Så godt å se sola!

I dag møtte jeg en venn som opprinnelig er fra Afrika. Han har mange fine kommentarer og utspill, som får meg til å tenke. Og han får meg til å se verden litt anderledes, og får meg til å le
litt. Og det er godt!

Når jeg møtte han i novembersola i dag, så sa jeg: "Se på den flotte sola vi har i dag! Den er du vel glad for å se?" Han så på meg, smilte, og sa: "Ja, det er godt å se den, men det er noe galt med den." "Å, er det det", sa jeg, skjønte ikke helt hva han ville fram til. "Ja," sa han, " sola er der, men den varmer ikke, noen har glemt å skru på varmen, de har kun skrudd på lyset!"






.
Kommenter gjerne!


.

Aksent og dialekt.

I Norge har vi mange dialekter, og ser på det som stort sett veldig flott at vi klarer å holde på våre ulike dialekter. Alt fra skarring som vi bl.a har sørpå, til kun å snakke med 2 kjønn som Bergenserne, og alle de andre finurlige dialektvariantene med "snodige" ord og endinger.

Jeg vet at mange synes det er lettere å forstå svensk eller dansk enn å forstå noen fra samme land som oss med en spesiell dialekt. Men vi godtar hverandres dialekter, og vi behøver stort sett ikke endre våre dialekter for å bli forstått i vårt eget land. Men når de som har en aksent pga de har utenlandsk bakgrunn, snakker "feil", så "skjønner" vi de ikke... Da kan vi få sagt at "de" må lære norsk bedre, og "de" må bruke norsken for å lære å snakke.. Jo det er sant det, og det er det de prøver, og da kommer det noen ganger "litt feil ut". Vi må kanskje godta at de fleste som ikke er født i Norge, kommer til å ha en aksent resten av livet når de snakker norsk. Men det gjør vel ikke så mye så lenge vi forstår de! Det er mange måter å snakke norsk på, med og uten aksent! OG selv om "de" snakker med aksent, betyr det ikke at de tenker med aksent....


.
Kommenter gjerne innlegget!


.

Min barndoms roamtiske syn på Carl von Linné har slått sprekker.

Da jeg vokste opp hadde jeg en stor interesse for blomster. Min far og jeg gikk ofte tur i skogen, og han lærte meg mye om blomster og om trær. Jeg plukket store blomsterbuketter som jeg tok med hjem til min farmor som bodde i samme hus, og til min mor. Vi så alltid på blomstene etterpå, snakket om hva de het, hvor godt de luktet og satte de fint opp i vaser og oppsatser. Visste ikke min mor eller farmor hva blomstene het, så hadde vi Floraen i farger, DEN var utrolig! Der kunne vi finne ut det meste. Og vi fantaserte sammen over de norske og de latinske ordene. Jeg ble en tidlig beundrer av Carl von Linné som kunne så mye om blomster, og delte det med oss i bøkers form. I mitt hode er Linné og blomster koblet nært sammen. Min interesse for blomster er der enda, selv om jeg kanskje ikke er så veldig opptatt av hva alle heter lenger. Jeg nyter nok mer å se på blomstenene nå, enn å absolutt skulle vite navnene.

I min videreutdanning i flerkulturelt arbeid kom jeg til å lære mer om Carl von Linnés tanker. En lærdom som jeg kanskje har hørt før, men som til nå ikke har fått ødelegge for min romantisering av mannen. Når jeg nå leser om Linné er det akkurat som det er en annen mann, ikke "min Linné", - men det er "min Linné. Han hadde en side jeg er forundret og litt skuffet over at han også hadde.

For Carl von Linné mente at vi kunne dele folk inn etter intelligens, utfra hvor i verden de var født og hørte til. Han koblet intelligens og moral med genetiske og rasemessige trekk.
Utfra det delte han verdens befolkning i 4 grupper:
Gruppe 1: De flinke, oppfinnsomme, hvite og lovlydige Europeerne.
Gruppe 2: De frihetselskende, hissige, bronsefargede og tradisjonsbundne Amerikanerne.
Gruppe 3: De stolte, melankolske, gule, oponionsbundne Asiatene.
Gruppe 4: De kraftige, late, uforsiktige, apatiske, svarte og uselvstendige Afrikanerne.
Dette skrev han om i 1793 i sin bok Naturens system.

Jeg blir nesten barnslig skuffet og lei meg over at "min Linné" hadde slike rasistiske tanker.

---Men jeg får vurdere å tilgi han...for han visste vel ikke bedre.
(Kamil Øzerk skriver om dette i boka "Flerkulturell Virkelighet i skole og samfunn).


Jeg har tidligere blogget om Linnés tanker i "Litt mer om vi og de..."


.
Kommenter gjerne innlegget.


.

Litt opplevelser rundt Biscotti, Twitter og googling.

Ja, jeg er på Twitter, og til dere som ikke er der, det kan anbefales. Jeg lærer masse. Jeg får tips og innspill. Jeg får kontakt med folk i samme situasjon, - og i motsatt situasjon. Det blir diskusjoner, det blir uenighet og det blir enighet. Man deler opplevelser på godt og vondt!

Jeg leser jevnlig bloggen til @flinkepike som jeg har fått kontakt med via Twitter. Det er en nydelig blogg! Hun hadde en oppskrift på Biscotti. Hun twitret om at hun spiste Biscotti og drakk Chai. Begge deler måtte prøves. Jeg testet Chai på "Den siste glæde" i Lillesand, det var nydelig! Men Biscotti ville jeg bake selv...Jeg fant ikke oppskriften med en gang, og @flinkepike fikk jeg ikke kontakt med på Twitter akkurt da. Da tenkte jeg at jeg googler flinkepike og Biscotti, så kommer jeg vel lett til hennes blogginnlegg med oppskriften... Som sagt så gjort.. Men fikk litt sjokk. Jeg visste jo at man la igjen spor etter seg på nettet, men at det var så tydelig, for opp kom dette:
___________________________________________________________

Twitterlisten
I dag drakk jeg Chai Latte etter inspirasjon fra @flinkepike, i morgen vil jeg prøve meg på hennes Biscotti..Men vaniljeekstrakt hva er det? ...
www.twitterlisten.no/twitterlisten/276714?offset=24&max=24 - Bufret -
____________________________________________________________

Mit første treff på Google var altså det jeg selv hadde twitret om dagen før... Hmm litt skummelt også i grunnen med Twitter..men veldig moro..

Og Biscotiene fikk jeg bakt, de ble gode, det blir flere av de... en oppskrift jeg har fått takket være Twitter og @flinkepike s oppskrift.


.
Kommenter gjerne!

.

Morgenturen for Trixie Hund og meg.

Jeg har min daglige morgentur med min turkammerat gjennom 14,5 år : Trixie Hund.:)

Hun er verdens beste turkammerat, og vi koser oss oftest med en rundtur som innebefatter at vi går mot stranda ganske nær her vi bor. Vi har våre vaner Trixie og jeg. Etter jeg har dusjet, må Trixie en runde i dusjen for å sjekke at alt er bra der. Så spiser jeg frokost mens hun venter. Når jeg så igjen har en tur på badet, denne gang for å pusse tenner, DA gjør hun seg klar. Da uler hun av glede over at turen nærmer seg. Så blir det litt hopping og uling til vi får kommet oss ut. Jeg har til nå ofte våknet til ca samme tid, så turen vår er som regel mellom 8 og 9 om morgenen. Det er så morsomt å se hvordan turene ofte er like, på den måten at vi møter de samme folkene.

Vi går langs med veien 200 meter, på de meterne møter vi ofte en venninne i bil som tuter. Og jeg får smilet på plass. Når vi så nærmer oss et renseanlegg, har som regel en gjeng fra kommunen møte der. Da stikker det ofte et hode ut og sier "hei, ha en god tur!" Det hodet tilhører en av "mine fedre" fra 10 år tilbake...dvs en far til et søskenpar jeg hadde i barnehagen.. Så nærmer vi oss sjøen, da kommer ofte et par i 60-årene gående i full fart. De har sin treningstur. De går bestandig i like klær. Enten det er treningstøy eller regntøy. De hilser "hei" og vi farter videre.

Så treffer jeg som regel en gjeng med damer som er ved sjøen og bader...! Ja bader også i november. Det er mellom 2-8 stykker av de nå. På varmere tider er det flere. Vi går til sjøen, og står på min "rekreasjonsplass" hvor jeg ser ut over sjøen og finner roen. Mens jeg står der, bades det i nærheten. Og disse badedamene de er ikke noen ungdommer, de er mellom 50 og 85 år. Den eldste har gitt seg nå når det ble kaldt.
Etter å ha slått av en morgenprat med badegjengen om hvor kaldt vannet er, om hvor friskt det er å bade, om avhengigheten av morgenbad...så farter vi videre. Da møter vi ofte en yngre mann som løper med iPoden i handa og pulsklokka på plass. Hvis jeg kommer til å være på gangbrua samtidig med at han skulle ha løpt der, føler jeg at vi er litt i veien, Trixie Hund og meg. Men han er også blitt så blid og hilser "hei" før han løper videre. Etter brua kommer vi til en barnehage, der skal barna som er på vei til barnehagen se på Trixie; "kan vi klappe henne", "ja da..klapp litt dere"..
Så er det på hjemvei, da møter vi en dame jeg har skrevet om før. Hun har et handikap, derfor er hun vanskelig å forstå, men det er Trixie Hund hun snakker til, så jeg er ikke viktig i den sammenheng. Trixie Hund og denne damen får hilst på hverandre, og begge er såre fornøyde.

Litt opp i gata går vi forbi huset til en annen hund. Den må hilses på. De er nemlig kjærester. Hvis ikke Tom er ute, så ser ofte eieren oss gå forbi, så da slipper hun Tom ut, og gjensynsgleden er stor!
Når vi da kommer til naboen, så vil Trixie Hund helst svinge opp om de også. Det er der hun bor når vi er ute og reiser, så vi har litt delt omsorg for Trixie. De er oftest på jobb, men vi går over deres hage, og Trixie stiller seg på trappa, og ser på meg med: "skal jeg ikke inn til de nå?"-blikket. Jeg må ringe på for å bevise at der er ingen hjemme...men du verden hvor stor gleden er hvis de ER hjemme... Så er det på tide å gå hjem til vårt hus, og inn å drikke vann. For selv om vi kan gå forbi mange vannpytter på veien, så går det ikke ann å drikke sånt vann må du da forstå, det må drikkes nytt, friskt springvann! Og etter å ha drukket må Trixie slikke meg godt på hånda for å takke for turen. Etter morgenturen sover den gamle sorte damen, Trixie Hund i flere timer....

I dens siste tiden har jobb og studier gjort at mine morgener er litt forskjellig fra dag til dag. Derfor når vi i dag gikk tur mellom 7 og 8, så trodde jeg nesten jeg gikk tur en annen plass, for ingenting var som det brukte å være en time seinere.. Det viser seg at vi har alle våre morgerutiner som ofte følger klokka...

Les gjerne også: Min kjære Trixie Hund er blitt en gammel dame.



.

Takk og pris for internett!

Tenk, i dag er Internett 40 år, Hipp Hipp Hurra!!! Hvordan klarte man seg før internett kom mon tro? Jo, det gikk nå det også. I min barndom var det ikke akkurat så mye internett...Ingen ting i grunnen som jeg merket. Husker forresten når vi fikk vår første pc i heimen rundt 1990. Gutta fikk prøve dette vidunder. Det ble mest spill i begynnelsen, men så ble det internett etter hvert. Men ALLE de formaningene vi fikk høre... "Ikke la de sitte for mye med det derre greiene" , "Kan umulig være bra det der", "Alt det DE kan finne på internett da, ikke la de holde på med det!" Mye slikt fikk vi høre. Vi var litt i tvil hvor mye de skulle "få lov" å holde på med det. Var jo litt skummelt å ikke ha kontrollen også...Men de fikk nå prøve seg, og nå har vår eldste sønn "lekt seg" til en jobb i dataverdenen. Han har utdanning den veien også, men som han selv sier: "Jeg leker på jobb". Og det er vel kanskje fordi han fikk lov til å utforske pc og internett hjemme, selv om han trykket litt for mye på en viss "delete"-knapp, - en gang eller to...

Og nå er det vel få som klager over at internett har kommet. Jeg er iallfall sjeleglad for å ha internett, og alt det som det bringer med seg. Så har jeg et valg til å velge vekk det jeg ikke vil ha. Og heldigvis er vi mennesker født med en fri vilje...

De siste dagene har jeg flere eksempler på at jeg har brukt internett for å finne ut av saker og ting. I går når jeg jobbet med gruppa mi med innvandrere med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet, ble de veldig opptatt av hvilke land som hadde konge /dronning, og hva de monarkene het...Det kunne ikke jeg på rams nei...Visste de fleste i Europa, men ikke hva kongen i Lesotho, Bhutan eller Thailand het...Men da fantes det en liste over det på Internett. Og vi "klipte og limte" litt i et Word-dokument, og vips hadde vi oversikten vi ville ha.

I dag var det store spørmålet blant denne gruppa som er nye i Norge, "hvorfor blir vi innkalt til det som heter Skjermbildefotografering? Hvorfor kalles det ikke røntgen av lungene"...Jeg kunne ikke helt gi noe svar på det heller, men internett...let, let..og litt nærmere et svar kom vi iallfall ...

Så takk og pris for internett.... Og hipp hurra for 40-årsjubilanten!!



Kommenter gjerne innlegget!




.

I mangel på ord, så lages nye. I dag:" Kroppe-prøver"...

Det er mye å lære når en skal lære en nytt land å kjenne, med nytt språk og anderledes kultur.

I den forbindelse treffer jeg jevnlig en herlig gjeng av voksne med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet. Selv om de ikke har skolelært kunnskap med seg til Norge, har de masse annen kunnskap, som nok verdsettes for lite i det norske kunnskapssamfunnet. Men det var ikke det jeg ville si noe om i dag. Jeg vil fortelle en episode fra dagens treff. Vi snakket om vaksiner og tester de må igjennom når de kommer som "ny" til Norge. I tillegg er det jo en del forvirring for disse angående influensavaksine i disse dager...

En mann hadde vært og tatt pirke-prøve, tatt skjermbilde, tatt blodprøver og blitt vaksinert. Vi skulle lage setninger om dette. Og ei dame syntes hun trengte et ord for dette, men visste ikke helt om det fantes, men hun skrev: "På fredag tok han masse kroppe-prøver". Jeg syntes det var så fint et ord, selv om jeg måtte si til henne at det ordet nok ikke finnes på norsk. Men det sa mye for denne gruppa som testes og vaskineres. Altså "Kroppe-prøver". Det kunne dekke det meste mente hun, og det kan nok være sant. Norsk har jo få ord, og vi lager nye ord med å sette sammen ord, så hvorfor ikke "Kroppe-prøver"..?..



Mer om ordforvirring kan leses bl.a på bloggpost :"Når vi boner belegget, får vi høyere belegg da?"


Skriv gjerne en kommentar til innlegget!



.