Cosmo forteller om inntrykk fra besøksuka.

"Neimen Svein ligger du utpå veranden og holder på med noe rart, jeg kan godt hjelpe deg. Jeg kan nok klare å olje eller hva det er du gjør jeg."

" Jeg øver meg på å ballansere oppå her, litt vanskelig, men øvelse gjør mester."

"Er jeg flink nå?"


"Nå har jeg lært ballansekunsten, så nå kan jeg "vakte" akkurat som Trixie gjorde og som Leah Marie gjør når hun er på besøk. Det at jeg bjeffer både på biler, folk, blomster og fugler, det gjør vel ingen ting. Jeg vil jo bare passe på dere!"



"Slitsomt med så mye "vakting", nå må jeg sove litt på kuputa."



"Og så måtte jeg bade, snakk om uflaks. Kan ikke forstå det, gned meg jo bare litt i den gjødeslen dere ga til blomstene, det luktet vel ikke så ille vel."



"Nå vil jeg ha litt privatliv, du har tross alt nettopp vakset HELE meg bestemor, og jeg blir egentlig litt genert av slikt."



"Det tar på dette besøkslivet, og ikke har jeg Smule å leke med heller, så nå må jeg hvile litt".


.

Tiden kommer så altfor fort.

Tiden går og den går, eller kanskje jeg skal si slik folk sier i mange andre land: At tiden kommer... I såfall føler jeg tiden kommer så altfor fort for tiden. Det er så mye jeg skulle ha gjort, som jeg ikke får gjort, og det stresser meg. Derfor har det også vært litt mer stilt her på bloggen i det siste. Jeg har hatt en del skriveprosjekter på andre hold, og forbereder meg også til siste eksamen som er under 3 uker unna. Derfor føles det som jeg har gått tom for ord her på bloggen. Men "slik er det bare nå", prøver jeg å si til meg selv, og håper det gjør at jeg kan slappe litt av.

Det som igjen stresser meg er det at når jeg får litt for mye å gjøre, og tiden kommer litt for fort, kjenner jeg den ekle tunge slitenhetsfølelsen komme. Den slitenheten som var der så altfor ofte når jeg slet med utbrenthet. Men jeg prøver å overbevise min fornuft med at den ikke er lik likevel, for da lammet den meg, og gjorde at jeg var sliten dag etter dag, mens nå er jeg sliten litt

av en dag. Men den rare kroppen klarer ikke helt å være enig med følelsessiden i dette. Den slår allarm når jeg blir sliten. Da reagerer jeg med kraftig hodeverk og kvalme, slik som før. Men det går raskere over, mye raskere. Og i og med at eksamen kun er 3 uker unna vil dette gå bra, det er jeg sikker på. Men disse forbaksede tankene de er der, jeg vil ikke bli så sliten, jeg vil være i farta igjen som før. Og igjen snakker jeg med meg selv, og sier: Jo denne gangen går det også over, og tiden kommer også med de gode opplevelsene etter eksamen er ferdig og alt med jobbtanker er over. Det vil ordne seg, for det ordner seg jo for snille jenter... :)
. Hvis du vil se flere bilder, så har gubben og jeg laget en bildeblogg som du finner her.

Tanker om det som var, det som er og det som kommer.

Jeg mimrer over dager som var

Jeg lever dagen som er

Og drømmer om dager som kommer

Jeg kan ikke endre på det som var

Jeg kan bare leve livet som er

Og håpe på livet som kommer

Det jeg har levd må jeg prøve å legge bak meg

Det jeg lever det er nå

Men jeg kan likevel drømme om det som kommer

Det som har vært - vil alltid prege meg

Det som er nå, det lever jeg

Og det som kommer vil jeg ha tro på skal bli godt

Jeg kan ikke endre på det som var

Jeg kan bare leve her og nå

Og drømme om dager som kommer

Grip dagen

Carpe Diem

Om fordommer i forhold til egen gruppe: "Han var vel utlending?"

I dag hadde jeg en avtale med mine voksne innvandrerdamer som lærer norsk. De skulle være med meg hjem etter endt undervisning. Sammen skulle vi spise lunch, og se litt i hagen og i huset. Vi skulle snakke og ha det koselig sammen.

På veien til mitt hus, kjørte vi forbi politistasjonen. Der ble det flagget på halv stang. Vi snakket om hvorfor man gjør det. Jeg fortalte at de flagget på halv stang på politistasjonen fordi en politimann var blitt drept på jobb en plass i Norge. De ville vite hvordan og hvorfor og hvor det var osv. Mange spørsmål og kommentarer kom det. Alle syntes det var forferdelig trist. Plutselig sa en dame: "han var vel utlending?" -- "Nei", sa jeg, "han var ikke utlending. Det har jeg ikke hørt han var iallfall". -- "Jeg trodde alle som gjorde slikt i Norge, var utlendinger jeg", sa innvandrerdamen...




.

Mange minner etter Trixie Hund.

I dag er det 10 dager siden Trixie Hund måtte forlate oss. Jeg savner henne. Men likevel er det ikke et vondt savn. Det er et takknemlig vemodig savn. Takknemligheten for alt vi fikk oppleve sammen med Trixie Hund, og alle minnene etter henne, - de lever!
Frøken Fryd ( nabodamen på snart 4 år) og jeg, -vi har vært ute og plukket hvitveis i dag. Vi har satt hvitveis i et glass på Trixiestedet vårt i hagen.

Det er så mye minner i alt som er rundt oss. Når jeg ser hvitveis tenker jeg på Trixie Hund som elsket blomster, og elsket hvitveis. Da måtte jeg finne gamle bilder og scanne.

Her er vi på hvitveistur med Trixie Hund. Hun er 6 år lykkelig i blomsterprakten.

Trixie Hund elsket å være med å jobbe i hagen, da kunne hun legge seg på plenen, eller "hjelpe" til på sin måte.

Trixie Hund elsket blomster!

Trixie Hund elsket også kosedyr. Det fikk de unge i huset til å handle masse kosedyr til henne. Det ble en del når alt ble vasket etter hun ikke var mer....

Allerede fra hun var liten lekte hun med kosedyr. Her har en liten, valpetet Trixie Hund tatt med en "ulovlig" leke ut, - for å grave den ned :)

Her er hun voksen og koser med en engelsk "politimannbamse".

Etter hvert ble det at Trixie Hund også fikk noen ordentlige småhunder å leke med, og hun var alltid snill med andre hunder. Herlige gode Trixie Hund.

Her hilser Trixie på Tara for første gang. De ble bestevenninner i mange år, -og Tara kommer nok til å lete etter Trixie ved neste besøk.

Når jeg nå legger meg for å hvile litt på sofaen, savner jeg Trixie-kos. For hun likte å kose når vi slappet av.

Vi kommer nok også til å savne Trixie Hund når badesesongen starter. For hun var en ivrig bader.

Trixie godtok det meste som skjedde med henne, blant annet at hun ble utnevnt til Start-fan, syntes hun var helt greit :)


Det var mange skiturer hun var med på.
Men i de siste årene orket hun ikke løpe så fort i løssnø lenger, så skiturene avtok med årene.



Trixie Hund opplevde også å bli mor, en ung mor med 5 valper.



Dette bildet ble tatt kvelden før hun døde, en syk kjær venninne måtte takke for seg.
Trixie levde et rikt og godt liv,
og ga oss mange gode minner, som vi for alltid vil ha i våre hjerter.

Hvil i fred Trixie Hund!

En ung Trixie Hund.

Så kom dagen. Dagen da Trixie Hund skulle forlate oss. Hun ble 14 år og 10 måneder. Det er vondt å bli så glad i noen så det gjør så vondt å skilles! Men det er kjærlighetens pris! Uten kjærlighet ingen savn, uten savn ingen kjærlighet. Jeg vil ikke være foruten den kjærligheten jeg ga til Trixie eller den store kjærligheten hun ga meg, -og mange andre. Hun var spesiell vår kjære Trixie Hund.



Tiden mot slutten var preget av mye smerte for henne og da var det ingen vei tilbake. De siste 4 nettene lå jeg sammen med Trixie i stua. Når hun fikk sine "smerte-anfall" strøk jeg henne over hodet. Når smertene tydeligvis slapp litt taket, slikket hun meg mykt på hånda, mens hun så meg i øynene. Min tapre kloke hund!



Takk for mange gode minner min kjære, kjære Trixie hund.
Min daglige turkamerat er borte, nå må jeg selv ta ansvar for å komme meg ut på tur. Ingen vil stå foran meg og ule for å få meg med ut.

Tusen takk for alt min kjæreste venn!

Fikk dette nydelig diktet om regnbuebroen, oversendt fra Juliane:
-klikk på linken under og les-
Regnbuebroen.

les også:
Snart skal Trixie Hund forlate dette livet, men hun skal aldri forlate mitt hjerte.
Min Kjære Trixie Hund har blitt en gammel dame.
Morgentur for Trixie hund og meg.
Livets små, gode opplevelser.

.

Snart skal Trixie Hund forlate dette livet, men hun skal aldri forlate mitt hjerte.

Sitter og ser på min Sorte Venninne, min gode gamle hundedame, Trixie Hund! Hun kunne blitt 15 år i juni, men hun kommer nok ikke til å oppleve den dagen. Det gjør vondt i hjertet å tenke den tanken og skrive de ordene. Hun har fulgt meg nært i de årene som har gått siden hun kom til oss som 2 måneder gammel valp. Hun har alltid vært god og snill, alltid vært trofast og hengivende. Hun har vært en god barnevakt og sykepleier når det har trengtes. Men nå endrer hun seg. Hun hører ikke lenger, og sliter med kramper rundt munnen. Når hun har disse krampene, daler halen ned mellom beina, det tolker jeg nok dithen at hun har smerter. Det er vondt å se på.

Vi prøvde å få tak i dyrlegen før påske, men pga påskeferie hadde han steng sitt kontor. Men han svarte på en mail vi sendte. Han ville gjerne komme hjem til oss slik at hun kunne få dø hjemme i kurva si, eller i fanget vårt i sofaen, selv om han vanligvis ikke gjorde det på den måten. Jeg vet det kan være tøft at hun skal dø hjemme også, men hun har aldri likt dyrlegekontoret med alle luktene. Så jeg orker ikke tanken på å tvinge henne dit for at hun skal avslutte sitt liv.

Avgjørelsen er tatt, dagen nærmer seg, det er bare å gjøre de siste dagene med henne så gode vi kan. Både for henne og for oss.




En epoke skal snart avsluttes. Trixie har hatt sitt Palmehelgbesøk med storfamilien hos morfar, og hun har besøkt farmor i påska, og de har fått tatt farvel med henne. Nå er det oss nærmeste igjen som skal følge henne de siste dagene av hennes liv. Selv om hun skal forlate oss i dette livet skal hun ALDRI forlate mitt hjerte. Der vil hun for alltid ha en stor, stor plass, min kjære, kjære Trixie Hund.


Les mer om Trixie her:
Min kjære Trixie Hund har blitt en gammel dame.
Morgenturen for Trixie Hund og meg.
Livets små gode opplevelser.