Episode i møte med mennesker av ulike kulturer.. Blikkontakt

Jeg var på en tur med deltakere i norskopplæringen. En gutt på 20 år som jeg kjenner ganske godt, kom bort til meg og sa, "kan jeg få spørre deg om noe", jeg sa selvsagt "ja". Så sier han ; "Jeg vil gjerne snakke med deg og samtidig øve meg på å se deg i øynene. Der jeg kommer fra kan jeg ikke se lærer eller sjef i øynene, men her i Norge må jeg se folk i øynene, det er vanskelig for meg. Kan jeg øve meg på deg?" Og selvsagt kunne han øve seg på meg. Han fortalte i samtalens løp at han hadde tidligere øvd seg på jevnaldrende venner, men nå var det altså meg han ville øve seg på. Det er så godt når de er åpne om slikt, og det formidlet jeg videre til han også. Det er godt å se de vil lære, men samtidig er det godt å vite om de ulike kulturers ulike forhold til bruk av blikkontakt. Jeg tror at bruk av blikkontakt er noe av det som er mest ulikt i ulike kulturer.
Kan f.eks også nevne at hvis man går på gata i Ghana og møter blikket til en Ghaneser, så må en hilse på denne personen. Hvis ikke er en uhøflig.

Kjenner du en innvandrer?

Vi norskinger har ofte mange meninger om hvordan utlendinger er. Men blir vi spurt om vi kjenner en utlending, så er det faktisk få av oss som kan si at vi kjenner en.
For lenge siden, på 80-tallet og begynnelsen på 90-talet, så husker en del av oss at det var opptøyer i Brummundal med en del rasistiske tendenser. Dette ble tatt tak i , og det hele ble snudd. For å få det til så hadde Raundalen og Lorentzen et prosjekt de kalte "Brummundal på nye veier". Der gikk de skikkelig inn i materien om årsaker til rasisme, og fant at mye bunnet i uvitenhet. Så der har media en viktig oppgave, å få fram det som er sant og det som positivt om innvandrere, ikke bare fokusere på det negative. Selvsagt er det utfordrende for Norge å ta i mot mange innvandrere, men jeg tror ikke vi kan stoppe det, så da må vi heller se på hvordan vi kan få det best mulig til, i stedet for å tro det skal gå over.
Så tilbake til Brumundalprosjektet. Der konkluderte de med at for å få ned rasismen/nyrasismen så måtte det jobbes med økt kontakt mellom innvandrere og "etnisk norske". Det trengs å lages møteplasser for samhandling, for på den måten å bli kjent med hverandre. Det som viser seg tydelig er at det er nær sammenheng mellom det å være en god venn med en innvandrer og det å ha mindre frememdfrykt. Det kalles "Vennskapseffekten". Så håpet er at flere av oss norskinger ser viktigheten av å bli kjent med en innvandrer, og på den måten få utvidet vår horrisont...

Litt mer om "vi" og "de"...

Det er mange ganger i det siste jeg har lurt på hvordan kan noen mene "slike ting"? Og med "slike ting" så mener jeg f.eks at "alle asylsøkere er kriminelle", at "de har ingen rett til å komme hit" -> "de" menes her;innvandrere osv. Hvorfor setter "vi" oss høyer enn "de"? Tror "vi" virkelig at "vi" er så mye bedre, har rett til å ha alt for oss selv og at vi er så spesielle at ingen andre skal få del i "vårt". Slike tanker skremmer meg!

Det er mye holdninger som ligger til grunn for slike tanker, og hvor kommer holdninger fra? Det er mye jeg kan lure på... Og langt tilbake i tid har vi delt opp verden utfra å sette oss selv i sentrum. Merkelig tanke egentlig, vi som har levd med Janteloven om at vi ikke skal tro vi er noe, vi setter likevel oss selv over andre mennesker...

Carl Von Linné delte opp verdens befolkning utfra ulike genetiske trekk koblet til intelligens.e
Gruppe 1: De flinke, oppfinnsomme, hvite og lovlydige Europeerne.
Gruppe 2: De frihetselskende, hissige, bronsefargede og tradisjonsbundne Amerikanerne.
Gruppe 3: De stolte, melankolske, gule, oponionsbundne Asiatene.
Gruppe 4: De kraftige, late, uforsiktige, apatiske, svarte og uselvstendige Afrikanerne.
Utfra en slik tankegang ble også slavehandelen legetimert.
Slik tenkte han om "vi" og "de". Men har vi egentlig kommet så mye lenger, jeg bare spørr...

Under fornorskingen av Samene så ble Samene vurdert som mer primitive enn nordmenn, de var et slaks "barnefolk" som trengte fornorsking for å bringes opp til nordmannens modenhetsnivå... Så slike tanker om at "vi"er bedre enn "de" ligger dypt forankret i våre holdninger. Holdninger vi kanskje har fått gjennom gjentatte uttalelser som at selvsagt må "de" bli som "oss" for at "de" skal bli bra nok...

Viser til tidligere inn legg om "vi" og "de":
Litt tanker om vi og de.
Hvem tror vi at vi er?

Det er da man kan føle seg litt analfabet....

Du verden så gøy med ny mobil, Nokia N79 skulle være så passe for meg sa min datasønn, der kunne jeg følge med på Twitter :) Facebook osv osv. Twitter blir mer og mer interessant, så følger jo med i tiden da.... MEN så er det det å komme i gang å BRUKE dette vidunder av en mobil, først skulle kontaktene mine over fra den gamle Nokia 6300, men selv DET var ikke lett. Fikk over de fleste via Blåtann, (for kopi fra Sim-kort fikk jeg ikke til..) men 40 stk ville bare ikke over....og da blir "mor" frustrert! - Hvorfor går det ikke ann å komme i gang med noe slikt som en mobil uten hjelp!?! Nei da skjønner jeg hvordan min gamle far og svigermor har det med alt som de skulle ha ordnet via internett og mobil, som f.eks betaling av regninger, det er ikke lett å følge med du!
Men det er jo alltid hjelp å få, for oss som har "de unge". Følte meg gammel i dag! :( Nesten litt uten evne til å klare meg selv... Litt som en analfabet som ikke kan tolke det nye systemet rundt meg... Vet jo det er noe helt annet å være analfabet, men likevel...
Nå må jeg nå trolig ha hjelp av datasønnen for å komme i gang med noe så "enkelt" som en mobil... I tillegg skal vi ha opp en ny trådløs router her i heimen, og om noen dager kommer min nye Mac i hus, tror jeg trenger litt hjelp jeg. Så hei du sønn, eller dere begge sønner, en dag på besøk i heimen hadde snart vært på sin plass :). Føler meg som den ungen som vil "klare selv", men så blir det bare rot i grunnen.......men jeg vil så gjerne følge med da....

Hva KAN skje hvis vi har andre krav til folk av utenlandsk opprinnelse ved opptak til bl.a politihøyskolen?

I dag kom det fram at en del av politistudentene med innvandrerbakgrunn hadde kommet inn på Politihøyskolen på dispensasjon, dvs med lavere norskkarakter enn de øvrige medstudentene. Da kan man spørre seg om "vi" vil ha et annenrangs-politi eller todelt politi, hvor alle ikke kan kommunisere slik at alle kan forstå det. For det er faktisk viktig å kunne forstå og bli forstått når man forholder seg til politiet. Og jeg tror at flesteparten av folk med innvandrerbakgrunn ikke vil ha spesialbehandling i forhold til slike ting som språk når det gjelder politiyrket. Det kan være jeg har feil, men jeg velger å tro at "de" vil bli sett på som likeverdige sine kolleger, uansett hudfarge eller etnisk bakgrunn. Hvis det blir forskjellsbehandling ved opptak er jeg redd "de" blir sett på som et annenrangs politi, på linje med hva den to-språklige læreren i den norske skolen opplever. En del av de tospråklige lærerne opplever at de blir sett på som en assistent, en som gjør det klasselæreren ber de om. I undersøkelser som har blitt utført i forbindelse med samarbeid faglærer, klasselærer og tospråklig lærer, uttaler ofte klasselæreren: "jeg bruker den tospråklige læreren til....". "Vi" av norsk opprinnelse som jobber i skolen føler tydeligvis at vi kan bruke "de" som vi vil. Det er jeg redd kan skje med politifolk som kommer inn på politihøyskolen på dispensasjon også. Og det er iallfall ikke med på å bygge ned rasisme, fordommer og jevne ut forskjellen på "vi" og "de". Selv om det er viktig å få flere med innvandrerbakgrunn inn i politiyrket, er ikke forskjellsbehandling veien å gå,... mener jeg.

Hvem tror vi at vi er?

I forlengelse av sist blogg om "Vi og De", så kom jeg til å tenke på en episode som jeg opplevde i sommer. Jeg var på vei fra Danmark med ferje. Ferjen var veldig full, folk satt alle plasser. Noen lå under trapper, noen satt i trapper, i ganger og i alle kroker. Noen bare gikk omkring. Jeg og min mann hadde ikke fått reservert plass i restauranten, men hadde fått plasser i "flysetene"slik mange andre også hadde fått. Men det var mange som gjerne først ville sitte i en kafé å spise, noen fikk nok plass der. Jeg la merke til der hvor jeg satt i mitt "flysete" og spiste at det kom noen andre og satte seg på plasser jeg regnet med tilhørte andre reisende. Men de var som nevnt i kafeen og spiste. Etter 2 timer hadde de sittet lenge nok i kafeen, og kom opp til "flysetene", som i mellomtiden var blitt opptatt. De fikk setene tilbake ved å vise fram sin reservasjon, men måten noen snakket til de som hadde tatt plassene gjorde meg rystet. For der var det ikke "unnskyld, du sitter visst på min plass", nei der var det "den plassen er min, du har tatt min plass, du kan ikke bare sette deg hvor som helst". Og i tillegg snakket de seg i mellom, "har du sett så mange som bare går rundt og driver og ikke finner seg plass. Og disse her da, disse polakkene, de bare tar seg til rette. Det var jo våre plasser". Jeg kjente jeg ble en smule arg. Ja riktig, "vi" hadde bestilt "flyseter" for å sitte i, men samtidig å holde opptatt både "flysete" og kafé-stol, er kanskje litt frekt? -ikke rart mange måtte sitte i trapper og over alt for å spise, hvis alle skulle gjøre slik.... Og da er det lett å jage vekk en polakk som har tatt vår plass.... For med "de polakkene" kan vi jo bare gjøre som vi vil...

Litt tanker om "vi" og "de"....

I media, debatter, bøker og i dagligtale snakkes det ofte om "VI" og "DE". Jeg har ofte lurt på hvem er "vi" og hvem er "de"?
Det er slik i vårt liv at det er noen grupperinger vi er med i, og noen vi ikke er med i. Det er helt naturlig. Men det er nok slik at noen føler oftere at de er i "de"-gruppen enn "oss"... Det er viktig å ha en gruppetilhørighet, det er viktig for vår sosiale trygghet og behovet for tilhørighet. Det er først når gruppemedlemmer stigmatiseres at problemer og fordommer kan oppstå.
For at det skal bli noen "vi", må det være noen som er anderledes enn oss, som kan tilhøre "de". I min tankeverden for tiden er det lettest å tenke "de" er av utenlandsk opprinnelse, "de" ser anderledes ut enn "oss". Her er det viktig at innvandrere også tilhører mange ulike grupper, "de" er ikke en ensartet gruppe, slik det ofte virker som mange av "oss" mener. Når det gjelder "vi" og "de" -begrepene i forhold til ulike kulturer, så menes det ofte at "de" fra andre kulturer er på et stadium "vi" har tilbakelagt. Her ser en jo litt av det at "vi" setter oss selv høyere enn "de". "De" har nærmest et handikap, de er ikke på samme nivå som oss. Hva er det som gjør at vi ser på oss selv som om vi har kommet lenger i utviklingen... Det er da en kan si at det er mye uvitenhet som gjør at en ser det slik. Da kan man si som Lars Saabye Christensen : "Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror"...
Jeg hørte nettopp en som sa "Det er så mange innvandrere her i området, at folk flytter".... Underforstått at innvandrerne ikke er folk??? Her er det mye en må være seg bevisst når en uttaler seg, det er sikkert og visst.
En kan også lure på når jeg blir vi og de bli oss.....