Jeg vil herved erklære "resten av mitt liv" for åpnet.

Det er nesten for uvirkelig til å være sant. Men når man setter seg mål, både langsiktige og kortsiktige mål, så kan det faktisk skje at målene nås. Og det er i ferd med å skje med meg nå, og det kjennes helt utrolig deilig.

Dere som har lest mine blogginnlegg tidligere har lest min bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake, og diverse andre liknende blogginnlegg om det å være på utsiden av yrkeslivet. Men NÅ har jeg tro på at det er en ny periode som venter.
Nå venter resten av mitt liv.

For 2 uker siden ble jeg ferdig med siste muntlige eksamen. Jeg fikk også igjen min prosjektoppgave og alt gikk så greit. Men du verden hvor sliten jeg var når eksamenspresset var over. Det var da jeg forstod hvor mye energi jeg brukte i en slik periode. Jeg begynte så å jobbe mer i mitt engasjement jeg har ut juni. I tillegg fikk jeg på torsdag skrive under på min kontrakt om at jeg har fast jobb i 80 % stilling med norskopplæring av innvandrere. Det var jo det jeg satt på AiR i mars 2008 og snakket med attføringskonsulent og andre hjelpeinstanser om. Vi skulle alle lage oss langsiktige og kortsiktige mål, - skrive de opp og snakke om hvordan nå målene. Og NÅ har jeg faktisk nådd de alle sammen i forhold til jobb. Enda må jeg øve meg på å gjøre MYE av det som bygger meg opp privat og mindre av det som bryter meg ned. Men du verden det er nesten for godt til å være sant, jeg har nådd mine jobbmål som ble satt mars 2008!

Livet er godt og jeg skal snart ha en lang god sommerferie. Den skal nytes, den skal brukes på mye "lyst-til-ting" og til litt faglig påfyll ang jobben som venter i august.

Velkommen du "liv" som ligger foran meg! Og tusen takk til alle som har gått med meg et stykke på denne veien tilbake til arbeidslivet, ingen nevnt...ingen glemt...

.
Selv om veien en skal gå kan være smal og med bratte stup mot sjøen på siden, så kan stien lede inn på sikrere og områder og mot bedre tider.

.