Hun er verdens beste turkammerat, og vi koser oss oftest med en rundtur som innebefatter at vi går mot stranda ganske nær her vi bor. Vi har våre vaner Trixie og jeg. Etter jeg har dusjet, må Trixie en runde i dusjen for å sjekke at alt er bra der. Så spiser jeg frokost mens hun venter. Når jeg så igjen har en tur på badet, denne gang for å pusse tenner, DA gjør hun seg klar. Da uler hun av glede over at turen nærmer seg. Så blir det litt hopping og uling til vi får kommet oss ut. Jeg har til nå ofte våknet til ca samme tid, så turen vår er som regel mellom 8 og 9 om morgenen. Det er så morsomt å se hvordan turene ofte er like, på den måten at vi møter de samme folkene.
Vi går langs med veien 200 meter, på de meterne møter vi ofte en venninne i bil som tuter. Og jeg får smilet på plass. Når vi så nærmer oss et renseanlegg, har som regel en gjeng fra kommunen møte der. Da stikker det ofte et hode ut og sier "hei, ha en god tur!" Det hodet tilhører en av "mine fedre" fra 10 år tilbake...dvs en far til et søskenpar jeg hadde i barnehagen.. Så nærmer vi oss sjøen, da kommer ofte et par i 60-årene gående i full fart. De har sin treningstur. De går bestandig i like klær. Enten det er treningstøy eller regntøy. De hilser "hei" og vi farter videre.
Så treffer jeg som regel en gjeng med damer som er ved sjøen og bader...! Ja bader
også i november. Det er mellom 2-8 stykker av de nå. På varmere tider er det flere. Vi går til sjøen, og står på min "rekreasjonsplass" hvor jeg ser ut over sjøen og finner roen. Mens jeg står der, bades det i nærheten. Og disse badedamene de er ikke noen ungdommer, de er mellom 50 og 85 år. Den eldste har gitt seg nå når det ble kaldt.Etter å ha slått av en morgenprat med badegjengen om hvor kaldt vannet er, om hvor friskt det er å bade, om avhengigheten av morgenbad...så farter vi videre. Da møter vi ofte en yngre mann som løper med iPoden i handa og pulsklokka på plass. Hvis jeg kommer til å være på gangbrua samtidig med at han skulle ha løpt der, føler jeg at vi er litt i veien, Trixie Hund og meg. Men han er også blitt så blid og hilser "hei" før han løper videre. Etter brua kommer vi til en barnehage, der skal barna som er på vei til barnehagen se på Trixie; "kan vi klappe henne", "ja da..klapp litt dere"..
Så er det på hjemvei, da møter vi en dame jeg har skrevet om før. Hun har et handikap, derfor er hun vanskelig å forstå, men det er Trixie Hund hun snakker til, så jeg er ikke viktig i den sammenheng. Trixie Hund og denne damen får hilst på hverandre, og begge er såre fornøyde.
Litt opp i gata går vi forbi huset til en annen hund. Den må hilses på. De er nemlig kjærester. Hvis ikke Tom er ute, så ser ofte eieren oss gå forbi, så da slipper hun Tom ut, og gjensynsgleden er stor!
Når vi da kommer til naboen, så vil Trixie Hund helst svinge opp om de også. Det er der hun bor når vi er ute og reiser, så vi har litt delt omsorg for Trixie. De er oftest på jobb, men vi går over deres hage, og Trixie stiller seg på trappa, og ser på meg med: "skal jeg ikke inn til de nå?"-blikket. Jeg må ringe på for å bevise at der er ingen hjemme...men du verden hvor stor gleden er hvis de ER hjemme... Så er det på tide å gå hjem til vårt hus, og inn å drikke vann. For selv om vi kan gå forbi mange vannpytter på veien, så går det ikke ann å drikke sånt vann må du da forstå, det må drikkes nytt, friskt springvann! Og etter å ha drukket må Trixie slikke meg godt på hånda for å takke for turen. Etter morgenturen sover den gamle sorte damen, Trixie
Hund i flere timer....I dens siste tiden har jobb og studier gjort at mine morgener er litt forskjellig fra dag til dag. Derfor når vi i dag gikk tur mellom 7 og 8, så trodde jeg nesten jeg gikk tur en annen plass, for ingenting var som det brukte å være en time seinere.. Det viser seg at vi har alle våre morgerutiner som ofte følger klokka...
Les gjerne også: Min kjære Trixie Hund er blitt en gammel dame.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar