"...kanskje jeg skal bli lykkejeger?..."

Jeg leste nettavisen i går, der skrev de om at FrP vil stanse lykkejegerne... I et øyeblikk trodde jeg det var snakk om økonomiske flyktninger ut av Norge (les "Rimi-Hagen")...men det var bare et "millisekkund" den tanken streifet meg, for de ville jo flykte fra formueskatten...kanskje de ville søke lykken med å betale mindre skatt, men nei selvsagt det var de andre lykkejegerne FrP ville stanse, de som aldri er velkomne noen plass, som jeg har nevnt i tidligere blogg, Omstreiferne, som bruker masse penger for å komme seg videre til et land som de ikke er ønsket i fordi de ikke kan bidra med noe... tror vi.. Men vi derimot, vi må jo få reise hvor vi vil, vil vi bosette oss i Spania må vi jo få lov til det, eller Sveits for den saks skyld. Det er kanskje vi som er lykkejegere?
Flesteparten av de som kommer til Norge for å søke asyl, kommer ikke for å oppleve den store lykken, de kommer fordi de vil leve et fritt liv, kunne forsørge seg selv, kunne få mulighet til å kjøpe den maten de trenger, kunne mene hva de vil til hvem de vil, og kunne utdanne seg og jobbe som hva de vil osv. Tror vi virkelig at flesteparten av de som kommer ønsker å forlate sitt land, sin kultur, sin familie og venner for å å bli lykkelige hos oss?
En flyktninge-dame jeg kjenner sier ofte til meg, "jeg sitte bare inne i mitt hus og bli trist trist og bare tenke vonde tanker, jeg jobbe da jeg ikke tenke triste vonde tanker!" Men vi har ikke bruk for henne, vi har ingen jobb til henne, hun har ikke funnet lykken her. Men hun har sluppet unna krigen som herjer i hjemlandet, det har hun, og det er hun takknemlig for, men lykken den har hun ikke sett noe til...Men hvis vi kan vise at vi har bruk for henne så kan vi få noe mere gjort i landet vårt, og fått en person litt mer fornøyd og gitt litt mer selvtillit, og unngått at hun trenger psykologhjelp, og kanskje gjort henne litt lykkelig....men nei vi trenger henne ikke.... ikke ennå iallefall....

"Hva skal jeg bli når jeg blir stor?"....

Jeg har tidligere skrevet om turister og omstreifere. Med det som utgangspunkt at "turister" er oss som stort sett kan reise hvor vi vil, når vi vil, så raskt vi vil og som stort sett er ønsket dit vi kommer, mens "omstreiferne" er de som bruker lang tid og mye penger på reisen og som sjelden eller aldri er ønsket noe sted...
Mange av "omstreiferne" som legger ut på reise, de er unge, og de er på leting etter et bedre liv for seg og sine. Der de lever har de liten eller ingen fremtid. De vil komme til et land hvor det er bedre å leve og hvor framtidsutsiktene er lysere, hvor de kan få seg jobb, kan forsørge seg og sine, og sende penger til hjemlandet.
Det er vanskelig å sitte i et av verdens beste land å nekte andre å oppleve de godene vi har, de valgene vi har. Her kan ungdommene legge planer for framtiden, de kan ha ønsker om hva de skal bli når de blir store, og få de ønskene oppfylt hvis de veldig gjerne vil og har evnene til å bli det. Mens mange fra andre land ikke kan tillate seg å ha slike drømmer og ønsker, de vil aldri bli oppfylt!
Somalia er i dag et av verdens farligste land hevder Care. Vi har lenge hørt om piratene som borer skip og holder mannskap og båt, og krever løsepenger av størrelser som få vil gå ut med størrelsen på. Her hos oss kan vi lett tenke at disse guttene som driver med dette må arresteres, fås på andre tanker, ikke bare drive slikt for å ødelegge for skipstrafikken osv. Og det er jo sant det, MEN så kan man jo tenke hva har de av valg for framtiden. Jo Somaliske gutter har 3 muligheter sier Care: De kan bli opprørssoldater, de kan bli pirater eller de kan bli flyktninger! Det er ikke noe lett noe av dette, jeg tror ikke mange ønsker seg noen av disse "yrkene".
Når det gjelder jentene i Somalia har ikke de så lette valg heller, det er å flykte, eller prøve å klare seg der de er, men i begge situasjonene er trusler og fare for overgrep stor.
Mange flykter til Kenya, der finnes familier som har bodd der siden 1991, da Somalias regjering ble styrtet i borgerkrig. Somalia har ikke hverken fungerende regjering, politi eller undervisning. Landet har gjort seg avhengig av nødhjelp. Men det de trenger er kanskje økt satsing på undervisning, slik at analfabetismen kan sakte men sikkert bli mindre utbredt. Under 15 % av jentene i Somalia går på skole. Og selv om de som driver flyktningeleire sier de forsøker å satse på skole, sier det seg selv at når leire er bygd for 90.000, men nå rommer det tredobbelte, hvor de stadig sliter med hygiene, sykdom, søppel osv, så blir ikke skole prioritert dessverre!
Så når en tenker på "hva en skal bli når en blir stor", så er vi igjen heldige som har valg å ta.....

Det er mye mellom himmel og jord....

I dag er det regn i Grimstad, litt trist vær, men vær for tenking og funduleringer over livet og dets hendelser.
I dag er det 2 år siden min mor døde etter 3 ukers sykehusinnleggelse. Det var mye farting fram og tilbake Grimstad - Østfold i de ukene. Jeg må jo innrømme det var godt at hun ikke ble liggende lenger, for jeg følte hele tiden jeg skulle vært et annet sted enn det jeg var de ukene hun var på sykehus. Var jeg i Grimstad følte jeg at jeg burde vært på Moss sykehus eller hos min far, og var jeg i Østfold, følte jeg at jeg skulle vært i Grimstad. Jeg var liksom alltid på feil plass den sommeren, eller slikt føltes det iallefall på kroppen. Jeg hadde nok en litt ømfintlig kropp den tiden også, hadde den våren møtt den såkalte veggen, og var sykmeldt og en smule "ved siden av meg selv".... Og det gjorde jo ikke situasjonen noe bedre, det skal innrømmes.
Dagen før hun døde reiste vi fra Grimstad, både Svein og jeg, og var innom sykehuset på veien. Vi satt hos ho noen timer. Det var alltid noen der den sist tiden. Hun hadde sagt til meg ved en anledning at hun ville at sangen "En fin liten blome i skogen eg ser" skulle synges i begravelsen, derfor fant jeg den på nettet sunget med Bjørn Eidsvåg, hadde den med på en cd, og spilte for henne, jeg er ganske sikker på at hun hørte den og koste seg med den, selv om hun bare lå der med lukkede øyne, utmgagret og svak. Vi fikk sagt farvel og reiste til min far. Om natta sov jeg dårlig, det gjorde jeg mye når jeg var sykmeldt, og dette ble jo heller ikke noe bedre når mamma ble syk. Men på morgenen 22.juli 2007 så sov jeg godt, men plutselig bråvåknet jeg og satt meg opp i senga, lysvåken, så på klokka, den var 7.30. La meg ned igjen men var liksom så rar. Så gikk det 10 minutter, så ringer min søster på telefonen og sier "mamma er død nå, hun døde kl 7.30". Da måtte jeg si at det var da jeg bråvåknet, og min søster sa "mamma ville nok ta farvel med deg da". Det var så rart det hele, jeg bråvåknet akkurat når hun døde. Så var det min jobb å si det til min mann, til min søster og svoger som lå på naborommet og til å vekke pappa og fortelle det til han. Det var rart, men som pappa også mente så var det godt hun fikk slippe å ligge slik, hun ville det jo ikke. Og det viste hun så godt også, ved at hun dro ut sonden hun hadde lagt ned i magen for å få næring, den dro hun ut 7 ganger, det var som hun sa at hun ikke ville holdes kunstig i live. Og den måten hun døde på var også en god måte, min bror og svigerinne og min søster var der og sang for henne og spilte "en fin liten blome" for henne, hun kjempet vel en 20 minutter sa de, og så trakk hun sitt siste sukk og fikk død. Det øyeblikket hvor jeg våknet akkurat når hun døde, det har jeg tenkt på mang en gang etterpå. Det er så mangt mellom himmel og jord.....

Jeg sykler med deg.....

I dag ville vi sykle en tur. Vi var ikke helt sikre på hvor vi ville ta turen, vi hadde flere muligheter. Tanken var innom tog til Nelaug og sykle tilbake til Arendal, eller kjøre opp Froland og sykle mot Nelaug, men valget falt på Sveins jobberute til Lillesand. Han har lenge snakka om at han ville vise meg sin jobbevei på sykkel, så ok, i dag måtte det visst skje...
Først fikk Trixie sin daglige morgentur, så ga vi oss i vei. Og det gikk riktig så greit. Flott var den, Kongeveien! Jeg har gått deler av den flere ganger fra Grimstadsiden, men aldri hele, så det var en flott opplevelse. Flott frodig skog var det jammen her også...Vi har flott skog i Norge også, behøver ikke reise hverken til Bornholm eller Polen for å finne den, men vi har jo ikke alle de varmekjære lauvtrærne de har sørover da, men flott lell :)
Det ble akkurat 40 km på sykkelsete i dag, det kjennes nok litt i baken det skal innrømmes nå i kveld, men får ta det som trening og en opplevelse, det er det det er! Vi hadde med niste og kaffe som vi nøyt under vegs, og så ble det en is på oss i Lillesand før returen. Vi måtte stoppe og plukke og spise villbringebær også langsmed veien, det bugner av villbringebær her nå, skulle tatt en bøtte og plukket, men det får evt...bli en annen dag...
Tanken streifet meg at vi er jammen heldige som har skogen og naturen i Norge som vi kan ferdes i som vi vil. Vi så det på Bornholm, at det var ikke over alt vi var velkomne nei. Så allemannsretten vår, den er gull verdt, både i skogen, fjellet og langs kysten vår!

En annen ting jeg fikk se på turen i dag, var deler av den nye E-18 Grimstad-Kr.sand, som snart åpner. Det blir flott vei, og det er også lagd flott bro på kongeveien over denne nye veien, med flott steinsetting under! De kan bygge vei disse folkene ja.

Nå er det kveld, og det er tid for en bok, leser "Huset ved moskeen" for tiden. Det er godt å lese annet enn fag i sommer, men snart må jeg igang med å lese meg opp litt på pensum i Flerkulturelt Arbeid. Har tenkt å prøve å være litt i forkant i år, slik at jeg ikke kommer så på etterskudd hvis jeg skulle bli syk....slik jeg ble i vinter....men det skjer ikke nei nei nei ...
Men iallefall nå blir det bok :)......



Forresten: Vi møtte en morsom Hanefar som galte villig vekk med sine 2 hønemor-koner på veien....de måtte også foreviges....

Turister og omstreifere..........

Når jeg satt på fergen "Povl Anker" på vei til Bornholm for 2 uker siden, så jeg meg rundt og tenkte, her er vi som betaler for oss, som er ønsket og etterspurt som besøkende til denne øya i Østersjøen. Ønsket fordi vi kommer til å legge igjen penger etter oss. Ønsket fordi når vi kommer kan vi klare oss selv mens vi er der.
Båten var full av folk, av familier og grupper av venner. Alle så ut til å glede seg, og til å ha en forventning til besøket på øya. Jeg tørr påstå at de fleste av oss om bord på båten reiste av fri vilje. Tankene mine gikk så til de som også er på reise, til de som ikke er ønsket dit de kommer. Til de som av mange oppfattes som snyltere og utskudd.
Hvis vi ser oss omkring i verden er det stadig flere og flere folk på reise, kanskje er vi alle vandrere, alle nomader, men av ulike årsaker. Vi kan kalle det vi ser omkring oss for et mobilitetshierarki. På toppen er vi som vi kan kalle "turistene". Vi kan reise hvor vi vil, når vi vil, det er bare økonomien som setter en grense for hvor raskt vår ønskede distanse skal tilbakelegges. I bunnen av dette hierarkiet befinner de "stedbundne" seg, de er forhindret fra å flytte og forpliktet til passivt å tåle en hvilken som helst forandring som kan ramme stedet de oppholder seg på. Innbyggerne på toppen av hierarkiet, "turistene", lever i et evig "nå", alltid travle, alltid for liten tid. I den motsatte verden blir innbyggerne trykket ned av alt for mye tid, overflødig og ubrukelig tid, tid som de ikke har noe å fylle med.
Beboerne i den første verden lever i "tiden", rommet spiller ingen rolle for dem, fordi enhver avstand krysses momentant, f.eks ved bruk av internett; mail og www.
Beboerne i den andre verden lever i "rommet", som er tungt, motstandskraftig og uangripelig. Dette rommet binder tiden og holder det utenfor de stedbundnes kontroll. I deres tid "skjer det aldri noe"....
For innbyggerne i den første verden er riksgrensene revet ned, fordi de er avskaffet for verdens varer, kapital og finanser. Slik at disse kan flyte fritt.
For innbyggerne i den andre verden blir "murer" bygd opp, det skjer ved økte innvandringskontroller, oppholdstillatelser, "rene gater", nulltolleransepolitikk. Vollgravene som skiller dem fra de stedene de lengter etter, fra drømmen om frelse, de blir dypere, mens alle broer viser seg å være vindebroer som er nær umulig å bruke for å krysse disse dype vollgravene.
Innbyggerne i den første verden reiser som de vil, får mye moro ut av reisene sine, blir lokket og bestukket for å reise til nettopp dette stedet, og blir tatt i mot med åpne armer når de kommer til "stedet".
Innbyggerne i den andre verden reiser i smug, ofte illegalt. De betaler ofte mer for en overfylt tredjeklasse i en stinkende sjøudyktig båt, enn andre betaler for den forgylte luksusen på forretningsklasse. Disse blir sett ned på, arrestert og ofte raskt utvist når de kommer fram.

"Turisten" som jeg kalte denne første gruppen, ønsker å være på farten, de blir forført av de sanne eller innbilte gleder ved en sanseopplevelsessamlers liv. De forlater et sted når nye uprøvde muligheter vinker et annet sted. De beveger seg fordi de finner den verden som er innenfor deres globale rekkevidde uimotståelig attraktiv. De reiser rett og slett fordi de har lyst.

Omstreiferen derimot blir sett på som verdens avfall som har viet seg til turistens tjeneste. De vet ofte at de ikke kommer til å bli lenge på noe sted, ikke fordi de har lyst til å reise, men fordi de sannsynligvis ikke er velkomne noe sted. Grunnen til at de reiser er at de opplever den verden de har innenfor sin rekkevidde uutholdelig ugjestfri. Omstreiferne reiser fordi de ikke har noe annet utholdelig valg.

Det som i dag hylles som "globalisering", er innrettet for å dekke turistenes drømmer og ønsker. En virkning / bivirkning av dette er at mange andre forvandles til omstreifere. Omstreifere er reisende som nektes å være turister. De får hverken lov til å reise hvor de vil eller å lete etter et sted å slå seg til. Spørrer man omstreiferne om hva slags liv de ønsker seg hvis de kunne velge, så får en ganske sikkert beskrevet turistens salighet, - slik man ser det på tv-.
De fattige har ikke en adskilt kultur fra de rike, de må leve i den samme verden som er rigget opp til fordel for dem som har penger. Både turisten og omstreiferen er blitt forbrukere, men omstreiferen er en defekt forbruker.
Siden de er defekte er de også uønskede.
Siden de er uønskede er de naturlig nok gjenstand for stigmatisering og syndebukkmentalitet. Deres forbrytelse er ikke noe annet enn å ønske å være som turistene, men de mangler midler til å handle utfra egne ønsker slik turistene gjør.
Men vi vet nå i disse finanskrisetider at de fleste jobber er midlertidige, aksjer kan like gjerne gå opp som å gå ned, ferdigheter som i det ene øyeblikk blir skrytt opp i sky, kan i neste øyeblikk bli nedvurdert og erstattet av nye og bedre. De ressursene man er stolt over og glad for i dag, kan foreldes på et blunk.
Liksom det ikke finnes noe livsforsikring som beskytter poliseholderen fra døden, så beskytter ingen av turistens livsstilspoliser noen mot å gli over i omstreiferi.
Turisten forsøker å feie omstreiferen under teppet ved at utvisning, deportering, drive tiggere vekk, men det som skjer er at turisten deporterer sin egen frykt for å bli som dem... En verden uten omstreifere er turistsamfunnets utopi.
Slik fortsetter vi å bevege oss, turister og omstreifere, halvtursiter og halvomstreifere, slik er de fleste av oss i dette samfunnet av forbrukere og reisende.
Slike tanker kan man få seg ved å sitte på fergen til et typisk turiststed som Bornholm er. Hvem er "vi! som reiser slike steder, jo det er "vi" med penger til å reise for, vi som reiser for moro skyld og for å få opplevelser. En tankevekker ble det for meg. Disse tankene ble enda klarere beskrevet vet å lese følgende bøker:
Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser av Zygmunt Bauman
Modernitetens konsekvenser av Anthony Giddens

Så var vi godt hjemme igjen..

Etter vi hadde vært hos far i Degernes til søndag, så reiste vi hjem til Grimstad og har feriert videre herfra. Dvs vi har ordnet opp etter ferie, hatt de unge på grillbesøk, sagt hei og hadet til vår kjære nabofamilie, etter de kom hjem fra Danmark og før de reiste videre til Røros og Harstad, samt at vi har flyttet for eldstemann. De har nemlig kjøpt seg tomannsbolig i Kr.sand, det er stor stas. Og håper de får det godt sammen der. Nå i dag som det er lørdag har vi ordnet litt her inne, og det er fordi det regner og regner, da er tiden for å få gjort unna litt. Så det har det blitt gjort nå. Ordnet opp etter at sønnen tok med seg sine ting som var lagret her, og ellers slik som å skrive dette på denne bloggen, som jeg jo hadde begynt med på turen til Bornholm, men som jeg ikke hadde fått fullført. Men nå er jeg litt mer ajour her også, og kan begynne å se hva annet denne kan brukes til. Og det er litt av hvert, så bare følg med :)
De siste dagene har vi også hatt besøk av lille Panda, Panda er en nydelig liten Chihuahua, som eies av samboer til yngstemann. Hun trengte en plass å være noen dager, så da var det koselig og ha henne her. Hun har før bare vært her med sine 2 "søstre", så da har Panda kommet litt bakerst i køen når det gjelder oppmerksomhet, men NÅ har hun fått all oppmerksomhet alene, og det nyter vi alle. Trixie, vår hund på 14 år, synes også det er gøy med besøk. Hun har vært litt syk i det siste, vi var redd hun gikk mot slutten, men nå har hun frisknet til, og det er godt, det ville vært tung å miste sin gode sorte venninne.
Nå er vi spente på om vi får flere gode dager med sol og mulighet for å kose seg ute, det håper vi jo, sommeren er jo ikke slutt fordi om det kommer en regnskur.

Femte dag på Bornholm- og tid for hjemreise...

Torsdagen opprant med litt mer skyet, det hadde regnet om natten, og det blåste mer....dette bekymret undertegnede en smule, da hun helst ville ha en rolig overfart tilbake til Ystad.
Men vær og vind kan man som kjent ikke gjøre noe med....
Etter frokost og pakking av baggasje og sykler som ble uforsvarlig hengt bakpå, så satte vi kursen mot Rønne. Katamaranen vi skulle ta, hadde ikke avgang før på ettermiddagen, så også denne dagen kunne vi få med oss litt av øya.
Vi stoppet først i Hasle, der skulle det være et senter for kunsthåndverk, som det jo var mye av på øya, men dette var mer som en utstilling, så det fristet ikke. Vi kjørte videre til Rønne, hvor vi gikk rundt om kring, handlet litt, og spiste og koste oss. Blant annet på torvet slo vi oss ned, der var det litt liknende Polske byer med sine åpne sosiale arenaer, men de hadde ikke tatt vare på den muligheten til ro som i Polen, det var biler og ståk rundt om kring. Men en koselig by var dette også.
Når ettermiddagen kom, kjørte vi mot sjøen og hadde oss en liten pause før vi kjørte til fergen. Selsagt var det mye bølger, det ble fylt godt på med spyposer, så her var alt klart for en urolig overfart. Jeg fordypet meg i en bok, og prøvde alt for ikke å bli syk. Jeg slapp å kaste opp, men syk følte jeg meg ja. Og blir jo heller ikke friskere av å høre og se folk kaste opp rundt en på fergen...
Når vi kom til Ystad var klokken 18.30. Og det var bare å sette kursen mot far i Degernes. Vi stoppet og spiste en gang, ellers kjørte vi. Turen ble tung, for det var mørkt og det regnet, så vi måtte bytte på å kjøre litt. Vi kom da vel fram, selv om klokka ble 02.00 før vi fikk krøpet til sengs i Degernes. Da var vi slitne og trøtte, men turen og opplevelsene på Bornholm, de hadde vært gode. Og øya kan absolutt anbefales et besøk!