Når jeg har opplevd å møte veggen, så er jeg så redd for å komme i den samme situasjonen igjen. Redd for de slitne, negative følelsene, redd for de slitne negative tankene, redd for å våkne en morgen og bare være TOM igjen. Redd for å bare ligge der og ikke orke å stå opp... Jeg må tillate meg å si dette høyt, skrive det ned, at jeg er redd for det. Selv om jeg kjenner det går ganske bra med meg nå.
Jeg er fortsatt student, jeg skriver prosjektoppgave, jeg intervjuer ukjente mennesker, jeg tolker deres tanker jeg vurderer de opp mot teori... I tillegg har jeg ny jobb, en vikarjobb, med nye utfordringer for meg. Innimellom kjenner jeg at det blir mye å holde styr på i mitt hode. DA kommer slitenheten på besøk, MEN vil den være der lenge denne gangen tro? Eller bare på gjestevisitt? Jeg inviterer slitenheten litt inn, og sier:
"Jeg skjønner du vil si meg at jeg presser meg litt hardt nå. Jeg vet det selv også, men det er bare noen uker til, så skal jeg få hvile litt mer... Så du kan bare gå igjen slitenhet, så skal jeg gi kroppen min en pause i dag, og la den få restituere seg, før jeg går videre med mine prosjekter..."
På et vis er det godt at slitenheten kommer på en liten visitt for å minne meg på å ta en pause. Men samtidig liker jeg "den" ikke. Vil helst klare masse, slik som jeg gjorde før. Men jeg må nok finne min ballansegang, der slitenheten og jeg blir enig om hvor mye jeg skal presse meg. Jeg må også tillate meg jevnlige pauser, slik som slitenheten minner meg på. Der jeg klarer å glede meg over livet som det er i nuet, uten å tenke så mye framover eller bakover.
Bare være til!
Les også:
Ta først på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre!
Jo takk det går fortsatt bra med meg!
Bloggrekke om det å være utbrent, og veien tilbake!
.
Innlegg
Det er så viktig det du sier her. At det er greit å kjenne på slitenheten uten at det trenger å gå så langt. Før la jeg ikke merke til når jeg ble sliten. Jeg kjørte bare på i samme tempo til det plutselig sa stopp. Så det er jo en god ting, å kjenne på den, som ei varsellampe som lyser, og stoppe litt opp og hvile litt.
SvarSlettJa det er nettopp det som er viktig Hanne! -Det å gi seg tid og lov å kjenne på denne følelsen, og vite at den skal ikke "lamme" oss hver gang den dukker opp, den skal bare gi oss en liten pust i bakken som vi trenger...
SvarSlettHvilken konkurranse er du med i, Jorun? Hvorfor skal du være så himla 'flink' og klare så mye - samtidig? Hva håper du å vinne i denne konkurransen?
SvarSlettLivet er så langt, og du vil oppleve mye - og utrette mye. Alt behøver ikke skje i løpet av 2-3 år.
Lykke til!
Hilsen bestemor.
Ja slik kan det kanskje også ses, Bestemor. Jeg føler meg ikke flink, og har ikke noe mål å fremstille meg som det. MEN når en har vært utenfor arbeidslivet, eller det en kan kalle "det livet som betyr noe" i 3 år, så vil jeg klare meg gjennom dette, og komme meg i fast jobb igjen. Når en har vært i NAV-systemet så opplever en dessverre å bli stemplet som snylter av politkere, journalister og etter hvert også av "hvermansen". DET gjør veldig vondt, og DET gjorde at jeg MÅTTE opp av denne hengemyra. På et vis er jeg overgitt over at det er så viktig for meg å komme meg i jobb, for alle skal vi jo være like mye verdt. MEN når en hører daglig i media om misbruk av sykemeldinger osv, DA vil en vekk fra det. Så sånn er det blitt, bestemor. Ikke fordi jeg vil være flink, eller vinne noen konkurase, men fordi jeg ikke vil være i den gruppa som folk ser ned på.. og snakker dritt om. Og attføringsperioden min går snart ut, og da må jeg ha kommet meg gjennom dette studeit, for det handler om penger også dette livet...enten jeg vil eller ei..
SvarSlett