mandag 8. mars 2010

Mitt ønske for den internasjonale kvinnedagen: Fokus på utdanning for jenter og kvinner i alle land!

I dag er det 8.mars. Den internasjonale kvinnedagen. Vi har enda en del vi kunne ønske endring på i Norge. Men hvis vi løfter blikket litt, og ser oss omkring, så ser vi at vi her i landet faktisk har det ganske bra.

I forbindelse med at jeg tar videreutdanning i Flerkulturelt arbeid, skriver jeg en prosjektoppgave hvor temaet er: "Samarbeid skole - hjem, hvor foreldre har liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet." I den forbindelse skulle jeg intervjue foreldre med liten eller ingen skolebakgrunn. Jeg hadde som mål å finne både fedre og mødre. Men det ble vanskelig. For i den gruppen jeg søkte informanter var det mødrene som var analfabeter eller med mest mangelfull skolebakgrunn fra hjemlandet. Det er altså kvinner som stiller bakerst i køen for skolegang.

Et av FN`s tusenårsmål er "Utdanning for alle". I den forbindelse har FN som delmål at antall analfabeter skal halveres før 2015, dette ble vedtatt i 2000. Det som imidlertid skjer er at antall analfabeter øker pr år med 15 millioner, i følge Redd Barna. Det regnes med at det er 1 milliard analfabeter i dag, dette i tråd med hva UNESCO og andre organisasjoner også sier. Vi ser at antall analfabeter øker, men i forhold til andelen av verdens totalbefolkning så går andelen ned. I 1948 var halvparten av verdens befolkning over 15 år analfabeter. I dag er ca 1/5 av verdens befolkning over 15 år analfabeter. På den måten kan man si at antallet i forhold til befolkningstallet i verden har gått ned, men det er likevel alarmerende når antall analfabeter på verdensbasis øker i antall. Situasjonen er verst for kvinner sør for Sahara og i Arabiske land, der var 52 % av kvinnene analfabeter. Igjen er det de fattigste landene som sliter mest. Hvis vi ser på deler av Afghanistan og Pakistan, så kan så mange som 95 % av kvinnene verken lese eller skrive.

Når jeg tok initiativ til mine intervjuer, visste ikke de jeg skulle intervjue at de var valgt ut pga at de hadde liten eller ingen skolebakgrunn med seg. Jeg sa kun at jeg skulle intervjue om skole - hjemsamarbeid. For jeg ville ikke at de skulle få noen underlegenhetsfølelse for at de ikke hadde skolebakgrunn med seg når de kom til Norge. Men i løpet av intervjuet spurte jeg om de hadde gått på skole i hjemlandet. Og da var det en del av mine informanter som ikke hadde skolebakgrunn i det hele tatt, noen hadde litt.
Når jeg spurte litt om grunner for at de ikke hadde skolebakgrunn så fikk jeg følgende svar:
  • Jeg bodde i fjellene, det var 1 dags gange til nærmest skole, jeg kunne ikke bo borte fra mamma, jeg måtte være hjemme og hjelpe henne. Brødrene mine bodde hos tante i nabobyen og gikk litt på skolen.
  • Jeg måtte være hjemme og passe småsøsken og bestemor, og kunne ikke gå på skole.
  • Jeg var så bråkete så jeg passet ikke på skolen, jeg fikk være der bare en dag. Men brødrene mine gikk litt på skolen.
  • Vi hadde ikke så mye penger, så jeg måtte heller hjelpe til hjemme, mens mamma jobbet, slik at brødrene mine fikk gå på skole.
  • Foreldrene mine hadde ikke penger til å kjøpe skoleuniform til meg.
  • Jeg måtte slutte på skole når jeg var 8 år for å være hjemme og passe på min syke mor.
  • Det var så mye krig i landet mitt, så det var ikke skole for jenter der når jeg vokste opp.
  • Det var aldri noe tema i min familie om jeg skulle gå på skole, det var bare bestemt at jeg skulle være hjemme og hjelpe til, men brødrene mine fikk gå litt på skole.
  • Den første gang jeg skrev navnet mitt var i Norge. Den dagen husker jeg godt.
Derfor er mitt ønske for den internasjonale kvinnedagen: Fokus på utdanning for jenter og kvinner i alle land!

Plan Norge skriver også om "hvor mye er en jente verdt".


Bildet er fra Plans artikkel, vist til ovenfor.



.


4 kommentarer:

  1. Dette er lesing som gjør inntrykk. Fint at du skriver om dette, vi vet ofte ikke hvor priviligerte vi faktisk er. Skolegang blir tatt for gitt, og skolen blir hele tiden kritisert for det ene eller det andre, mens i andre deler av verden er det ikke engang et tilbud for alle.

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar! Vi vet nok ikke hvor heldig vi er. Mange har ikke en gang et valg om å gå på skole, for som du sier , det er ikke engang et tilbud til alle!

    SvarSlett
  3. Vi vet nok ikke hvor heldige vi er som har obligatorisk grunnskole for alle - kanskje fordi vi ikke er oppmerksomme på alternativet og de følger det får. Skal også bli spennende å se om du følger tanken videre - hvordan kan man da i norsk skole samarbeide på best mulig måte i forhold til denne gruppen, og kanskje den måten å samarbeide på faktisk er den beste måten uavhengig av hva slags bakgrunn foreldre har? Jeg gleder meg til fortsettelsen :-)

    SvarSlett
  4. I utgangspunktet ville jeg se samarbeidet både fra skole, eldre elevers og foreldres sider. Men da dette studiet ikke er master,men "kun" 60 studiepoengs videreutdanning, så måtte jeg velge fokus sa veileder. Jeg valgte foreldrefokuset, det var det også forsket minst på. Og det er også de jeg har best kjennskap til gjennom min jobb. Men skriver utfra det idelle med likeverd og respekt for alle foreldre. Så tror det blir ineressant likevel.
    Mye interessante ting jeg har lest om og hørt om iallefall, hvordan "vi" overser "de" på foreldremøter osv. (Da mente jeg "vi" som medforeldre i same klasse).
    Nå tilbake til min oppgave om dette emnet samarbeid skole-hjem..:)
    Tusen takk for kommentar!

    SvarSlett