"...kanskje jeg skal bli lykkejeger?..."

Jeg leste nettavisen i går, der skrev de om at FrP vil stanse lykkejegerne... I et øyeblikk trodde jeg det var snakk om økonomiske flyktninger ut av Norge (les "Rimi-Hagen")...men det var bare et "millisekkund" den tanken streifet meg, for de ville jo flykte fra formueskatten...kanskje de ville søke lykken med å betale mindre skatt, men nei selvsagt det var de andre lykkejegerne FrP ville stanse, de som aldri er velkomne noen plass, som jeg har nevnt i tidligere blogg, Omstreiferne, som bruker masse penger for å komme seg videre til et land som de ikke er ønsket i fordi de ikke kan bidra med noe... tror vi.. Men vi derimot, vi må jo få reise hvor vi vil, vil vi bosette oss i Spania må vi jo få lov til det, eller Sveits for den saks skyld. Det er kanskje vi som er lykkejegere?
Flesteparten av de som kommer til Norge for å søke asyl, kommer ikke for å oppleve den store lykken, de kommer fordi de vil leve et fritt liv, kunne forsørge seg selv, kunne få mulighet til å kjøpe den maten de trenger, kunne mene hva de vil til hvem de vil, og kunne utdanne seg og jobbe som hva de vil osv. Tror vi virkelig at flesteparten av de som kommer ønsker å forlate sitt land, sin kultur, sin familie og venner for å å bli lykkelige hos oss?
En flyktninge-dame jeg kjenner sier ofte til meg, "jeg sitte bare inne i mitt hus og bli trist trist og bare tenke vonde tanker, jeg jobbe da jeg ikke tenke triste vonde tanker!" Men vi har ikke bruk for henne, vi har ingen jobb til henne, hun har ikke funnet lykken her. Men hun har sluppet unna krigen som herjer i hjemlandet, det har hun, og det er hun takknemlig for, men lykken den har hun ikke sett noe til...Men hvis vi kan vise at vi har bruk for henne så kan vi få noe mere gjort i landet vårt, og fått en person litt mer fornøyd og gitt litt mer selvtillit, og unngått at hun trenger psykologhjelp, og kanskje gjort henne litt lykkelig....men nei vi trenger henne ikke.... ikke ennå iallefall....

"Hva skal jeg bli når jeg blir stor?"....

Jeg har tidligere skrevet om turister og omstreifere. Med det som utgangspunkt at "turister" er oss som stort sett kan reise hvor vi vil, når vi vil, så raskt vi vil og som stort sett er ønsket dit vi kommer, mens "omstreiferne" er de som bruker lang tid og mye penger på reisen og som sjelden eller aldri er ønsket noe sted...
Mange av "omstreiferne" som legger ut på reise, de er unge, og de er på leting etter et bedre liv for seg og sine. Der de lever har de liten eller ingen fremtid. De vil komme til et land hvor det er bedre å leve og hvor framtidsutsiktene er lysere, hvor de kan få seg jobb, kan forsørge seg og sine, og sende penger til hjemlandet.
Det er vanskelig å sitte i et av verdens beste land å nekte andre å oppleve de godene vi har, de valgene vi har. Her kan ungdommene legge planer for framtiden, de kan ha ønsker om hva de skal bli når de blir store, og få de ønskene oppfylt hvis de veldig gjerne vil og har evnene til å bli det. Mens mange fra andre land ikke kan tillate seg å ha slike drømmer og ønsker, de vil aldri bli oppfylt!
Somalia er i dag et av verdens farligste land hevder Care. Vi har lenge hørt om piratene som borer skip og holder mannskap og båt, og krever løsepenger av størrelser som få vil gå ut med størrelsen på. Her hos oss kan vi lett tenke at disse guttene som driver med dette må arresteres, fås på andre tanker, ikke bare drive slikt for å ødelegge for skipstrafikken osv. Og det er jo sant det, MEN så kan man jo tenke hva har de av valg for framtiden. Jo Somaliske gutter har 3 muligheter sier Care: De kan bli opprørssoldater, de kan bli pirater eller de kan bli flyktninger! Det er ikke noe lett noe av dette, jeg tror ikke mange ønsker seg noen av disse "yrkene".
Når det gjelder jentene i Somalia har ikke de så lette valg heller, det er å flykte, eller prøve å klare seg der de er, men i begge situasjonene er trusler og fare for overgrep stor.
Mange flykter til Kenya, der finnes familier som har bodd der siden 1991, da Somalias regjering ble styrtet i borgerkrig. Somalia har ikke hverken fungerende regjering, politi eller undervisning. Landet har gjort seg avhengig av nødhjelp. Men det de trenger er kanskje økt satsing på undervisning, slik at analfabetismen kan sakte men sikkert bli mindre utbredt. Under 15 % av jentene i Somalia går på skole. Og selv om de som driver flyktningeleire sier de forsøker å satse på skole, sier det seg selv at når leire er bygd for 90.000, men nå rommer det tredobbelte, hvor de stadig sliter med hygiene, sykdom, søppel osv, så blir ikke skole prioritert dessverre!
Så når en tenker på "hva en skal bli når en blir stor", så er vi igjen heldige som har valg å ta.....