En smak av Polen....

I høstferien reiste mannen og jeg på langhelgbesøk til Katowice i Polen. Målet for turen var konsert med Leonard Cohen i Spodek i Katowice. Vi har reist mange ganger til Polen , og koser oss med god mat og drikke og litt annen kultur enn vi har i Norge. For selv om Polen ikke er så langt borte, så har det noe annet å by på enn vi har i Norge.

Vi liker spesielt godt den polske maten, av den grunn oppsøker vi ofte de tradisjonelle polske restaurantene. Her kommer en liten "smakebit" fra oppholdet i Katowice.

En av gågatene i Katowice.

Deilig med lunch ute i sola.

Her spiser Svein "rosół", kyllingsuppe og drikker Warka.

Svein klar for sin polske yndlingsrett: "Golonka".

dvs: Svineknoke.

Jeg er klar for mine "Rullada", deilig svinefilet med grønnsaker og bacon i og salat til.

Smakebiter fra interiøret på Chata Z Zallpia. Her står også diverse krukker med salat og annet tilbehør.

Hvis man er i Polen må man også ha "sernik", dvs polsk ostekake, nydelig!:)

En morsom innstallasjon i gata.

Til slutt en smakebit fra hovedgrunnen til at vi reiste akkurat til Katowice:

Konserten med Leonard Cohen.

Som ble en fantastisk opplevelse.

3,5 time holdt denne 76-årige mannen på å synge og spille denne kvelden. Helt utrolig!

Svakhet og den menneskelige verdighet.

For en stund siden var jeg på et foredrag på UiA med Hans Grelland. Han er professor i kvantefysikk og har master i filosofi. En noe spesiell kombinasjon kan man nok si. Men uansett kombinasjon, var det et fantastisk foredrag. De 2 timene jeg hørte på han la jeg heller ikke merke til et eneste fremmedord, likevel fikk han sagt det han mente.

Tittelen på foredraget var: "Svakhet, et foredrag om den menneskelige verdighet". Jeg vil gjerne gjengi litt av hans tanker her.

Svakhet er menneskets grunnbetingelse. Vi kommer svake til verden, vi går svake ut av verden og vi trenger beskyttelse hele livet fordi vi er svake. Svakhet er noe som en bør ha respekt for.

Livets ideal er å være sterk. Det å mestre livet forbindes med det å være sterk. Men den som er sterk er egentlig den som tørr vise sin svakhet, vise sin ærlighet, vise sitt sanne jeg. Den som hele tiden vil vise sin tøffe side, er ikke ajour med sitt indre, det blir ikke balanse i livet ved å prøve å være tøffere enn en er, mener Grelland.

Frykt er en naturlig måte å vise sin svakhet og skjørhet på.

Hvis livet er for lett har livet lite substans, det blir lettere å forstå andre mennesker når vi har våre egne opplevelser i livet på godt og vondt med oss i det daglige.

Forestillingen om oss selv er skjør. Jeg-et slår sprekker fordi jeg-et er så annerledes enn jeg ønsker å være. Vi slår sprekker og limes igjen og igjen mens vi hele tiden endres. Forestillingen om meg selv trues utenfra, fra yrker, familie og samfunnstilhørighet . Grelland trakk fram eksmeplet med en flyktning eller arbeidsinnvandrer, der endres alt det trygge rundt dem. Det som før var naturlig kan i et nytt land, eller et nytt samfunn oppleves som unaturlig. Arbeid, omgivelser og språksamfunn er nytt for en innvandrer. Det gjør at innvandreren opplever seg som svak og annerledes. Slik som en ungarer sa: "Jeg var veldig morsom på ungarsk".

Når det blåser den sterkeste storm kan treet som er stort og sterkt velte, mens gresset som er mykt og føyelig, det blir stående.

Vannet oppleves som svakt og føyelig. Det renner nedover, ikke oppover, MEN det kan hule ut fjell! Vannet har en fleksibilitet og en gjennomsiktlighet som likevel gir det en kraft.

Mange kan føle det er et nederlag å ombestemme seg, MEN det bør heller ses på som en styrke. Beslutningen som jeg tok i går har ikke lenger noen makt over meg. Vi må vise det er mulig å reflektere over de valg vi har tatt, og at det går ann å ombestemme seg uten at det er noe nederlag.

Det er viktig å gi svakheten større rom, viktig å se svakhet som det naturlige i det menneskelige.

Tusen takk til Hans Grelland for et flott foredrag om det viktige i livet, om det å tørre være seg selv.

Hva skjer med oss når vi er på sykkeltur til Skagen?

Jeg bor sørpå, og her sørpå er det til Danmark man drar for å handle og for å gjøre diverse annet...blant annet for å sykle. Tidligere var jeg på en del svippturer og helgeturer til Danmark. Men nå er det blitt sjeldnere, uten at det har vært veldig bevisst. Men iallfall har vi en fellestur en gang i året med en gjeng, så også i år. Den ble tatt for noen uker siden. Etter en slik tur sitter jeg igjen med noen tanker. Tankene er knyttet opp rundt at mange reiser på sykkeltur til Danmark. De skal oftest sykle til Skagen. Men noen husker vel knapt de har vært der. For det konsumeres MYE alkohol på en slik tur. Det å sykle til Skagen det kunne være en fin opplevelse det, men ikke så moro når nordmenn ligger og raver midt på sykkelstien. Føler meg veldig prektig og fordømmende nå, mener ikke det. Men lurer litt på om det er det samme som skjer med nordmenn som får på seg sykkelklær på vei til Skagen som med russen i mai. Har en tanke om at det å få på seg sykkelklær og sette seg på en sykkel i Danmark sammen med venner eller kolleger gjør at vi kan gjøre noe annet enn vi hadde gjort som "sivil" her i Norge.
Det skulle vært tatt et forskningsprosjekt på fenomenet: "Hva skjer når vi uniformerer oss og reiser til Danmark for å sykle med venner og kolleger?" Noen skulle tatt med blokk og penn og intervjuet dette folket. Hvem er de/vi egentlig, er de/vi av alle bakgrunner, yrker, i ulike familiesituasjoner osv osv. Jeg tror nemlig at hvem som helst kaster seg ut i dette, men det som alibi at det er jo slik en sykkeltur til Skagen skal være, akkurat som russen legitimerer sin oppførsel i mai med at det ser jo slikt russen gjør. Noen utstyrer seg også med teskjorter med trykk som dette: "Annen fare: normenn på sykkeltur til Skagen. ps:vikitgste fuktighetstilførsel:alkohol".

Dette var mine litt snerpete tanker fra meg om Nordmenn på sykkeltur i Danmark...

Så er jeg i gang igjen.

Det er lang tid siden siste innlegg fra meg her på bloggen. Masse har skjedd i sommer og høst. Og da gjelder det å prioritere. Bloggen har blitt nedprioritert i en periode, men nå vil jeg ta den fram igjen.

Selv om jeg har hatt mye å gjøre i de siste månedene, så har jeg likevel ikke tappet meg helt tom for energi, det er godt å merke. Det er ikke så mange måneder siden jeg skrev bloggrekka om det å være utbrent og veien tilbake. Derfor konstanteres det at jeg er veldig mye bedre enn jeg var for 1 år siden, og DET er godt å merke. Selv om jeg er sliten, er det ikke den uendelig altoppslukende slitenheten jeg merker. DET er jeg overlykkelig for.

-Prøv å bli lykkelig istedenfor vellykket, ønsker alle en dag fylt av lykke og glede.- ♥♥

Når livet blir annerledes.

Livet blir ikke alltid som man tror. Det kan skje pga sykdom, ulykker, det at man er født på "feil plass til feil tid" eller at man får noen i familien med spesielle behov. Det er urettferdig dette livet, det er iallefall sikkert.

Tidligere denne uka fikk jeg høre ei nydelig dame lese et nydelig stykke om hvordan det føles når ikke alt går som en hadde planlagt. Jeg vil gjengi det her, det handler om hvordan livet blir snudd opp-ned når en får et barn med spesielle behov.

Velkommen til Nederland.

Av Emily Pearl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, ”Velkommen til Nederland”. ”Nederland ?!?”,sier du. ”Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.”

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig , skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt. Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt……… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia….. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.” Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap. Men…… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene…….ved Nederland.

Takknemlighet

I den siste tiden har jeg tenkt en del på takknemlighet. Det er mye vi tar som en selvfølge, og det er mye som skjer i vår travle hverdag som gjør at vi ikke tar oss tid eller tenker over det å takke. Vi haster bare videre. Men jeg har i det siste lagt merke til hva det betyr at andre takker for noe, og det har gjort at jeg selv også prøver å bli bedre på å takke .

For noen år tilbake jobbet jeg med en nydelig gutt med spesielle behov på grunn av en diagnose. Han ga oss nye utfordringer i jobben i barnehagen, utfordringer som vi aldri hadde vært i nærheten av tidligere. Jeg har sluttet i den barnehagen nå, og gutten med de spesielle behovene er nå klar for sin skoleverden. I forbindelse med at gutten skal over i skolen ringte moren meg og sa foreldrene ville ha en avslutning med takk til oss alle som hadde jobbet med han i barnehagen. I går var jeg på avslutningsfesten hans. Det var en stor opplevelse. Den største opplevelsen var å se alt han nå kunne klare, - alt fra å kunne sykle til det å kunne spise selv. Foreldrene hadde laget en bildefremvisning og framførte sin takk til oss som hadde jobbet med han. Gutten selv ga oss blomster, masse smil og gode kommentarer. Jeg mener at takknemlighet gjør at det er lettere å jobbe med de som trenger ekstra oppfølging. Det er en god opplevelse når andre ser og kommenterer at en gjør en jobb som er viktig. Det er mange jobber med mennesker som er spesielt viktige, og det er ikke de best betalte jobbene, derfor oppleves et takk som en stor ekstra bonus.

En annnen opplevelse av andres takknemlighet opplever jeg i min nye jobb som som lærer for innvandrere i Norge. Mange av disse menneskene viser også sin takknemlighet. Nå har vi akkurat avsluttet før sommeren, da var det også mange takkens ord å få fra deltakerne i norskopplæringen. Det gjør godt å få takk og det gjør godt å takke. Jeg lærer daglig noe i min nye jobb, ting jeg erfarer og lærer utfra det å være sammen med disse som er relativt nye i Norge. Når jeg lærer nye ting av de, prøver jeg å si det at jeg lærte noe nytt, og takke de for at jeg får lov til å utvide min kunnskap og væremåte bare ved å være sammen med de.

Jeg mener ikke at en skal gå rundt og takke hele tiden, men jeg tror at hverdagen til oss alle blir bedre hvis vi faktisk ser hvor heldige vi er som har det bra, og ser at det er viktig å være takknemlig. Det er mange måter å vise sin takknemlighet på, det er heller ikke alltid ord behøves å sies, men en opplever likevel takknemligheten.

Jeg føler selv en stor takknemlighet for at jeg selv er tilbake i arbeidslivet igjen etter 3 år på "utsiden" , og er nå i gang med resten av mitt liv. Å klare å komme tilbake igjen krever mye egeninnsats, men også trengs det at noen går sammen med en et stykke på veien. Og der er det også mange en trenger å takke. Jeg kunne ikke klart dette alene, og slik tror jeg det er med oss alle, vi trenger hverandre og vi trenger at noen ser en for den er er!

Tidligere har jeg også blogget om hjertets to deler i forhold til takknemlighet.



.

Jeg vil herved erklære "resten av mitt liv" for åpnet.

Det er nesten for uvirkelig til å være sant. Men når man setter seg mål, både langsiktige og kortsiktige mål, så kan det faktisk skje at målene nås. Og det er i ferd med å skje med meg nå, og det kjennes helt utrolig deilig.

Dere som har lest mine blogginnlegg tidligere har lest min bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake, og diverse andre liknende blogginnlegg om det å være på utsiden av yrkeslivet. Men NÅ har jeg tro på at det er en ny periode som venter.
Nå venter resten av mitt liv.

For 2 uker siden ble jeg ferdig med siste muntlige eksamen. Jeg fikk også igjen min prosjektoppgave og alt gikk så greit. Men du verden hvor sliten jeg var når eksamenspresset var over. Det var da jeg forstod hvor mye energi jeg brukte i en slik periode. Jeg begynte så å jobbe mer i mitt engasjement jeg har ut juni. I tillegg fikk jeg på torsdag skrive under på min kontrakt om at jeg har fast jobb i 80 % stilling med norskopplæring av innvandrere. Det var jo det jeg satt på AiR i mars 2008 og snakket med attføringskonsulent og andre hjelpeinstanser om. Vi skulle alle lage oss langsiktige og kortsiktige mål, - skrive de opp og snakke om hvordan nå målene. Og NÅ har jeg faktisk nådd de alle sammen i forhold til jobb. Enda må jeg øve meg på å gjøre MYE av det som bygger meg opp privat og mindre av det som bryter meg ned. Men du verden det er nesten for godt til å være sant, jeg har nådd mine jobbmål som ble satt mars 2008!

Livet er godt og jeg skal snart ha en lang god sommerferie. Den skal nytes, den skal brukes på mye "lyst-til-ting" og til litt faglig påfyll ang jobben som venter i august.

Velkommen du "liv" som ligger foran meg! Og tusen takk til alle som har gått med meg et stykke på denne veien tilbake til arbeidslivet, ingen nevnt...ingen glemt...

.
Selv om veien en skal gå kan være smal og med bratte stup mot sjøen på siden, så kan stien lede inn på sikrere og områder og mot bedre tider.

.