Snart skal Trixie Hund forlate dette livet, men hun skal aldri forlate mitt hjerte.

Sitter og ser på min Sorte Venninne, min gode gamle hundedame, Trixie Hund! Hun kunne blitt 15 år i juni, men hun kommer nok ikke til å oppleve den dagen. Det gjør vondt i hjertet å tenke den tanken og skrive de ordene. Hun har fulgt meg nært i de årene som har gått siden hun kom til oss som 2 måneder gammel valp. Hun har alltid vært god og snill, alltid vært trofast og hengivende. Hun har vært en god barnevakt og sykepleier når det har trengtes. Men nå endrer hun seg. Hun hører ikke lenger, og sliter med kramper rundt munnen. Når hun har disse krampene, daler halen ned mellom beina, det tolker jeg nok dithen at hun har smerter. Det er vondt å se på.

Vi prøvde å få tak i dyrlegen før påske, men pga påskeferie hadde han steng sitt kontor. Men han svarte på en mail vi sendte. Han ville gjerne komme hjem til oss slik at hun kunne få dø hjemme i kurva si, eller i fanget vårt i sofaen, selv om han vanligvis ikke gjorde det på den måten. Jeg vet det kan være tøft at hun skal dø hjemme også, men hun har aldri likt dyrlegekontoret med alle luktene. Så jeg orker ikke tanken på å tvinge henne dit for at hun skal avslutte sitt liv.

Avgjørelsen er tatt, dagen nærmer seg, det er bare å gjøre de siste dagene med henne så gode vi kan. Både for henne og for oss.




En epoke skal snart avsluttes. Trixie har hatt sitt Palmehelgbesøk med storfamilien hos morfar, og hun har besøkt farmor i påska, og de har fått tatt farvel med henne. Nå er det oss nærmeste igjen som skal følge henne de siste dagene av hennes liv. Selv om hun skal forlate oss i dette livet skal hun ALDRI forlate mitt hjerte. Der vil hun for alltid ha en stor, stor plass, min kjære, kjære Trixie Hund.


Les mer om Trixie her:
Min kjære Trixie Hund har blitt en gammel dame.
Morgenturen for Trixie Hund og meg.
Livets små gode opplevelser.