Jeg vil herved erklære "resten av mitt liv" for åpnet.

Det er nesten for uvirkelig til å være sant. Men når man setter seg mål, både langsiktige og kortsiktige mål, så kan det faktisk skje at målene nås. Og det er i ferd med å skje med meg nå, og det kjennes helt utrolig deilig.

Dere som har lest mine blogginnlegg tidligere har lest min bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake, og diverse andre liknende blogginnlegg om det å være på utsiden av yrkeslivet. Men NÅ har jeg tro på at det er en ny periode som venter.
Nå venter resten av mitt liv.

For 2 uker siden ble jeg ferdig med siste muntlige eksamen. Jeg fikk også igjen min prosjektoppgave og alt gikk så greit. Men du verden hvor sliten jeg var når eksamenspresset var over. Det var da jeg forstod hvor mye energi jeg brukte i en slik periode. Jeg begynte så å jobbe mer i mitt engasjement jeg har ut juni. I tillegg fikk jeg på torsdag skrive under på min kontrakt om at jeg har fast jobb i 80 % stilling med norskopplæring av innvandrere. Det var jo det jeg satt på AiR i mars 2008 og snakket med attføringskonsulent og andre hjelpeinstanser om. Vi skulle alle lage oss langsiktige og kortsiktige mål, - skrive de opp og snakke om hvordan nå målene. Og NÅ har jeg faktisk nådd de alle sammen i forhold til jobb. Enda må jeg øve meg på å gjøre MYE av det som bygger meg opp privat og mindre av det som bryter meg ned. Men du verden det er nesten for godt til å være sant, jeg har nådd mine jobbmål som ble satt mars 2008!

Livet er godt og jeg skal snart ha en lang god sommerferie. Den skal nytes, den skal brukes på mye "lyst-til-ting" og til litt faglig påfyll ang jobben som venter i august.

Velkommen du "liv" som ligger foran meg! Og tusen takk til alle som har gått med meg et stykke på denne veien tilbake til arbeidslivet, ingen nevnt...ingen glemt...

.
Selv om veien en skal gå kan være smal og med bratte stup mot sjøen på siden, så kan stien lede inn på sikrere og områder og mot bedre tider.

.

Når noen går med en på veien.

Jeg har mimret litt for meg selv den siste tiden. Tankene har reist av gårde til ukene jeg tilbrakte på Attføringssenteret i Rauland for drøye 2 år siden. Det var 5 flotte uker. 5 uker med meg selv i sentrum. Det var som å leve i en boble. Alt annet utenom AiR det eksisterte knapt. Jeg var helt og holdent tilstede på AiR. Samtidig som jeg var tilstede så jobbet jeg med ting som hadde vært, - og med ting som skulle komme. Hva skulle jeg bli når jeg ble "stor" og frisk igjen? Hvordan skulle jeg takle livet bedre? Det var uker med gode dager og med jobbige dager. Jeg husker så godt det sykepleieren sa i avskjedstalen sin til oss. Hun takket for at hun hadde "fått lov å gå et stykke sammen med oss på veien". Det var så godt sagt syntes jeg da, og det synes jeg fortsatt. De som var der gikk et stykke sammen med oss i en litt tung tid. Og det var godt å få lov til å oppleve!

Litt mer fra AiR kan du lese her: Stillhetens tanker.

Bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det har vært å være utbrent, hvordan jeg har klart å komme meg i studie og delvis tilbake i arbeidslivet igjen.
Det jeg kan si er at det er en lang og tung jobb. Og media og politikere er ikke akkurat på parti med oss som prøver å komme tilbake. Media og politikere er heller ikke på parti med de av oss som må forbli utenfor arbeidslivet. Det er uendelig tungt å stå utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre tid, og stadig bli minnet om at man egentlig ikke er verd noe... Slik føles det iallfall når en sliter med å godta sine nye rolle som "ikke-arbeidende". Det legges ekstra byrder på våre skuldre. Statistikk sier også at har en vært utenfor abeidslivet i 6 måneder så har man mindre sannsynlighet for å komme tilbake i yrkeslivet igjen. Men hvis en kan ha mulighet til å kjempe seg tilbake i jobb, så er det en lang vei å gå. Og denne veien må en ofte gå alene. Det er manglende støtte og oppmuntring å få fra det offentlige hjelpeapparatet.
I denne perioden har jeg hatt mye støtte fra familie og venner og fra min fantastiske lege. DER har det vært mye støtte å få. Jeg er ydmyk takknemlig for det.
Jeg har laget en bloggrekke om min utbrenthet og mitt forsøk på å komme tilbake i jobb igjen.

Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake.Jeg ser 3 år tilbake.
Om å innse at man er utbrent . Del 2.
Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake. Del 3.


I tillegg har jeg blogget om:
Nå går det mot lysere og bedre tider... håper jeg.
Om oppfølging av oss på attføring.
Jeg er egentlig ikke integrert.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er rent for mange sykmeldt.

Dette kunne jeg skrevet masse om, men da vil det bli for privat. Så velger å gjøre det på denne måten, og håper det kan være til hjelp for noen.

Nå venter jobben med å finne veien videre.

.

Om å innse at man er utbrent, og kampen tilbake ...del 3...

Ting snudde litt etter jeg hadde vært på AiR. Men det var et sjokk å komme hjem til virkeligheten. Det var også et savn av mange fra gruppa mi. De var blitt meg veldig nære og viktige. Samtidig var det godt å komme hjem til det vante. Livet måtte jo gå videre.
Jeg hadde planer klare, skulle søke yrkesrettet attføring, og søke 2 deltidsstudier. I tillegg skulle jeg prøve meg litt i hospiteringsjobbing. Alt gikk som jeg hadde planer om, jeg kom inn på det jeg ville og fikk godkjent yrkesrettet attføring.
Men hele tiden følte jeg veldig på at jeg fikk tilbakevennende lange slitenhetsperioder. Og jeg ble lei og overgitt hver gang jeg fikk et "dypdykk i arkivene mine". Men noen av oss i gruppa hadde lagd oss noen fraser på AiR som var gode å bruke. Spesielt gode for meg var: "Husk det går opp igjen, selv om du har en liten eller stor nedtur nå." Og en som lød, "Nå har du det slik, og sånn er det bare!" Jeg snakket med legen om det med de frasene jeg sa til meg selv. Hun hadde sans for slik jobbing. Og jeg følte også at jeg lærte meg å godta meg selv mere, med mine opp og nedturer ved å si slikt til meg selv. Jeg er muligens lettlurt... I og med at jeg lurte meg selv slik.

Noe som gjorde at jeg fikk en skikkelig nedtur i januar 2009 var at jeg fikk kyssesyken for andre gang i mitt liv. Det er visst spesielt utvalgte som klarer å få det to ganger, og det klarte altså jeg, samtidig som jeg skulle levere 2 semesteroppgaver. Men jeg klarte å komme meg gjennom det halvåret også. Det som var verst med det halvåret i tillegg til at det var ille å være syk, var at jeg ikke fikk trent på 7 måneder. Det var et stort savn.
Men høsten 2009 kom og formen begynte å stige igjen og treninga kom i gang, og livet begynt igjen å gå den rette veien. Jeg begynte å kjenne at jeg orket litt mer, men viste ikke om jeg torde å stole på at jeg var i ferd med å bli bedre. For fremdeles ble jeg uendelig sliten av småting og i sær av andres krav til meg, eller var det mine egne krav kanskje...?

Det hele snudde rundt jul 2009, og enda en bedring kom når jeg fikk tilbud om jobb i begynnelsen av januar 2010. Jeg er egentlig lei meg for å si at det å få jobbtilbud gjorde at jeg følte jeg mestret livet litt mer. Jeg vil helst at vi alle skal føle oss verdifulle fordi vi er den vi er, ikke fordi vi jobber og er lønnsmottagere. Jeg og mange med meg har i den senere tid følt oss nærmest kriminalisert ved at politikere og media har fokusert mye på at vi som for en kortere eller lengre periode ikke har mestret å stå i arbeidslivet, men har måtte ty til støtte fra NAV, blir betegnet nærmest som snyltere.

Nå er tiden inne for å gå videre. Denne gangen ut av de gode ullsokkene og over i noen sko kanskje....



.

Om å innse at man er utbrent...del 2...Jeg ser 2 år tilbake.

På et vis skjedde mye etter jeg ble sykmeld i april 2007, på et annet vis skjedde ingen ting.

Til å begynne med eksisterte jeg bare i mitt eget liv. Levde, men levde likevel ikke. Var bare der. Orket lite å være sammen med andre mennesker. Jeg gikk min daglige morgentur med Trixie-Hund. Og trente 2-3 ganger i uka på Friskis og Svettis. Begge deler tvang jeg meg til. Ville ikke gi slipp på det å være noenlunde i god fysisk form. Men utenom det så satt jeg og så i peisen, eller lå på sofaen og så i taket.
Jeg som var glad i å lese bøker, orket ikke det. Jeg som likte å se film, orket heller ikke det. Jeg var kvalm, pustet feil og verket i kroppen og var nedfor, men gråt ikke. Var bare helt tom. Når jeg traff mennesker jobbet jeg veldig for å holde meg oppe, brukte mye energi på å spille et skuespill om at jeg hadde det bra. Jeg kunne også gå omveier hvis jeg så noen jeg kjente når jeg en sjelden gang orket å gå til byen eller i butikken. Var redd de skulle spørre hvordan JEG hadde det.

I og med jeg har ei i familien som jobber i NAV-systemet begynte hun å snakke om at jeg kunne ha nytte av et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Det nevnte jeg for arbeidsgiver og for lege. Begge plasser fikk jeg aksept for at det måtte være noe for meg. Når jeg så ble innkalt til første møte på NAV nevnte jeg det der, og fikk også aksept for det der. Men først ville saksbehandleren ha meg inn til samtale med bedriftspsykolog i "raskere-tilbake-systemet". Det sa jeg meg villig til i juli 2007. Det var jo et "raskere-tilbake-opplegg" så der ville jeg komme fort i gang. Slik at jeg fikk tatt fatt i tankene rundt jobbmestring. Dette hørtes bra ut, men tiden gikk... I og med at jeg som sagt har familie i NAV-systemet maste hun på meg og bad meg ta kontakt med sakbehandler om hvordan det gikk med søknaden til bedriftspsykologen. Det gjorde jeg, og det viste seg at den hadde saksbehandleren glemt å sende søknaden. Det samme gjentok seg 3 ganger før jeg kom meg i gang i oktober 2007. Det var et flott opplegg når jeg kom i gang.
Hun skulle blant annet kartlegge hva jeg hadde lyst til...."Ha lyst til"...Jeg hadde vel ikke lyst til noe, ikke til å jobbe, ikke studere, ikke lese, ikke til noen ting. Husker jeg fikk "lekse" av bedriftspsykologen at jeg skulle tenke på ting som bygde meg opp,som jeg hadde glede av og lyst til å gjøre...Jeg hadde vel ikke hverken glede av noe eller lyst til noe.. Det var helt umulig å finne på noe jeg hadde lyst til. Jeg som likte både å sy, strikke, lese, jobbe i hagen, reise, trene, danse osv...jeg hadde ikke noen ting som kunne interessere meg lenger! Og sånn var det bare, jeg hadde ikke overskudd til å ha lyst til noe. Og så tok NAV-pengene slutt til dette "raskere tilbake-prosjketet", og det tilbudet stoppet opp før jeg følte jeg var ferdig. Men godt så lenge det varte, jeg lærte meg teknikker for å jobbe gradvis med ting jeg hadde problemer med å takle. Jobbing med bevissthet slik liker jeg, og passet meg bra. Men fremdeles var jeg veldig ved siden av meg selv.

Jeg hadde nå begynt å få litt tiltak igjen, orket å høre på lydbok og se film. Så det var deilig å kunne fylle på litt i livet mitt igjen. Men enda ante jeg ikke hva framtiden min ville innebære. Akkurat der og da så jeg ikke meg selv i jobb igjen. Orket ikke tenke så langt. Og det sa legen min også, at det skulle jeg over hodet ikke tenke på før jeg var klar for det. Foreløpig var det mye som måtte fordøyes av forskjellige saker, og det var viktigere for meg å prøve å komme noenlunde ajour med eget liv, før jeg skulle tenke framover. Samtidig ble det snakket en del om at det kunne være godt for meg å gjøre noe annet enn å jobbe i barenhage. Jeg innse også det, men det var en sorg å ikke skulle jobbe med barn lenger. Selv om jeg skulle roe ned i forhold til jobb, så var det hele tiden små innspill om hva jeg kunne tenke meg framover. Når jeg var mitt opp i dette så føltes det som om jeg prøvde å trå vannet i en hengemye, eller prøve å svømme i en hengemyr. Det nyttet ikke med noen av delene. Jeg måtte i stedet prøve å komme meg ut av hengemyra, men hvordan skulle jeg klare det da?

Når jeg måtte avslutte hos bedriftspsykologen, fikk jeg skriv med meg om at hun anbefalte meg et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Jeg henvendte meg så til sakbehandler på NAV for å høre om hun hadde søkt meg inn som hun hadde lovt. Men nei, det hadde hun ikke fått gjort, men det skulle hun selvsagt gjøre nå. Tiden gikk igjen, og jeg slet med at jeg var villig til å ta i mot hjelp, men måtte jobbe så for å få det. Igjen måtte jeg mase 3 ganger før søknaden til AiR ble sendt fra saksbehandler. Og igjen var det egentlig fordi familiemedlemmet knyttet til NAV "stod bak" meg og dyttet. Jeg orket egentlig ikke ordne opp i alt dette selv. Når søknaden ble sendt, fikk jeg raskt svar fra AiR, at de ville ha meg inn 5 uker i mars 2008, på et "raskere-tilbake-opplegg" de hadde der. Vi som var der skulle forskes på, for å se om et opphold der gjorde oss bedre egnet til å komme oss raskere tilbake i yrkeslivet. For min egen del hadde jeg jo allerede vært ca ett år utenfor yrkeslivet når jeg reiste til AiR, så så veldig raskt tilbake ville jeg vel ikke komme.... Men tilbudet på AiR passet meg ypperlig.

På Rauland var det tilbud om masse trening, samtaler i gruppe og individuelt og viktigst av alt jeg fikk tid og lov å være i min egen lille boble. Jeg koblet ut alt og alle som ellers fantes i mitt liv. Det var uendelig godt! Jeg reiste til AiR med kofferten full av lydbøker og radioteater som jeg skulle høre på mens jeg satt på rommet mitt, for jeg orket jo ikke være sosial.... Det ble virkelig annerledes det ja. På AiR ble jeg plutselig sosial igjen. Vi 16 som var i min gruppe, vi var veldig i "samme bås" og fikk god kontakt. En kontakt jeg enda har med enkelte. På et vis visste vi mye om hverandre men på et annet vis visste vi lite om hverandre. MEN bare det at vi var der, så visste vi alle at vi hadde noe å slite med, og da ble ikke det fokuset. Iallfall ikke med alle, fokuset ble heller å kose oss sammen så godt vi kunne. Jeg har ikke ledd så mye hverken før eller etter jeg var der, vi lo mest av tulleting. På et vis kan man kalle det overfladisk, men det var heller som medisin for meg iallfall. Jeg trengte det da. Og det var noen som en snakket mer alvorlig med hvis en ville det, og vi hadde en egen forståelse for hverandre som var helt unik. Så det ble ikke mye sitting på rommet for å høre på lydbok nei!

Mens jeg var der fikk jeg også sortert ut hva jeg kunne tenke meg å jobbe med videre i lvet. Det ble tatt kontakt med arbeidsgiver, undersøkt om hospiteringsplass for å prøve ut enkelte arbeidssteder osv. Så jeg fikk god hjelp på mange måter på AiR. Det var med på å få meg til å se framover, at jeg faktisk kunne bidra med noe i arbeideslivet når tiden en gang kunne bli moden for det.



.

Om oppfølging av oss på Attføring.

Jeg kom dessverre i den situasjon at jeg ikke kunne fortsette i min førskolelærerjobb i barnehage for snart 3 år siden. Jeg ble sykmeldt, fikk litt hjelp her og der, og kom via Attføringssenteret i Rauland til at jeg ville videreutdanne meg slik at jeg kunne jobbe med voksne innvandrere i stedet. Og har nå attføring og har fullført deltidsstudiet "Norsk som andrespråk" og til sommeren er jeg ferdig med deltidsstudiet "Flerkulturelt arbeid". Føler at det skal bli godt å bli ferdig med studielivet, og med attføringsperioden. I tillegg til studiene har jeg hatt hospiteringsplass med voksne innvandrere 2 dager pr uke. Der har jeg fungert som støttepedagog, noe av ansvaret har jeg hatt alene pga mangel på folk. Men hele tiden blir en minnet om at en er på utsiden av "det normale livet", det livet som verdsettes i media, av politikerne og i mye av samfunnet forøvrig. "Arbeidstaker-livet" , -det er det som er vell ansett. Hvis en blir sykmmeldt og kommer på attføring så er man ikke "innenfor". Jeg er ikke integrert som jeg skrev om tidligere.

Jeg trives godt der jeg har hospiteringsplass, men likvel hører jeg ikke til der. Og ikke hører jeg tydeligvis til i den gamle jobben min heller. Selv om jeg foreløpig bare har permisjon fra den opprinnelige jobben mens jeg er på attføring. Men likevel får jeg ikke noe "livstegn" fra min opprinnelige jobb når det er jul eller mot sommer, eller andre ganger. De gangene jeg vet at de har sommeravslutninger, juleavslutninger eller andre ting som kollegaer gjør sammen, så er jeg ikke med lenger. Det er vel egentlig naturlig, men likevel så har det faktisk vært et savn å bli litt regnet med en plass. Bare en invitasjon om å komme innom, eller et livstegn for å høre hvordan man har det hadde gjort godt. Når jeg har vært på attføring så har jeg måtte mobilisere selv. Det har ikke vært noen heiagjeng fra arbeidslivet ved siden av meg. Og det hadde jeg trengt. I sommer fikk jeg vite av en venninne at de hadde hatt kompetanseregistrering på arbeidsplassen, det skulle jeg også gjort fikk jeg høre i ettertid. Og når jeg da selv tok tak i det fikk jeg gjort det i november. Jeg har en fantastisk lege som har hjulpet og støtte meg, og en kontakt på HMS som har hjulpet meg når jeg har tatt kontakt. Men ingen fra min opprinnelige arbeidsplass og heller ingen kommentarer fra hospiteringplass, og ingen fra NAV har tatt kontakt for å spørre om jeg er på rett vei. Når man er på attføring er man liksom i et ingenmannsland. Jeg kunne så inderlig ønske å hatt noen som hadde vært mitt støtteaparat i jobben "på-veg-tilbake-til-arbeidslivet", og gitt meg oppfølging uten at jeg måtte ta initiativ.

Men nå ser jeg mot lysere tider, nå går det mot tider da studielivet mitt nærmer seg slutten. Da må det bli jobb igjen. Etter 3 år i "ingenmannsland" utenfor arbeidslivet, så skal det bli godt å komme "innenfor" igjen. Får bare håpe noen har bruk for min kompetanse. Og håpe jeg får en jobb hvor jeg ikke igjen brenner for mye, så jeg brenner meg ut...





.

Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte...

Hvis jeg gir meg i kast med å tenke på alt det som det har vært skrevet om i forhold til det å være sykmeldt den senere tid, så kan jeg faktisk bli ganske nedfor, og ta det inn over meg. Være trist og lei fordi jeg kan føle jeg blir mistrodd når jeg ikke har klart å jobbe i de siste 2,5 årene. Men så må jeg bare prøve å heve meg over det, og si at "alle er ikke like". Og jeg mener faktisk det er en del mennesker som med fordel skulle tillatt seg å være syke en dag eller to, men de tørr ikke fordi det er jo forventet at en skal være på jobb. "Jeg har jo ikke feber, så på jobb må jeg jo kunne gå". Slike tanker hadde jeg selv i lang tid før jeg ble sykmeldt.
Jeg følte meg så uendelig sliten, uvell og ved siden av meg selv. Alt jeg så fram til var helga, for da skulle jeg gjøre ferdig alle forberedelser til foreldrekonferanser,ansvarsmøter,foreldremøter, personalmøter, forberede opplegg i barnehagen, skrive planer og la meg inspirere av de nye faglige vinklingene . For når jeg kom fra dagens jobb i barnehagen, hvor jeg jobbet som pedagogisk leder, orket ikke jeg mye forberedelsesjobb, da var jeg bare helt utslitt. Og helgene ble brukt til å prøve å komme nogenlunde ajour. Men jeg kom jo aldri ajour, og fikk heller aldri hvilt nok og gjort ting som bygde meg opp. Det eneste jeg orket å "tvinge" meg til, det var å trene 2 ganger i uka. Det gjorde godt!

Jeg holdt på å presse meg slik gjennom jobbedag etter jobbedag i ganske lang tid, hørte ikke på kroppens små beskjeder om å ta det med ro. Alle vondtene jeg fikk og det konstante trykket over brystet, det prøvde jeg å ikke fokusere på. Men så måtte kroppen tydeligvis bruke høyere stemme for at jeg skulle lytte, og da måtte jeg stoppe opp. For når en hyperventilerer på jobb, har mest lyst til å bare legge seg under bordet og bli der etter perosnalmøter o.l, da måtte jeg ta meg en tur til legen. Hun sykmeldte meg i 2 uker. Så prøvde jeg meg igjen på jobb, men alt kom tilbake med samme kraft. Og legen sa at jeg måtte bare belage meg på et lengere avbrekk fra jobb. Når hun sa det, da kjente jeg hvor sliten jeg var, da tok jeg det inn. Da ville ikke kroppen gjøre det jeg hadde lyst til. Den nektet bare å samarbeide. Jeg ble værende mye inne, orket ikke gjøre noe, men takket være min gode kjære hund, måtte jeg ut med henne hver dag. Det hjalp å komme ut litt, men ellers isolerte jeg meg, og ble asosial. Orket lite og ingen ting. Satt bare der. Legen min har sagt mange ganger i ettertid: "du skulle ha hørt mer på kroppens signaler og tillatt deg og blitt hjemme fra jobb en dag i ny og ne, når du ikke følte deg helt på høyden". På den måten mener hun jeg kunne ha tatt meg inn igjen. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet iallefall at jeg presset meg lenge, og trodde hele tiden det skulle bli bedre bare jeg ble ferdig med det ene og med det andre...Men det ble ikke slik.

Når jeg ble sykmeldt, ble jeg asosial, men var jeg i fora hvor jeg måtte forholde meg til folk, var jeg supergod skuespiller. Jeg kunne smile og snakke til dels som vanlig, men var liksom ikke der, det var bare en forestilling jeg spilte. Jeg var ved siden av meg selv. Og etter en slik seanse var jeg enda mer sliten, for brukte veldig mye energi på å være "naturlig". Det er skummelt og tenke på nå, jeg var ikke ærlig hverken med meg selv eller andre.

For å komme meg på fote gikk jeg jevnlig til lege og fikk også en del samtaler med bedriftspsykolog. Det gjorde at jeg kunne begynne å bli mer tilstede i mitt eget liv igjen, se hva jeg måtte jobbe med, endre på, godta osv. Slik kunne jeg begynne å kjempe meg tilbake, ikke bare være ved siden av meg selv. Midt opp i alt dette kaoset døde også min mor etter noen ukers sykdom. Det bidro jo heller ikke til at min situasjon ble bedret. Men etter å ha vært sykmeldt i et år fikk jeg komme på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Det var et fantastisk opphold, med mange i tilsvarende situasjon, og med mye samtaler, og enda mer trening i sal og i svømmebasseng og ridning. Det var en utolig opplevelse å være der. Det var som å være i en boble, en boble hvor vi var i senrum, og ingenting annet betød noe. Jeg så knapt på tv, mobilen la jeg på rommet, pc brukte jeg max 3 ganger på 5 uker. Helt og holdent bare til stede "her og nå", - og det trengte jeg. Helt ufattelig opplevelse!

Iallefall kort fortalt, så gjorde det oppholdet på AiR at jeg fant ut at jeg måtte komme meg videre, over i ny jobb, og i den forbindelse videreutdanne meg. 2 videreutdanninger fikk jeg godkjent av NAV. Den ene om "Norsk som andrespråk og samfunnskunnskap" og den andre i"flerkulturelt arbeid". Nå har jeg fullført det første, det var på ett år, det andre er over to år, og til våren er jeg ferdig med det, og håper det er jobb å få i forhold til Voksne med flerkulturell bakgrunn. Jeg jobber noe nå også, i voksenopplæringa, i sær med de med analfabetisk bakgrunn, og synes det er veldig inspirerende.

Jeg har lært en viktig lekse, det å være ærlig med meg selv. Tillate meg å si at jeg er sliten, tillate meg å ta en pause for å ta meg inn igjen, og det aller viktigste jeg har lært er å gjøre mer av det som bygger meg opp og mindre av det som bryter meg ned.

Men kunne jeg valgt, så ville jeg ha levd mer i pakt med meg selv på jobb tidligere også, så hadde jeg kanskje sluppet å bli utbrent, utlsitt og tom for energi. Og jeg kunne enda forholdt meg til et yrke jeg ser på som viktig og givende; nemlig det å jobbe som førskolelærer. Men 15 år som pedagogisk leder i barnehage var visst nok for meg, og jeg må over i noe annet, for å komme videre. Og håper jeg har fått noen erfaringer med meg som gjør at jeg unngår å gå i den samme fella igjen. For å bli utbrent og tom for energi, det er uendelig tungt, og det er ingen som ønsker å oppleve det igjen. Derfor oppleves mistenkeliggjøringen rundt det å ikke mestre jobben sin, mistenkeliggjøring rundt det å være sykmeldt, uendelig vondt.

Les gjerne innlegget om: Stillhetens tanker



.Kommenter gjerne innlegget!

Stillhetens tanker

Jeg ryddet i noen gamle papirer og kom over et ark jeg hadde skrevet for 1,5 år siden. Det var da jeg var på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Der var jeg fordi jeg hadde møtt den såkalte veggen i min jobb, 15 år som pedagogisk leder i barenhage var visst nok, og jeg ble utbrent som det også kan kalles. Det er ikke et ord jeg liker, men på et vis er det noe med det også. På Rauland fikk jeg lære noe om det som skjer med en kropp som blir utsatt for press og stress over lengre tid uten at den som eier kroppen klarer å bremse. Jeg fikk også lære at ingen blir utbrent hvis en ikke brenner for noe. Og vi fikk lære at det er godt at noen brenner for noe, men at det er kunsten å brenne uten å brenne seg ut. Ja det var det da, håper jeg har lært noe av dette. Det er nå drøye 2 siden jeg ble sykmeldt, og er nå godt i gang med yrkesrettet attføring, tar videreutdanning i forhold til det å jobbe med innvandrere. Så får jeg bare håpe at jeg kan brenne for den jobben jeg forhåpentlig får innen dette feltet, men ikke brenne meg ut.

Men tilbake til arket jeg fant når jeg ryddet. Jeg husker den opplevelsen som resulterte i det arket veldig godt. Vi var halv grønn gruppe, dvs 8 av oss 16 som var sammen på AiR, vi var på trugetur i snøen. En fantastisk opplevelse med en fantastisk idrettspedagog. Hun bad oss gå i en bestemt retning, slik at vi fikk utsikt over Totak. På den turen skulle vi ikke snakke til hverandre, vi skulle bare iaktta, la oss oppsluke av det vi så på vår tur, og la oss følge tankerekken som kom. Noen fulgte dyrespor, noen ble opptatt av lav som hang fra trærne, noen bare gikk. Og ingen av oss snakket sammen. Det var en spesiell opplevelse. Når vi kom fram til vår avtalte møteplass så skulle vi sette oss ned og tegne eller skrive ned det vi hadde i tankene og så skulle vi, hvis vi ville, formidle dette til hverandre. Det var altså dette arket jeg kom over, og det satte i gang tankene. Der hadde jeg nemlig uttrykt takknemligheten over at vi kunne stole på hverandre, vi som gikk der sammen på en stille tur gjennom snøen på truger. Vi som vanligvis brukte å le og tøyse mye sammen på fritiden på AiR, vi kunne også ha det stille sammen. Vi stolte på hverandre og jeg ble fylt av en ydmykhet, takknemlighet og ærbødighet over å kunne bare være der sammen og oppleve det samme, nemlig det å være på vei gjennom et landskap i stillhet. Vi opplevde det samme, men på ulik måter, det formidlet vi til hverandre. På arket hadde jeg også skrevet at jeg satt med ryggen mot et tre som levde sitt liv mens jeg levde mitt, men at jeg følte vi var så avhengig av hverandre: treet (naturen), menneskene rundt og jeg. Det er rart og godt hvordan tankene kan komme og gå når en lar stillheten komme innover en. Det er godt å kunne oppleve det, i sær i perioder av livet når det ståker rundt en og inne i en, og en kaver for å holde seg oppe.
Jeg husker også at etter vi hadde fortalt litt om våre tanker, så begynte idrettspedagogen å fortelle sagnet om Totak, hun fortalte med så innlevelse at det var en stor opplevelse for en førskolelærer som meg, som vet viktigheten av gode fortelleregenskaper.
Når jeg tenker tilbake på tiden på AiR så er det med ydmykehet, ærbødighet og takknemlighet over å få ha fått komme dit, og over å ha fått gode venner der og blitt hjulpet av personalet og medbrukerne der. Venner som en ble godt kjent med, og som en kan ha god kontakt med videre, det er faktisk en viktig støtte. Venner som en kunne snakke med om alt, fra det mest tullete til det mest alvorlige. Det var en spesiell opplevelse der vi var i vår lille boble på AiR. Etter oppholdet på AiR er jeg enda mer ærbødig og ydmyk når mennesker åpner seg for meg, forteller om ting som de kanskje ikke forteller til så mange. Jeg føler meg ydmyk i en slik setting, i sær når en har oppelevd at det betyr mye å kunne dele opplevelser slik en gjorde på AiR og slik en kan gjøre med andre nære mennesker en møter i hverdagen.