Svakhet og den menneskelige verdighet.

For en stund siden var jeg på et foredrag på UiA med Hans Grelland. Han er professor i kvantefysikk og har master i filosofi. En noe spesiell kombinasjon kan man nok si. Men uansett kombinasjon, var det et fantastisk foredrag. De 2 timene jeg hørte på han la jeg heller ikke merke til et eneste fremmedord, likevel fikk han sagt det han mente.

Tittelen på foredraget var: "Svakhet, et foredrag om den menneskelige verdighet". Jeg vil gjerne gjengi litt av hans tanker her.

Svakhet er menneskets grunnbetingelse. Vi kommer svake til verden, vi går svake ut av verden og vi trenger beskyttelse hele livet fordi vi er svake. Svakhet er noe som en bør ha respekt for.

Livets ideal er å være sterk. Det å mestre livet forbindes med det å være sterk. Men den som er sterk er egentlig den som tørr vise sin svakhet, vise sin ærlighet, vise sitt sanne jeg. Den som hele tiden vil vise sin tøffe side, er ikke ajour med sitt indre, det blir ikke balanse i livet ved å prøve å være tøffere enn en er, mener Grelland.

Frykt er en naturlig måte å vise sin svakhet og skjørhet på.

Hvis livet er for lett har livet lite substans, det blir lettere å forstå andre mennesker når vi har våre egne opplevelser i livet på godt og vondt med oss i det daglige.

Forestillingen om oss selv er skjør. Jeg-et slår sprekker fordi jeg-et er så annerledes enn jeg ønsker å være. Vi slår sprekker og limes igjen og igjen mens vi hele tiden endres. Forestillingen om meg selv trues utenfra, fra yrker, familie og samfunnstilhørighet . Grelland trakk fram eksmeplet med en flyktning eller arbeidsinnvandrer, der endres alt det trygge rundt dem. Det som før var naturlig kan i et nytt land, eller et nytt samfunn oppleves som unaturlig. Arbeid, omgivelser og språksamfunn er nytt for en innvandrer. Det gjør at innvandreren opplever seg som svak og annerledes. Slik som en ungarer sa: "Jeg var veldig morsom på ungarsk".

Når det blåser den sterkeste storm kan treet som er stort og sterkt velte, mens gresset som er mykt og føyelig, det blir stående.

Vannet oppleves som svakt og føyelig. Det renner nedover, ikke oppover, MEN det kan hule ut fjell! Vannet har en fleksibilitet og en gjennomsiktlighet som likevel gir det en kraft.

Mange kan føle det er et nederlag å ombestemme seg, MEN det bør heller ses på som en styrke. Beslutningen som jeg tok i går har ikke lenger noen makt over meg. Vi må vise det er mulig å reflektere over de valg vi har tatt, og at det går ann å ombestemme seg uten at det er noe nederlag.

Det er viktig å gi svakheten større rom, viktig å se svakhet som det naturlige i det menneskelige.

Tusen takk til Hans Grelland for et flott foredrag om det viktige i livet, om det å tørre være seg selv.

Hva skjer med oss når vi er på sykkeltur til Skagen?

Jeg bor sørpå, og her sørpå er det til Danmark man drar for å handle og for å gjøre diverse annet...blant annet for å sykle. Tidligere var jeg på en del svippturer og helgeturer til Danmark. Men nå er det blitt sjeldnere, uten at det har vært veldig bevisst. Men iallfall har vi en fellestur en gang i året med en gjeng, så også i år. Den ble tatt for noen uker siden. Etter en slik tur sitter jeg igjen med noen tanker. Tankene er knyttet opp rundt at mange reiser på sykkeltur til Danmark. De skal oftest sykle til Skagen. Men noen husker vel knapt de har vært der. For det konsumeres MYE alkohol på en slik tur. Det å sykle til Skagen det kunne være en fin opplevelse det, men ikke så moro når nordmenn ligger og raver midt på sykkelstien. Føler meg veldig prektig og fordømmende nå, mener ikke det. Men lurer litt på om det er det samme som skjer med nordmenn som får på seg sykkelklær på vei til Skagen som med russen i mai. Har en tanke om at det å få på seg sykkelklær og sette seg på en sykkel i Danmark sammen med venner eller kolleger gjør at vi kan gjøre noe annet enn vi hadde gjort som "sivil" her i Norge.
Det skulle vært tatt et forskningsprosjekt på fenomenet: "Hva skjer når vi uniformerer oss og reiser til Danmark for å sykle med venner og kolleger?" Noen skulle tatt med blokk og penn og intervjuet dette folket. Hvem er de/vi egentlig, er de/vi av alle bakgrunner, yrker, i ulike familiesituasjoner osv osv. Jeg tror nemlig at hvem som helst kaster seg ut i dette, men det som alibi at det er jo slik en sykkeltur til Skagen skal være, akkurat som russen legitimerer sin oppførsel i mai med at det ser jo slikt russen gjør. Noen utstyrer seg også med teskjorter med trykk som dette: "Annen fare: normenn på sykkeltur til Skagen. ps:vikitgste fuktighetstilførsel:alkohol".

Dette var mine litt snerpete tanker fra meg om Nordmenn på sykkeltur i Danmark...

Så er jeg i gang igjen.

Det er lang tid siden siste innlegg fra meg her på bloggen. Masse har skjedd i sommer og høst. Og da gjelder det å prioritere. Bloggen har blitt nedprioritert i en periode, men nå vil jeg ta den fram igjen.

Selv om jeg har hatt mye å gjøre i de siste månedene, så har jeg likevel ikke tappet meg helt tom for energi, det er godt å merke. Det er ikke så mange måneder siden jeg skrev bloggrekka om det å være utbrent og veien tilbake. Derfor konstanteres det at jeg er veldig mye bedre enn jeg var for 1 år siden, og DET er godt å merke. Selv om jeg er sliten, er det ikke den uendelig altoppslukende slitenheten jeg merker. DET er jeg overlykkelig for.

-Prøv å bli lykkelig istedenfor vellykket, ønsker alle en dag fylt av lykke og glede.- ♥♥