidslivet. Det er uendelig tungt å stå utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre tid, og stadig bli minnet om at man egentlig ikke er verd noe... Slik føles det iallfall når en sliter med å godta sine nye rolle som "ikke-arbeidende". Det legges ekstra byrder på våre skuldre. Statistikk sier også at har en vært utenfor abeidslivet i 6 måneder så har man mindre sannsynlighet for å komme tilbake i yrkeslivet igjen. Men hvis en kan ha mulighet til å kjempe seg tilbake i jobb, så er det en lang vei å gå. Og denne veien må en ofte gå alene. Det er manglende støtte og oppmuntring å få fra det offentlige hjelpeapparatet.
I denne perioden har jeg hatt mye støtte fra familie og venner og fra min fantastiske lege. DER har det vært mye støtte å få. Jeg er ydmyk takknemlig for det.
Jeg har laget en bloggrekke om min utbrenthet og mitt forsøk på å komme tilbake i jobb igjen.

Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake.Jeg ser 3 år tilbake.
Om å innse at man er utbrent . Del 2.
Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake. Del 3.


I tillegg har jeg blogget om:
Nå går det mot lysere og bedre tider... håper jeg.
Om oppfølging av oss på attføring.
Jeg er egentlig ikke integrert.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er rent for mange sykmeldt.

Dette kunne jeg skrevet masse om, men da vil det bli for privat. Så velger å gjøre det på denne måten, og håper det kan være til hjelp for noen.

Nå venter jobben med å finne veien videre.

.

Om å innse at man er utbrent, og kampen tilbake ...del 3...

Ting snudde litt etter jeg hadde vært på AiR. Men det var et sjokk å komme hjem til virkeligheten. Det var også et savn av mange fra gruppa mi. De var blitt meg veldig nære og viktige. Samtidig var det godt å komme hjem til det vante. Livet måtte jo gå videre.
Jeg hadde planer klare, skulle søke yrkesrettet attføring, og søke 2 deltidsstudier. I tillegg skulle jeg prøve meg litt i hospiteringsjobbing. Alt gikk som jeg hadde planer om, jeg kom inn på det jeg ville og fikk godkjent yrkesrettet attføring.
Men hele tiden følte jeg veldig på at jeg fikk tilbakevennende lange slitenhetsperioder. Og jeg ble lei og overgitt hver gang jeg fikk et "dypdykk i arkivene mine". Men noen av oss i gruppa hadde lagd oss noen fraser på AiR som var gode å bruke. Spesielt gode for meg var: "Husk det går opp igjen, selv om du har en liten eller stor nedtur nå." Og en som lød, "Nå har du det slik, og sånn er det bare!" Jeg snakket med legen om det med de frasene jeg sa til meg selv. Hun hadde sans for slik jobbing. Og jeg følte også at jeg lærte meg å godta meg selv mere, med mine opp og nedturer ved å si slikt til meg selv. Jeg er muligens lettlurt... I og med at jeg lurte meg selv slik.

Noe som gjorde at jeg fikk en skikkelig nedtur i januar 2009 var at jeg fikk kyssesyken for andre gang i mitt liv. Det er visst spesielt utvalgte som klarer å få det to ganger, og det klarte altså jeg, samtidig som jeg skulle levere 2 semesteroppgaver. Men jeg klarte å komme meg gjennom det halvåret også. Det som var verst med det halvåret i tillegg til at det var ille å være syk, var at jeg ikke fikk trent på 7 måneder. Det var et stort savn.
Men høsten 2009 kom og formen begynte å stige igjen og treninga kom i gang, og livet begynt igjen å gå den rette veien. Jeg begynte å kjenne at jeg orket litt mer, men viste ikke om jeg torde å stole på at jeg var i ferd med å bli bedre. For fremdeles ble jeg uendelig sliten av småting og i sær av andres krav til meg, eller var det mine egne krav kanskje...?

Det hele snudde rundt jul 2009, og enda en bedring kom når jeg fikk tilbud om jobb i begynnelsen av januar 2010. Jeg er egentlig lei meg for å si at det å få jobbtilbud gjorde at jeg følte jeg mestret livet litt mer. Jeg vil helst at vi alle skal føle oss verdifulle fordi vi er den vi er, ikke fordi vi jobber og er lønnsmottagere. Jeg og mange med meg har i den senere tid følt oss nærmest kriminalisert ved at politikere og media har fokusert mye på at vi som for en kortere eller lengre periode ikke har mestret å stå i arbeidslivet, men har måtte ty til støtte fra NAV, blir betegnet nærmest som snyltere.

Nå er tiden inne for å gå videre. Denne gangen ut av de gode ullsokkene og over i noen sko kanskje....



.