Med ønske om en God Jul for ALLE!

Det er jul snart.
Jeg tenker generelt mye, - litt for mye vil noen hevde. Tenker på fortid, nåtid og framtid. Og jeg tenker enda mer i førjulstiden og juletiden. Tenker gode tanker og litt triste tanker. Tenker på hvordan folk har det, og skulle ønske at alle hadde det godt!

Jeg tenker på barn jeg har kjent gjennom mange års arbeid i barnehagen. De fleste er jeg trygg på har det godt, men jeg vet at noen sliter. Tenker på om noen av de fikk det bedre etter foreldre ble fratatt omsorgen, eller om hvordan de har det når de fortsatt "fikk bli" der de bodde. Det hender jeg ser noen av de på gata, får lyst til å spørre, "har du det bra?"

Jeg tenker på innvandrere, som jeg nå jobber med,- hvordan opplever de vår overflodsjul? - Den jula de opplever mest fra utsiden? Vi lager julelunch med de,vi lager juleverksted med de, vi viser de julepynt og juleblomster og lærer de litt om norsk jul. Men likevel det er ikke "deres" jul.
Jeg kan kjøpe nesten "alt" jeg vil, reise nesten "hvor jeg vil"...i allefall i innvandrernes målestokk, men er vi lykkeligere av den grunn? Og hva er lykke for oss og for de?
Jeg spurte en nydelig 6-barnsmor om hun skulle besøke sin eldste datter i juleferien? Datteren har 2 barn og bor 5 mil fra sine foreldre. "Nei", sier mor, "vi må bare kjøpe mat og kose oss hjemme. Vi har ikke penger til bussbillett for oss alle". Hun smiler til meg med sitt gode nydelige smil. Jeg får lyst til å holde rundt henne, jeg må blunke vekk en tåre. Dumme meg som spurte om slikt! Når skal jeg lære? Jeg får lyst til å ta de i bilen og kjøre de milene til datteren med den familien. Men så er det de andre som har det på samme måte, jeg er så redd for å gjøre forskjell. Jeg er så redd for "samene i plenen"...som Odd Børretzen synger om... Alle vil ha , alle vil kreve, eller vi de det?

Jeg hadde med meg en "mini-gave" med hjememlagde julekort til "mine" innvandrere. De fikk det og ble veldig glade. Etterpå gikk vi tur til et blomsterutsalg for å se på juleblomster og julepynt. Denne damen som har 6 barn, ville kjøpe blomster. Hun kjøpte 3 stykker. Og vil gikk tilbake til VoksenOpplæringen. Da vi sa" takk for i dag", kommer min kjære 6-barnsmor med en alpefiol til hver av oss 2 lærere...Jeg blir målløs, får tårer i øynene, vet ikke hva jeg skal si og gjøre. Hun er så blid og glad når hun kan gi oss dette. Det er både godt og vondt å ta i mot. Hun får en lang god klem.

Jeg skal feire jule med familien min i år, med sønner med svigerdøtre og med en av svigerdøtrenes familie. Jeg vet vi får det koselig, jeg vet det blir mye mye god mat, jeg vet det blir mye gaver, - OG jeg vet jeg kommer til å sende "mine andre" noen ekstra tanker...
............Med ønske om en God Jul for ALLE!

Hør Helene Bøksle her med Julen For Meg.

Og en litt annerledes "Det kimer nå til julefest":

Takk og pris for internett!

Tenk, i dag er Internett 40 år, Hipp Hipp Hurra!!! Hvordan klarte man seg før internett kom mon tro? Jo, det gikk nå det også. I min barndom var det ikke akkurat så mye internett...Ingen ting i grunnen som jeg merket. Husker forresten når vi fikk vår første pc i heimen rundt 1990. Gutta fikk prøve dette vidunder. Det ble mest spill i begynnelsen, men så ble det internett etter hvert. Men ALLE de formaningene vi fikk høre... "Ikke la de sitte for mye med det derre greiene" , "Kan umulig være bra det der", "Alt det DE kan finne på internett da, ikke la de holde på med det!" Mye slikt fikk vi høre. Vi var litt i tvil hvor mye de skulle "få lov" å holde på med det. Var jo litt skummelt å ikke ha kontrollen også...Men de fikk nå prøve seg, og nå har vår eldste sønn "lekt seg" til en jobb i dataverdenen. Han har utdanning den veien også, men som han selv sier: "Jeg leker på jobb". Og det er vel kanskje fordi han fikk lov til å utforske pc og internett hjemme, selv om han trykket litt for mye på en viss "delete"-knapp, - en gang eller to...

Og nå er det vel få som klager over at internett har kommet. Jeg er iallfall sjeleglad for å ha internett, og alt det som det bringer med seg. Så har jeg et valg til å velge vekk det jeg ikke vil ha. Og heldigvis er vi mennesker født med en fri vilje...

De siste dagene har jeg flere eksempler på at jeg har brukt internett for å finne ut av saker og ting. I går når jeg jobbet med gruppa mi med innvandrere med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet, ble de veldig opptatt av hvilke land som hadde konge /dronning, og hva de monarkene het...Det kunne ikke jeg på rams nei...Visste de fleste i Europa, men ikke hva kongen i Lesotho, Bhutan eller Thailand het...Men da fantes det en liste over det på Internett. Og vi "klipte og limte" litt i et Word-dokument, og vips hadde vi oversikten vi ville ha.

I dag var det store spørmålet blant denne gruppa som er nye i Norge, "hvorfor blir vi innkalt til det som heter Skjermbildefotografering? Hvorfor kalles det ikke røntgen av lungene"...Jeg kunne ikke helt gi noe svar på det heller, men internett...let, let..og litt nærmere et svar kom vi iallfall ...

Så takk og pris for internett.... Og hipp hurra for 40-årsjubilanten!!



Kommenter gjerne innlegget!




.

Litt tanker om "vi" og "de"....

I media, debatter, bøker og i dagligtale snakkes det ofte om "VI" og "DE". Jeg har ofte lurt på hvem er "vi" og hvem er "de"?
Det er slik i vårt liv at det er noen grupperinger vi er med i, og noen vi ikke er med i. Det er helt naturlig. Men det er nok slik at noen føler oftere at de er i "de"-gruppen enn "oss"... Det er viktig å ha en gruppetilhørighet, det er viktig for vår sosiale trygghet og behovet for tilhørighet. Det er først når gruppemedlemmer stigmatiseres at problemer og fordommer kan oppstå.
For at det skal bli noen "vi", må det være noen som er anderledes enn oss, som kan tilhøre "de". I min tankeverden for tiden er det lettest å tenke "de" er av utenlandsk opprinnelse, "de" ser anderledes ut enn "oss". Her er det viktig at innvandrere også tilhører mange ulike grupper, "de" er ikke en ensartet gruppe, slik det ofte virker som mange av "oss" mener. Når det gjelder "vi" og "de" -begrepene i forhold til ulike kulturer, så menes det ofte at "de" fra andre kulturer er på et stadium "vi" har tilbakelagt. Her ser en jo litt av det at "vi" setter oss selv høyere enn "de". "De" har nærmest et handikap, de er ikke på samme nivå som oss. Hva er det som gjør at vi ser på oss selv som om vi har kommet lenger i utviklingen... Det er da en kan si at det er mye uvitenhet som gjør at en ser det slik. Da kan man si som Lars Saabye Christensen : "Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror"...
Jeg hørte nettopp en som sa "Det er så mange innvandrere her i området, at folk flytter".... Underforstått at innvandrerne ikke er folk??? Her er det mye en må være seg bevisst når en uttaler seg, det er sikkert og visst.
En kan også lure på når jeg blir vi og de bli oss.....