Jeg har mimret litt for meg selv den siste tiden. Tankene har reist av gårde til ukene jeg tilbrakte på Attføringssenteret i Rauland for drøye 2 år siden. Det var 5 flotte uker. 5 uker med meg selv i sentrum. Det var som å leve i en boble. Alt annet utenom AiR det eksisterte knapt. Jeg var helt og holdent tilstede på AiR. Samtidig som jeg var tilstede så jobbet jeg med ting som hadde vært, - og med ting som skulle komme. Hva skulle jeg bli når jeg ble "stor" og frisk igjen? Hvordan skulle jeg takle livet bedre? Det var uker med gode dager og med jobbige dager. Jeg husker så godt det sykepleieren sa i avskjedstalen sin til oss. Hun takket for at hun hadde "fått lov å gå et stykke sammen med oss på veien". Det var så godt sagt syntes jeg da, og det synes jeg fortsatt. De som var der gikk et stykke sammen med oss i en litt tung tid. Og det var godt å få lov til å oppleve!Litt mer fra AiR kan du lese her:
Stillhetens tanker.
Innlegg
Å! Fint! :) Jeg tenker på behandlingsstedet jeg var på, og hvor tøft det var for meg - skulle jo helst ha vært en plass som det du beskriver, der man blir sett og tatt vare på. Godt å se at du hadde det bra! Og jeg var nok der jeg trengte for å lære :) kjenne min styrke og finne min vilje. Klem på deg!
SvarSlettTusen takk Embla! Ja jeg var nok et sted som paset fint for meg, et sted hvor jeg klarte å finne ut av meg selv i forhold til framtiden og fortiden... Ikke alle plasser passer like godt for alle, til enhver tid.. Klem klem
SvarSlett