Tiden går og den går, eller kanskje jeg skal si slik folk sier i mange andre land: At tiden kommer... I såfall føler jeg tiden kommer så altfor fort for tiden. Det er så mye jeg skulle ha gjort, som jeg ikke får gjort, og det stresser meg. Derfor har det også vært litt mer stilt her på bloggen i det siste. Jeg har hatt en del skriveprosjekter på andre hold, og forbereder meg også til siste eksamen som er under 3 uker unna. Derfor føles det som jeg har gått tom for ord her på bloggen. Men "slik er det bare nå", prøver jeg å si til meg selv, og håper det gjør at jeg kan slappe litt av.
Det som igjen stresser meg er det at når jeg får litt for mye å gjøre, og tiden kommer litt for fort, kjenner jeg den ekle tunge slitenhetsfølelsen komme. Den slitenheten som var der så altfor ofte når jeg slet med utbrenthet. Men jeg prøver å overbevise min fornuft med at den ikke er lik likevel, for da lammet den meg, og gjorde at jeg var sliten dag etter dag, mens nå er jeg sliten litt
av en dag. Men den rare kroppen klarer ikke helt å være enig med følelsessiden i dette. Den slår allarm når jeg blir sliten. Da reagerer jeg med kraftig hodeverk og kvalme, slik som før. Men det går raskere over, mye raskere. Og i og med at eksamen kun er 3 uker unna vil dette gå bra, det er jeg sikker på. Men disse forbaksede tankene de er der, jeg vil ikke bli så sliten, jeg vil være i farta igjen som før. Og igjen snakker jeg med meg selv, og sier: Jo denne gangen går det også over, og tiden kommer også med de gode opplevelsene etter eksamen er ferdig og alt med jobbtanker er over. Det vil ordne seg, for det ordner seg jo for snille jenter... :). Hvis du vil se flere bilder, så har gubben og jeg laget en bildeblogg som du finner her.
Innlegg
