Min kjære Trixie Hund er blitt en gammel dame.

For 14 år siden hentet vi et sort lite nøste på Flekkerøya, hun var 8 uker, en deilig liten skjønnhet som vi kalte Trixie. Hennes fulle navn er Trixie Hund :) Eller også kalt både Flekkerøyjenta etter hvor hun kommer fra og "Tiggesiri". - Og da skjønner dere nok at vi har skjemt henne litt bort med å la henne tigge....iallfall tigger hun av de som gir henne mat, slike som morfar, farmor, Zdzislawa og andre, - de får gjennomgå!

Trixie er en Eventyrblanding, en blanding av Flatcoated Retiver, Border Collie og litt Cocker Spaniel. Hun har bestandig vært snill og god, men begynner nå å bli gammel. Jeg kan enda huske den første natta vi hadde henne, vår eldste sønn på da 12 år måtte ligge sammen med henne på kjøkkenet, for hun pep og lengtet etter mammaen sin.

Jeg ser stor forskjell på dagene da hun var liten valp og nå, og det er vel naturlig, - men ganske trist også. I sær er det trist den utviklinga som har skjedd nå den siste tiden, da alderen for alvor har innhentet henne.
Før når jeg stod opp om morgenen kom hun løpende fra liggeplassen sin, og var klar for dagen med hopp og sprett. Vi måtte ha en liten kose-og-prate-stund før jeg gikk på badet. Nå står jeg opp og jeg kan høre henne snorke på liggeplassen, men hun hører meg ikke når jeg står opp. Som regel har hun merket meg mens jeg har vært på badet, og står utenfor når jeg lukker opp døra, blid og logrende. Klar for å slikke litt vann i dusjen (!) og få litt kos.
Så kommer det hun alltid har likt best, både før og nå: Nemlig mat! Der er det lite forandring, kun at hun spiser noe seinere enn da hun var yngre. Hun elsker mat, og kunne spise til hun sprakk tror jeg... Neste ting som skjer i heimen er tur, og der er hun også som før: Nemlig kjempeglad for tur. Hun ulte av glede for tur før og uler av glede for tur nå. Og vi går en tur på ca 40 -50 minutter hver morgen, det går litt seinere nå, men det er mest pga at hun skal lukte så mye mer nå enn før. Jeg har lagd meg en liten teori der, for som dere har forstått så hører Trixie Hund lite, og det virker som luktesansen den er ekstra skjerpet pga manglede hørsel, men det er bare en teori jeg har. Men iallfall så sier jeg noen ganger at jeg ikke føler jeg går tur, men står tur. For alt skal luktes på. Dyrlegen sa for et par år siden, at hun hadde så godt av morgenturene sine, og alle luktene hun fant ga henne en hjernetrening og ga henne noe å fantasere om når hun kom hjem. Og da klarer jo ikke jeg å nekte vår gamle dame å lukte! :) Så da står hun der og lukter til hun er ferdig, mens tiden går.
Når vi gikk tur tidligere kunne hun gå en del fri når det var lov, for hun kom når vi ropte, men nå tørr jeg ikke det, uten på helt spesielle områder, for nå hører hun ikke. Men jeg går alltid med en hundeføyte som hun kan høre, hvis vi er heldige... Men altså så går hun nok mer i band enn tidligere, men hun trives på tur uansett.
Før hoppet hun også fra stein til stein i sin turglede, men nå klarer hun ikke komme opp steiner og skrenter lenger, da snur hun gjerne og går en annen vei.
Når hun kom hjem fra tur før, så sov hun litt og så var hun i full gang igjen. Men nå sover hun hele formiddagen. Da kommer hun tuslende litt småforvirret midt på dagen. Før tuslet hun alltid etter meg der jeg var. Men nå kan hun plutselig bare våkne og begynne å vandre rundt i huset for å lete etter meg, og jeg kan rope og klappe, mens hun står og ser en annen veg. Hun hører meg ikke.
Når jeg før lagde mat på kjøkkenet kom hun for å følge med om jeg mistet noe på gulvet. Men nå merker hun ikke at jeg lager mat. Hvis jeg mistet noe ned før og hun var et annet sted i huset, hørte hun det og kom hun løpende, men nå er det stilt når jeg lager mat. Uvant i grunnen.
Hun kan ofte legge seg på kjøkkenet for å sove nå, for på den måten har hun nok funnet ut at kanskje hun våkner når jeg begynner med noe mat der.
Før hørte hun hver liten smule jeg la i matskålen hennes, men nå hører hun det aldri. Men hun har begynt med en ny sak der, for hun tar seg gjerne en runde om matskåla i ny og ne for å sjekke om det har kommet noe der, for sikker hets skyld liksom.
Før hørte hun oss før vi kom inn, i sær hørte hun alle biler eller skritt i singelen på utsiden av huset, og bjeffet og var klar når vi kom inn. Nå går vi inn, ordner det vi skal gjøre og Trixie sover videre. Etter hvert kommer hun kanskje, litt fortumlet og forvirret over at vi er hjemme.
Hun reagerte også alltid på dørklokka, bjeffet til og løp til døra. Nå når det ringer på døra, så sover hun bare videre, men ser hun oss går mot døra, tolker det dithen at nå kommer det nok noen, og blir logrende med oss.

Når vi sitter og slapper av om kvelden kommer gjerne Trixie Hund og skal være sammen med oss, det er nesten det samme som før. Men nå er det hun som vil legge seg først når det er kveld. Da kommer hun og står foran soveromsdøra, og slipper vi henne inn, legger hun seg på et teppe hun har ved siden av senga vår. Når vi legger oss, går hun ofte og legger seg på et annet rom, hun må bare liksom få lagt oss først :) slik at hun vet hvor vi er.
Før hadde hun en nattsoveplass som var en seng på et arbeidsrom, der klarer hun ikke hoppe opp lenger, så hun har fått lov å ligge på et teppe i sofaen på mitt arbeidsrom. Der sover hun om natta nå.
Før vi legger oss, må hun ha seg en tissetur, DET synes hun er noe stort tull! Hun sover jo, og vil ikke vekkes lenger. Før kunne vi bare si "Kom nå skal vi :) tisse", og så gikk hun ut og tisset, men nå hører hun jo ikke dette, men kommer når vi henter henne og får tisset før hun går i halvsøvne tilbake til sin soveplass.

Gamle hundedama vår har begynt å lukte litt spesielt. Gamle damer gjør vel ofte det. Hun lukter vondt av munnen når hun puster med åpen munn. Hun lukter rart av hele seg noen ganger, og så slipper hun ofte litt gass som lukter ganske så ille... Ja ja det er ikke alt som fungerer på gamle Trixie Hund. Men du verden hvor god hun er.

Hun setter seg ved vinduet og ser etter folk som kommer fra jobb, hun besøker naboen når det lukter mat hos de, hun er ofte der når vi er på reiser, så vi har litt delt omsorg :). Hun er kjempeglad for besøk, i sær av kjente som de unge som har flyttet ut med kjærester, og andre venner og kjente. Men blir det for mye mas med besøk, går hun vekk fra oss og legger seg på kjøkkenet eller en annen plass hun kan være for seg selv.

I den sendere tid har det kommet 5 hunder til i familien, Dvs våre 2 gutter har fått seg hunder). Trixie synes det er gøy og ha fått besøk av disse krabatene, men når de blir for masete tusler hun vekk og legger seg. Alt med måte tenker hun. Når hun ikke orker mer ståk sukker hun og trekker seg tilbake.

Som nevnt er hun veldig glad i nabofamilien, i sær deres lille datter på 3 år. Det er et nært og ekte vennskap mellom hund og liten jente der. Gjensidig god respekt som er uvurderlig verdsettes av begge parter
.

Nå har Trixie hund fått en ganske stor klump på magen sin, som er en form for syste, uten at noen kan si hva den inneholder. Vi har hatt henne til dyrlegen, og hjerte henens tilsier at hun kan kanskje klare en operasjon,eller kanskje ikke. Vi har vurdert fram og tilbake, og har kommet fram til at vi ikke vil utsette henne for en operasjon. Så det blir at vi lar henne leve med den klumpen så lenge det ikke plager henne nevneverdig. Når vi ser det hemmer henne i livsutfoldelsen så får vi ta den vanskelig kontakten med dyrlegen, for å gi henne den siste ro og hvile, etter et stort berikende liv for vår familie. Trixie Hund vil alltid være min gode hundvenn, selv når vi ikke har henne mer.

Når jeg skriver dette kan jeg lukte at hun har fått middagrester til mat i dag, det får hun nemlig litt gass imagen av på sine gamle dager Men middag smaker så utrolig godt innimellom synes hun, vår kjære gamle fornuftige hundedame på 14 år. Og noen goder må man jo få når en er blitt en gammel pensjonist som vår kjære Trixie Hund.

.

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer..3 ..... Synd det er krig i et så nydelig land...

En venn av meg som kommer fra et område i verden som er mye preget av krig opplever at ting blir sagt til han som han reagerer på. Ting som blir sagt er kanskje ikke så galt ment, men det kan oppleves som ganske provoserende.

En slik episode var når en kollega av min venn sa til han at han hadde sett en dokumentar fra hans hjemland, og det var jo så vakkert der. Min venn var jo enig i det, og syntes det var koselig sagt. Men så sa denne kollegaen: " Synd det er krig i et så nydelig land, ellers kunne jeg jammen tenkt meg på ferie dit." Det denne kollegaen ikke tenkte på, var at det faktisk er en god del mennesker som bor i dette landet, som ikke ønsker krig, som gjerne vil ha fred, ikke for at det skal komme turister dit, men fordi de vil ha frihet. De ønsker å kunne bygge opp sine hus, sitt land, sin infrastruktur, sitt utdanningssytem igjen osv, slik at de kan få et liv hvor de kan leve og utvikle seg i fred og frihet.
Det er kanskje flere som kunne ha kommet til å uttrykt seg på denne måten, fordi vi i Norge tenker utfra vårt ståsted. Og vi tenker utfra hvor det er fint, at dit vil vi reise, uten å tenke på de som lever der i ufred og som offer for naturkatastrofer daglig. Og mange av de har heller ikke anledning til å reise vekk, komme vekk fra disse stedene.
Se forøvrig bloggpost om Turister og Omstreifere.



.

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer.. 2...... Barnevogn..

Jeg vil fortelle en episode jeg hørte fortalt av en venn av meg som opprinnelig kommer fra Afrika. Han har bodd 15 år i Norge, men har mange opplevelser av det å ha en annen bakgrunn. Og jeg lærer stadig at det er flere måter å se en sak på.

Han fortalte han hadde hatt besøk av sin gamle tante som hele sitt liv hadde bodd på den Afrikanske landsbygda. På en av de første dagene i Norge, var de ute på en spasertur. Da kommer det en ung mor mot dem med et barn i en barnevogn. Tanten sier "Hva er det for en kasse hun dytter foran seg". Min venn svarer "det er en baby oppi der, det er en barnevogn". Men nei det kunne ikke tanten forstå at noen kunne legge et barn oppi en kasse og dytte foran seg. "Hvordan kan det barnet da bli kjent med sin mor via sin lukt og hudkontakt" sa tanten, og fortsatte videre "Et barn har vært inni sin mor i hele svangerskapet, og skal fortsette sin nære kontakt ved å bli båret inntil kroppen den første tiden etter fødsel, ikke legges i en kasse på hjul!" Da de nærmet seg moren med barnevogn sa min venn at han ville stoppe og spørre om de kunne se på barnet, og det gjorde de. Men likevel var ikke tanten overbevist om at norske babyer hadde det noe godt med å bli lagt slik. Og det hele toppet seg for tanten da en ung jente kom mot dem bærende på en liten Chihuahua-hund. Da slo hun hendene sammen og utbrøt, "for et rart land, her legger de ungene i en kasse på hjul i stedet for å bære de inntil kroppen, mens små hunder bærer de slik jeg ville ha båret et lite barn!"

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer.. Blikkontakt

Jeg var på en tur med deltakere i norskopplæringen. En gutt på 20 år som jeg kjenner ganske godt, kom bort til meg og sa, "kan jeg få spørre deg om noe", jeg sa selvsagt "ja". Så sier han ; "Jeg vil gjerne snakke med deg og samtidig øve meg på å se deg i øynene. Der jeg kommer fra kan jeg ikke se lærer eller sjef i øynene, men her i Norge må jeg se folk i øynene, det er vanskelig for meg. Kan jeg øve meg på deg?" Og selvsagt kunne han øve seg på meg. Han fortalte i samtalens løp at han hadde tidligere øvd seg på jevnaldrende venner, men nå var det altså meg han ville øve seg på. Det er så godt når de er åpne om slikt, og det formidlet jeg videre til han også. Det er godt å se de vil lære, men samtidig er det godt å vite om de ulike kulturers ulike forhold til bruk av blikkontakt. Jeg tror at bruk av blikkontakt er noe av det som er mest ulikt i ulike kulturer.
Kan f.eks også nevne at hvis man går på gata i Ghana og møter blikket til en Ghaneser, så må en hilse på denne personen. Hvis ikke er en uhøflig.

Kjenner du en innvandrer?

Vi norskinger har ofte mange meninger om hvordan utlendinger er. Men blir vi spurt om vi kjenner en utlending, så er det faktisk få av oss som kan si at vi kjenner en.
For lenge siden, på 80-tallet og begynnelsen på 90-talet, så husker en del av oss at det var opptøyer i Brummundal med en del rasistiske tendenser. Dette ble tatt tak i , og det hele ble snudd. For å få det til så hadde Raundalen og Lorentzen et prosjekt de kalte "Brummundal på nye veier". Der gikk de skikkelig inn i materien om årsaker til rasisme, og fant at mye bunnet i uvitenhet. Så der har media en viktig oppgave, å få fram det som er sant og det som positivt om innvandrere, ikke bare fokusere på det negative. Selvsagt er det utfordrende for Norge å ta i mot mange innvandrere, men jeg tror ikke vi kan stoppe det, så da må vi heller se på hvordan vi kan få det best mulig til, i stedet for å tro det skal gå over.
Så tilbake til Brumundalprosjektet. Der konkluderte de med at for å få ned rasismen/nyrasismen så måtte det jobbes med økt kontakt mellom innvandrere og "etnisk norske". Det trengs å lages møteplasser for samhandling, for på den måten å bli kjent med hverandre. Det som viser seg tydelig er at det er nær sammenheng mellom det å være en god venn med en innvandrer og det å ha mindre frememdfrykt. Det kalles "Vennskapseffekten". Så håpet er at flere av oss norskinger ser viktigheten av å bli kjent med en innvandrer, og på den måten få utvidet vår horrisont...

Litt mer om "vi" og "de"...

Det er mange ganger i det siste jeg har lurt på hvordan kan noen mene "slike ting"? Og med "slike ting" så mener jeg f.eks at "alle asylsøkere er kriminelle", at "de har ingen rett til å komme hit" -> "de" menes her;innvandrere osv. Hvorfor setter "vi" oss høyer enn "de"? Tror "vi" virkelig at "vi" er så mye bedre, har rett til å ha alt for oss selv og at vi er så spesielle at ingen andre skal få del i "vårt". Slike tanker skremmer meg!

Det er mye holdninger som ligger til grunn for slike tanker, og hvor kommer holdninger fra? Det er mye jeg kan lure på... Og langt tilbake i tid har vi delt opp verden utfra å sette oss selv i sentrum. Merkelig tanke egentlig, vi som har levd med Janteloven om at vi ikke skal tro vi er noe, vi setter likevel oss selv over andre mennesker...

Carl Von Linné delte opp verdens befolkning utfra ulike genetiske trekk koblet til intelligens.e
Gruppe 1: De flinke, oppfinnsomme, hvite og lovlydige Europeerne.
Gruppe 2: De frihetselskende, hissige, bronsefargede og tradisjonsbundne Amerikanerne.
Gruppe 3: De stolte, melankolske, gule, oponionsbundne Asiatene.
Gruppe 4: De kraftige, late, uforsiktige, apatiske, svarte og uselvstendige Afrikanerne.
Utfra en slik tankegang ble også slavehandelen legetimert.
Slik tenkte han om "vi" og "de". Men har vi egentlig kommet så mye lenger, jeg bare spørr...

Under fornorskingen av Samene så ble Samene vurdert som mer primitive enn nordmenn, de var et slaks "barnefolk" som trengte fornorsking for å bringes opp til nordmannens modenhetsnivå... Så slike tanker om at "vi"er bedre enn "de" ligger dypt forankret i våre holdninger. Holdninger vi kanskje har fått gjennom gjentatte uttalelser som at selvsagt må "de" bli som "oss" for at "de" skal bli bra nok...

Viser til tidligere inn legg om "vi" og "de":
Litt tanker om vi og de.
Hvem tror vi at vi er?

Det er da man kan føle seg litt analfabet....

Du verden så gøy med ny mobil, Nokia N79 skulle være så passe for meg sa min datasønn, der kunne jeg følge med på Twitter :) Facebook osv osv. Twitter blir mer og mer interessant, så følger jo med i tiden da.... MEN så er det det å komme i gang å BRUKE dette vidunder av en mobil, først skulle kontaktene mine over fra den gamle Nokia 6300, men selv DET var ikke lett. Fikk over de fleste via Blåtann, (for kopi fra Sim-kort fikk jeg ikke til..) men 40 stk ville bare ikke over....og da blir "mor" frustrert! - Hvorfor går det ikke ann å komme i gang med noe slikt som en mobil uten hjelp!?! Nei da skjønner jeg hvordan min gamle far og svigermor har det med alt som de skulle ha ordnet via internett og mobil, som f.eks betaling av regninger, det er ikke lett å følge med du!
Men det er jo alltid hjelp å få, for oss som har "de unge". Følte meg gammel i dag! :( Nesten litt uten evne til å klare meg selv... Litt som en analfabet som ikke kan tolke det nye systemet rundt meg... Vet jo det er noe helt annet å være analfabet, men likevel...
Nå må jeg nå trolig ha hjelp av datasønnen for å komme i gang med noe så "enkelt" som en mobil... I tillegg skal vi ha opp en ny trådløs router her i heimen, og om noen dager kommer min nye Mac i hus, tror jeg trenger litt hjelp jeg. Så hei du sønn, eller dere begge sønner, en dag på besøk i heimen hadde snart vært på sin plass :). Føler meg som den ungen som vil "klare selv", men så blir det bare rot i grunnen.......men jeg vil så gjerne følge med da....

Hva KAN skje hvis vi har andre krav til folk av utenlandsk opprinnelse ved opptak til bl.a politihøyskolen?

I dag kom det fram at en del av politistudentene med innvandrerbakgrunn hadde kommet inn på Politihøyskolen på dispensasjon, dvs med lavere norskkarakter enn de øvrige medstudentene. Da kan man spørre seg om "vi" vil ha et annenrangs-politi eller todelt politi, hvor alle ikke kan kommunisere slik at alle kan forstå det. For det er faktisk viktig å kunne forstå og bli forstått når man forholder seg til politiet. Og jeg tror at flesteparten av folk med innvandrerbakgrunn ikke vil ha spesialbehandling i forhold til slike ting som språk når det gjelder politiyrket. Det kan være jeg har feil, men jeg velger å tro at "de" vil bli sett på som likeverdige sine kolleger, uansett hudfarge eller etnisk bakgrunn. Hvis det blir forskjellsbehandling ved opptak er jeg redd "de" blir sett på som et annenrangs politi, på linje med hva den to-språklige læreren i den norske skolen opplever. En del av de tospråklige lærerne opplever at de blir sett på som en assistent, en som gjør det klasselæreren ber de om. I undersøkelser som har blitt utført i forbindelse med samarbeid faglærer, klasselærer og tospråklig lærer, uttaler ofte klasselæreren: "jeg bruker den tospråklige læreren til....". "Vi" av norsk opprinnelse som jobber i skolen føler tydeligvis at vi kan bruke "de" som vi vil. Det er jeg redd kan skje med politifolk som kommer inn på politihøyskolen på dispensasjon også. Og det er iallfall ikke med på å bygge ned rasisme, fordommer og jevne ut forskjellen på "vi" og "de". Selv om det er viktig å få flere med innvandrerbakgrunn inn i politiyrket, er ikke forskjellsbehandling veien å gå,... mener jeg.

Hvem tror vi at vi er?

I forlengelse av sist blogg om "Vi og De", så kom jeg til å tenke på en episode som jeg opplevde i sommer. Jeg var på vei fra Danmark med ferje. Ferjen var veldig full, folk satt alle plasser. Noen lå under trapper, noen satt i trapper, i ganger og i alle kroker. Noen bare gikk omkring. Jeg og min mann hadde ikke fått reservert plass i restauranten, men hadde fått plasser i "flysetene"slik mange andre også hadde fått. Men det var mange som gjerne først ville sitte i en kafé å spise, noen fikk nok plass der. Jeg la merke til der hvor jeg satt i mitt "flysete" og spiste at det kom noen andre og satte seg på plasser jeg regnet med tilhørte andre reisende. Men de var som nevnt i kafeen og spiste. Etter 2 timer hadde de sittet lenge nok i kafeen, og kom opp til "flysetene", som i mellomtiden var blitt opptatt. De fikk setene tilbake ved å vise fram sin reservasjon, men måten noen snakket til de som hadde tatt plassene gjorde meg rystet. For der var det ikke "unnskyld, du sitter visst på min plass", nei der var det "den plassen er min, du har tatt min plass, du kan ikke bare sette deg hvor som helst". Og i tillegg snakket de seg i mellom, "har du sett så mange som bare går rundt og driver og ikke finner seg plass. Og disse her da, disse polakkene, de bare tar seg til rette. Det var jo våre plasser". Jeg kjente jeg ble en smule arg. Ja riktig, "vi" hadde bestilt "flyseter" for å sitte i, men samtidig å holde opptatt både "flysete" og kafé-stol, er kanskje litt frekt? -ikke rart mange måtte sitte i trapper og over alt for å spise, hvis alle skulle gjøre slik.... Og da er det lett å jage vekk en polakk som har tatt vår plass.... For med "de polakkene" kan vi jo bare gjøre som vi vil...

Litt tanker om "vi" og "de"....

I media, debatter, bøker og i dagligtale snakkes det ofte om "VI" og "DE". Jeg har ofte lurt på hvem er "vi" og hvem er "de"?
Det er slik i vårt liv at det er noen grupperinger vi er med i, og noen vi ikke er med i. Det er helt naturlig. Men det er nok slik at noen føler oftere at de er i "de"-gruppen enn "oss"... Det er viktig å ha en gruppetilhørighet, det er viktig for vår sosiale trygghet og behovet for tilhørighet. Det er først når gruppemedlemmer stigmatiseres at problemer og fordommer kan oppstå.
For at det skal bli noen "vi", må det være noen som er anderledes enn oss, som kan tilhøre "de". I min tankeverden for tiden er det lettest å tenke "de" er av utenlandsk opprinnelse, "de" ser anderledes ut enn "oss". Her er det viktig at innvandrere også tilhører mange ulike grupper, "de" er ikke en ensartet gruppe, slik det ofte virker som mange av "oss" mener. Når det gjelder "vi" og "de" -begrepene i forhold til ulike kulturer, så menes det ofte at "de" fra andre kulturer er på et stadium "vi" har tilbakelagt. Her ser en jo litt av det at "vi" setter oss selv høyere enn "de". "De" har nærmest et handikap, de er ikke på samme nivå som oss. Hva er det som gjør at vi ser på oss selv som om vi har kommet lenger i utviklingen... Det er da en kan si at det er mye uvitenhet som gjør at en ser det slik. Da kan man si som Lars Saabye Christensen : "Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror"...
Jeg hørte nettopp en som sa "Det er så mange innvandrere her i området, at folk flytter".... Underforstått at innvandrerne ikke er folk??? Her er det mye en må være seg bevisst når en uttaler seg, det er sikkert og visst.
En kan også lure på når jeg blir vi og de bli oss.....