Hvem tror vi at vi er?

I forlengelse av sist blogg om "Vi og De", så kom jeg til å tenke på en episode som jeg opplevde i sommer. Jeg var på vei fra Danmark med ferje. Ferjen var veldig full, folk satt alle plasser. Noen lå under trapper, noen satt i trapper, i ganger og i alle kroker. Noen bare gikk omkring. Jeg og min mann hadde ikke fått reservert plass i restauranten, men hadde fått plasser i "flysetene"slik mange andre også hadde fått. Men det var mange som gjerne først ville sitte i en kafé å spise, noen fikk nok plass der. Jeg la merke til der hvor jeg satt i mitt "flysete" og spiste at det kom noen andre og satte seg på plasser jeg regnet med tilhørte andre reisende. Men de var som nevnt i kafeen og spiste. Etter 2 timer hadde de sittet lenge nok i kafeen, og kom opp til "flysetene", som i mellomtiden var blitt opptatt. De fikk setene tilbake ved å vise fram sin reservasjon, men måten noen snakket til de som hadde tatt plassene gjorde meg rystet. For der var det ikke "unnskyld, du sitter visst på min plass", nei der var det "den plassen er min, du har tatt min plass, du kan ikke bare sette deg hvor som helst". Og i tillegg snakket de seg i mellom, "har du sett så mange som bare går rundt og driver og ikke finner seg plass. Og disse her da, disse polakkene, de bare tar seg til rette. Det var jo våre plasser". Jeg kjente jeg ble en smule arg. Ja riktig, "vi" hadde bestilt "flyseter" for å sitte i, men samtidig å holde opptatt både "flysete" og kafé-stol, er kanskje litt frekt? -ikke rart mange måtte sitte i trapper og over alt for å spise, hvis alle skulle gjøre slik.... Og da er det lett å jage vekk en polakk som har tatt vår plass.... For med "de polakkene" kan vi jo bare gjøre som vi vil...

Litt tanker om "vi" og "de"....

I media, debatter, bøker og i dagligtale snakkes det ofte om "VI" og "DE". Jeg har ofte lurt på hvem er "vi" og hvem er "de"?
Det er slik i vårt liv at det er noen grupperinger vi er med i, og noen vi ikke er med i. Det er helt naturlig. Men det er nok slik at noen føler oftere at de er i "de"-gruppen enn "oss"... Det er viktig å ha en gruppetilhørighet, det er viktig for vår sosiale trygghet og behovet for tilhørighet. Det er først når gruppemedlemmer stigmatiseres at problemer og fordommer kan oppstå.
For at det skal bli noen "vi", må det være noen som er anderledes enn oss, som kan tilhøre "de". I min tankeverden for tiden er det lettest å tenke "de" er av utenlandsk opprinnelse, "de" ser anderledes ut enn "oss". Her er det viktig at innvandrere også tilhører mange ulike grupper, "de" er ikke en ensartet gruppe, slik det ofte virker som mange av "oss" mener. Når det gjelder "vi" og "de" -begrepene i forhold til ulike kulturer, så menes det ofte at "de" fra andre kulturer er på et stadium "vi" har tilbakelagt. Her ser en jo litt av det at "vi" setter oss selv høyere enn "de". "De" har nærmest et handikap, de er ikke på samme nivå som oss. Hva er det som gjør at vi ser på oss selv som om vi har kommet lenger i utviklingen... Det er da en kan si at det er mye uvitenhet som gjør at en ser det slik. Da kan man si som Lars Saabye Christensen : "Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror"...
Jeg hørte nettopp en som sa "Det er så mange innvandrere her i området, at folk flytter".... Underforstått at innvandrerne ikke er folk??? Her er det mye en må være seg bevisst når en uttaler seg, det er sikkert og visst.
En kan også lure på når jeg blir vi og de bli oss.....

Stillhetens tanker

Jeg ryddet i noen gamle papirer og kom over et ark jeg hadde skrevet for 1,5 år siden. Det var da jeg var på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Der var jeg fordi jeg hadde møtt den såkalte veggen i min jobb, 15 år som pedagogisk leder i barenhage var visst nok, og jeg ble utbrent som det også kan kalles. Det er ikke et ord jeg liker, men på et vis er det noe med det også. På Rauland fikk jeg lære noe om det som skjer med en kropp som blir utsatt for press og stress over lengre tid uten at den som eier kroppen klarer å bremse. Jeg fikk også lære at ingen blir utbrent hvis en ikke brenner for noe. Og vi fikk lære at det er godt at noen brenner for noe, men at det er kunsten å brenne uten å brenne seg ut. Ja det var det da, håper jeg har lært noe av dette. Det er nå drøye 2 siden jeg ble sykmeldt, og er nå godt i gang med yrkesrettet attføring, tar videreutdanning i forhold til det å jobbe med innvandrere. Så får jeg bare håpe at jeg kan brenne for den jobben jeg forhåpentlig får innen dette feltet, men ikke brenne meg ut.

Men tilbake til arket jeg fant når jeg ryddet. Jeg husker den opplevelsen som resulterte i det arket veldig godt. Vi var halv grønn gruppe, dvs 8 av oss 16 som var sammen på AiR, vi var på trugetur i snøen. En fantastisk opplevelse med en fantastisk idrettspedagog. Hun bad oss gå i en bestemt retning, slik at vi fikk utsikt over Totak. På den turen skulle vi ikke snakke til hverandre, vi skulle bare iaktta, la oss oppsluke av det vi så på vår tur, og la oss følge tankerekken som kom. Noen fulgte dyrespor, noen ble opptatt av lav som hang fra trærne, noen bare gikk. Og ingen av oss snakket sammen. Det var en spesiell opplevelse. Når vi kom fram til vår avtalte møteplass så skulle vi sette oss ned og tegne eller skrive ned det vi hadde i tankene og så skulle vi, hvis vi ville, formidle dette til hverandre. Det var altså dette arket jeg kom over, og det satte i gang tankene. Der hadde jeg nemlig uttrykt takknemligheten over at vi kunne stole på hverandre, vi som gikk der sammen på en stille tur gjennom snøen på truger. Vi som vanligvis brukte å le og tøyse mye sammen på fritiden på AiR, vi kunne også ha det stille sammen. Vi stolte på hverandre og jeg ble fylt av en ydmykhet, takknemlighet og ærbødighet over å kunne bare være der sammen og oppleve det samme, nemlig det å være på vei gjennom et landskap i stillhet. Vi opplevde det samme, men på ulik måter, det formidlet vi til hverandre. På arket hadde jeg også skrevet at jeg satt med ryggen mot et tre som levde sitt liv mens jeg levde mitt, men at jeg følte vi var så avhengig av hverandre: treet (naturen), menneskene rundt og jeg. Det er rart og godt hvordan tankene kan komme og gå når en lar stillheten komme innover en. Det er godt å kunne oppleve det, i sær i perioder av livet når det ståker rundt en og inne i en, og en kaver for å holde seg oppe.
Jeg husker også at etter vi hadde fortalt litt om våre tanker, så begynte idrettspedagogen å fortelle sagnet om Totak, hun fortalte med så innlevelse at det var en stor opplevelse for en førskolelærer som meg, som vet viktigheten av gode fortelleregenskaper.
Når jeg tenker tilbake på tiden på AiR så er det med ydmykehet, ærbødighet og takknemlighet over å få ha fått komme dit, og over å ha fått gode venner der og blitt hjulpet av personalet og medbrukerne der. Venner som en ble godt kjent med, og som en kan ha god kontakt med videre, det er faktisk en viktig støtte. Venner som en kunne snakke med om alt, fra det mest tullete til det mest alvorlige. Det var en spesiell opplevelse der vi var i vår lille boble på AiR. Etter oppholdet på AiR er jeg enda mer ærbødig og ydmyk når mennesker åpner seg for meg, forteller om ting som de kanskje ikke forteller til så mange. Jeg føler meg ydmyk i en slik setting, i sær når en har oppelevd at det betyr mye å kunne dele opplevelser slik en gjorde på AiR og slik en kan gjøre med andre nære mennesker en møter i hverdagen.

Livets små gode opplevelser.

I dag gikk jeg min daglige morgentur med vår gode trofaste hund på 14 år. En skikkelig god turkammerat, som skjønner alt og er veldig fornøyd med livet når det er ved det vante. Og det vante, innebærer altså en morgentur. Denne gamle hundedamen vår, hun hører svært lite nå, og er stadig vekk forundret over at det skjer ting rundt henne som hun ikke har fått helt med seg, som at hun våkner og jeg har kommet hjem, låst meg inn uten at hun har hørt meg. Men god er hun uansett vår gamle hundedame.

Men tilbake til morgenturen... Vi bruker ofte å møte en dame i nabolaget som er noe syk av en eller annen grunn, hun går litt rart og er litt funksjonshemmet. Men det bryr ikke min gamle hundedame seg noe om, hun har nemlig nå de siste dagene hilst på denne "syke damen", så også i dag. Når vi rundet svingen og gikk opp vår vei, kom damen mot oss, hun så på hunden og med et stort smil, gikk hun rett bort og strøyk min gamle hund, strøyk og strøyk. Hundedamen min stod helt stille, logret forsiktig og slikket damene godt på armen. Damen er litt vanskelig å forstå, men det er ikke meg hun ville snakke med heller, hun småsnakket med hunden min, visket den noe i øret og ansiktet var et stort smil. Så tok vi avskjed og 2 eldre litt småsyke damer, hundedamen og menneskedamen, hadde hatt en fin stund sammen, mens jeg hadde stått ved siden av og nytt opplevelsen, en av livets små gode opplevelser for meg, min hund og den syke damen.

"Hos oss snakker vi norsk"...eller??

I det norske samfunnet føler jeg at morsmål er lite verdsatt, i sær hvis det er et lav-status-språk. Det virker som vi tror at det ikke er mulig å kunne holde flere språk fra hverandre og lære nye og utvikle "gamle" samtidig. Men det er det faktisk! Og tro det eller ei, men ca halvparten av verdens befolkning bruker mer enn ett språk daglig, dvs at nær flertallet av oss i verdensmålestokk er flerspråklige. Og da klarer flesteparten av oss å bruke, lære nytt og utvide flere språk, selv om vi kanskje ikke tror det.

Barn som kommer til skolen i Norge kan bli møtt med replikker som: "hos oss snakker vi norsk", det er ulovlig å snakke sitt morsmål. I vår det ble et tema på en videregående skole i Vest-Agder, der ungdomsrådet ville forby innvandrerne å snakke morsmål, for de norske elevene ikke skjønte om de snakket stygt om de.... Dette var et skikkelig gufs fra fortidens fornorskingspolitikk av samer.

I Norge har et innvandrerbarn rett til særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring til de har tilstrekkelig kunnskap i norsk til å følge vanlig opplæring i skolen. Der synder skoler og kommuner vil jeg mene. For her kommer økonomien inn, og den er ikke god i de fleste kommuner. Og hva er "tilstrekkelig kunnskap"? Selv om det følger penger med til noe støtte, så brukes ikke de alltid til elevenes beste. Mange lar seg lure av at innvandrerbarna lærer seg raskt norsk. De lurer oss med ganske god flyt og god uttale i sitt muntlige språk. Jo, de lærer nok raskt et dagligspråk, men de fleste har likevel ikke den basen inne som norskspråklige barn har med seg fra hjem og barnehage. De kan snakke greit nok med jevnaldrende, men det er noe helt annet å skulle tilegne seg et fag i tillegg på et nokså fremmed språk. Det beste hadde da vært og fått forklart og utdypet fagene på sitt morsmål, evt på norsk i andrespråksperspektiv, før de lærte om det på norsk. Fått åpnet faget eller teksten på en måte, slik at det ble lettere å lære det nye sammen med de øvrige norsktalende. Når eleven ikke har noe kjennskap til emnet fra før, blir det mange nye ord å lære, som ikke brukes til daglig, i tillegg til at de helst skal lære om et nytt emne. Man kan da si: "Når Ali lærer norsk, lærer Gro det som står i læreplanen. Når skal Ali lære det som Gro lærer?" Her har altså Ali nok med å lære seg de nye ordene på norsk, mens Gro allerede kjenner til de fleste ordene, så hun kan konsentrere seg om å lære faget. Det er viktig å vite at tilegnelsesprosessen i faglige emner går raskere når språkene bygger på hverandre, altså både norsk og morsmål. Innvandrerelevene får da en god språklig base på morsmål og norsk, noe kun på et av språkene og noe på begge, dette gjør at de bli gode til å resonnere og utforske i læringsprosessen sin, ved at de lærer seg teknikker for å overføre begrepene de har til språklige uttrykk på flere språk. De får en kreativ læremåte. Forskning sier faktisk at har man lært 2 språk, er det lettere og lære språk nr 3 og 4 osv...Det er ingen mental begrensning. En annen forskning viser at når barn lærer flere språk parallelt får de en mer kreativ utvikling, de bruker begge hjernehalvdeler mer aktivt enn enspråklige.

Forskning i USA sier også at de innvandrerne som skårer best ved utgang av videregående skole, er de som har fått tospråklig opplæring gjennom hele skoletiden. Derfor mener jeg det er en god investering å gi innvandrerelever tospråklig opplæring. Det er også en ressurs som Norge som land kan få bruk for i framtiden, det å ha en innbyggergruppe som behersker mange språk, det er en ressurs som en bør verdsette!

Det har også vært kritikk av at foreldre snakker morsmål til barna, men det er viktig at foreldre og barn kommuniserer på morsmålet. Morsmålet er det språket foreldrene kan best, og det er på det språket barnet bør få sin støtte fra foreldrene. Dette kan det leses mer om på bloggen "Morsmål er det viktig?"

Til slutt vil jeg konkludere med å pstå at flerspråklighet er en viktig ressurs!

Er skolen ressursoientert eller problemorientert?

Dere som har lest tidligere blogginnlegg jeg har skrevet, vet at jeg er interessert i innvandrernes situasjon. Derfor tar jeg nå også videreutdanningene: Flerkulturelt arbeid og Norsk som andrespråk . Og i den forbindelse har jeg lest "Den felleskulturelle skolen" av An-Magritt Hauge. Hun har mange tanker om den norske skolen. Det som har opptatt meg nå er hennes skille mellom "Den ressursorienterte skolen" og den "Problemorienterte skolen". Det er viktige tanker hun skisserer ang hvordan man ser på innvandrerelever i den norske skole. Dette behøver ikke bare være i forhold til innvandrere heller, men også i forhold til andre barn med spesielle behov.

I den Problemorienterte skolen
* Ser man på det flerkulturelle som et overgangsfenomen, en unntakstilstand, noe man må leve med til det går over.
* Der overser man ressursene til barna og fokuserer på manglene.
* De snakker om inkludering og integrering som det å "gjøre lik", dvs at de snakker om assimilering og ikke integrering.
* De snakker at det er lettere å integrere "de" der "de" er få, - for da blir "de" fortere lik "oss".
* De sprer elever med samme språkbakgrunn på flere grupper, fordi da unngår man at "de" snakker sitt språk sammen.
* Anderledesheten ses på som vanskelig å håndtere.
* Det ventes det på at problemet skal gå over.
* Foreldre fra samme språkbakgrunn må ikke sitte sammen på foreldremøter.
* Minoritetsspråklige elever blir ikke betraktet som skolens elever før de kan motta det samme opplæringstilbudet som de andre får.
* Det ses på som et problem at elevenes kompetanse ikke er tilpasset skolens tilbud.

I den problemorienterte skolen får majoritetselevene identitetsbekreftelse men lite perspektivutvidelse i den flerkulturelle sammenheng, for de lærer lite om de minoritetsspråklige elevene. Minoritetselevene får ingen identitetsbekreftelse, men mye perspektivutvidelse.

I den ressursorienterte skolen
* Bygges det på de ferdigheter og kunnskaper som eleven faktisk har.
* Opplæringen er tilpasset elevens behov.
* Det foretas en kontinuerlig vurdering av hvilke endringer som må foretas for å imøtekomme behovet blant elevene.
* Der tas mangfoldet på alvor, det ventes ikke på at det skal gå over.
* Der ser man på heterogenitet som en normaltilstand.
* Der bygger man på at alle har behov for å forstå, oppleve mestring, få anerkjennelse, oppleve mening og sammenheng, oppleve tilhørighet og sosial samhandling med andre.
* De mener at elevene ikke skal fjernes mer enn nødvendig fra klassefellesskapet, og alle lærerne bør ivareta det flerkulturelle perspektivet.
* De er opptatt av at kompetansen lærerne må ha skal imøtekomme elvenes behov.
* 2-språklige lærere ses på ressurspersoner i forhold til at eleven skal oppleve det de har lært hjemme er gyldig i skolesammenheng.
* Det som skjer i skolen skal være en forlengelse/videreutvikling av hva de kjenner fra hjem og institusjon, slik at de opplever helhet og sammenheng i deres liv.
* Barn og foreldre fra samme språkbakgrunn oppfordres til å snakke sammen på sitt morsmål, for å holde ved like og utvide morsmålet og samtidig forklare og samtale om "utfordringer" som kan oppstå.

I den Ressursorienterte skolen opplever både majoritetsspråklige og minoritetsspråklige identitetsbekreftelse og perspektivutvidelse.
Der menes det at alle elever skal merke på en positiv måte at elevgruppen er flerkulturell.

Det fremheves såkalt Integrativ motivasjon, med det menes at det oppstår naturlig behov hos eleven selv til å lære seg norsk dersom det eksisterer et inkluderende miljø i elevgruppen, og dersom eleven opplever at de erfaringene og kunnskapene man har med seg til skolen anerkjennes.

Her tror jeg nok en del skoler har en del å gripe fatt i, det er viktige tanker i det å skulle integrere innvandrere i skolen, og gjøre Norsk skole til en Felleskulturell Skole.

Vi har stort sett egen vilje, har vi ikke...?

Jeg vet ikke hva som er provoserer meg mest; å lese om at de Prostituerte har fått det verre etter innføring av nye lov mot kjøp av sex, eller å tenke på hva "disse mennene" har av behov....
For vell å merke var denne loven ment å kriminalisere sexkundene, men disse har altså reelt fått mer makt, fordi de vet at de prostituerte er prisgitt at noen sexkjøpere fortsatt tar sjansen på å kjøpe sex, selv om det er ulovlig. Og da bruker sexkjøperne sin stilling, for å si det slik, at de presser de prostituerte til å gå på kant med egne prinsipper. Det er da jeg må spørre meg, hva er det med mennesker som har et så stort behov, at de må utnytte andre parters svake posisjon til å få enda mer ut av det som egentlig da er ulovlig, nemlig det å kjøpe sex? Folk har da egen fri vilje stort sett, også mannfolk, har de ikke? Man behøver ikke vente på at en lov også skal forby å selge sex, en kan da velge å la være å kjøpe når det er forbudt, og ikke bare kreve at de prostituerte skal gjøre stadig mer bisarre ting for å tilfredsstille sine sexkunder som da altså begår en kriminell handling ved å gå til skrittet å kjøpe sex. De prostituerte og kundene utsetter også både seg selv og andre for smitte ved at enkelte kunder nå oftere krever ubeskyttet sex, hvor er moralen og tanken til ....folk? Jeg bare spørr....