Joruns blogg

Ta deg tid til å nyte en kopp te.

2011-12-02T19:23:00.004+01:00

”Om å nyte en god kopp te”,

fra boka ”NÅ, tilstedeværelse i hverdagen”

av Michael de Vibe og Ragnar Karem.

Du må være fullstendig våken og tilstede for å kunne nyte teen.

Bare ved å være oppmerksom på nåtiden, er hendene

i stand til å føle den behagelig varmen i koppen.

Bare i nåtiden kan du kjenne aromaen og glede deg

over den søte og delikate smaken.

Hvis du grubler over fortiden eller bekymrer deg

for fremtiden, vil du gå glipp av opplevelsen ved å

nyte en god kopp te.

Du vil se ned i koppen, og teen vil være borte.

Slik er det også med livet.

Hvis du ikke er fullstendig tilstede i nåtiden, vil du

se deg rundt og oppdage at det er borte. Du vil ha mistet

følelsen, aromaen, gleden og skjønnheten ved livet.

Det vil virke som livet løper fra deg.

Fortiden er historie.

Lær av den og la den ligge.

Og fremtiden er ikke her enda.

Legg planer for den, men kast ikke bort tiden med

å bekymre deg for den.

Bekymring er bortkastet.

Når du slutter med å gruble over det som allerede

har skjedd, når du slutter med å bekymre deg over det

som kanskje aldri vil skje, da først vil du være tilstede

i øyeblikket.

Det er da du vil begynne å oppleve gleden ved å leve!

----Thich Nhat Hanh---

Mimring rundt et melkespann.

2011-07-22T11:19:00.008+02:00

Jeg fant fram et gammelt melkespann, – så litt på det,
– tenkte tilbake på tiden da det var i bruk på gården der jeg vokste opp.
Jeg har båret en del slike spann for å tømme opp i en større melketank i melkerommet.
Jeg tømte spannet for regnvann, satte det ned på bakken, og DA kom det.
Ja, da slo lukten mot meg av varm, nymelket melk fra gården der hjemme.
Lukta var jo selvsagt ikke der, men den var der i mitt minne.

Jeg tok melkespannet,
– vasket det, og plukket noen enkle blomster,
satte de i melkespannet,
og ga melkespannet den heder det fortjente.

Som en nyfødt kattunge.

2011-04-05T19:52:00.007+02:00

Du fikk høre du måtte klare deg mer selv nå.
Vi sa du var dyktig og kunne mestre mye.
Men dere må ikke glemme meg svarte du.
Du sa du følte deg som en nyfødt kattunge,
en nyfødt katt som enda ikke har fått åpnet øynene
Du sa at du hadde begynt å åpne øynene litt,
men kunne ikke se helt klart enda,
Så du ba oss igjen om ikke å glemme deg,
du trengte enda hjelp....
Du trengte hjelp til øynene dine var helt åpne.
Med øyne åpne kunne du klare alt alene.
Men ikke enda....

Pakke fra Atelier Kari

2010-11-03T17:57:00.008+01:00

I dag kom det pakke med krans og hjerter i posten. Jeg hadde bestilt det fra Finnskogen, nærmere bestemt fra Atelier Kari, som Kari Rudi driver i Finnskogens dype skoger.

Jeg er så heldig å få følge Kari både på Facebook og på Twitter. Der deler hun bl.a av sin flotte kreativitet som hun bruker for å skape kunst ut av naturens underverker.

Les Karis flotte blogg, hvor du bl. a kan få kurs i kransbinding i en video. Hun har også sin lille butikk på nett, den kan anbefales!

Her er det jeg fikk i posten i dag:

Det kom to litt forskjellige Finnskoghjerter av brødlav, med litt småpynt på.
Disse er enda flottere i virkeligheten, får ikke det fram på bildet, dessverre.

Det kom også en kvistkrans med pynt som allerede henger på døra mi.

Naturen har fantastiske kreativitetsmateriell, og Kari er en god kreativitetsskaper. ....
Hun skaper masse fint med gransus i serken....(sitat: Kari selv)

Arvemulter.

2010-10-24T17:26:00.009+02:00

Da min far døde i sommer, arvet jeg multer han hadde plukket og hadde i fryseren. Nå har jeg funnet de fram og har lagd syltetøy av de.

Det er rart å se pappas littskjelvende håndskrift.

Jeg liker godt multesyltetøy og dette som er lagd av pappas arvemulter det skal spises med "andakt og følelse".

Spesielt er det å spise det i disse dager, for han ville nå ha fylt 90 år hvis han hadde levd.

Høstsøndag med gode opplevelser

2010-10-18T19:43:00.010+02:00

Oktobersøndagen var bare nydelig.

Mannen og jeg gikk tur i skogen.

Vi plukket traktkantarell, og stekte de på bål.

En fantastisk høstdag i skogen.

En smak av Polen....

2010-10-17T22:22:00.009+02:00

I høstferien reiste mannen og jeg på langhelgbesøk til Katowice i Polen. Målet for turen var konsert med Leonard Cohen i Spodek i Katowice. Vi har reist mange ganger til Polen , og koser oss med god mat og drikke og litt annen kultur enn vi har i Norge. For selv om Polen ikke er så langt borte, så har det noe annet å by på enn vi har i Norge.

Vi liker spesielt godt den polske maten, av den grunn oppsøker vi ofte de tradisjonelle polske restaurantene. Her kommer en liten "smakebit" fra oppholdet i Katowice.

En av gågatene i Katowice.

Deilig med lunch ute i sola.

Her spiser Svein "rosół", kyllingsuppe og drikker Warka.

Svein klar for sin polske yndlingsrett: "Golonka".

dvs: Svineknoke.

Jeg er klar for mine "Rullada", deilig svinefilet med grønnsaker og bacon i og salat til.

Smakebiter fra interiøret på Chata Z Zallpia. Her står også diverse krukker med salat og annet tilbehør.

Hvis man er i Polen må man også ha "sernik", dvs polsk ostekake, nydelig!:)

En morsom innstallasjon i gata.

Til slutt en smakebit fra hovedgrunnen til at vi reiste akkurat til Katowice:

Konserten med Leonard Cohen.

Som ble en fantastisk opplevelse.

3,5 time holdt denne 76-årige mannen på å synge og spille denne kvelden. Helt utrolig!

Svakhet og den menneskelige verdighet.

2010-09-19T16:31:00.013+02:00

For en stund siden var jeg på et foredrag på UiA med Hans Grelland. Han er professor i kvantefysikk og har master i filosofi. En noe spesiell kombinasjon kan man nok si. Men uansett kombinasjon, var det et fantastisk foredrag. De 2 timene jeg hørte på han la jeg heller ikke merke til et eneste fremmedord, likevel fikk han sagt det han mente.

Tittelen på foredraget var: "Svakhet, et foredrag om den menneskelige verdighet". Jeg vil gjerne gjengi litt av hans tanker her.

Svakhet er menneskets grunnbetingelse. Vi kommer svake til verden, vi går svake ut av verden og vi trenger beskyttelse hele livet fordi vi er svake. Svakhet er noe som en bør ha respekt for.
Livets ideal er å være sterk. Det å mestre livet forbindes med det å være sterk. Men den som er sterk er egentlig den som tørr vise sin svakhet, vise sin ærlighet, vise sitt sanne jeg. Den som hele tiden vil vise sin tøffe side, er ikke ajour med sitt indre, det blir ikke balanse i livet ved å prøve å være tøffere enn en er, mener Grelland.

Frykt er en naturlig måte å vise sin svakhet og skjørhet på.
Hvis livet er for lett har livet lite substans, det blir lettere å forstå andre mennesker når vi har våre egne opplevelser i livet på godt og vondt med oss i det daglige.
Forestillingen om oss selv er skjør. Jeg-et slår sprekker fordi jeg-et er så annerledes enn jeg ønsker å være. Vi slår sprekker og limes igjen og igjen mens vi hele tiden endres. Forestillingen om meg selv trues utenfra, fra yrker, familie og samfunnstilhørighet . Grelland trakk fram eksmeplet med en flyktning eller arbeidsinnvandrer, der endres alt det trygge rundt dem. Det som før var naturlig kan i et nytt land, eller et nytt samfunn oppleves som unaturlig. Arbeid, omgivelser og språksamfunn er nytt for en innvandrer. Det gjør at innvandreren opplever seg som svak og annerledes. Slik som en ungarer sa: "Jeg var veldig morsom på ungarsk".

Når det blåser den sterkeste storm kan treet som er stort og sterkt velte, mens gresset som er mykt og føyelig, det blir stående.
Vannet oppleves som svakt og føyelig. Det renner nedover, ikke oppover, MEN det kan hule ut fjell! Vannet har en fleksibilitet og en gjennomsiktlighet som likevel gir det en kraft.

Mange kan føle det er et nederlag å ombestemme seg, MEN det bør heller ses på som en styrke. Beslutningen som jeg tok i går har ikke lenger noen makt over meg. Vi må vise det er mulig å reflektere over de valg vi har tatt, og at det går ann å ombestemme seg uten at det er noe nederlag.

Det er viktig å gi svakheten større rom, viktig å se svakhet som det naturlige i det menneskelige.

Tusen takk til Hans Grelland for et flott foredrag om det viktige i livet, om det å tørre være seg selv.

Hva skjer med oss når vi er på sykkeltur til Skagen?

2010-09-19T09:09:00.007+02:00

Jeg bor sørpå, og her sørpå er det til Danmark man drar for å handle og for å gjøre diverse annet...blant annet for å sykle. Tidligere var jeg på en del svippturer og helgeturer til Danmark. Men nå er det blitt sjeldnere, uten at det har vært veldig bevisst. Men iallfall har vi en fellestur en gang i året med en gjeng, så også i år. Den ble tatt for noen uker siden. Etter en slik tur sitter jeg igjen med noen tanker. Tankene er knyttet opp rundt at mange reiser på sykkeltur til Danmark. De skal oftest sykle til Skagen. Men noen husker vel knapt de har vært der. For det konsumeres MYE alkohol på en slik tur. Det å sykle til Skagen det kunne være en fin opplevelse det, men ikke så moro når nordmenn ligger og raver midt på sykkelstien. Føler meg veldig prektig og fordømmende nå, mener ikke det. Men lurer litt på om det er det samme som skjer med nordmenn som får på seg sykkelklær på vei til Skagen som med russen i mai. Har en tanke om at det å få på seg sykkelklær og sette seg på en sykkel i Danmark sammen med venner eller kolleger gjør at vi kan gjøre noe annet enn vi hadde gjort som "sivil" her i Norge.
Det skulle vært tatt et forskningsprosjekt på fenomenet: "Hva skjer når vi uniformerer oss og reiser til Danmark for å sykle med venner og kolleger?" Noen skulle tatt med blokk og penn og intervjuet dette folket. Hvem er de/vi egentlig, er de/vi av alle bakgrunner, yrker, i ulike familiesituasjoner osv osv. Jeg tror nemlig at hvem som helst kaster seg ut i dette, men det som alibi at det er jo slik en sykkeltur til Skagen skal være, akkurat som russen legitimerer sin oppførsel i mai med at det ser jo slikt russen gjør. Noen utstyrer seg også med teskjorter med trykk som dette: "Annen fare: normenn på sykkeltur til Skagen. ps:vikitgste fuktighetstilførsel:alkohol".

Dette var mine litt snerpete tanker fra meg om Nordmenn på sykkeltur i Danmark...

Så er jeg i gang igjen.

2010-09-17T15:13:00.006+02:00

Det er lang tid siden siste innlegg fra meg her på bloggen. Masse har skjedd i sommer og høst. Og da gjelder det å prioritere. Bloggen har blitt nedprioritert i en periode, men nå vil jeg ta den fram igjen.

Selv om jeg har hatt mye å gjøre i de siste månedene, så har jeg likevel ikke tappet meg helt tom for energi, det er godt å merke. Det er ikke så mange måneder siden jeg skrev bloggrekka om det å være utbrent og veien tilbake. Derfor konstanteres det at jeg er veldig mye bedre enn jeg var for 1 år siden, og DET er godt å merke. Selv om jeg er sliten, er det ikke den uendelig altoppslukende slitenheten jeg merker. DET er jeg overlykkelig for.

-Prøv å bli lykkelig istedenfor vellykket, ønsker alle en dag fylt av lykke og glede.- ♥♥

Når livet blir annerledes.

2010-06-27T22:00:00.001+02:00

Livet blir ikke alltid som man tror. Det kan skje pga sykdom, ulykker, det at man er født på "feil plass til feil tid" eller at man får noen i familien med spesielle behov. Det er urettferdig dette livet, det er iallefall sikkert.

Tidligere denne uka fikk jeg høre ei nydelig dame lese et nydelig stykke om hvordan det føles når ikke alt går som en hadde planlagt. Jeg vil gjengi det her, det handler om hvordan livet blir snudd opp-ned når en får et barn med spesielle behov.

Velkommen til Nederland.

Av Emily Pearl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, ”Velkommen til Nederland”. ”Nederland ?!?”,sier du. ”Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.”

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig , skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt. Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt……… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia….. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.” Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap. Men…… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene…….ved Nederland.

Takknemlighet

2010-06-25T03:30:00.011+02:00

I den siste tiden har jeg tenkt en del på takknemlighet. Det er mye vi tar som en selvfølge, og det er mye som skjer i vår travle hverdag som gjør at vi ikke tar oss tid eller tenker over det å takke. Vi haster bare videre. Men jeg har i det siste lagt merke til hva det betyr at andre takker for noe, og det har gjort at jeg selv også prøver å bli bedre på å takke .

For noen år tilbake jobbet jeg med en nydelig gutt med spesielle behov på grunn av en diagnose. Han ga oss nye utfordringer i jobben i barnehagen, utfordringer som vi aldri hadde vært i nærheten av tidligere. Jeg har sluttet i den barnehagen nå, og gutten med de spesielle behovene er nå klar for sin skoleverden. I forbindelse med at gutten skal over i skolen ringte moren meg og sa foreldrene ville ha en avslutning med takk til oss alle som hadde jobbet med han i barnehagen. I går var jeg på avslutningsfesten hans. Det var en stor opplevelse. Den største opplevelsen var å se alt han nå kunne klare, - alt fra å kunne sykle til det å kunne spise selv. Foreldrene hadde laget en bildefremvisning og framførte sin takk til oss som hadde jobbet med han. Gutten selv ga oss blomster, masse smil og gode kommentarer. Jeg mener at takknemlighet gjør at det er lettere å jobbe med de som trenger ekstra oppfølging. Det er en god opplevelse når andre ser og kommenterer at en gjør en jobb som er viktig. Det er mange jobber med mennesker som er spesielt viktige, og det er ikke de best betalte jobbene, derfor oppleves et takk som en stor ekstra bonus.

En annnen opplevelse av andres takknemlighet opplever jeg i min nye jobb som som lærer for innvandrere i Norge. Mange av disse menneskene viser også sin takknemlighet. Nå har vi akkurat avsluttet før sommeren, da var det også mange takkens ord å få fra deltakerne i norskopplæringen. Det gjør godt å få takk og det gjør godt å takke. Jeg lærer daglig noe i min nye jobb, ting jeg erfarer og lærer utfra det å være sammen med disse som er relativt nye i Norge. Når jeg lærer nye ting av de, prøver jeg å si det at jeg lærte noe nytt, og takke de for at jeg får lov til å utvide min kunnskap og væremåte bare ved å være sammen med de.

Jeg mener ikke at en skal gå rundt og takke hele tiden, men jeg tror at hverdagen til oss alle blir bedre hvis vi faktisk ser hvor heldige vi er som har det bra, og ser at det er viktig å være takknemlig. Det er mange måter å vise sin takknemlighet på, det er heller ikke alltid ord behøves å sies, men en opplever likevel takknemligheten.

Jeg føler selv en stor takknemlighet for at jeg selv er tilbake i arbeidslivet igjen etter 3 år på "utsiden" , og er nå i gang med resten av mitt liv. Å klare å komme tilbake igjen krever mye egeninnsats, men også trengs det at noen går sammen med en et stykke på veien. Og der er det også mange en trenger å takke. Jeg kunne ikke klart dette alene, og slik tror jeg det er med oss alle, vi trenger hverandre og vi trenger at noen ser en for den er er!

Tidligere har jeg også blogget om hjertets to deler i forhold til takknemlighet.

.

Jeg vil herved erklære "resten av mitt liv" for åpnet.

2010-06-09T19:40:00.012+02:00

Det er nesten for uvirkelig til å være sant. Men når man setter seg mål, både langsiktige og kortsiktige mål, så kan det faktisk skje at målene nås. Og det er i ferd med å skje med meg nå, og det kjennes helt utrolig deilig.

Dere som har lest mine blogginnlegg tidligere har lest min bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake, og diverse andre liknende blogginnlegg om det å være på utsiden av yrkeslivet. Men NÅ har jeg tro på at det er en ny periode som venter.
Nå venter resten av mitt liv.

For 2 uker siden ble jeg ferdig med siste muntlige eksamen. Jeg fikk også igjen min prosjektoppgave og alt gikk så greit. Men du verden hvor sliten jeg var når eksamenspresset var over. Det var da jeg forstod hvor mye energi jeg brukte i en slik periode. Jeg begynte så å jobbe mer i mitt engasjement jeg har ut juni. I tillegg fikk jeg på torsdag skrive under på min kontrakt om at jeg har fast jobb i 80 % stilling med norskopplæring av innvandrere. Det var jo det jeg satt på AiR i mars 2008 og snakket med attføringskonsulent og andre hjelpeinstanser om. Vi skulle alle lage oss langsiktige og kortsiktige mål, - skrive de opp og snakke om hvordan nå målene. Og NÅ har jeg faktisk nådd de alle sammen i forhold til jobb. Enda må jeg øve meg på å gjøre MYE av det som bygger meg opp privat og mindre av det som bryter meg ned. Men du verden det er nesten for godt til å være sant, jeg har nådd mine jobbmål som ble satt mars 2008!

Livet er godt og jeg skal snart ha en lang god sommerferie. Den skal nytes, den skal brukes på mye "lyst-til-ting" og til litt faglig påfyll ang jobben som venter i august.

Velkommen du "liv" som ligger foran meg! Og tusen takk til alle som har gått med meg et stykke på denne veien tilbake til arbeidslivet, ingen nevnt...ingen glemt...

.
Selv om veien en skal gå kan være smal og med bratte stup mot sjøen på siden, så kan stien lede inn på sikrere og områder og mot bedre tider.

.

Kommunikasjon.

2010-05-24T17:59:00.004+02:00

Jeg snakket om kvadrater,
du så for deg rektangler.

Jeg snakket om sirkler,
du så for deg ovaler.

Jeg snakket om busker,
du så for deg trær.

Jeg vet at du trodde at du forstod
hva du syntes jeg sa,
men jeg er ikke sikker på at du forstod
at hva du hørte,
ikke var hva hva jeg mente..

.

Gjør så godt du kan og det er godt nok...

2010-05-21T22:21:00.009+02:00

Jeg har mimret mer over tiden på AiR, som jeg også gjorde i sist innlegg. Jeg lyttet nettopp til en avslappingsøvelse, da kom jeg til å tenke på tiden med avslapping på AiR. Vi hadde det ofte etter trening, eller ved å høre på cd i smågrupper eller individuelt. Det var i sær en frase som gjentok seg , og som jeg har tenkt mye på. Slik som: " I denne avslappingen skal du gjøre så godt du kan, -- og det er godt nok..."

Det føltes så godt å bli minnet om det flere ganger, at jeg kunne gjøre så godt jeg kunne, og at DET faktisk var godt nok!

Denne kan jeg også slappe av til....og det kan gjøre ..... bare ved å puste rolig...., høre god musikk.....og se fine bilder. Det er godt nok.

.

Når noen går med en på veien.

2010-05-19T20:42:00.015+02:00

Jeg har mimret litt for meg selv den siste tiden. Tankene har reist av gårde til ukene jeg tilbrakte på Attføringssenteret i Rauland for drøye 2 år siden. Det var 5 flotte uker. 5 uker med meg selv i sentrum. Det var som å leve i en boble. Alt annet utenom AiR det eksisterte knapt. Jeg var helt og holdent tilstede på AiR. Samtidig som jeg var tilstede så jobbet jeg med ting som hadde vært, - og med ting som skulle komme. Hva skulle jeg bli når jeg ble "stor" og frisk igjen? Hvordan skulle jeg takle livet bedre? Det var uker med gode dager og med jobbige dager. Jeg husker så godt det sykepleieren sa i avskjedstalen sin til oss. Hun takket for at hun hadde "fått lov å gå et stykke sammen med oss på veien". Det var så godt sagt syntes jeg da, og det synes jeg fortsatt. De som var der gikk et stykke sammen med oss i en litt tung tid. Og det var godt å få lov til å oppleve!

Litt mer fra AiR kan du lese her: Stillhetens tanker.

Cosmo forteller om inntrykk fra besøksuka.

2010-05-16T16:23:00.015+02:00

"Neimen Svein ligger du utpå veranden og holder på med noe rart, jeg kan godt hjelpe deg. Jeg kan nok klare å olje eller hva det er du gjør jeg."

" Jeg øver meg på å ballansere oppå her, litt vanskelig, men øvelse gjør mester."

"Er jeg flink nå?"

"Nå har jeg lært ballansekunsten, så nå kan jeg "vakte" akkurat som Trixie gjorde og som Leah Marie gjør når hun er på besøk. Det at jeg bjeffer både på biler, folk, blomster og fugler, det gjør vel ingen ting. Jeg vil jo bare passe på dere!"

"Slitsomt med så mye "vakting", nå må jeg sove litt på kuputa."

"Og så måtte jeg bade, snakk om uflaks. Kan ikke forstå det, gned meg jo bare litt i den gjødeslen dere ga til blomstene, det luktet vel ikke så ille vel."

"Nå vil jeg ha litt privatliv, du har tross alt nettopp vakset HELE meg bestemor, og jeg blir egentlig litt genert av slikt."

"Det tar på dette besøkslivet, og ikke har jeg Smule å leke med heller, så nå må jeg hvile litt".

.

Tiden kommer så altfor fort.

2010-05-13T22:54:00.009+02:00

Tiden går og den går, eller kanskje jeg skal si slik folk sier i mange andre land: At tiden kommer... I såfall føler jeg tiden kommer så altfor fort for tiden. Det er så mye jeg skulle ha gjort, som jeg ikke får gjort, og det stresser meg. Derfor har det også vært litt mer stilt her på bloggen i det siste. Jeg har hatt en del skriveprosjekter på andre hold, og forbereder meg også til siste eksamen som er under 3 uker unna. Derfor føles det som jeg har gått tom for ord her på bloggen. Men "slik er det bare nå", prøver jeg å si til meg selv, og håper det gjør at jeg kan slappe litt av.

Det som igjen stresser meg er det at når jeg får litt for mye å gjøre, og tiden kommer litt for fort, kjenner jeg den ekle tunge slitenhetsfølelsen komme. Den slitenheten som var der så altfor ofte når jeg slet med utbrenthet. Men jeg prøver å overbevise min fornuft med at den ikke er lik likevel, for da lammet den meg, og gjorde at jeg var sliten dag etter dag, mens nå er jeg sliten litt

av en dag. Men den rare kroppen klarer ikke helt å være enig med følelsessiden i dette. Den slår allarm når jeg blir sliten. Da reagerer jeg med kraftig hodeverk og kvalme, slik som før. Men det går raskere over, mye raskere. Og i og med at eksamen kun er 3 uker unna vil dette gå bra, det er jeg sikker på. Men disse forbaksede tankene de er der, jeg vil ikke bli så sliten, jeg vil være i farta igjen som før. Og igjen snakker jeg med meg selv, og sier: Jo denne gangen går det også over, og tiden kommer også med de gode opplevelsene etter eksamen er ferdig og alt med jobbtanker er over. Det vil ordne seg, for det ordner seg jo for snille jenter... :)
. Hvis du vil se flere bilder, så har gubben og jeg laget en bildeblogg som du finner her.

Tanker om det som var, det som er og det som kommer.

2010-05-07T10:29:00.005+02:00

Jeg mimrer over dager som var

Jeg lever dagen som er

Og drømmer om dager som kommer

Jeg kan ikke endre på det som var

Jeg kan bare leve livet som er

Og håpe på livet som kommer

Det jeg har levd må jeg prøve å legge bak meg

Det jeg lever det er nå

Men jeg kan likevel drømme om det som kommer

Det som har vært - vil alltid prege meg

Det som er nå, det lever jeg

Og det som kommer vil jeg ha tro på skal bli godt

Jeg kan ikke endre på det som var

Jeg kan bare leve her og nå

Og drømme om dager som kommer

Grip dagen

Carpe Diem

Om fordommer i forhold til egen gruppe: "Han var vel utlending?"

2010-04-22T18:13:00.008+02:00

I dag hadde jeg en avtale med mine voksne innvandrerdamer som lærer norsk. De skulle være med meg hjem etter endt undervisning. Sammen skulle vi spise lunch, og se litt i hagen og i huset. Vi skulle snakke og ha det koselig sammen.

På veien til mitt hus, kjørte vi forbi politistasjonen. Der ble det flagget på halv stang. Vi snakket om hvorfor man gjør det. Jeg fortalte at de flagget på halv stang på politistasjonen fordi en politimann var blitt drept på jobb en plass i Norge. De ville vite hvordan og hvorfor og hvor det var osv. Mange spørsmål og kommentarer kom det. Alle syntes det var forferdelig trist. Plutselig sa en dame: "han var vel utlending?" -- "Nei", sa jeg, "han var ikke utlending. Det har jeg ikke hørt han var iallfall". -- "Jeg trodde alle som gjorde slikt i Norge, var utlendinger jeg", sa innvandrerdamen...

.

Mange minner etter Trixie Hund.

2010-04-18T14:31:00.019+02:00

I dag er det 10 dager siden Trixie Hund måtte forlate oss. Jeg savner henne. Men likevel er det ikke et vondt savn. Det er et takknemlig vemodig savn. Takknemligheten for alt vi fikk oppleve sammen med Trixie Hund, og alle minnene etter henne, - de lever!
Frøken Fryd ( nabodamen på snart 4 år) og jeg, -vi har vært ute og plukket hvitveis i dag. Vi har satt hvitveis i et glass på Trixiestedet vårt i hagen.

Det er så mye minner i alt som er rundt oss. Når jeg ser hvitveis tenker jeg på Trixie Hund som elsket blomster, og elsket hvitveis. Da måtte jeg finne gamle bilder og scanne.

Her er vi på hvitveistur med Trixie Hund. Hun er 6 år lykkelig i blomsterprakten.

Trixie Hund elsket å være med å jobbe i hagen, da kunne hun legge seg på plenen, eller "hjelpe" til på sin måte.

Trixie Hund elsket blomster!

Trixie Hund elsket også kosedyr. Det fikk de unge i huset til å handle masse kosedyr til henne. Det ble en del når alt ble vasket etter hun ikke var mer....

Allerede fra hun var liten lekte hun med kosedyr. Her har en liten, valpetet Trixie Hund tatt med en "ulovlig" leke ut, - for å grave den ned :)

Her er hun voksen og koser med en engelsk "politimannbamse".

Etter hvert ble det at Trixie Hund også fikk noen ordentlige småhunder å leke med, og hun var alltid snill med andre hunder. Herlige gode Trixie Hund.

Her hilser Trixie på Tara for første gang. De ble bestevenninner i mange år, -og Tara kommer nok til å lete etter Trixie ved neste besøk.

Når jeg nå legger meg for å hvile litt på sofaen, savner jeg Trixie-kos. For hun likte å kose når vi slappet av.

Vi kommer nok også til å savne Trixie Hund når badesesongen starter. For hun var en ivrig bader.

Trixie godtok det meste som skjedde med henne, blant annet at hun ble utnevnt til Start-fan, syntes hun var helt greit :)

Det var mange skiturer hun var med på.
Men i de siste årene orket hun ikke løpe så fort i løssnø lenger, så skiturene avtok med årene.

Trixie Hund opplevde også å bli mor, en ung mor med 5 valper.

Dette bildet ble tatt kvelden før hun døde, en syk kjær venninne måtte takke for seg.
Trixie levde et rikt og godt liv,
og ga oss mange gode minner, som vi for alltid vil ha i våre hjerter.

Hvil i fred Trixie Hund!

2010-04-07T21:09:00.011+02:00

En ung Trixie Hund.

Så kom dagen. Dagen da Trixie Hund skulle forlate oss. Hun ble 14 år og 10 måneder. Det er vondt å bli så glad i noen så det gjør så vondt å skilles! Men det er kjærlighetens pris! Uten kjærlighet ingen savn, uten savn ingen kjærlighet. Jeg vil ikke være foruten den kjærligheten jeg ga til Trixie eller den store kjærligheten hun ga meg, -og mange andre. Hun var spesiell vår kjære Trixie Hund.

Tiden mot slutten var preget av mye smerte for henne og da var det ingen vei tilbake. De siste 4 nettene lå jeg sammen med Trixie i stua. Når hun fikk sine "smerte-anfall" strøk jeg henne over hodet. Når smertene tydeligvis slapp litt taket, slikket hun meg mykt på hånda, mens hun så meg i øynene. Min tapre kloke hund!

Takk for mange gode minner min kjære, kjære Trixie hund.
Min daglige turkamerat er borte, nå må jeg selv ta ansvar for å komme meg ut på tur. Ingen vil stå foran meg og ule for å få meg med ut.

Tusen takk for alt min kjæreste venn!

Fikk dette nydelig diktet om regnbuebroen, oversendt fra Juliane:
-klikk på linken under og les-
Regnbuebroen.

les også:
Snart skal Trixie Hund forlate dette livet, men hun skal aldri forlate mitt hjerte.
Min Kjære Trixie Hund har blitt en gammel dame.
Morgentur for Trixie hund og meg.
Livets små, gode opplevelser.

.

Snart skal Trixie Hund forlate dette livet, men hun skal aldri forlate mitt hjerte.

2010-04-02T12:52:00.012+02:00

Sitter og ser på min Sorte Venninne, min gode gamle hundedame, Trixie Hund! Hun kunne blitt 15 år i juni, men hun kommer nok ikke til å oppleve den dagen. Det gjør vondt i hjertet å tenke den tanken og skrive de ordene. Hun har fulgt meg nært i de årene som har gått siden hun kom til oss som 2 måneder gammel valp. Hun har alltid vært god og snill, alltid vært trofast og hengivende. Hun har vært en god barnevakt og sykepleier når det har trengtes. Men nå endrer hun seg. Hun hører ikke lenger, og sliter med kramper rundt munnen. Når hun har disse krampene, daler halen ned mellom beina, det tolker jeg nok dithen at hun har smerter. Det er vondt å se på.

Vi prøvde å få tak i dyrlegen før påske, men pga påskeferie hadde han steng sitt kontor. Men han svarte på en mail vi sendte. Han ville gjerne komme hjem til oss slik at hun kunne få dø hjemme i kurva si, eller i fanget vårt i sofaen, selv om han vanligvis ikke gjorde det på den måten. Jeg vet det kan være tøft at hun skal dø hjemme også, men hun har aldri likt dyrlegekontoret med alle luktene. Så jeg orker ikke tanken på å tvinge henne dit for at hun skal avslutte sitt liv.

Avgjørelsen er tatt, dagen nærmer seg, det er bare å gjøre de siste dagene med henne så gode vi kan. Både for henne og for oss.

En epoke skal snart avsluttes. Trixie har hatt sitt Palmehelgbesøk med storfamilien hos morfar, og hun har besøkt farmor i påska, og de har fått tatt farvel med henne. Nå er det oss nærmeste igjen som skal følge henne de siste dagene av hennes liv. Selv om hun skal forlate oss i dette livet skal hun ALDRI forlate mitt hjerte. Der vil hun for alltid ha en stor, stor plass, min kjære, kjære Trixie Hund.

Les mer om Trixie her:
Min kjære Trixie Hund har blitt en gammel dame.
Morgenturen for Trixie Hund og meg.
Livets små gode opplevelser.

Vi Är Dom Tuffaste....

2010-03-30T11:34:00.003+02:00

På spinning har vi en fengende sang, som jeg sykler til så svetten renner. Jeg måtte bare lete den fram og dele den her:

Vi Är Dom Tuffaste

Från norr och till söder, systrar och bröder
Vi styr våra vägar dit kronorna glöder
Och vi ska dansa tills solen går upp
Våra fanor ska vaja I topp

Vi Är Dom Tuffaste, dom starkaste, dom grymmaste, dom vackraste
Vi är gänget gjorda av stål
Vi Är Dom Tuffaste, dom starkaste, dom grymmaste, dom vackraste
Nu öser vi in mål

Det gör ingenting om kropparna blöder
Vi ska kämpa och slåss tills isen glöder
Och vi ska dansa tills solen går upp
Våra fanor ska vaja I topp

Vi Är Dom Tuffaste, dom starkaste, dom grymmaste, dom vackraste
Vi är gänget gjorda av stål
Vi Är Dom Tuffaste, dom starkaste, dom grymmaste, dom vackraste
Nu öser vi in mål

Nu har vi dom, nu ger vi dom
Nu tar vi dom, nu tar vi dom

Vi Är Dom Tuffaste, dom starkaste, dom grymmaste, dom vackraste
Vi är gänget gjorda av stål
Vi Är Dom Tuffaste, dom starkaste, dom grymmaste, dom vackraste
Nu öser vi in mål

Av Nanne Grönvall.

Besøk av slitenheten.

2010-03-20T11:22:00.010+01:00

Når jeg har opplevd å møte veggen, så er jeg så redd for å komme i den samme situasjonen igjen. Redd for de slitne, negative følelsene, redd for de slitne negative tankene, redd for å våkne en morgen og bare være TOM igjen. Redd for å bare ligge der og ikke orke å stå opp... Jeg må tillate meg å si dette høyt, skrive det ned, at jeg er redd for det. Selv om jeg kjenner det går ganske bra med meg nå.

Jeg er fortsatt student, jeg skriver prosjektoppgave, jeg intervjuer ukjente mennesker, jeg tolker deres tanker jeg vurderer de opp mot teori... I tillegg har jeg ny jobb, en vikarjobb, med nye utfordringer for meg. Innimellom kjenner jeg at det blir mye å holde styr på i mitt hode. DA kommer slitenheten på besøk, MEN vil den være der lenge denne gangen tro? Eller bare på gjestevisitt? Jeg inviterer slitenheten litt inn, og sier:
"Jeg skjønner du vil si meg at jeg presser meg litt hardt nå. Jeg vet det selv også, men det er bare noen uker til, så skal jeg få hvile litt mer... Så du kan bare gå igjen slitenhet, så skal jeg gi kroppen min en pause i dag, og la den få restituere seg, før jeg går videre med mine prosjekter..."

På et vis er det godt at slitenheten kommer på en liten visitt for å minne meg på å ta en pause. Men samtidig liker jeg "den" ikke. Vil helst klare masse, slik som jeg gjorde før. Men jeg må nok finne min ballansegang, der slitenheten og jeg blir enig om hvor mye jeg skal presse meg. Jeg må også tillate meg jevnlige pauser, slik som slitenheten minner meg på. Der jeg klarer å glede meg over livet som det er i nuet, uten å tenke så mye framover eller bakover.
Bare være til!

Les også:
Ta først på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre!
Jo takk det går fortsatt bra med meg!
Bloggrekke om det å være utbrent, og veien tilbake!

.

Jeg leter etter vår... for jeg vil danse mot vår....

2010-03-13T15:06:00.019+01:00

En nydelig dag har vi hatt i dag, MEN det ligger enda masse snø hos oss.

Selv om grusen i bakken opp til huset kommer litt fram...
så er det enda masse snø som skal smelte.

Jeg tror det blir en stund til jeg kan klippe rosene.

Vurderer å ta på meg ski for å få beskåret frukttrærne...
Jeg rekker i allefall opp til toppen av de i år.

En stakkars liten staude prøver seg med litt grønne blader på murkanten.

I dag måtte den lette motorsykkelen ut av sin vinterdvale,
- iallefall for å stelles litt med.
Det er visst en som venter på å bruke den til og fra jobb igjen.

To damer fikk kost seg på verandaen med lunch.
Deilig!
Det er godt at verandaen er skuffet tom for snø,
slik at solstrålene kan nytes,
og vi kan begynne å spise noen av våre måltider der.
DET er lykke!
Vårlykke!

- og jeg vil danse mot vår-

Mitt ønske for den internasjonale kvinnedagen: Fokus på utdanning for jenter og kvinner i alle land!

2010-03-08T10:16:00.010+01:00

I dag er det 8.mars. Den internasjonale kvinnedagen. Vi har enda en del vi kunne ønske endring på i Norge. Men hvis vi løfter blikket litt, og ser oss omkring, så ser vi at vi her i landet faktisk har det ganske bra.

I forbindelse med at jeg tar videreutdanning i Flerkulturelt arbeid, skriver jeg en prosjektoppgave hvor temaet er: "Samarbeid skole - hjem, hvor foreldre har liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet." I den forbindelse skulle jeg intervjue foreldre med liten eller ingen skolebakgrunn. Jeg hadde som mål å finne både fedre og mødre. Men det ble vanskelig. For i den gruppen jeg søkte informanter var det mødrene som var analfabeter eller med mest mangelfull skolebakgrunn fra hjemlandet. Det er altså kvinner som stiller bakerst i køen for skolegang.

Et av FN`s tusenårsmål er "Utdanning for alle". I den forbindelse har FN som delmål at antall analfabeter skal halveres før 2015, dette ble vedtatt i 2000. Det som imidlertid skjer er at antall analfabeter øker pr år med 15 millioner, i følge Redd Barna. Det regnes med at det er 1 milliard analfabeter i dag, dette i tråd med hva UNESCO og andre organisasjoner også sier. Vi ser at antall analfabeter øker, men i forhold til andelen av verdens totalbefolkning så går andelen ned. I 1948 var halvparten av verdens befolkning over 15 år analfabeter. I dag er ca 1/5 av verdens befolkning over 15 år analfabeter. På den måten kan man si at antallet i forhold til befolkningstallet i verden har gått ned, men det er likevel alarmerende når antall analfabeter på verdensbasis øker i antall. Situasjonen er verst for kvinner sør for Sahara og i Arabiske land, der var 52 % av kvinnene analfabeter. Igjen er det de fattigste landene som sliter mest. Hvis vi ser på deler av Afghanistan og Pakistan, så kan så mange som 95 % av kvinnene verken lese eller skrive.

Når jeg tok initiativ til mine intervjuer, visste ikke de jeg skulle intervjue at de var valgt ut pga at de hadde liten eller ingen skolebakgrunn med seg. Jeg sa kun at jeg skulle intervjue om skole - hjemsamarbeid. For jeg ville ikke at de skulle få noen underlegenhetsfølelse for at de ikke hadde skolebakgrunn med seg når de kom til Norge. Men i løpet av intervjuet spurte jeg om de hadde gått på skole i hjemlandet. Og da var det en del av mine informanter som ikke hadde skolebakgrunn i det hele tatt, noen hadde litt.
Når jeg spurte litt om grunner for at de ikke hadde skolebakgrunn så fikk jeg følgende svar:

Jeg bodde i fjellene, det var 1 dags gange til nærmest skole, jeg kunne ikke bo borte fra mamma, jeg måtte være hjemme og hjelpe henne. Brødrene mine bodde hos tante i nabobyen og gikk litt på skolen.
Jeg måtte være hjemme og passe småsøsken og bestemor, og kunne ikke gå på skole.
Jeg var så bråkete så jeg passet ikke på skolen, jeg fikk være der bare en dag. Men brødrene mine gikk litt på skolen.
Vi hadde ikke så mye penger, så jeg måtte heller hjelpe til hjemme, mens mamma jobbet, slik at brødrene mine fikk gå på skole.
Foreldrene mine hadde ikke penger til å kjøpe skoleuniform til meg.
Jeg måtte slutte på skole når jeg var 8 år for å være hjemme og passe på min syke mor.
Det var så mye krig i landet mitt, så det var ikke skole for jenter der når jeg vokste opp.
Det var aldri noe tema i min familie om jeg skulle gå på skole, det var bare bestemt at jeg skulle være hjemme og hjelpe til, men brødrene mine fikk gå litt på skole.
Den første gang jeg skrev navnet mitt var i Norge. Den dagen husker jeg godt.

Derfor er mitt ønske for den internasjonale kvinnedagen: Fokus på utdanning for jenter og kvinner i alle land!

Plan Norge skriver også om "hvor mye er en jente verdt".

Bildet er fra Plans artikkel, vist til ovenfor.

En smak av vår og lysere tider.

2010-03-07T15:25:00.006+01:00

Sitter ute
Sola varmer
Hører fuglene synge vårsanger
Hører det drypper fra taket
Snøen smelter
Hører mopeden kjøre på veien
Hører sprut fra bildekk på snøsnmeltevåt veibane
Kjenner grillukt i nesa
Skal smake på nygrilla kylling snart
En smak av vår og lysere tider...

.

Mine Knekkebrødoppskrifter.

2010-03-07T09:36:00.004+01:00

Nå ble plutselig bloggen min en oppskriftsblogg, til en variasjon, men det kommer ikke til å bli noen vane...
Her kommer knekkebrødoppskrift i 2 varianter, som noen av dere etterlyste.

Knekkebrødoppskrift nr 1, Ellinors variant.

2 dl sammalt rug.

2 dl lettkokt havregryn.

2 dl havrekli.

2 dl sesamfrø.

2 dl solsikkekjerner.

1 dl linfrø.

1 dl kruskakli.

1,5 ts salt.

7 dl vann

Alt blandes i en bolle. La stå og svelle i 15 min.

Ha alt sammen på 2 stekeplater med bakepapir. Deles opp i ruter før du steker det.

Stekes ved 180 grader i 45 minutter, helst i varmluftskomfyr. Åpne døren til stekovnen hvert 15.minutt slik at damp slipper ut. Tørkes ved 100 grader i 30 minutter til, eller lenger hvis nødvendig. De skal bli helt tørre.

Disse passer greit med litt ost eller syltetøy.

Knekkebrødoppskrift nr 2, Gunhilds variant.

200 g solsikkekjerner
1dl linfrø(50g)
1dl sesamfrø(50g)
2,25 dl kli (50g)
2ss fiberhusk (Lindros, kjøpt på helsekost).
1ts salt
litt søtt
5dl vann

Bland alt i en bolle og la det svelle litt,(15-30min). Bre det utover bakepair på to plater gjerne med en slikkepott og rut opp med pizzahjul eller annet som en kan dele det med.
Stek begge platene samtidig på varmluft 160g i 1t og 10 min. La platene bytte plass to ganger underveis.
Snu dem med forsiden inn. Når du gjør det så får du også luftet ut litt fukt underveis.

Denne varianten er en sprøere variant enn nr 1.

Min egen naturlige værstasjon.

2010-03-04T17:22:00.020+01:00

Vil gjerne vise fram min egne naturlige værstasjon.
Værstasjonen min heter Rhododendron.
Den brer ut og folder sammen sine blader alt etter hvor varmt, -eller kaldt det er ute.
Denne naturlige måten å ta vare på seg selv på fasinerer meg. For ved å folde bladene tett inntil kvistene verner den seg mot frost.
Rhododendroen min står på utsiden av soveromsvinduet. Når jeg drar gardinene til side om morgenen, kan jeg dermed se om det er mange kuldegrader i dag, eller om det er en mildere morgen. Fasinerende synes jeg.

Her viser rhododendroen at det er minus 15 grader. Bladene har pakket seg godt inn mot stammen.

Her har vi minus 10, rhododendroen har sluppet bladene litt, men bare litt..fra stammen.

Her er det også minus 10, -et nærbilde.

Her er det minus 5 --- og snø faktisk, også kjekt å se når en lukker opp vinduet:)

Her har det klart å bli 0 grader, og bladene har åpnet seg litt mer.

Her er det sommer og sol og pluss 20 grader, Rhodondedroen strutter av vellvære i sola under soveromsvinduet mitt.

.

Med håp om pluss i lufta uten hukk på pila og slettes ikke is i rubben!

2010-02-28T22:06:00.007+01:00

Når man jobber med voksne som skal lære norsk, tror jeg at man blir ekstra obs på språkets mange utfordringer. Både knyttet til ord som kan bety flere ting, til våre metaforer og ord og uttrykk generelt og ... spesielt.

Vi kommer opp i mange situasjoner, hvor vi må prøve å forklare de språklige utfordringene så godt vi kan. Slik som når vi skulle ha Fastelavensbollefest. Da var deltakerne med og bakte boller. Bollene skulle legges på fat og settes på bordene. De fikk også beskjed om å fylle boller med krem, slik at hvert bord fikk hver sin bolle med krem.... Ble det forvirrende tro? Ja det ble det... For de bollene som skulle på fat, var bakte boller, mens de bollene med krem, faktisk denne gangen var glassboller, slik at hver og en kunne forsyne seg med krem fra en bolle hvis de ville ha krem til bollene...Men man lærer av slikt også.

Det kan også være noen som har kontakt med folk som har spesielle talmåter Det var ei som kjente ei dame som var glad i å reise til Danmark med båt. Men hun kunne ikke dra når det var "hukk på pila"... dvs stiv kuling.. En annen kunne fortelle om at han hadde fått beskjed om å være forsiktig med å gå på isen på vannet, for det var "pluss i lufta".... altså varmegrader..
Ikke lett dette med disse talemåtene, og da er det ikke langt til "is i rubben" heller, som noen var plaget med i OL.

Håper nå at vi snart kan spise boller mens det er "pluss i lufta" uten "hukk på pila" og slettes ikke med "is i rubben"!

.

Fremdeles opptatt av "vi" og "de".

2010-02-28T19:41:00.006+01:00

Har nettopp lest Inger Anne Olsen sin kommentar i Aftenposten: "Stikk hvis du ikke trives". Der skriver hun om det å høre til, men samtidig ikke høre til. Slik mange muslimer nok opplever, der de stadig får høre at de er til bry, at de mener noe som er galt å mene og at de er uønsket i Norge. At de må innordne seg. For "de" er jo ikke som oss, eller er de det...? "De" kan bare stikke hvis "de" ikke er fornøyd. Det er da jeg lurer på, som det også skrives i kommentaren i Aftenposten: Hvilke andre av oss nordmenn får beskjed om at vi bare kan stikke hvis vi ikke er fornøyd her. Mange av disse er nemlig like mye norske statsborgere som "oss".

I det siste har jeg latt meg provosere av utsagn jeg har overhørt knyttet til islam-debatten. Og det er utsagn som at :
-"de er jo ikke vant til å oppføre seg vet du, de tror de kan mene hva de vil".... hmm.. ja mene kan vi vel i et demokrati med ytringsfrihet eller..?
- "de er vant til at de bare kan skyte hverandre der de kommer fra, det er greit så lenge de bare skyter hverandre, men stakkars de hvis de skyter våre"... Da jeg hørte dette utsagnet, ble jeg helt klam og kvalm... Hvem sier at "våre" liv er mer verdt enn "deres".. Jeg blir rett og slett redd og lei meg av slike utsagn, hvorfor skal vi mene at våre liv er mer verdt?

Det samme oppleves når det har skjedd noe katastrofalt som jordskjelv, flyulykker eller andre katastrofer i utlandet. Da er ofte det store spørsmålet i media om det var nordmenn der... Ja vi vil vel alltid ønske det beste for våre, det er vel naturlig. MEN likevel oppleves det nok vondt for de som mister sine, om de pårørende er normenn eller ikke. Alle ønsker vi vel det beste for oss selv og for våre uansett hvor vi er og hvem vi er. Jeg skulle ønske at "vi" og "de" snart kunne bli "oss"!

Les også:
Litt tanker om vi og de.
Litt mer om vi og de.

.

Ta først på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre!

2010-02-19T12:37:00.000+01:00

Sist helg var jeg på flytur til Warszawa. Vi hadde en koselig helg der.
Jeg satt på flyet og flyvertene skulle gå gjennom sikkerhetsforskriftene. Det var nok ikke så mange av oss som fulgte med. Men de gjennomførte sine opplysninger på engelsk og på polsk. Plutselig merket jeg at fulgte med. Men jeg fulgte med på en litt annen måte. For jeg så plutselig for meg oksygenmasker som kom ned fra hyllene. Jeg gjorde som de sa, tok på meg en selv, før jeg skulle hjelpe de andre. Da slo det meg plutselig; det er jo faktisk det jeg har gjort i 3 år nå. Jeg har vært sykmeldt, rehabilitert meg selv og vært på yrkesrettet attføring, for å komme i arbeidslivet igjen. Men i alt dette så har fokuset mitt til nå vært ganske egoistisk. Jeg ville først få nok oksygen selv, til å kunne bidra litt mer i den andre verden som ligger der ute. Men når dette stod på som verst, var det viktig for meg å få lov til å få lov å bruke tid på å ta på meg oksygenmaska selv først, og få lov å puste i den en stund. Slik at jeg ble klar til å kunne være mer til stede for andre, og det håper jeg å være klar for nå.

.

"Jo takk, det går fortsatt bra med meg!"

2010-02-07T20:39:00.000+01:00

Jeg har fått mange hyggelige, støttende og positive kommentarer på de siste blogginnleggene mine om det å være sykmeldt, på attføring, på utsiden av yrkeslivet og om veien tilbake til jobb. Flere har også kontaktet meg for å høre hvordan det nå føles, om det føles like godt og om jeg fortsatt får energi av å jobbe?
Nå er det søndagskvelden. Jeg har hatt en hjemmehelg med litt lesing av fagplaner og metodiske veiledninger til min vikarjobb, og en del avslapping, tur i finværet og kos (les massasje). Nå gleder jeg meg til en ny jobbe-uke. En ny uke som jeg vet blir aktiv, både med studiet og med jobben, men som jeg nå tørr tro at jeg skal komme meg greit gjennom uten å at det skal tappe meg for så altfor mye krefter.

Det som gjorde meg mest fornøyd sist uke, var egentlig det at selv om jeg var utrolig sliten onsdags kvelden med en voldsom hodepine, så hjalp det med en litt ekstra lang natts søvn. Jeg klarte å ta meg inn igjen. Det var faktisk utrolig deilig å kjenne.
Tidligere når slike slitenhetsperioder kom, kunne de "lamme" meg i dager og opp til uker. Men nå var det over i løpet av en natt. Så ting endrer seg, og det er jeg så takknemlig og glad for.
Så jeg ser fremdeles lyst på livet. Derfor folkens: "Jo, takk det går fremdeles bra med meg. Og igjen vil jeg si: Tusen takk for støtte og oppmuntring!"

Og jeg går videre inn i framtiden med et lyst og åpent sinn... :)

.

Bloggrekke om det å bli utbrent, og veien tilbake.

2010-01-30T22:30:00.000+01:00

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det har vært å være utbrent, hvordan jeg har klart å komme meg i studie og delvis tilbake i arbeidslivet igjen.
Det jeg kan si er at det er en lang og tung jobb. Og media og politikere er ikke akkurat på parti med oss som prøver å komme tilbake. Media og politikere er heller ikke på parti med de av oss som må forbli utenfor arbeidslivet. Det er uendelig tungt å stå utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre tid, og stadig bli minnet om at man egentlig ikke er verd noe... Slik føles det iallfall når en sliter med å godta sine nye rolle som "ikke-arbeidende". Det legges ekstra byrder på våre skuldre. Statistikk sier også at har en vært utenfor abeidslivet i 6 måneder så har man mindre sannsynlighet for å komme tilbake i yrkeslivet igjen. Men hvis en kan ha mulighet til å kjempe seg tilbake i jobb, så er det en lang vei å gå. Og denne veien må en ofte gå alene. Det er manglende støtte og oppmuntring å få fra det offentlige hjelpeapparatet.
I denne perioden har jeg hatt mye støtte fra familie og venner og fra min fantastiske lege. DER har det vært mye støtte å få. Jeg er ydmyk takknemlig for det.
Jeg har laget en bloggrekke om min utbrenthet og mitt forsøk på å komme tilbake i jobb igjen.

Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake.Jeg ser 3 år tilbake.
Om å innse at man er utbrent . Del 2.
Om å innse at man er utbrent og kampen tilbake. Del 3.

I tillegg har jeg blogget om:
Nå går det mot lysere og bedre tider... håper jeg.
Om oppfølging av oss på attføring.
Jeg er egentlig ikke integrert.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er rent for mange sykmeldt.

Dette kunne jeg skrevet masse om, men da vil det bli for privat. Så velger å gjøre det på denne måten, og håper det kan være til hjelp for noen.

Nå venter jobben med å finne veien videre.

Om å innse at man er utbrent, og kampen tilbake ...del 3...

2010-01-30T18:14:00.000+01:00

Ting snudde litt etter jeg hadde vært på AiR. Men det var et sjokk å komme hjem til virkeligheten. Det var også et savn av mange fra gruppa mi. De var blitt meg veldig nære og viktige. Samtidig var det godt å komme hjem til det vante. Livet måtte jo gå videre.
Jeg hadde planer klare, skulle søke yrkesrettet attføring, og søke 2 deltidsstudier. I tillegg skulle jeg prøve meg litt i hospiteringsjobbing. Alt gikk som jeg hadde planer om, jeg kom inn på det jeg ville og fikk godkjent yrkesrettet attføring.
Men hele tiden følte jeg veldig på at jeg fikk tilbakevennende lange slitenhetsperioder. Og jeg ble lei og overgitt hver gang jeg fikk et "dypdykk i arkivene mine". Men noen av oss i gruppa hadde lagd oss noen fraser på AiR som var gode å bruke. Spesielt gode for meg var: "Husk det går opp igjen, selv om du har en liten eller stor nedtur nå." Og en som lød, "Nå har du det slik, og sånn er det bare!" Jeg snakket med legen om det med de frasene jeg sa til meg selv. Hun hadde sans for slik jobbing. Og jeg følte også at jeg lærte meg å godta meg selv mere, med mine opp og nedturer ved å si slikt til meg selv. Jeg er muligens lettlurt... I og med at jeg lurte meg selv slik.

Noe som gjorde at jeg fikk en skikkelig nedtur i januar 2009 var at jeg fikk kyssesyken for andre gang i mitt liv. Det er visst spesielt utvalgte som klarer å få det to ganger, og det klarte altså jeg, samtidig som jeg skulle levere 2 semesteroppgaver. Men jeg klarte å komme meg gjennom det halvåret også. Det som var verst med det halvåret i tillegg til at det var ille å være syk, var at jeg ikke fikk trent på 7 måneder. Det var et stort savn.
Men høsten 2009 kom og formen begynte å stige igjen og treninga kom i gang, og livet begynt igjen å gå den rette veien. Jeg begynte å kjenne at jeg orket litt mer, men viste ikke om jeg torde å stole på at jeg var i ferd med å bli bedre. For fremdeles ble jeg uendelig sliten av småting og i sær av andres krav til meg, eller var det mine egne krav kanskje...?

Det hele snudde rundt jul 2009, og enda en bedring kom når jeg fikk tilbud om jobb i begynnelsen av januar 2010. Jeg er egentlig lei meg for å si at det å få jobbtilbud gjorde at jeg følte jeg mestret livet litt mer. Jeg vil helst at vi alle skal føle oss verdifulle fordi vi er den vi er, ikke fordi vi jobber og er lønnsmottagere. Jeg og mange med meg har i den senere tid følt oss nærmest kriminalisert ved at politikere og media har fokusert mye på at vi som for en kortere eller lengre periode ikke har mestret å stå i arbeidslivet, men har måtte ty til støtte fra NAV, blir betegnet nærmest som snyltere.

Nå er tiden inne for å gå videre. Denne gangen ut av de gode ullsokkene og over i noen sko kanskje....

.

Om å innse at man er utbrent...del 2...Jeg ser 2 år tilbake.

2010-01-30T12:28:00.000+01:00

På et vis skjedde mye etter jeg ble sykmeld i april 2007, på et annet vis skjedde ingen ting.

Til å begynne med eksisterte jeg bare i mitt eget liv. Levde, men levde likevel ikke. Var bare der. Orket lite å være sammen med andre mennesker. Jeg gikk min daglige morgentur med Trixie-Hund. Og trente 2-3 ganger i uka på Friskis og Svettis. Begge deler tvang jeg meg til. Ville ikke gi slipp på det å være noenlunde i god fysisk form. Men utenom det så satt jeg og så i peisen, eller lå på sofaen og så i taket.
Jeg som var glad i å lese bøker, orket ikke det. Jeg som likte å se film, orket heller ikke det. Jeg var kvalm, pustet feil og verket i kroppen og var nedfor, men gråt ikke. Var bare helt tom. Når jeg traff mennesker jobbet jeg veldig for å holde meg oppe, brukte mye energi på å spille et skuespill om at jeg hadde det bra. Jeg kunne også gå omveier hvis jeg så noen jeg kjente når jeg en sjelden gang orket å gå til byen eller i butikken. Var redd de skulle spørre hvordan JEG hadde det.

I og med jeg har ei i familien som jobber i NAV-systemet begynte hun å snakke om at jeg kunne ha nytte av et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Det nevnte jeg for arbeidsgiver og for lege. Begge plasser fikk jeg aksept for at det måtte være noe for meg. Når jeg så ble innkalt til første møte på NAV nevnte jeg det der, og fikk også aksept for det der. Men først ville saksbehandleren ha meg inn til samtale med bedriftspsykolog i "raskere-tilbake-systemet". Det sa jeg meg villig til i juli 2007. Det var jo et "raskere-tilbake-opplegg" så der ville jeg komme fort i gang. Slik at jeg fikk tatt fatt i tankene rundt jobbmestring. Dette hørtes bra ut, men tiden gikk... I og med at jeg som sagt har familie i NAV-systemet maste hun på meg og bad meg ta kontakt med sakbehandler om hvordan det gikk med søknaden til bedriftspsykologen. Det gjorde jeg, og det viste seg at den hadde saksbehandleren glemt å sende søknaden. Det samme gjentok seg 3 ganger før jeg kom meg i gang i oktober 2007. Det var et flott opplegg når jeg kom i gang.
Hun skulle blant annet kartlegge hva jeg hadde lyst til...."Ha lyst til"...Jeg hadde vel ikke lyst til noe, ikke til å jobbe, ikke studere, ikke lese, ikke til noen ting. Husker jeg fikk "lekse" av bedriftspsykologen at jeg skulle tenke på ting som bygde meg opp,som jeg hadde glede av og lyst til å gjøre...Jeg hadde vel ikke hverken glede av noe eller lyst til noe.. Det var helt umulig å finne på noe jeg hadde lyst til. Jeg som likte både å sy, strikke, lese, jobbe i hagen, reise, trene, danse osv...jeg hadde ikke noen ting som kunne interessere meg lenger! Og sånn var det bare, jeg hadde ikke overskudd til å ha lyst til noe. Og så tok NAV-pengene slutt til dette "raskere tilbake-prosjketet", og det tilbudet stoppet opp før jeg følte jeg var ferdig. Men godt så lenge det varte, jeg lærte meg teknikker for å jobbe gradvis med ting jeg hadde problemer med å takle. Jobbing med bevissthet slik liker jeg, og passet meg bra. Men fremdeles var jeg veldig ved siden av meg selv.

Jeg hadde nå begynt å få litt tiltak igjen, orket å høre på lydbok og se film. Så det var deilig å kunne fylle på litt i livet mitt igjen. Men enda ante jeg ikke hva framtiden min ville innebære. Akkurat der og da så jeg ikke meg selv i jobb igjen. Orket ikke tenke så langt. Og det sa legen min også, at det skulle jeg over hodet ikke tenke på før jeg var klar for det. Foreløpig var det mye som måtte fordøyes av forskjellige saker, og det var viktigere for meg å prøve å komme noenlunde ajour med eget liv, før jeg skulle tenke framover. Samtidig ble det snakket en del om at det kunne være godt for meg å gjøre noe annet enn å jobbe i barenhage. Jeg innse også det, men det var en sorg å ikke skulle jobbe med barn lenger. Selv om jeg skulle roe ned i forhold til jobb, så var det hele tiden små innspill om hva jeg kunne tenke meg framover. Når jeg var mitt opp i dette så føltes det som om jeg prøvde å trå vannet i en hengemye, eller prøve å svømme i en hengemyr. Det nyttet ikke med noen av delene. Jeg måtte i stedet prøve å komme meg ut av hengemyra, men hvordan skulle jeg klare det da?

Når jeg måtte avslutte hos bedriftspsykologen, fikk jeg skriv med meg om at hun anbefalte meg et opphold på Attføringssenteret i Rauland. Jeg henvendte meg så til sakbehandler på NAV for å høre om hun hadde søkt meg inn som hun hadde lovt. Men nei, det hadde hun ikke fått gjort, men det skulle hun selvsagt gjøre nå. Tiden gikk igjen, og jeg slet med at jeg var villig til å ta i mot hjelp, men måtte jobbe så for å få det. Igjen måtte jeg mase 3 ganger før søknaden til AiR ble sendt fra saksbehandler. Og igjen var det egentlig fordi familiemedlemmet knyttet til NAV "stod bak" meg og dyttet. Jeg orket egentlig ikke ordne opp i alt dette selv. Når søknaden ble sendt, fikk jeg raskt svar fra AiR, at de ville ha meg inn 5 uker i mars 2008, på et "raskere-tilbake-opplegg" de hadde der. Vi som var der skulle forskes på, for å se om et opphold der gjorde oss bedre egnet til å komme oss raskere tilbake i yrkeslivet. For min egen del hadde jeg jo allerede vært ca ett år utenfor yrkeslivet når jeg reiste til AiR, så så veldig raskt tilbake ville jeg vel ikke komme.... Men tilbudet på AiR passet meg ypperlig.

På Rauland var det tilbud om masse trening, samtaler i gruppe og individuelt og viktigst av alt jeg fikk tid og lov å være i min egen lille boble. Jeg koblet ut alt og alle som ellers fantes i mitt liv. Det var uendelig godt! Jeg reiste til AiR med kofferten full av lydbøker og radioteater som jeg skulle høre på mens jeg satt på rommet mitt, for jeg orket jo ikke være sosial.... Det ble virkelig annerledes det ja. På AiR ble jeg plutselig sosial igjen. Vi 16 som var i min gruppe, vi var veldig i "samme bås" og fikk god kontakt. En kontakt jeg enda har med enkelte. På et vis visste vi mye om hverandre men på et annet vis visste vi lite om hverandre. MEN bare det at vi var der, så visste vi alle at vi hadde noe å slite med, og da ble ikke det fokuset. Iallfall ikke med alle, fokuset ble heller å kose oss sammen så godt vi kunne. Jeg har ikke ledd så mye hverken før eller etter jeg var der, vi lo mest av tulleting. På et vis kan man kalle det overfladisk, men det var heller som medisin for meg iallfall. Jeg trengte det da. Og det var noen som en snakket mer alvorlig med hvis en ville det, og vi hadde en egen forståelse for hverandre som var helt unik. Så det ble ikke mye sitting på rommet for å høre på lydbok nei!

Mens jeg var der fikk jeg også sortert ut hva jeg kunne tenke meg å jobbe med videre i lvet. Det ble tatt kontakt med arbeidsgiver, undersøkt om hospiteringsplass for å prøve ut enkelte arbeidssteder osv. Så jeg fikk god hjelp på mange måter på AiR. Det var med på å få meg til å se framover, at jeg faktisk kunne bidra med noe i arbeideslivet når tiden en gang kunne bli moden for det.

.

Om å innse at man utbrent...jeg ser tilbake 3 år.

2010-01-30T11:07:00.000+01:00

Jeg er hjemme etter en studieuke. Til uka er det jobb igjen. Det føles godt å kunne se fram til å gå på jobb. Som jeg skrev så er det helt utrolig at jeg føler energien kommer med inntreden i arbeidslivet igjen.
Samtidig som jeg gleder meg over at alt går bedre, så tenker jeg tilbake til hvordan det var for 3, 2 og 1 å siden. Når jeg tenker på det, så ser jeg veldig framgang.

For 3 år siden forstod jeg ikke hvor syk og utslitt jeg var. Da var det kun jobb jeg klarte å gjennomføre. Jeg jeg klarte ikke det heller, men det var der jeg prøvde å bruke kreftene mine. Men når jeg kom hjem fra jobb kl 16.45, orket jeg ikke å gjøre noe forberedelser og evalueringer til min pedagogiske lederjobb i barnehagen. De måtte jeg gjøre neste morgen før jeg gikk på jobb og i helgene. Jeg kunne sitte både lørdag og søndag og jobbe. Jeg fikk gjort unna en del, men fikk heller ikke hvilt noe. Hele tiden sa jeg til meg selv: "bare all jobbing med konferanser er over så vil det bli roligere", eller "bare det møtet er over så vil det bli bedre" osv. Det var en måte å lure meg selv på, det ser jeg nå. For det var jo hele tiden noe nytt jeg måtte bli ferdig med. Det kan vel også kalles en overlevelsesmekanisme. Ved at jeg trodde det ville bli bedre så holdt det meg oppe og i gang! I tillegg sov jeg max 3-4 timer pr natt. Ellers lå jeg deg og vred meg eller fartet fram og tilbake til senga. Når jeg sov kunne jeg drømme om jobb, drømme om møter jeg ikke mestret, drømme om barn jeg mistet fra alle mulig plasser osv. Det som jeg kan kalle fritid, det var en tid hvor jeg bare satt tom og så ut i luften. Helt utrolig å tenke på nå! På jobb taklet jeg dårlig stressede situasjoner, jeg tok feil avgjøresler, jeg ble urolig og pustet feil, dvs fikk hyperventileringstendenser som var veldig ubehagelige. Men når jeg selv var midt oppe i dette, skjønte jeg nok ikke hvor ille det var. Jeg forstod ikke at jeg brant lyset i begge ender. Jeg skulle jo bare "overleve" fram til sommeren jeg, eller til bedre tider...Men kom de bedre tidene? Nei det gjorde de ikke...

Jeg skrev ned noen tanker i en bok i den perioden hvor det var vanskelig å innse at jeg var utbrent. Jeg bladde litt i de notatene i dag. Og ser meg igjen slik jeg var. I notatene beskriver jeg jobben som et ork, iallfall det som har med møter, forberedelser og samarbeid både internt på huset og med andre instanser pga spesielle situasjoner. Det som holdt meg oppe var jobben med barna. Men jeg skrev mye om følelsen i meg når jeg måtte avvise barn, fordi andre "trengte meg mer" eller fordi jeg skulle i et møte, eller bare ordne noe. Jeg skriver jeg følte jeg sviktet barna med å gå i fra de.
Jeg husker også at jeg hadde store problemer med å prioritere, jeg så ikke hva som var viktigst. Jeg så alt som like viktig, og jeg maktet ikke alt. Før var jeg god til å konsentrere meg om en ting om gangen, men på den tiden var det som alt stod der og MÅTTE gjøres AKKURAT da! Og jeg vet også jeg tok noen avgjørelser som var unormale for meg, hvor jeg tydeligvis ikke så løsningene som jeg nok hadde sett tidligere. Jeg ble veldig problemorientert, jeg som før var løsningsorietert.
Jeg husker også at jeg sa jeg følte meg slik jeg tror det er å ha ADHD. Det var masse inntrykk, og alle inntrykkene virket like sterke, og alle måtte taes inn NÅ. Jeg kunne ikke vente med noe. Da gjorde jeg litt her og litt der. Og så ble det ikke ordentlig noe av det. Og det var uvant for meg, jeg ville gjerne gjøre ting ordentlig.
Jeg ble til slutt sykmeldt, og følte meg helt tom. Jeg prøvde meg i 40 % jobb igjen etter 4 uker, men hjertet slo, og pusten løp, og sov gjorde jeg ikke, så det ble sykmelding igjen. Det var for snart 3 år siden.

Slik kunne jeg føle meg, helt nedsnødd i oppgaver som jeg ikke ble kvitt....

Nå går det mot bedre og lysere tider...håper jeg...

2010-01-18T20:08:00.000+01:00

For ei uke siden skrev jeg om det å være utenfor jobblivet, om følelsen av å falle utenfor det som er verdt noe, og manglende oppfølging av oss på yrkesrettet attføring.
Som tidligere nevnt er jeg på vei gjennom et prosjekt med yrkesrettet attføring, som har medført to videreutdanninger; et årsstudium i flerkulturelt arbeid og en halvårsenhet i norsk som andrespråk. Samtidig har jeg hatt en hospiteringsplass med undervisning av voksne innvandrere med liten skolebakgrunn fra hjemlandet. Det har medført at jeg fungert som støttepedagog for den gruppa av deltakere, men da kun på attføringspenger, fordi jeg selv har hatt lyst til å se hva en slik jobb gikk ut på, uten å ha hovedansvaret.
Nå nærmer det seg slutten på min yrkesrettede attføring, og tankene går mot tiden hvor jeg skal i vanlig jobb igjen. Det føles veldig godt å tenke på å skulle kunne komme inn i yrkeslivet igjen, jeg er klar for det nå, føler slitenheten er i ferd med å slippe taket.
Og jammen skjedde det noe rett etter jeg hadde skrevet innlegget om å være på utsiden av yrkeslivet. Samme kveld fikk jeg plutselig telefon fra lederen for norskopplæringa der jeg har hospiteringsplass. Han lurte på om jeg var interesssert å jobbe (for betaling..) 3 dager i uka, de ukene jeg ikke er på høyskolen. Og det vil jeg veldig gjerne! Selv om jeg vet det blir hektiske tider. Jeg skal skrive en prosjektoppgave om skole-hjemsamarbeid i forbindelse med studiet mitt, og samtidig forberede meg til eksamen, og midt opp i dette skal jeg altså sette meg inn i ny jobb. Men jeg er innstilt på å gjennomføre dette! Og håper jeg klarer det uten å brenne meg ut igjen. Etter telefonen fra lederen, var det bare å hoppe rett inn i ny jobb neste arbeidsdag. Det er litt skummelt å begynne å jobbe igjen, og kjenner også det er lenge siden jeg har vært ny i jobbsammenheng. Sist jobb hadde jeg i 16 år. Det er uvant å gå og spørre om alt mulig. Men du verden hvor mye energi jeg bare fikk av det at noen ønsket meg til en jobb, og hadde behov for meg og tiltro til at jeg skulle klare det! Det var en ubeskrivelig glede og tilfredshet!

Jeg begynner å se mer og mer at det er viktig å føle at det en gjør blir verdsatt! Jeg trenger for min del å høre til en plass, ha en arbeidplass som er min, hvor det faktisk er viktig at jeg møter opp.

Jeg vet at ikke alle kan komme seg i jobb igjen etter å ha vært borte fra arbeidslivet i 3 år slik som jeg. Men det er viktig å føle seg verdifull likevel. Der har samfunnet en jobb å gjøre med å inkludere også de (vi) som er på utsiden. Alle har et behov for anerkjennelse. Det har kanskje gått for langt i vårt land at anerkjennelse ofte blir knyttet opp til den jobben en jeg gjør. Det er helt naturlig å spørre om hva en jobber med, ikke å spørre om en jobber. Jeg har en bekjent som kom tilbake til Norge etter å ha bodd 7 år i Nederland. Hun sa at det føltes så rart at alle tok det for gitt at hun jobbet når hun kom tilbake. I Nederland var ikke det så viktig, der ble det ofte først spurt om man jobbet.

Jeg er glad og fornøyd, så fornøyd som jeg ikke har vært på lenge. Kjenner ikke den tunge slitenheten som har ligget under der så lenge. Jeg vet at dette også vil gå opp og ned, og jeg vet jeg kan bli sliten igjen, og blir det helt sikkert. Men tror jeg har lært noe av mine siste år, og jeg vil ikke inn i den uendelige utmattelsesfølelsen igjen, så jeg skal passe på meg selv bedre nå framover, i de gode tidene... Jeg er snart på toppen av trappa....

.
Les også:
Oppfølging av oss på attføring.
Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte.
Jeg er egentlig ikke integrert.

.

Om oppfølging av oss på Attføring.

2010-01-10T12:36:00.000+01:00

Jeg kom dessverre i den situasjon at jeg ikke kunne fortsette i min førskolelærerjobb i barnehage for snart 3 år siden. Jeg ble sykmeldt, fikk litt hjelp her og der, og kom via Attføringssenteret i Rauland til at jeg ville videreutdanne meg slik at jeg kunne jobbe med voksne innvandrere i stedet. Og har nå attføring og har fullført deltidsstudiet "Norsk som andrespråk" og til sommeren er jeg ferdig med deltidsstudiet "Flerkulturelt arbeid". Føler at det skal bli godt å bli ferdig med studielivet, og med attføringsperioden. I tillegg til studiene har jeg hatt hospiteringsplass med voksne innvandrere 2 dager pr uke. Der har jeg fungert som støttepedagog, noe av ansvaret har jeg hatt alene pga mangel på folk. Men hele tiden blir en minnet om at en er på utsiden av "det normale livet", det livet som verdsettes i media, av politikerne og i mye av samfunnet forøvrig. "Arbeidstaker-livet" , -det er det som er vell ansett. Hvis en blir sykmmeldt og kommer på attføring så er man ikke "innenfor". Jeg er ikke integrert som jeg skrev om tidligere.

Jeg trives godt der jeg har hospiteringsplass, men likvel hører jeg ikke til der. Og ikke hører jeg tydeligvis til i den gamle jobben min heller. Selv om jeg foreløpig bare har permisjon fra den opprinnelige jobben mens jeg er på attføring. Men likevel får jeg ikke noe "livstegn" fra min opprinnelige jobb når det er jul eller mot sommer, eller andre ganger. De gangene jeg vet at de har sommeravslutninger, juleavslutninger eller andre ting som kollegaer gjør sammen, så er jeg ikke med lenger. Det er vel egentlig naturlig, men likevel så har det faktisk vært et savn å bli litt regnet med en plass. Bare en invitasjon om å komme innom, eller et livstegn for å høre hvordan man har det hadde gjort godt. Når jeg har vært på attføring så har jeg måtte mobilisere selv. Det har ikke vært noen heiagjeng fra arbeidslivet ved siden av meg. Og det hadde jeg trengt. I sommer fikk jeg vite av en venninne at de hadde hatt kompetanseregistrering på arbeidsplassen, det skulle jeg også gjort fikk jeg høre i ettertid. Og når jeg da selv tok tak i det fikk jeg gjort det i november. Jeg har en fantastisk lege som har hjulpet og støtte meg, og en kontakt på HMS som har hjulpet meg når jeg har tatt kontakt. Men ingen fra min opprinnelige arbeidsplass og heller ingen kommentarer fra hospiteringplass, og ingen fra NAV har tatt kontakt for å spørre om jeg er på rett vei. Når man er på attføring er man liksom i et ingenmannsland. Jeg kunne så inderlig ønske å hatt noen som hadde vært mitt støtteaparat i jobben "på-veg-tilbake-til-arbeidslivet", og gitt meg oppfølging uten at jeg måtte ta initiativ.

Men nå ser jeg mot lysere tider, nå går det mot tider da studielivet mitt nærmer seg slutten. Da må det bli jobb igjen. Etter 3 år i "ingenmannsland" utenfor arbeidslivet, så skal det bli godt å komme "innenfor" igjen. Får bare håpe noen har bruk for min kompetanse. Og håpe jeg får en jobb hvor jeg ikke igjen brenner for mye, så jeg brenner meg ut...

.

Hundedagene.

2010-01-08T17:45:00.000+01:00

Denne uka har vi hatt besøk av 4 nydelige små Chihuahuaer! Grunnen er at eierne: min sønn med samboer har vært på ferie. Da er vi på pletten og passer gjerne!

Her til venstre er vår egen Trixie-Hund som er en gammel dame på 14,5 år. Så sitter "vakthunden" Leah på sofaryggen, hun er 3,5 år. På fanget mitt sitter fra venstre Twiggy på drøye 2 år, så har vi Panda på 1 år og Tallow på 4 år.

Alle disse småhundene har sine særegenheter, og er fulle av liv. Som mannen min sier, dette er mye hund i liten kropp, og det er sant!

Leah er som nevnt vakthunden og passer på både dyr og mennesker. Hun elsker kos og nærhet, og aller helst ligge under et teppe.

Twiggy har en hjerneskade, så ballansen er ikke alltid på topp, og hun registrerer ikke alltid hvor lyder kommer fra, MEN hun er utrolig sjarmerende. Og ELSKER alle mennesker! Hun vet ikke hva godt hun kan få gjort, slikker, hopper og koser. Og er bare herlig. Jeg har jobbet en del med barn med Downs Syndrom, så jeg sammenligner henne litt med de som har et "ekstra-smile-og-vær-glad-kromosom". Twiggy har sin egen fanside på Facebook også :) Her koser hun seg på mine treningsklær jeg skulle legge til vask...

Panda er yngst og enda litt valpete, men superherlig og glad. Hun og Leah er de ivrigste vakthundene. Panda er veldig selvstendig. Der Leah søker nærhet for å sove og kose, kan Panda traske til baggen sin å legge seg for seg selv der. Her reklamerer hun litt for Stormberg mens hun sover :)

Tallow er den lille yndige damen vår. Hun er en forsiktig, nydelig liten herlighet. Men også veldig glad i kos. Her ligger hun sammen med Twiggy på Svein sin jakke :) Klær er i grunnen godt å kose på!

Her har Tallow lagt seg tvers over søster Pandus :) (Panda).

Vi gikk litt tur denne iskalde uka, MEN det ble ikke så mange turer som de er vant til pga kulda. Og det beste med turen var egentlig å komme hjem til vedovnen.

Det føles trygt å ha store og små vakthunder i hus. Og etter en vaktperiode er det godt med litt kos og avslapning.

"Tenk Jorun ville varme dyna i stua....Det kunne vi jammen hjelpe henne med. Dyner er deilige! Ikke så verst å kose på teppet i sofaen heller, og leke litt med Svein."

"Tenk Jorun ville legge seg litt på sofaen, men det betyr vel kos det, ikke sant?
Så hadde hun jammen tenkt å jobbe litt med Mac-en sin også, men det kan jo vi hjelpe med selvsagt! Vi er gode på slikt!"
Tallow og Panda, 2 nydelige jenter! :)

Nå er Twiggy, Panda, Tallow og Leah klar for hjemreise, tusen takk for en koselig uke! :)
Vi vil savne dere!
Hilsen Grimstad-fan-klubben!

Om overbeskytelse av barn i vår tid.

2010-01-05T18:48:00.000+01:00

Jeg har i alle år vært opptatt av barn og bevegelse. I og med at jeg har 19 års fartstid fra barnehage, har jeg også fulgt med i utviklingen og diskusjonen som har vært i løpet av årene i forhold til det å la barna klare seg selv, beskytte barna og overbeskytte de. Nå er det 2 år siden jeg sluttet å jobbe i barnehage. Men jeg husker tilbakevendene diskusjoner blant oss ansatte, og med foreldre, i forhold til hvor mye skulle vi hindre barna fra å klatre, fra å sykle i bakker, skli på glatta osv. I min barnehage var vi godt voksne de fleste av oss som jobbet der, det ga ulike utslag. Noen følte nok mer på ansvar når alderen kom. De kunne skylde på erfaring og syntes mye var farlig. Mens andre kunne si at "når jeg selv var barn, da fikk jeg lov til å klatre, og jeg lever enda". Men det viktigste å forholde seg til i barnehagen var likevel hva foreldrene mente om det å "få lov å slå seg", "få lov å blø" osv. En del foreldre var veldig redd for at barna skulle måtte sy et kutt i panna eller brekke en arm. Og selvsagt er det veldig beklagelig når slikt skjer. Og når det skjedde en sjelden gang, så kunne det også være med det barnet hvor foreldre var veldig engstelige ang å tillate for "farlige" ting. Og da kunne absolutt bebreidelsene komme om hvorfor vi lot barnet stå i sofaen, klatre på benken, skli i den bratte bakken, og slike ting. Vi appellerte til viktigheten av mestring og at ting måtte øves på, men det kunne være vanskelig å få full aksept for de tankene. Og vi måtte jenke oss etter hverandre og foreldre er tross alt hovedansvarlig for sine barn. Vi ville heller ikke være ansvarlig for alvorlige ulykker. Det er en vanskelig balansegang. Vi vil ha mestrende barn, men samtidig at de ikke skal skade seg på noen måte.

Nå ser jeg i aviser og andre steder at det skrives mer om at vi vil ha mer "frittgående barn", de skal få klare seg mer selv. @Orjas (Elin Ørjasæter) skriver om "Alex i Goretex" ,om hvordan det også går ann å klare seg som barn selv om man ikke blir passet på hele tiden. Mor kan likevel være redd for barna sine, og foreldrene er likevel omsorgsfulle foreldre.

Når det har vært snakk om dette med beskyttelse og overbeskyttelse av barn, kom jeg til å tenke på et kurs hvor jeg hørte Gunnar Breivik(professor ved Norsk Idrettshøyskole). Temaet var behovet for fysiske utfordringer for barn. Han mente at når barna ikke fikk nok utfordringer som barn, så var det mange konsekvenser som kunne oppstå på bakgrunn av det. Han nevnte mye som vi vet, men som kan være verdt å tenke over.
Dårlig motorikk kunne være medvirkende til flere bilkollisjoner pga manglende reaksjonsevne.
Det kunne gi økt antall fallskader når man ble eldre, pga at vi ikke var vant med motorisk ubalanse i kroppen.
Lite fysiske utfordringer kunne også gi økte ryggplager som igjen ga generelt økte muskel/skjelett-problemer.
Lite fysisk aktivitet gir også økte problemer med Hjerte /karsykdommer.
Han mente også at når vi var lite utendørs i ung alder kunne det gjøre oss mer pysete i voksen alder.
Lite skader, få utfordringer og for mye trygghet i ung alder hevdet han ville føre til dårligere evne til å takle stress i voksen alder.
Det er også en kjensgjerning at mange ungdommer (og voksne) i dag higer etter et "kick". Noen må få kicket fra et heroinskudd mens andre får det fra et fallskjermhopp. Det kicket skulle de kanskje allerede hatt som barn, når de mestret f.eks å klatre til topps i et tre. Jeg tror det er viktig å få "et kick" hele livet, og da trenger vi å være i bevegelse, få lov til å gjøre ting, strekke grensene våre og få oppleve at øvelse gjør mester. Vi kan nemlig ikke mestre alt med en gang, vi må øve oss, og da er det godt å kunne øve oss trinn for trinn, både når det gjelder motoriske utfordringer og det å gradvis mestre livet med å ta avgjørelser på egenhånd.

En annen viktig ting Gunnar Breivik sa, var at når ikke barn opplever å få lov å være redd for noe eller forsiktig med noe, fordi de blir stoppet og passet på hele tiden, så erfarer de heller ikke at det er lov å være redd eller stoppe på et prosjekt som de selv synes er farlig. Han mente at barn hadde godt av å kjenne på sin egen redsel, sine egne grenser for hva de torde. Så det ikke skulle bli slik at alt var lov å gjøre så lenge ingen stoppet de. Husker han også nevnte det med sykkelhjelmer og annet sikkerhetsutstyr. Han sa at hvis en aldri opplever at det blåser i ansiktet eller i håret når en sykler fort, løper fort eller renner fort på ski, så erfarer en heller ikke faren ved det. Jeg sykler selv med hjelm og synes det er rett, men det er nok noe å tenke på ved alle mulige sikkerhetsutstyr. Det er ikke alt vi skal og kan beskytte oss mot. Noe må vi faktisk bare erfare at kan være farlig.

.

Iskrans og fakkelholder.

2010-01-03T22:42:00.001+01:00

Denne vinteren har lagd massse muligheter for å være kreativ på en annen måte enn ellers pga frost og snø ute. Etter at @AtelierKari utfordret "tvitrerne" til å lage iskrans, fikk jeg lyst til å lage iskrans eller fakkelholder som jeg gjorde når barna var små...og frysen var stor... Har ikke lagd det de siste årene pga manglende kulde ute, og kun fryseskap i huset. Men NÅ var muligheten der igjen pga mange minusgrader utendørs. Og jeg gikk i gang, men det tok sin tid før de frøs likevel, men i romjula var de klare for innvielse.

For å lage de har jeg tatt noen greiner med røde bær fra hagen, nyperoser og noen roseknupper. Så var det å fylle på med vann i en kjele og sette en liten boks i midten. På den måten ble en krans og en fakkelholder lagd. Og her er resultatene:

Her henger kransen på døra.

Detaljer fra kransen.

Her kan du se min fakkelholder både i dagslys og i mørke:

Fakkelen lyser opp inngangspartiet mitt.

Fakkelholderen er også publisert på @AtelierKari sin blogg: Bak deg en iskrans.

.........Bruksanvisning på juletre...........

2009-12-21T22:12:00.001+01:00

Når vi kjøpte juletre i år fikk vi med bruksanvisning ... eller rettere sagt oppskrift på å få et juletre som ikke mister nålene sine. Ja så får vi se da, om det virker...

Oppskriften er som følger :

1. La treet stå lunt og kjølig fram til dagen før det skal inn i huset.

2. Flytt så treet til et mellomtemperert rom, (mellom det kalde ute og stuetemperaturen) samtidig som du skjærer av en skalk, tvers over stammen nederst. Sett treet i en bøtte med kokende varmt vann.

3. Sånn skal det stå over natten, da får treet begynt å drikke igjen, dette er viktig å gjøre før treet kommer inn i den varme stua.

4. Dagen etter kan treet taes inn i varmen, og settes i juletrefoten. Heretter kan det vannes med vann fra springen. Men husk å vanne det! (oppskrift fra Torp,som selger juletrær ved "Felleskjøpet" :) )

Hos oss er punkt 2 i gang i kjelleren :)

..

..........Så tenner vi det fjerde lys............

2009-12-20T19:44:00.000+01:00

Det er 4.søndag i advent.
Og jeg tenner det som er igjen av mine lilla lys...

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor.
Inger Hagerup

Ønsker dere en God "siste innspurt" før jul!

"Frøken Fryd" blir trygg på Nissen.

2009-12-19T21:34:00.000+01:00

Min mann og jeg er så heldig å få være "reservebesteforeldre" for lille Frøken Fryd på 3,5 år og lille Herr Fryd på 6,5 år. De tilhører "Familien Fryd", og er "verdens beste"!

I 19 år har jeg jobbet i barnehage, men saker og ting gjorde at jeg måtte "hoppe av". Og er nå på vei over i en annen jobb. Jeg savnet å være sammen barn, derfor har det veldig kjekt å få lov å være reservebestemor for disse to. I sær er det lille Frøken Fryd som jeg har vært mest sammen med i de siste 2 år. Jeg henter henne en del i barnehagen, noen ganger når foreldrene spørrer, men mest når jeg selv har lyst. Ellers har vi hatt henne på overnatting både alene og sammen med storebror. Og vi har vært barnevakt hos de hvis foreldrene skal noe. Og vi koser oss alle sammen.

Rett før jul hadde frøken Fryd og jeg en koselig ettermiddag "på byen". Jeg hentet henne i barnehagen. Lille Frøken Fryd kom som vanlig løpende mot meg i barnehagen og hoppet opp i mitt fang, og jeg fikk en GOD klem. Heldige meg! Vi kjørte bil til byen, for det hadde desverre blitt en ettermiddag med regnbyger tross fint vær både før og etter. Men vi ville kose oss likevel, og det klarer vi to "damene" som regel veldig greit. Så i stedet for å vandre opp og ned gågata for å se på julepyntede gater, ble det at vi kjørte til kjøpesenteret for å se på "julesenteret". Når vi kjørte mot byen sa Frøken Fryd : "Koselig Jorun, koselig Jorun hentet i barnehagen!" Og i speilet så jeg bare det nydeligste smil. Dette utsagnet er en vane vi har hatt fra hun var liten og som 1-åring begynte i barenhagen. Når jeg hentet henne i barenhagen da, brukte jeg å si: "Så koselig Frøken Fryd, å få hente deg i barnehagen". Det har jeg av en eller annen grunn sagt hver gang, og nå er det blitt slik, at hvis ikke jeg sier det så sier hun det når vi tusler av gårde fra barnehagen, herlige jenta!

Når vi kom til kjøpesenteret måtte vi se oss omkring, se på lys, nisser og annen pynt. Det stod en julenisse ved siden av rulletrappa. Den var ikke levende, MEN den bevegde på seg, og DET var skummelt. Jeg foreslo at vi skulle ta rulletrappa opp og se på denne julenissen. Men det skulle vi IKKE. Nei vel, da satte vi oss og spiste kakemann og drakk juice istedet. Mens Frøken Fryd gransket denne skumle nissen på avstand. Etterpå kunne hun ta rulletrappa med meg, men måtte sitte på armen. Og det var jo ikke vanskelig å få til. Så vi kom oss opp mens hun klamret seg rundt halsen min. Vi fikk sett nissen fra alle sider når vi kom til topps, men fremdeles var den litt skummel. Men hele tiden ville hun nærmere og nærmere. Vi måtte ned trappa og opp rulletrappa igjen og igjen... Det ble 7 turer i rulletrappa på oss, og vi hadde tid til det. Og for hver gang kunne Frøken Fryd nærme seg denne skumle nissen mer og mer. Siste tur stod hun nærmest nissen i rulletrappa og kom med sine gledesutbrudd.

Herlig kjøpesentertur ble det på oss 2 damene, uten handling, bare med koselige ting, og tid til å gjøre viktige ting, nemlig kjøre rulletrapp 7 ganger...for å bli trygg på nissen.

Om Frøken Fryd og andre ord fra barnemunn kan også leses her : Fra Barnemunn.

Med ønske om en God Jul for ALLE!

2009-12-18T09:50:00.000+01:00

Det er jul snart.
Jeg tenker generelt mye, - litt for mye vil noen hevde. Tenker på fortid, nåtid og framtid. Og jeg tenker enda mer i førjulstiden og juletiden. Tenker gode tanker og litt triste tanker. Tenker på hvordan folk har det, og skulle ønske at alle hadde det godt!

Jeg tenker på barn jeg har kjent gjennom mange års arbeid i barnehagen. De fleste er jeg trygg på har det godt, men jeg vet at noen sliter. Tenker på om noen av de fikk det bedre etter foreldre ble fratatt omsorgen, eller om hvordan de har det når de fortsatt "fikk bli" der de bodde. Det hender jeg ser noen av de på gata, får lyst til å spørre, "har du det bra?"

Jeg tenker på innvandrere, som jeg nå jobber med,- hvordan opplever de vår overflodsjul? - Den jula de opplever mest fra utsiden? Vi lager julelunch med de,vi lager juleverksted med de, vi viser de julepynt og juleblomster og lærer de litt om norsk jul. Men likevel det er ikke "deres" jul.
Jeg kan kjøpe nesten "alt" jeg vil, reise nesten "hvor jeg vil"...i allefall i innvandrernes målestokk, men er vi lykkeligere av den grunn? Og hva er lykke for oss og for de?
Jeg spurte en nydelig 6-barnsmor om hun skulle besøke sin eldste datter i juleferien? Datteren har 2 barn og bor 5 mil fra sine foreldre. "Nei", sier mor, "vi må bare kjøpe mat og kose oss hjemme. Vi har ikke penger til bussbillett for oss alle". Hun smiler til meg med sitt gode nydelige smil. Jeg får lyst til å holde rundt henne, jeg må blunke vekk en tåre. Dumme meg som spurte om slikt! Når skal jeg lære? Jeg får lyst til å ta de i bilen og kjøre de milene til datteren med den familien. Men så er det de andre som har det på samme måte, jeg er så redd for å gjøre forskjell. Jeg er så redd for "samene i plenen"...som Odd Børretzen synger om... Alle vil ha , alle vil kreve, eller vi de det?

Jeg hadde med meg en "mini-gave" med hjememlagde julekort til "mine" innvandrere. De fikk det og ble veldig glade. Etterpå gikk vi tur til et blomsterutsalg for å se på juleblomster og julepynt. Denne damen som har 6 barn, ville kjøpe blomster. Hun kjøpte 3 stykker. Og vil gikk tilbake til VoksenOpplæringen. Da vi sa" takk for i dag", kommer min kjære 6-barnsmor med en alpefiol til hver av oss 2 lærere...Jeg blir målløs, får tårer i øynene, vet ikke hva jeg skal si og gjøre. Hun er så blid og glad når hun kan gi oss dette. Det er både godt og vondt å ta i mot. Hun får en lang god klem.

Jeg skal feire jule med familien min i år, med sønner med svigerdøtre og med en av svigerdøtrenes familie. Jeg vet vi får det koselig, jeg vet det blir mye mye god mat, jeg vet det blir mye gaver, - OG jeg vet jeg kommer til å sende "mine andre" noen ekstra tanker...
............Med ønske om en God Jul for ALLE!

Hør Helene Bøksle her med Julen For Meg.

Og en litt annerledes "Det kimer nå til julefest":

Kommenter gjerne innlegget!

.

Fra Barnemunn.

2009-12-04T14:50:00.000+01:00

Jeg koser meg veldig med å legge merke til små barns tanker rundt det å beskrive sine tanker og forståelser av verden.

Jeg vil gjerne dele noen få episoder her på bloggen min.

Det var en godjente på 3 år som fikk beskjed om at hun skulle kjøre tur med sin bestefar. Jeg sa til henne at hun var så heldig som skulle på tur med han, hvorpå hun responderer: "Du skjønner det at bestefar er så glad i meg, så han MÅ bare ta meg med på tur han!" - Jeg synes det er så HERLIG å få lov som 3- åring å kunne formidle at hun har en bestefar som bare er SÅ glad i henne! Heldige jenta, og heldige bestefaren! :)

Så var det den herlige jenta på 3,5 år som fikk beskjed om at hun skulle være med oss fordi mannen min skulle kjøpe nye motorsykkelstøvler. Da kommer det fra Lille Frøken Fryd: " Men det går da ikke ann, motorsykkelen har jo ikke bein, så den trenger jo ikke støvler!"... Sant nok det :)

Lille guttemann på 3 år hadde sovnet når de var ute og kjørte bil. Når han våknet vel framme ble det sagt: "Neimen sovnet du på veien du da, det var nok godt." Da kommer det fra guttemann: "Nei jeg sovnet vel ikke på veien, jeg sovnet i bilen!"

Jeg kom gående sammen med "Benjamin" og møter en ung dame på 4 år som sier: "Er du på tur med Benjadin du da.".... Jo da, jeg var på tur med Benjadin, Benjamin og Benjavår... :)

Lille Frøken Fryd og vi var på tur til en demning, der ble min mann redd hun skulle falle ut i den strie strømmen. Han bad henne være forsiktig og holde han i handa hele tiden, for de skulle se på den store fossen. Etter det hele var over, sier lille Frøken Fryd: "her var det mange Hønefosser".... Sånn kan det også sies, når det eneste fossen hun har hørt om er Hønefoss der tante, onkel og kusiner bor... :)

Så var det lille guttemann som danset og hoppet så alle skulle se på han hele tiden. Hvorpå tanten sier: "Du liker å være midtpunkt du". Da blir guttemann meget bestemt og sier: "Jeg er ikke "din pomp", jeg er "ofars (morfars) pomp"...."

.

.

Så godt å se sola!

2009-11-26T16:45:00.000+01:00

I dag møtte jeg en venn som opprinnelig er fra Afrika. Han har mange fine kommentarer og utspill, som får meg til å tenke. Og han får meg til å se verden litt anderledes, og får meg til å le
litt. Og det er godt!

Når jeg møtte han i novembersola i dag, så sa jeg: "Se på den flotte sola vi har i dag! Den er du vel glad for å se?" Han så på meg, smilte, og sa: "Ja, det er godt å se den, men det er noe galt med den." "Å, er det det", sa jeg, skjønte ikke helt hva han ville fram til. "Ja," sa han, " sola er der, men den varmer ikke, noen har glemt å skru på varmen, de har kun skrudd på lyset!"

.
Kommenter gjerne!

.

Aksent og dialekt.

2009-11-24T19:12:00.000+01:00

I Norge har vi mange dialekter, og ser på det som stort sett veldig flott at vi klarer å holde på våre ulike dialekter. Alt fra skarring som vi bl.a har sørpå, til kun å snakke med 2 kjønn som Bergenserne, og alle de andre finurlige dialektvariantene med "snodige" ord og endinger.

Jeg vet at mange synes det er lettere å forstå svensk eller dansk enn å forstå noen fra samme land som oss med en spesiell dialekt. Men vi godtar hverandres dialekter, og vi behøver stort sett ikke endre våre dialekter for å bli forstått i vårt eget land. Men når de som har en aksent pga de har utenlandsk bakgrunn, snakker "feil", så "skjønner" vi de ikke... Da kan vi få sagt at "de" må lære norsk bedre, og "de" må bruke norsken for å lære å snakke.. Jo det er sant det, og det er det de prøver, og da kommer det noen ganger "litt feil ut". Vi må kanskje godta at de fleste som ikke er født i Norge, kommer til å ha en aksent resten av livet når de snakker norsk. Men det gjør vel ikke så mye så lenge vi forstår de! Det er mange måter å snakke norsk på, med og uten aksent! OG selv om "de" snakker med aksent, betyr det ikke at de tenker med aksent....

.
Kommenter gjerne innlegget!

.

Min barndoms roamtiske syn på Carl von Linné har slått sprekker.

2009-11-23T19:41:00.001+01:00

Da jeg vokste opp hadde jeg en stor interesse for blomster. Min far og jeg gikk ofte tur i skogen, og han lærte meg mye om blomster og om trær. Jeg plukket store blomsterbuketter som jeg tok med hjem til min farmor som bodde i samme hus, og til min mor. Vi så alltid på blomstene etterpå, snakket om hva de het, hvor godt de luktet og satte de fint opp i vaser og oppsatser. Visste ikke min mor eller farmor hva blomstene het, så hadde vi Floraen i farger, DEN var utrolig! Der kunne vi finne ut det meste. Og vi fantaserte sammen over de norske og de latinske ordene. Jeg ble en tidlig beundrer av Carl von Linné som kunne så mye om blomster, og delte det med oss i bøkers form. I mitt hode er Linné og blomster koblet nært sammen. Min interesse for blomster er der enda, selv om jeg kanskje ikke er så veldig opptatt av hva alle heter lenger. Jeg nyter nok mer å se på blomstenene nå, enn å absolutt skulle vite navnene.

I min videreutdanning i flerkulturelt arbeid kom jeg til å lære mer om Carl von Linnés tanker. En lærdom som jeg kanskje har hørt før, men som til nå ikke har fått ødelegge for min romantisering av mannen. Når jeg nå leser om Linné er det akkurat som det er en annen mann, ikke "min Linné", - men det er "min Linné. Han hadde en side jeg er forundret og litt skuffet over at han også hadde.

For Carl von Linné mente at vi kunne dele folk inn etter intelligens, utfra hvor i verden de var født og hørte til. Han koblet intelligens og moral med genetiske og rasemessige trekk.
Utfra det delte han verdens befolkning i 4 grupper:
Gruppe 1: De flinke, oppfinnsomme, hvite og lovlydige Europeerne.
Gruppe 2: De frihetselskende, hissige, bronsefargede og tradisjonsbundne Amerikanerne.
Gruppe 3: De stolte, melankolske, gule, oponionsbundne Asiatene.
Gruppe 4: De kraftige, late, uforsiktige, apatiske, svarte og uselvstendige Afrikanerne.
Dette skrev han om i 1793 i sin bok Naturens system.

Jeg blir nesten barnslig skuffet og lei meg over at "min Linné" hadde slike rasistiske tanker.

---Men jeg får vurdere å tilgi han...for han visste vel ikke bedre.
(Kamil Øzerk skriver om dette i boka "Flerkulturell Virkelighet i skole og samfunn).

Jeg har tidligere blogget om Linnés tanker i "Litt mer om vi og de..."

.
Kommenter gjerne innlegget.

.

Litt opplevelser rundt Biscotti, Twitter og googling.

2009-11-22T09:08:00.000+01:00

Ja, jeg er på Twitter, og til dere som ikke er der, det kan anbefales. Jeg lærer masse. Jeg får tips og innspill. Jeg får kontakt med folk i samme situasjon, - og i motsatt situasjon. Det blir diskusjoner, det blir uenighet og det blir enighet. Man deler opplevelser på godt og vondt!

Jeg leser jevnlig bloggen til @flinkepike som jeg har fått kontakt med via Twitter. Det er en nydelig blogg! Hun hadde en oppskrift på Biscotti. Hun twitret om at hun spiste Biscotti og drakk Chai. Begge deler måtte prøves. Jeg testet Chai på "Den siste glæde" i Lillesand, det var nydelig! Men Biscotti ville jeg bake selv...Jeg fant ikke oppskriften med en gang, og @flinkepike fikk jeg ikke kontakt med på Twitter akkurt da. Da tenkte jeg at jeg googler flinkepike og Biscotti, så kommer jeg vel lett til hennes blogginnlegg med oppskriften... Som sagt så gjort.. Men fikk litt sjokk. Jeg visste jo at man la igjen spor etter seg på nettet, men at det var så tydelig, for opp kom dette:
___________________________________________________________

Twitterlisten
I dag drakk jeg Chai Latte etter inspirasjon fra @flinkepike, i morgen vil jeg prøve meg på hennes Biscotti..Men vaniljeekstrakt hva er det? ...
www.twitterlisten.no/twitterlisten/276714?offset=24&max=24 - Bufret -
____________________________________________________________

Mit første treff på Google var altså det jeg selv hadde twitret om dagen før... Hmm litt skummelt også i grunnen med Twitter..men veldig moro..

Og Biscotiene fikk jeg bakt, de ble gode, det blir flere av de... en oppskrift jeg har fått takket være Twitter og @flinkepike s oppskrift.

.
Kommenter gjerne!

.

Morgenturen for Trixie Hund og meg.

2009-11-05T20:14:00.000+01:00

Jeg har min daglige morgentur med min turkammerat gjennom 14,5 år : Trixie Hund.:)

Hun er verdens beste turkammerat, og vi koser oss oftest med en rundtur som innebefatter at vi går mot stranda ganske nær her vi bor. Vi har våre vaner Trixie og jeg. Etter jeg har dusjet, må Trixie en runde i dusjen for å sjekke at alt er bra der. Så spiser jeg frokost mens hun venter. Når jeg så igjen har en tur på badet, denne gang for å pusse tenner, DA gjør hun seg klar. Da uler hun av glede over at turen nærmer seg. Så blir det litt hopping og uling til vi får kommet oss ut. Jeg har til nå ofte våknet til ca samme tid, så turen vår er som regel mellom 8 og 9 om morgenen. Det er så morsomt å se hvordan turene ofte er like, på den måten at vi møter de samme folkene.

Vi går langs med veien 200 meter, på de meterne møter vi ofte en venninne i bil som tuter. Og jeg får smilet på plass. Når vi så nærmer oss et renseanlegg, har som regel en gjeng fra kommunen møte der. Da stikker det ofte et hode ut og sier "hei, ha en god tur!" Det hodet tilhører en av "mine fedre" fra 10 år tilbake...dvs en far til et søskenpar jeg hadde i barnehagen.. Så nærmer vi oss sjøen, da kommer ofte et par i 60-årene gående i full fart. De har sin treningstur. De går bestandig i like klær. Enten det er treningstøy eller regntøy. De hilser "hei" og vi farter videre.

Så treffer jeg som regel en gjeng med damer som er ved sjøen og bader...! Ja bader også i november. Det er mellom 2-8 stykker av de nå. På varmere tider er det flere. Vi går til sjøen, og står på min "rekreasjonsplass" hvor jeg ser ut over sjøen og finner roen. Mens jeg står der, bades det i nærheten. Og disse badedamene de er ikke noen ungdommer, de er mellom 50 og 85 år. Den eldste har gitt seg nå når det ble kaldt.
Etter å ha slått av en morgenprat med badegjengen om hvor kaldt vannet er, om hvor friskt det er å bade, om avhengigheten av morgenbad...så farter vi videre. Da møter vi ofte en yngre mann som løper med iPoden i handa og pulsklokka på plass. Hvis jeg kommer til å være på gangbrua samtidig med at han skulle ha løpt der, føler jeg at vi er litt i veien, Trixie Hund og meg. Men han er også blitt så blid og hilser "hei" før han løper videre. Etter brua kommer vi til en barnehage, der skal barna som er på vei til barnehagen se på Trixie; "kan vi klappe henne", "ja da..klapp litt dere"..
Så er det på hjemvei, da møter vi en dame jeg har skrevet om før. Hun har et handikap, derfor er hun vanskelig å forstå, men det er Trixie Hund hun snakker til, så jeg er ikke viktig i den sammenheng. Trixie Hund og denne damen får hilst på hverandre, og begge er såre fornøyde.

Litt opp i gata går vi forbi huset til en annen hund. Den må hilses på. De er nemlig kjærester. Hvis ikke Tom er ute, så ser ofte eieren oss gå forbi, så da slipper hun Tom ut, og gjensynsgleden er stor!
Når vi da kommer til naboen, så vil Trixie Hund helst svinge opp om de også. Det er der hun bor når vi er ute og reiser, så vi har litt delt omsorg for Trixie. De er oftest på jobb, men vi går over deres hage, og Trixie stiller seg på trappa, og ser på meg med: "skal jeg ikke inn til de nå?"-blikket. Jeg må ringe på for å bevise at der er ingen hjemme...men du verden hvor stor gleden er hvis de ER hjemme... Så er det på tide å gå hjem til vårt hus, og inn å drikke vann. For selv om vi kan gå forbi mange vannpytter på veien, så går det ikke ann å drikke sånt vann må du da forstå, det må drikkes nytt, friskt springvann! Og etter å ha drukket må Trixie slikke meg godt på hånda for å takke for turen. Etter morgenturen sover den gamle sorte damen, Trixie Hund i flere timer....

I dens siste tiden har jobb og studier gjort at mine morgener er litt forskjellig fra dag til dag. Derfor når vi i dag gikk tur mellom 7 og 8, så trodde jeg nesten jeg gikk tur en annen plass, for ingenting var som det brukte å være en time seinere.. Det viser seg at vi har alle våre morgerutiner som ofte følger klokka...

Les gjerne også: Min kjære Trixie Hund er blitt en gammel dame.

.

Takk og pris for internett!

2009-10-29T17:09:00.000+01:00

Tenk, i dag er Internett 40 år, Hipp Hipp Hurra!!! Hvordan klarte man seg før internett kom mon tro? Jo, det gikk nå det også. I min barndom var det ikke akkurat så mye internett...Ingen ting i grunnen som jeg merket. Husker forresten når vi fikk vår første pc i heimen rundt 1990. Gutta fikk prøve dette vidunder. Det ble mest spill i begynnelsen, men så ble det internett etter hvert. Men ALLE de formaningene vi fikk høre... "Ikke la de sitte for mye med det derre greiene" , "Kan umulig være bra det der", "Alt det DE kan finne på internett da, ikke la de holde på med det!" Mye slikt fikk vi høre. Vi var litt i tvil hvor mye de skulle "få lov" å holde på med det. Var jo litt skummelt å ikke ha kontrollen også...Men de fikk nå prøve seg, og nå har vår eldste sønn "lekt seg" til en jobb i dataverdenen. Han har utdanning den veien også, men som han selv sier: "Jeg leker på jobb". Og det er vel kanskje fordi han fikk lov til å utforske pc og internett hjemme, selv om han trykket litt for mye på en viss "delete"-knapp, - en gang eller to...

Og nå er det vel få som klager over at internett har kommet. Jeg er iallfall sjeleglad for å ha internett, og alt det som det bringer med seg. Så har jeg et valg til å velge vekk det jeg ikke vil ha. Og heldigvis er vi mennesker født med en fri vilje...

De siste dagene har jeg flere eksempler på at jeg har brukt internett for å finne ut av saker og ting. I går når jeg jobbet med gruppa mi med innvandrere med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet, ble de veldig opptatt av hvilke land som hadde konge /dronning, og hva de monarkene het...Det kunne ikke jeg på rams nei...Visste de fleste i Europa, men ikke hva kongen i Lesotho, Bhutan eller Thailand het...Men da fantes det en liste over det på Internett. Og vi "klipte og limte" litt i et Word-dokument, og vips hadde vi oversikten vi ville ha.

I dag var det store spørmålet blant denne gruppa som er nye i Norge, "hvorfor blir vi innkalt til det som heter Skjermbildefotografering? Hvorfor kalles det ikke røntgen av lungene"...Jeg kunne ikke helt gi noe svar på det heller, men internett...let, let..og litt nærmere et svar kom vi iallfall ...

Så takk og pris for internett.... Og hipp hurra for 40-årsjubilanten!!

Kommenter gjerne innlegget!

.

I mangel på ord, så lages nye. I dag:" Kroppe-prøver"...

2009-10-28T14:43:00.000+01:00

Det er mye å lære når en skal lære en nytt land å kjenne, med nytt språk og anderledes kultur.

I den forbindelse treffer jeg jevnlig en herlig gjeng av voksne med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet. Selv om de ikke har skolelært kunnskap med seg til Norge, har de masse annen kunnskap, som nok verdsettes for lite i det norske kunnskapssamfunnet. Men det var ikke det jeg ville si noe om i dag. Jeg vil fortelle en episode fra dagens treff. Vi snakket om vaksiner og tester de må igjennom når de kommer som "ny" til Norge. I tillegg er det jo en del forvirring for disse angående influensavaksine i disse dager...

En mann hadde vært og tatt pirke-prøve, tatt skjermbilde, tatt blodprøver og blitt vaksinert. Vi skulle lage setninger om dette. Og ei dame syntes hun trengte et ord for dette, men visste ikke helt om det fantes, men hun skrev: "På fredag tok han masse kroppe-prøver". Jeg syntes det var så fint et ord, selv om jeg måtte si til henne at det ordet nok ikke finnes på norsk. Men det sa mye for denne gruppa som testes og vaskineres. Altså "Kroppe-prøver". Det kunne dekke det meste mente hun, og det kan nok være sant. Norsk har jo få ord, og vi lager nye ord med å sette sammen ord, så hvorfor ikke "Kroppe-prøver"..?..

Mer om ordforvirring kan leses bl.a på bloggpost :"Når vi boner belegget, får vi høyere belegg da?"

Skriv gjerne en kommentar til innlegget!

.

Hvorfor ikke "meg" men "dem"?

2009-10-26T13:40:00.000+01:00

Jeg har mange ganger tenkt på Hvorfor jeg ikke sitter på en fortauskant og tigger, Hvorfor jeg ikke er avhengig av heroin, Hvorfor jeg bor i Norge og slipper å være redd for å bli forfulgt, bli slått og voldtatt. Hvorfor jeg kan spise meg mett hver dag. Hvorfor jeg slipper å være flyktning? Hvorfor er det ikke "meg" men "dem" som opplever dette?

Det er mye urettferdighet i verden, - i Norge,- i nabolaget mitt. Og noen ganger virker det som det er så lite forskjell som skal til for at noen klarer seg og noen klarer seg ikke. Og hva utgjør den lille forskjellen i livet? Hva skal til for at jeg ikke kom på et annet spor i livet, et spor som førte til en kald og våt fortauskant i stedet for til denne varme sofaen med stearinlys på bordet og fyr på peisen, som jeg opplever nå? Var en av grunnene at jeg var bevisst å velge riktig, eller var det tilfeldigheter? Jeg har ofte sagt jeg har trodd på "åpning og lukking av dører", at veien blir til mens man går. At jeg blir ledet dit jeg skal. Ja, kanskje det.. Men ikke alltid lett å tro det heller. For hvorfor skulle noen bli ledet til fortauskanten, eller bli født i et fattig land hvor lykke er å få seg mat før de skal legge seg for kvelden.

Hør denne sangen på Spotify: Anne Grete Preus med "Hele verden inni et lite skjell". Den sier mye om det jeg mener her...

Det er bare å innse det er mye urettferdighet i verden, men jeg kan kanskje bety en forskjell?
Jeg kan være en som er med å gjøre det litt lettere for noen. Jeg kan gi et smil, jeg kan også gi et bidrag på annet vis. Men det aller viktigste det er å gi av seg selv, være den som betyr det lille ekstra, ved at jeg viser at jeg ser "de".

Det er mange som trenger å bli sett. Jeg trenger også å bli sett, og ved å se andre blir vi også sett, og det gjør godt. Etter at jeg hadde mitt "dypdykk i arkivene", ble utbrent, møtte veggen eller kall det hva du vil, så tror jeg at jeg har blitt mer opptatt av å se "de andre", og gi "de" iallefall litt av meg selv, uten å tenke på at "de" tar hele hånda. Vi trenger alle å gi og ta i mot bekreftelse.

Les også om "Den betydnignsfulle andre"
og om "Hjertets to deler, en for å gi og en for å ta i mot"

Kommenter gjerne bloggen.

.

"Den betydningsfulle andre".

2009-10-23T19:47:00.000+02:00

Det er et begrep fra førskolelærerutdanninga for lenge siden... som jeg alltid har hatt stor sans for, og som jeg har tatt med meg videre i nye utdanninger og nye menneskemøter. Det er begrepet: "Den betydningsfulle Andre"- eller "Den signifikante andre" som det heter på litt finere måte.... Med det menes at det er noen som betyr noe ekstra for det enkelte barn, for det enkelte menneske. Det som betyr at livet blir bedre å leve, blir det lille ekstra som bidrar til en bedre hverdag.

Jeg har hatt en del mennesker som har vært "den betydningsfulle andre" for meg både i oppvekst og i voksen alder, og det er viktig at de har vært der for meg. Jeg håper og tror faktisk at jeg har fått være "den betydningsfulle andre" for noen også. Kanskje jeg har vært det for barn i barnehagen jeg jobbet og for andre i min nærhet. Og det er viktig både for den som er "den betydningsfulle andre" og for den som tar i mot omsorg fra "den betydningsfulle andre". Det er viktig å både gi og ta i mot omsorg!

Vit det, og gjør det!

I forbindelse med dette temaet anbefaler jeg veldig å lese innlegget : Hjertets to deler, en for å GI og en for å TA I MOT.

Kommenter gjerne innlegget!

.

Jeg er egentlig ikke integrert.

2009-10-22T14:35:00.001+02:00

Jeg tenker tilbake på min førskolelærer-studie-tid midt i HVPU-reformens inntog. Da var det mye snakk om at de psykisk utviklingshemmede skulle integreres i vanlig skole, og få et integrert botilbud i hjemmekommunen. Da ble integrering sett på som et begrep som gjaldt funskjonshemmede. Nå virker det som det er et begrep som Innvandringsdebatten har fått enerett på. Eller virker det bare slik fordi jeg er opptatt av innvandring? Det kan jo være jeg har blitt blind pga fokuset på innvandringsbegrepet.

Når jeg tenker litt mer, jeg gjør det innimellom, så lurer jeg faktisk litt på om jeg selv er integrert? Jeg er egentlig "noe" som andre ønsker å endre på, og jeg gjør så godt jeg kan. Andre ønsker egentlig jeg skal bli assimilert faktisk, når jeg tenker meg enda mer om, de vil jeg skal bli som de, som flertallet... Altså at jeg skal komme meg i jobb igjen, ikke være sykmeldt, på rehabilitering eller attføring. Jeg er egentlig uønsket, jeg koster for mye for samfunnet. Jeg må da komme meg opp og komme meg i gang. Ja alt det der gjør jeg, jeg fikk ikke sove, så oppe var jeg ganske mye, til dels hele døgnet faktisk. Så det er ikke det det går på. Og det er heller ikke viljen til å jobbe som mangler. Den har jeg også. Nå mens jeg er på attføring, og tar en videreutdanning i flerkulturelt arbeid, jobber jeg uten ekstra lønn 2 dager i uka med Voksne innvandrere med analfabetisk bakgrunn. Er med som en støttelærer for de. Og trives godt med det. Jeg prøver å bidra så godt jeg kan: tar videreutdanning på deltid og jobber gratis. Eller for å si det litt annerledes: tar vidererutdanning og jobber for min attføringsstønad. Men likevel føler jeg meg ikke integrert. Jeg føler meg ikke verdsatt utfra den jeg er, for jeg skulle jo ha jobbet!

For å se enda mer på integreringsbegrepet, så tror jeg faktisk at en stor del av Norges befolkning er dårlig integrert. I tillegg til innvandrerne og de funksjonshemmede kan jeg nenvne at ventelister i psykiatrien øker, behovet for spesialpedagogiske tiltak i skole og barnehage er stigende, og ikke snakke om de eldre, - de bli stadig mer isolert og mer"til bry", Og så var det "oss" sykmeldte / på rehabilitering /på attføring / uføretrygdede , som "de" så gjerne skulle hatt i jobb. Ingen av "oss" er vel egentlig integrert? Jo takk jeg kommer gjerne tilbake i jobb jeg. Bare gi meg litt tid, og litt anerkjenenlse for at jeg trengte litt tid på å samle meg sammen igjen etter "et dypdykk i arkivene mine"... Så skal jeg nok bli assimilert med "dere" igjen, for det å bli integrert som jeg er nå, godtatt for den jeg er, det er tydeligvis vanskelig...

Les om: integrering og assimlering.
Les om: Hvordan oppleves det å være sykmeldt når "alle" sier det er så rent for mange sykmeldte.

. Kommenter gjerne innlegget!

.

Integrering eller Assimilering, hva mener vi?

2009-10-21T17:02:00.000+02:00

Jeg leser ganske mye om flerkulturelle samfunn både fordi det interesserer meg og fordi jeg tar videreutdanning innen feltet. Mange ganger må jeg stoppe opp og reflektere over ord og begreper som brukes. Når det gjelder ordet integrering så mener jeg det er et ord som blir misforstått. Her er det ikke snakk om ulik forståelse..som jeg skriver om i blogg om flisespikking av ord. Men her er det rett og slett en misforståelse. For integrering betyr å gi like muligheter, retter og plikter som majoriteten i kombinasjon med retten til å beholde sin egenart, altså mindretallet skal gis samme rettigheter som majoriteten, men i tillegg få beholde det som er særegent for seg, (innenfor den norske lovs rammer). Men jeg tørr påstå at oftest blir integrering forstått som at "de" (minoriteten) skal bli like "oss" (majoriteten), noe som da betyr assimilering. Og vi er også med en gang over på forholdet Innvandrer - "Etnisk Nordmann", hvor begrepet integrering oftest knyttes til i dagens Norge.

Det blir ofte sagt fraser som viser misforståelser av begrepet integrering, som f.eks; "Han er jo så godt integrert i det norsk samfunnet." Og oftest mener man da at personen er så lik oss norske...men da er det ikke integrering, men assimilering det snakkes om.

.Kommenter gjerne bloggposten.

.

"Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien"...?

2009-10-20T10:44:00.000+02:00

Denne kom til meg som "kjedemelding", fikk lyst til å dele den,
den er ikke "min" men likevel, her kommer den:

En liten, men viktig historie.

En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann,
fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent
kjemmet og med perfekt barbering (selv om han
faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et
gamlehjem i dag.

Hans 70 år gamle kone har nettopp gått bort og
gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange
timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da
jeg kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga
jeg ham en liten beskrivelse av det lille rommet,
inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i
vinduet.

'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han,
med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se
sine nye hundevalp. 'Hr. Johansen, vent til du har
sett rommet,' sa jeg.

'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han.
'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien.
Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å
gjøre med hvordan møblene er arrangert... det er
hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller.

Jeg har allerede bestemt meg for å like det.
Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når
jeg våkner.

Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og
tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av
kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg
ut av sengen og være takknemlig for de delene som
funker.

Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine
øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene
jeg har lagret gjennom livet..

Høy alder er som en bank-konto.
Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd, så må det være å
sette inn mest mulig lykkelige minner på bank-kontoen
din!

Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto
med.

Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles!'
Husk disse enkle reglene for lykke;

1. Fri ditt hjerte fra hat.
2. Fri din tanke fra bekymringer.
3. Lev enkelt.
4. Gi mer.
5. Forvent mindre.

Jeg lærte noe av dette,
men likevel ikke alltid så lett å gripe lykken...i hverdagen..

Les også "Drømmene til fattige og rike".

.

Hvordan oppleves det å være sykmeldt, når "alle" sier det er så rent for mange som er sykmeldte...

2009-10-19T12:59:00.000+02:00

Hvis jeg gir meg i kast med å tenke på alt det som det har vært skrevet om i forhold til det å være sykmeldt den senere tid, så kan jeg faktisk bli ganske nedfor, og ta det inn over meg. Være trist og lei fordi jeg kan føle jeg blir mistrodd når jeg ikke har klart å jobbe i de siste 2,5 årene. Men så må jeg bare prøve å heve meg over det, og si at "alle er ikke like". Og jeg mener faktisk det er en del mennesker som med fordel skulle tillatt seg å være syke en dag eller to, men de tørr ikke fordi det er jo forventet at en skal være på jobb. "Jeg har jo ikke feber, så på jobb må jeg jo kunne gå". Slike tanker hadde jeg selv i lang tid før jeg ble sykmeldt.
Jeg følte meg så uendelig sliten, uvell og ved siden av meg selv. Alt jeg så fram til var helga, for da skulle jeg gjøre ferdig alle forberedelser til foreldrekonferanser,ansvarsmøter,foreldremøter, personalmøter, forberede opplegg i barnehagen, skrive planer og la meg inspirere av de nye faglige vinklingene . For når jeg kom fra dagens jobb i barnehagen, hvor jeg jobbet som pedagogisk leder, orket ikke jeg mye forberedelsesjobb, da var jeg bare helt utslitt. Og helgene ble brukt til å prøve å komme nogenlunde ajour. Men jeg kom jo aldri ajour, og fikk heller aldri hvilt nok og gjort ting som bygde meg opp. Det eneste jeg orket å "tvinge" meg til, det var å trene 2 ganger i uka. Det gjorde godt!

Jeg holdt på å presse meg slik gjennom jobbedag etter jobbedag i ganske lang tid, hørte ikke på kroppens små beskjeder om å ta det med ro. Alle vondtene jeg fikk og det konstante trykket over brystet, det prøvde jeg å ikke fokusere på. Men så måtte kroppen tydeligvis bruke høyere stemme for at jeg skulle lytte, og da måtte jeg stoppe opp. For når en hyperventilerer på jobb, har mest lyst til å bare legge seg under bordet og bli der etter perosnalmøter o.l, da måtte jeg ta meg en tur til legen. Hun sykmeldte meg i 2 uker. Så prøvde jeg meg igjen på jobb, men alt kom tilbake med samme kraft. Og legen sa at jeg måtte bare belage meg på et lengere avbrekk fra jobb. Når hun sa det, da kjente jeg hvor sliten jeg var, da tok jeg det inn. Da ville ikke kroppen gjøre det jeg hadde lyst til. Den nektet bare å samarbeide. Jeg ble værende mye inne, orket ikke gjøre noe, men takket være min gode kjære hund, måtte jeg ut med henne hver dag. Det hjalp å komme ut litt, men ellers isolerte jeg meg, og ble asosial. Orket lite og ingen ting. Satt bare der. Legen min har sagt mange ganger i ettertid: "du skulle ha hørt mer på kroppens signaler og tillatt deg og blitt hjemme fra jobb en dag i ny og ne, når du ikke følte deg helt på høyden". På den måten mener hun jeg kunne ha tatt meg inn igjen. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet iallefall at jeg presset meg lenge, og trodde hele tiden det skulle bli bedre bare jeg ble ferdig med det ene og med det andre...Men det ble ikke slik.

Når jeg ble sykmeldt, ble jeg asosial, men var jeg i fora hvor jeg måtte forholde meg til folk, var jeg supergod skuespiller. Jeg kunne smile og snakke til dels som vanlig, men var liksom ikke der, det var bare en forestilling jeg spilte. Jeg var ved siden av meg selv. Og etter en slik seanse var jeg enda mer sliten, for brukte veldig mye energi på å være "naturlig". Det er skummelt og tenke på nå, jeg var ikke ærlig hverken med meg selv eller andre.

For å komme meg på fote gikk jeg jevnlig til lege og fikk også en del samtaler med bedriftspsykolog. Det gjorde at jeg kunne begynne å bli mer tilstede i mitt eget liv igjen, se hva jeg måtte jobbe med, endre på, godta osv. Slik kunne jeg begynne å kjempe meg tilbake, ikke bare være ved siden av meg selv. Midt opp i alt dette kaoset døde også min mor etter noen ukers sykdom. Det bidro jo heller ikke til at min situasjon ble bedret. Men etter å ha vært sykmeldt i et år fikk jeg komme på AiR, Attføringssenteret i Rauland. Det var et fantastisk opphold, med mange i tilsvarende situasjon, og med mye samtaler, og enda mer trening i sal og i svømmebasseng og ridning. Det var en utolig opplevelse å være der. Det var som å være i en boble, en boble hvor vi var i senrum, og ingenting annet betød noe. Jeg så knapt på tv, mobilen la jeg på rommet, pc brukte jeg max 3 ganger på 5 uker. Helt og holdent bare til stede "her og nå", - og det trengte jeg. Helt ufattelig opplevelse!

Iallefall kort fortalt, så gjorde det oppholdet på AiR at jeg fant ut at jeg måtte komme meg videre, over i ny jobb, og i den forbindelse videreutdanne meg. 2 videreutdanninger fikk jeg godkjent av NAV. Den ene om "Norsk som andrespråk og samfunnskunnskap" og den andre i"flerkulturelt arbeid". Nå har jeg fullført det første, det var på ett år, det andre er over to år, og til våren er jeg ferdig med det, og håper det er jobb å få i forhold til Voksne med flerkulturell bakgrunn. Jeg jobber noe nå også, i voksenopplæringa, i sær med de med analfabetisk bakgrunn, og synes det er veldig inspirerende.

Jeg har lært en viktig lekse, det å være ærlig med meg selv. Tillate meg å si at jeg er sliten, tillate meg å ta en pause for å ta meg inn igjen, og det aller viktigste jeg har lært er å gjøre mer av det som bygger meg opp og mindre av det som bryter meg ned.

Men kunne jeg valgt, så ville jeg ha levd mer i pakt med meg selv på jobb tidligere også, så hadde jeg kanskje sluppet å bli utbrent, utlsitt og tom for energi. Og jeg kunne enda forholdt meg til et yrke jeg ser på som viktig og givende; nemlig det å jobbe som førskolelærer. Men 15 år som pedagogisk leder i barnehage var visst nok for meg, og jeg må over i noe annet, for å komme videre. Og håper jeg har fått noen erfaringer med meg som gjør at jeg unngår å gå i den samme fella igjen. For å bli utbrent og tom for energi, det er uendelig tungt, og det er ingen som ønsker å oppleve det igjen. Derfor oppleves mistenkeliggjøringen rundt det å ikke mestre jobben sin, mistenkeliggjøring rundt det å være sykmeldt, uendelig vondt.

Les gjerne innlegget om: Stillhetens tanker

.Kommenter gjerne innlegget!

Noen tanker rundt at Polen er nest nederst på listen som Norge er på toppen av.

2009-10-15T19:46:00.000+02:00

I sist blogg skrev jeg "Kan vi stole på hverandre eller er vi på vei til å miste hverandres tillit"? Utgangspunktet var den Europeiske undersøkelsen om hvilke lands innbyggere som var mest tillitsfull...ellers minst skeptisk, eller mest naive om du vil. Der kom Norge best ut. Og jeg trakk også inn sykelønnsordningen som en del nordmenn nå ser ut til å utnytte. Kanskje er vi ikke så naive, eller ikke så mye å stole på lenger....

I denne Europeiske undersøkelsen ser jeg at Polen er på nest siste plass. Jeg har noe kjenneskap til Polen og polakker. Jeg trives godt i Polen og han mange Polske venner. Når jeg har vært på reise i Polen, så har jeg opplevd å bli snakket til i butikker av butikkpersonell som har bedt meg lukke igjen vesken min ordentlig når jeg har gått ut av butikken. For de syntes jeg gikk så "vågalt" med vesken min litt åpen. Der holder man vesken godt inn til seg. Og går iallfall ikke med den litt åpen, slik som jeg og mange andre nordmenn sikkert ville ha gjort her i Norge.

Jeg har også en annen opplevelse med polakker i forhold til "det å bli stolt på", det er en uttalelse en polsk venn av meg kom med. Det gjaldt at han ville vi skulle komme på ferie til Polen. Jeg sa jeg ikke hadde så mye ferie igjen det året. Hvorpå han sier: "Men har du brukt opp hele kvoten at sykedager da? Har du ikke noen dager igjen der?" Jeg sa: "Men de dagene er jo hvis jeg blir syk, kan jo ikke reise på ferie de dagene!" "Det kan du vel", sa han" du har jo krav på dagene dine!" Denne samtalen har jeg tenkt en del på etterpå, den viste meg at den tilliten vi bygger på i Norge, den er ukjent for mange fra andre land. Det er ikke fordi de er kriminelle, men fordi de ikke er vant til å tenke at de skal stole på systemer og på folk. De er i utgangspunktet skeptiske til å stole på systemer. Slik er det også når vi sitter ute i hager i Polen. Hvis vi skal gå vekk fra stoler og bord, ryddes de vekk. Her hjemme lar jeg de stå ute. Det samme med klær, de må taes inn eller henges slik at ikke de kan nåes fra utsiden. Systemet er lagt opp på en helt annen måte. Og de har har heller ikke stor tiltro til at ting skal bli som politikerne lover. Vi i Norge har vel heller ikke grunn til å håpe at alt blir gjort som de sier, men mer blir gjennomført som blir lovt av politikere her enn i Polen. Og vi opplever heldigvis sjelden at politikere kan kalles korrupte, noe som dessverre er mer vanlig i Polen.

Det er heller ikke bare i forhold til politikerne det er korrupsjon eller bestikkelser. Det er ikke mer enn få år siden jeg vet at en ung jente ikke fikk komme inn på Universitet hun hadde søkt på i Polen, selv om hun bestod opptaksprøvene og hadde gode karakterer, - grunnen var at hun ikke hadde foreldre som kunne betale for at hun skulle beholde sin plass på lista. Hun mistet sin rettmessige plass og kom ikke inn på Universitetet. Det er også vanlig hvis man har bekjente på sykehus, at pårørende gir gaver til sykehuspersonell i form av kaffe, sjokolade eller likenede. Det virker som det er helt vanlig at man må passe på seg selv, ikke stole på at man skal få sine rettmessige behov og rettigheter tilfredsstilt uten å "bestikke" de som styrer og bestemmer. Og er det noe en har rett til, så skal det brukes, er det kanskje en slik tanke som er i ferd med å bre seg noe blant oss i Norge også?

Kommenter gjerne dette innlegget!

.

Kan vi stole på hverandre eller er vi på vei til å miste hverandres tillit?

2009-10-15T17:08:00.000+02:00

Jeg har hørt på nyheter, lest på nett og i aviser om at vi i Norge igjen topper en kåring. Denne gangen i en Europeisk undersøkelse angående om vi stoler på andre mennesker, og det gjør vi altså i Norge! Fire av fem nordmenn sier de stoler på folk flest. En kan jo velge om en vil være stolt av det eller ikke. Det er jo godt at vi har tiltro til folk, men det må ikke bikke over til naivitet.

Noe som kan bidra til at vi har tiltro til folk flest kan nok henge sammen med at vårt samfunn er bygd på likhet og likeverd. Vi har ikke hatt noen adelsklasse som har bygd opp forskjeller, derfor har vi mindre forskjell på fattig og rik hos oss enn i mange andre land,. Vi har vært noenlunde på likefot med hverandre i dette landet, og av den grunn også kanskje stolt mer på hverandre opp igjennom historien. Vi har også lite korrupsjon, og er vant til at det som blir sagt til oss, og tiltrodd oss, det har vært sant og vært til å stole på.

I de samme medier som jeg har lest om det med at vi er tillitsfulle....eller naive, har det også i de senere dager vært mye skriving om sykelønnssystemet vårt. At vi er mer syke enn før, blir fortere hjemme hvis vi føler oss litt uvell i kroppen. Da kan en jo spørre seg om det har med å gjøre at det å stole på, og det å bli stolt på, ikke er så viktig lenger. Er dette som kommer fram i undersøkelsen noe som er i ferd med å endre seg? Er vi ikke syke når vi blir borte fra jobb? Prøver vi bare å lure vår arbeidsgiver, og hvorfor skjer så dette? Begynner vi å bli mer mistroiske, bli litt mindre naive, tar oss mer til rette? Misbruker vi andres (vår arbeidsgivers) tillit? Og vil en slik undersøkelse om noen få år vise at vi endrer oss, at vi er ikke så naive og tillitsfulle lenger...Det er det bare tiden som viser. Men et tankekors er det?

Legg gjerne igjen kommentar! :)

.

Hjertets to deler: En for å GI og en for Å TA I MOT.

2009-10-14T19:35:00.003+02:00

Tidligere i mitt liv skjedde det ting, som gjorde at jeg ikke lenger kunne jobbe i mitt opprinnelig yrke som førskolelærer. Jeg måtte omskolere meg, og det er jeg i full gang med nå. I prosessen for å komme videre trengte jeg hjelp av ulike hjelpeapparat. Noe fungerte dårlig, men heldigvis fungerte også mye bra. I den prosessen har jeg også kontakt med folk i hjelpesystemet som er av utenlandsk opprinnelse. Det som jeg opplevde som mest positivt var en i hjelepesystemet med utenlandsk opprinnelse som stod på veldig på mine vegne. Denne personene bidro mye for å hjelpe meg til å velge rett, og finne ut av ting. Jeg uttrykte min store takknemlighet til denne personen pr mail, og sa at det var til stor hjelp. Jeg følte virkelig jeg ble tatt på alvor. Da fikk jeg en utrolig mail tilbake. Den vil jeg dele her. Jeg har anonymisert den, så den ikke kan spores tilbake til hvem avsender er, forøvrig er innholdet det samme.

"Tusen hjertelig takk for de fine og hyggelige ordene du har skrevet til meg. Det jeg har gjort er en del av et menneskets og en hjelpers ansvar og oppgave. Jeg har gjort det fordi jeg er et menneske og en hjelper som skal gjøre slik jeg har gjort, og kanskje enda mer og enda bedre. Jeg gjør dette fordi mennesker vi omgås kan vi ikke overse, vi er avhengig av hverandres oppmerksomhet, kjærlighet, "brysomhet", omtenksomhet, varme, og anerkjennelse. Vi har behov for å elske og å bli elsket. Vi må dele vårt hjerte i to deler, den ene delen skal ha ansvar for å GI varme, glede, kjærlighet og anerkjennelse til de vi omgås, og den andre delen skal ha ansvar få å TA IMOT alle disse gode, menneskelige egenskapene. Når du skriver disse takkeordene til meg, og jeg skriver dette til deg, blir jeg da glad fordi jeg føler da at begge to delene av mitt hjerte har gjort sin oppgave. Da må jeg takke deg for at du ga meg denne muligheten, nemlig å gjøre aktive begge delene av mitt hjerte. Tusen hjertelig takk for det!

Når jeg mottok den mailen, måtte jeg lese den mange ganger. Jeg forstod at ting kan sies på så uendelig mange måter, og denne måten ga meg nye tanker.

.

"Den som vet" .... Arabisk Ordspråk.

2009-10-14T18:58:00.001+02:00

Den som ikke vet,

og ikke vet at han ikke vet,

han er en tosk. Sky ham!

.

Den som ikke vet,

og vet at han ikke vet,

han er oppriktig. Undervis ham!

.

Den som vet,

og ikke vet at han vet,

han sover. Vekk ham!

.

Den som vet,

og vet at han vet,

han er klok. Følg ham!

.

(Arabisk ordspråk)

.

Når vi boner belegget, får vi høyt belegg da?

2009-10-13T15:54:00.000+02:00

Jeg får stadig påminnelse om hvor vanskelig det er å lære norsk for utlendinger. Eller at det er vanskelig å lære språk i det hele tatt. For vi lærer språk med vårt morsmål som mal. Vi lærer utfra de begrepene vi har. På et nytt språk møter vi kanskje et ord som kan bety flere ting, et såkalt "homonym"-> Lik form men ulik betydning.

Akkurat dette fikk jeg en liten opplevelse av for ikke så lenge siden. En jeg kjenner, med utenlandsk opprinnelse, har en jobb i forhold til et forsamlingslokale. Der har han bl.a ansvar for renhold og for utleie av lokalet. Han hadde fått beskjed om å bone bellegget, noe han gjorde. Men så hadde han også fått beskjed om at han måtte jobbe for å få et høyt belegg i storsalen. Og det skjønte han ikke... For han tok for gitt at belegg var belegg, dvs gulvbellegg. Mens det i sak 2 var det et stort antall leietakere som ble etterspurt, slik at belegget kunne bli høyt...

Ja du verden, du verden..., og dette språket tar vi for gitt? Ha en strålende dag med eller uten belegg både her og der.. :)

Se også blogginnlegg om flisespikking av ord.

.

Ulike musikktyper kan snakke til følelsene: ...... -"Du hast"-

2009-10-12T14:12:00.000+02:00

I forrige bloggpost om Orgelkonsert i Søm kirke, skrev jeg at musikk snakker til følelsene. Jeg mener også at musikk snakker til kreativivteten, og setter i gang prosesser.

Jeg har i den senere tid jobbet med å finne tema for en semesteroppgave jeg skal skrive i forbindelse med studiet i Flerkulturelt Arbeid som jeg for tiden tar. Har hatt noen tanker om hva jeg skal skrive, men ganske løse tanker som har vært vanskelig å konkretisere.

På formiddagen i dag var jeg på Spinning hos Friskis og Svettis, jeg spinte i vei, og ga alt. Under Ramstein sin sang: "Du hast", så kommer det plutselig en ide om tema ned i mitt hode. Det kom bare dalende, og var ganske klart for meg. Det satt også fremdeles i mitt hode når jeg var hjemmme 45 minutter seinere. Nå har jeg skrevet det ned på papir, skal tenke litt mer på det, men det er absolutt noe å bygge videre på, så kanskje Rammstein og "Du hast", var med å få meg til å bli åpen for et tema til problemstilling jeg kunne jobbe videre med. Mange kan sikkert lure på hvorfor denne sangen gjorde meg så kreativ da men....

Les gjerne om "musikk som snakker til følelsene våre - Orgel"

.

Musikk kan snakke til følelsene våre. Orgelkonsert i Søm Kirke.

2009-10-11T22:29:00.000+02:00

Søndag var jeg på en flott orgelkonsert i Søm Kirke i Kristiansand. Det var en stor opplevelse! Mons Leidvin Takle hadde konserten, hvor han spilte alt fra "Kjerringa med staven" via kjente salmer og egenkomponerte stykker til "We meet again", og alt ble selvsagt nydelig improvisert rundt.

Vi har lenge hatt lyst til å se Søm Kirke, som er en ganske ny kirke, med glassmalerier av Kjell Nupen. Og det var en flott opplevelse å sitte der og høre orgeltonene strømme mens en så på de flotte fargene som Nupen hadde fått fram i glassmaleriene. Bare ved å sitte og se på vinudene, så jeg utrolig mange figurer i glassene, noen av figurene var der bare en liten stund, klarte ikke å finne tilbake til det jeg syntes jeg så... Og fargene forandret seg ettersom det ble mørkere og mørkere ute. Musikken og de fine glassmaleriene klarte faktisk å få meg til å være ganske mye tilstede "her og nå", og det var deilig. For ofte fyker mine tanker rundt om kring når jeg sitter slik og skal oppleve. Men jeg var veldig til stede, og følte at musikken og glassmalerier "snakket til meg". Det var en god opplevelse.
Takle fortalte et lite "eventyr" i starten, som jeg likte godt. Det var ca som følger:

Gud så at mange i verden var triste og hadde det vondt, da kalte Gud til seg musikken, og sa til musikken: "Gå ut i verden og gjør mennesker glade". Musikken svarte:"Hvordan skal jeg få det til, jeg har jo ingen ting å bidra med". "Jo" sa Gud, "du kan snakke til følelsene, og trøste følelsene, det er det du kan" sa han til musikken. Så gikk musikken ut og snakket til følelsene og menneskene deres, og verden ble et vakrere sted.

Hvis du vil lese mer om Søm kirke så se her: Søm Kirke , Bygg uten grenser

Hvis du vil lese mer om Kjell Nupen sitt arbeid i Søm kirke så gå inn på denne siden, og se på videor, og Søm kirke. Kjell Nupen

Hvis du vil høre Mons Leivin Takle spille, så hør dette flotte stykket:Aurora Borealis:

.

Litt flisespikking i forhold til bruk av ord.

2009-10-11T16:43:00.000+02:00

Jeg har i den senere tid tenkt på det med valg av begreper i forhold til så mangt. Blant annet i forhold til Innvandrergruppene og begreper som Rasisme - Nyrasisme som jeg har skrevet om tidligere.

Noen ganger mener jeg at vi kan spore av en samtale ved feil ordbruk. Slik som når en sier "Nei, der misforstod du meg, det var ikke det jeg mente". Ved å kommunisere slik, så blir fokuset slik at det jeg sier og mener, slik skal alle forstå det. Men i en kommunikasjon er det så mangt som spiller inn. Vi kommuniserer utfra vår "ryggsekkviten" dvs alt vi har med oss fra oppvekst, kunnskap, sosiale opplevelser, holdninger osv. Altså utfra våre erfaringer ("ryggsekkviten") kommuniserer vi, og i en kommunikasjon er det både sendere og mottakere. Derfor behøver det ikke være at det er de andre som misforstår, men de andre forstår det på en annen måte, de forstår utfra sitt ståsted. Derfor kan vi også bli "misforstått" når vi sier at "de misforstår". Det dreier seg heller om "ulik forståelse".....Jeg har min forståelse, og du har din forståelse...

.

Begreper og ord i Innvandringsdebatten ; Nyrasisme - Klassisk Rasisme.

2009-10-06T14:56:00.000+02:00

I media brukes mange ord i Innvandringsdebatten som jeg tror ikke blir forstått fult ut, og som man da blir provosert av. Jeg sier ikke dette for å si at vi er dumme, men det kommer stadig til dels nye begreper, som gjør at en kan komme til å kommunisere forbi hverandre i stedet for med hverandre.

Det jeg har mest i tankene nå er Majoran Vivekananthan i avisen Utrop sitt utspill om at Regjeringen er Nyrasistisk. Og begrunner det med at Regjeringen ikke har et eneste tiltak som er ment å bidra til å at innvandrere kan beholde sitt språk eller kultur. Det som skjer er at han blir beskyldt for å skyte langt over mål, "vi" er da ikke nyrasistiske! Når jeg har hørt med folk litt rundt om kring, kan det virke som noen tror det dreier seg om nynasisme og ikke Nyrasisme også. Eller at folk ikke kan forstå at det er noen vits at begrepet nyrasisme skal brukes, "vi" har jo begrepet rasisme allerede. Det fungerer bra nok, mener mange. Men det er faktisk en forskjell på begrepene Nyrasisme og Rasisme.

For når man går litt inn i ordet "Nyrasisme" så er det definert slik som Vierkananthan selv sier det. Det er negative handlinger basert på kulturell, etnisk, religiøs bakgrunn. Mens Klassisk Rasisme er basert på rasemessig tilhørighet.
Utfra det kan en si at fokuset i Nyrasismen ligger på kulturforskjeller, livsstil, kulturenes uforenlighet, kulturell mangfold vs monokultur.
Mens fokuset i Klassisk Rasisme ligger på påståtte medfødte, positive eller negative intellektuelle og moralske egenskaper.
Når en ser på holdningene i Klassisk Rasisme og Nyrasisme er de stort sett de samme. De er preget av negative fordommer, negative holdninger og menneskeforrakt.
Når vi så går over til hvordan Nyrasisme og Rasisme viser seg på handlingsplanet, så er det igjen en forskjell. I Nyrasisme viser det seg ved maktutøvelse i form av ekskludering, negativ omtale, mobbing, sjikane, usynliggjøring, trusler, forfølgelse, skepsis og negative forventninger. Når en ser på hvordan Klassisk Rasisme viser seg på handlingsplanet går det på handlinger som angrep, utnyttelse, diskriminering, apartheid, ekskludering, undertrykkelse, utrydding og forfølgelse.
Det er altså en forskjell på Nyrasisme og Klassisk Rasisme, men noe er også likt. Men her mener jeg at ulike forståleser av begreper er med på å gjøre en debatt vanskelig. For når parter har ulike formeninger i hodet om hva de snakker om, blir det ikke en samtale om samme sak. Partene snakker i stedet forbi hverandre.

Les gjerne også om "vi" og "de".

Min kjære Trixie Hund er blitt en gammel dame.

2009-09-30T20:26:00.000+02:00

For 14 år siden hentet vi et sort lite nøste på Flekkerøya, hun var 8 uker, en deilig liten skjønnhet som vi kalte Trixie. Hennes fulle navn er Trixie Hund :) Eller også kalt både Flekkerøyjenta etter hvor hun kommer fra og "Tiggesiri". - Og da skjønner dere nok at vi har skjemt henne litt bort med å la henne tigge....iallfall tigger hun av de som gir henne mat, slike som morfar, farmor, Zdzislawa og andre, - de får gjennomgå!

Trixie er en Eventyrblanding, en blanding av Flatcoated Retiver, Border Collie og litt Cocker Spaniel. Hun har bestandig vært snill og god, men begynner nå å bli gammel. Jeg kan enda huske den første natta vi hadde henne, vår eldste sønn på da 12 år måtte ligge sammen med henne på kjøkkenet, for hun pep og lengtet etter mammaen sin.

Jeg ser stor forskjell på dagene da hun var liten valp og nå, og det er vel naturlig, - men ganske trist også. I sær er det trist den utviklinga som har skjedd nå den siste tiden, da alderen for alvor har innhentet henne.
Før når jeg stod opp om morgenen kom hun løpende fra liggeplassen sin, og var klar for dagen med hopp og sprett. Vi måtte ha en liten kose-og-prate-stund før jeg gikk på badet. Nå står jeg opp og jeg kan høre henne snorke på liggeplassen, men hun hører meg ikke når jeg står opp. Som regel har hun merket meg mens jeg har vært på badet, og står utenfor når jeg lukker opp døra, blid og logrende. Klar for å slikke litt vann i dusjen (!) og få litt kos.
Så kommer det hun alltid har likt best, både før og nå: Nemlig mat! Der er det lite forandring, kun at hun spiser noe seinere enn da hun var yngre. Hun elsker mat, og kunne spise til hun sprakk tror jeg... Neste ting som skjer i heimen er tur, og der er hun også som før: Nemlig kjempeglad for tur. Hun ulte av glede for tur før og uler av glede for tur nå. Og vi går en tur på ca 40 -50 minutter hver morgen, det går litt seinere nå, men det er mest pga at hun skal lukte så mye mer nå enn før. Jeg har lagd meg en liten teori der, for som dere har forstått så hører Trixie Hund lite, og det virker som luktesansen den er ekstra skjerpet pga manglede hørsel, men det er bare en teori jeg har. Men iallfall så sier jeg noen ganger at jeg ikke føler jeg går tur, men står tur. For alt skal luktes på. Dyrlegen sa for et par år siden, at hun hadde så godt av morgenturene sine, og alle luktene hun fant ga henne en hjernetrening og ga henne noe å fantasere om når hun kom hjem. Og da klarer jo ikke jeg å nekte vår gamle dame å lukte! :) Så da står hun der og lukter til hun er ferdig, mens tiden går.
Når vi gikk tur tidligere kunne hun gå en del fri når det var lov, for hun kom når vi ropte, men nå tørr jeg ikke det, uten på helt spesielle områder, for nå hører hun ikke. Men jeg går alltid med en hundeføyte som hun kan høre, hvis vi er heldige... Men altså så går hun nok mer i band enn tidligere, men hun trives på tur uansett.
Før hoppet hun også fra stein til stein i sin turglede, men nå klarer hun ikke komme opp steiner og skrenter lenger, da snur hun gjerne og går en annen vei.
Når hun kom hjem fra tur før, så sov hun litt og så var hun i full gang igjen. Men nå sover hun hele formiddagen. Da kommer hun tuslende litt småforvirret midt på dagen. Før tuslet hun alltid etter meg der jeg var. Men nå kan hun plutselig bare våkne og begynne å vandre rundt i huset for å lete etter meg, og jeg kan rope og klappe, mens hun står og ser en annen veg. Hun hører meg ikke.
Når jeg før lagde mat på kjøkkenet kom hun for å følge med om jeg mistet noe på gulvet. Men nå merker hun ikke at jeg lager mat. Hvis jeg mistet noe ned før og hun var et annet sted i huset, hørte hun det og kom hun løpende, men nå er det stilt når jeg lager mat. Uvant i grunnen.
Hun kan ofte legge seg på kjøkkenet for å sove nå, for på den måten har hun nok funnet ut at kanskje hun våkner når jeg begynner med noe mat der.
Før hørte hun hver liten smule jeg la i matskålen hennes, men nå hører hun det aldri. Men hun har begynt med en ny sak der, for hun tar seg gjerne en runde om matskåla i ny og ne for å sjekke om det har kommet noe der, for sikker hets skyld liksom.
Før hørte hun oss før vi kom inn, i sær hørte hun alle biler eller skritt i singelen på utsiden av huset, og bjeffet og var klar når vi kom inn. Nå går vi inn, ordner det vi skal gjøre og Trixie sover videre. Etter hvert kommer hun kanskje, litt fortumlet og forvirret over at vi er hjemme.
Hun reagerte også alltid på dørklokka, bjeffet til og løp til døra. Nå når det ringer på døra, så sover hun bare videre, men ser hun oss går mot døra, tolker det dithen at nå kommer det nok noen, og blir logrende med oss.

Når vi sitter og slapper av om kvelden kommer gjerne Trixie Hund og skal være sammen med oss, det er nesten det samme som før. Men nå er det hun som vil legge seg først når det er kveld. Da kommer hun og står foran soveromsdøra, og slipper vi henne inn, legger hun seg på et teppe hun har ved siden av senga vår. Når vi legger oss, går hun ofte og legger seg på et annet rom, hun må bare liksom få lagt oss først :) slik at hun vet hvor vi er.
Før hadde hun en nattsoveplass som var en seng på et arbeidsrom, der klarer hun ikke hoppe opp lenger, så hun har fått lov å ligge på et teppe i sofaen på mitt arbeidsrom. Der sover hun om natta nå.
Før vi legger oss, må hun ha seg en tissetur, DET synes hun er noe stort tull! Hun sover jo, og vil ikke vekkes lenger. Før kunne vi bare si "Kom nå skal vi :) tisse", og så gikk hun ut og tisset, men nå hører hun jo ikke dette, men kommer når vi henter henne og får tisset før hun går i halvsøvne tilbake til sin soveplass.

Gamle hundedama vår har begynt å lukte litt spesielt. Gamle damer gjør vel ofte det. Hun lukter vondt av munnen når hun puster med åpen munn. Hun lukter rart av hele seg noen ganger, og så slipper hun ofte litt gass som lukter ganske så ille... Ja ja det er ikke alt som fungerer på gamle Trixie Hund. Men du verden hvor god hun er.

Hun setter seg ved vinduet og ser etter folk som kommer fra jobb, hun besøker naboen når det lukter mat hos de, hun er ofte der når vi er på reiser, så vi har litt delt omsorg :). Hun er kjempeglad for besøk, i sær av kjente som de unge som har flyttet ut med kjærester, og andre venner og kjente. Men blir det for mye mas med besøk, går hun vekk fra oss og legger seg på kjøkkenet eller en annen plass hun kan være for seg selv.

I den sendere tid har det kommet 5 hunder til i familien, Dvs våre 2 gutter har fått seg hunder). Trixie synes det er gøy og ha fått besøk av disse krabatene, men når de blir for masete tusler hun vekk og legger seg. Alt med måte tenker hun. Når hun ikke orker mer ståk sukker hun og trekker seg tilbake.

Som nevnt er hun veldig glad i nabofamilien, i sær deres lille datter på 3 år. Det er et nært og ekte vennskap mellom hund og liten jente der. Gjensidig god respekt som er uvurderlig verdsettes av begge parter
.

Nå har Trixie hund fått en ganske stor klump på magen sin, som er en form for syste, uten at noen kan si hva den inneholder. Vi har hatt henne til dyrlegen, og hjerte henens tilsier at hun kan kanskje klare en operasjon,eller kanskje ikke. Vi har vurdert fram og tilbake, og har kommet fram til at vi ikke vil utsette henne for en operasjon. Så det blir at vi lar henne leve med den klumpen så lenge det ikke plager henne nevneverdig. Når vi ser det hemmer henne i livsutfoldelsen så får vi ta den vanskelig kontakten med dyrlegen, for å gi henne den siste ro og hvile, etter et stort berikende liv for vår familie. Trixie Hund vil alltid være min gode hundvenn, selv når vi ikke har henne mer.

Når jeg skriver dette kan jeg lukte at hun har fått middagrester til mat i dag, det får hun nemlig litt gass imagen av på sine gamle dager Men middag smaker så utrolig godt innimellom synes hun, vår kjære gamle fornuftige hundedame på 14 år. Og noen goder må man jo få når en er blitt en gammel pensjonist som vår kjære Trixie Hund.

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer..3 ..... Synd det er krig i et så nydelig land...

2009-09-30T14:17:00.000+02:00

En venn av meg som kommer fra et område i verden som er mye preget av krig opplever at ting blir sagt til han som han reagerer på. Ting som blir sagt er kanskje ikke så galt ment, men det kan oppleves som ganske provoserende.

En slik episode var når en kollega av min venn sa til han at han hadde sett en dokumentar fra hans hjemland, og det var jo så vakkert der. Min venn var jo enig i det, og syntes det var koselig sagt. Men så sa denne kollegaen: " Synd det er krig i et så nydelig land, ellers kunne jeg jammen tenkt meg på ferie dit." Det denne kollegaen ikke tenkte på, var at det faktisk er en god del mennesker som bor i dette landet, som ikke ønsker krig, som gjerne vil ha fred, ikke for at det skal komme turister dit, men fordi de vil ha frihet. De ønsker å kunne bygge opp sine hus, sitt land, sin infrastruktur, sitt utdanningssytem igjen osv, slik at de kan få et liv hvor de kan leve og utvikle seg i fred og frihet.
Det er kanskje flere som kunne ha kommet til å uttrykt seg på denne måten, fordi vi i Norge tenker utfra vårt ståsted. Og vi tenker utfra hvor det er fint, at dit vil vi reise, uten å tenke på de som lever der i ufred og som offer for naturkatastrofer daglig. Og mange av de har heller ikke anledning til å reise vekk, komme vekk fra disse stedene.
Se forøvrig bloggpost om Turister og Omstreifere.

.

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer.. 2...... Barnevogn..

2009-09-30T10:48:00.000+02:00

Jeg vil fortelle en episode jeg hørte fortalt av en venn av meg som opprinnelig kommer fra Afrika. Han har bodd 15 år i Norge, men har mange opplevelser av det å ha en annen bakgrunn. Og jeg lærer stadig at det er flere måter å se en sak på.

Han fortalte han hadde hatt besøk av sin gamle tante som hele sitt liv hadde bodd på den Afrikanske landsbygda. På en av de første dagene i Norge, var de ute på en spasertur. Da kommer det en ung mor mot dem med et barn i en barnevogn. Tanten sier "Hva er det for en kasse hun dytter foran seg". Min venn svarer "det er en baby oppi der, det er en barnevogn". Men nei det kunne ikke tanten forstå at noen kunne legge et barn oppi en kasse og dytte foran seg. "Hvordan kan det barnet da bli kjent med sin mor via sin lukt og hudkontakt" sa tanten, og fortsatte videre "Et barn har vært inni sin mor i hele svangerskapet, og skal fortsette sin nære kontakt ved å bli båret inntil kroppen den første tiden etter fødsel, ikke legges i en kasse på hjul!" Da de nærmet seg moren med barnevogn sa min venn at han ville stoppe og spørre om de kunne se på barnet, og det gjorde de. Men likevel var ikke tanten overbevist om at norske babyer hadde det noe godt med å bli lagt slik. Og det hele toppet seg for tanten da en ung jente kom mot dem bærende på en liten Chihuahua-hund. Da slo hun hendene sammen og utbrøt, "for et rart land, her legger de ungene i en kasse på hjul i stedet for å bære de inntil kroppen, mens små hunder bærer de slik jeg ville ha båret et lite barn!"

Episode i møte med mennesker av ulike kulturer.. Blikkontakt

2009-09-29T12:08:00.000+02:00

Jeg var på en tur med deltakere i norskopplæringen. En gutt på 20 år som jeg kjenner ganske godt, kom bort til meg og sa, "kan jeg få spørre deg om noe", jeg sa selvsagt "ja". Så sier han ; "Jeg vil gjerne snakke med deg og samtidig øve meg på å se deg i øynene. Der jeg kommer fra kan jeg ikke se lærer eller sjef i øynene, men her i Norge må jeg se folk i øynene, det er vanskelig for meg. Kan jeg øve meg på deg?" Og selvsagt kunne han øve seg på meg. Han fortalte i samtalens løp at han hadde tidligere øvd seg på jevnaldrende venner, men nå var det altså meg han ville øve seg på. Det er så godt når de er åpne om slikt, og det formidlet jeg videre til han også. Det er godt å se de vil lære, men samtidig er det godt å vite om de ulike kulturers ulike forhold til bruk av blikkontakt. Jeg tror at bruk av blikkontakt er noe av det som er mest ulikt i ulike kulturer.
Kan f.eks også nevne at hvis man går på gata i Ghana og møter blikket til en Ghaneser, så må en hilse på denne personen. Hvis ikke er en uhøflig.

Kjenner du en innvandrer?

2009-09-28T20:02:00.000+02:00

Vi norskinger har ofte mange meninger om hvordan utlendinger er. Men blir vi spurt om vi kjenner en utlending, så er det faktisk få av oss som kan si at vi kjenner en.
For lenge siden, på 80-tallet og begynnelsen på 90-talet, så husker en del av oss at det var opptøyer i Brummundal med en del rasistiske tendenser. Dette ble tatt tak i , og det hele ble snudd. For å få det til så hadde Raundalen og Lorentzen et prosjekt de kalte "Brummundal på nye veier". Der gikk de skikkelig inn i materien om årsaker til rasisme, og fant at mye bunnet i uvitenhet. Så der har media en viktig oppgave, å få fram det som er sant og det som positivt om innvandrere, ikke bare fokusere på det negative. Selvsagt er det utfordrende for Norge å ta i mot mange innvandrere, men jeg tror ikke vi kan stoppe det, så da må vi heller se på hvordan vi kan få det best mulig til, i stedet for å tro det skal gå over.
Så tilbake til Brumundalprosjektet. Der konkluderte de med at for å få ned rasismen/nyrasismen så måtte det jobbes med økt kontakt mellom innvandrere og "etnisk norske". Det trengs å lages møteplasser for samhandling, for på den måten å bli kjent med hverandre. Det som viser seg tydelig er at det er nær sammenheng mellom det å være en god venn med en innvandrer og det å ha mindre frememdfrykt. Det kalles "Vennskapseffekten". Så håpet er at flere av oss norskinger ser viktigheten av å bli kjent med en innvandrer, og på den måten få utvidet vår horrisont...

Litt mer om "vi" og "de"...

2009-09-24T20:21:00.000+02:00

Det er mange ganger i det siste jeg har lurt på hvordan kan noen mene "slike ting"? Og med "slike ting" så mener jeg f.eks at "alle asylsøkere er kriminelle", at "de har ingen rett til å komme hit" -> "de" menes her;innvandrere osv. Hvorfor setter "vi" oss høyer enn "de"? Tror "vi" virkelig at "vi" er så mye bedre, har rett til å ha alt for oss selv og at vi er så spesielle at ingen andre skal få del i "vårt". Slike tanker skremmer meg!

Det er mye holdninger som ligger til grunn for slike tanker, og hvor kommer holdninger fra? Det er mye jeg kan lure på... Og langt tilbake i tid har vi delt opp verden utfra å sette oss selv i sentrum. Merkelig tanke egentlig, vi som har levd med Janteloven om at vi ikke skal tro vi er noe, vi setter likevel oss selv over andre mennesker...

Carl Von Linné delte opp verdens befolkning utfra ulike genetiske trekk koblet til intelligens.e
Gruppe 1: De flinke, oppfinnsomme, hvite og lovlydige Europeerne.
Gruppe 2: De frihetselskende, hissige, bronsefargede og tradisjonsbundne Amerikanerne.
Gruppe 3: De stolte, melankolske, gule, oponionsbundne Asiatene.
Gruppe 4: De kraftige, late, uforsiktige, apatiske, svarte og uselvstendige Afrikanerne.
Utfra en slik tankegang ble også slavehandelen legetimert.
Slik tenkte han om "vi" og "de". Men har vi egentlig kommet så mye lenger, jeg bare spørr...

Under fornorskingen av Samene så ble Samene vurdert som mer primitive enn nordmenn, de var et slaks "barnefolk" som trengte fornorsking for å bringes opp til nordmannens modenhetsnivå... Så slike tanker om at "vi"er bedre enn "de" ligger dypt forankret i våre holdninger. Holdninger vi kanskje har fått gjennom gjentatte uttalelser som at selvsagt må "de" bli som "oss" for at "de" skal bli bra nok...

Viser til tidligere inn legg om "vi" og "de":
Litt tanker om vi og de.
Hvem tror vi at vi er?

Det er da man kan føle seg litt analfabet....

2009-09-13T17:26:00.000+02:00

Du verden så gøy med ny mobil, Nokia N79 skulle være så passe for meg sa min datasønn, der kunne jeg følge med på Twitter :) Facebook osv osv. Twitter blir mer og mer interessant, så følger jo med i tiden da.... MEN så er det det å komme i gang å BRUKE dette vidunder av en mobil, først skulle kontaktene mine over fra den gamle Nokia 6300, men selv DET var ikke lett. Fikk over de fleste via Blåtann, (for kopi fra Sim-kort fikk jeg ikke til..) men 40 stk ville bare ikke over....og da blir "mor" frustrert! - Hvorfor går det ikke ann å komme i gang med noe slikt som en mobil uten hjelp!?! Nei da skjønner jeg hvordan min gamle far og svigermor har det med alt som de skulle ha ordnet via internett og mobil, som f.eks betaling av regninger, det er ikke lett å følge med du!
Men det er jo alltid hjelp å få, for oss som har "de unge". Følte meg gammel i dag! :( Nesten litt uten evne til å klare meg selv... Litt som en analfabet som ikke kan tolke det nye systemet rundt meg... Vet jo det er noe helt annet å være analfabet, men likevel...
Nå må jeg nå trolig ha hjelp av datasønnen for å komme i gang med noe så "enkelt" som en mobil... I tillegg skal vi ha opp en ny trådløs router her i heimen, og om noen dager kommer min nye Mac i hus, tror jeg trenger litt hjelp jeg. Så hei du sønn, eller dere begge sønner, en dag på besøk i heimen hadde snart vært på sin plass :). Føler meg som den ungen som vil "klare selv", men så blir det bare rot i grunnen.......men jeg vil så gjerne følge med da....

Hva KAN skje hvis vi har andre krav til folk av utenlandsk opprinnelse ved opptak til bl.a politihøyskolen?

2009-09-04T19:38:00.000+02:00

I dag kom det fram at en del av politistudentene med innvandrerbakgrunn hadde kommet inn på Politihøyskolen på dispensasjon, dvs med lavere norskkarakter enn de øvrige medstudentene. Da kan man spørre seg om "vi" vil ha et annenrangs-politi eller todelt politi, hvor alle ikke kan kommunisere slik at alle kan forstå det. For det er faktisk viktig å kunne forstå og bli forstått når man forholder seg til politiet. Og jeg tror at flesteparten av folk med innvandrerbakgrunn ikke vil ha spesialbehandling i forhold til slike ting som språk når det gjelder politiyrket. Det kan være jeg har feil, men jeg velger å tro at "de" vil bli sett på som likeverdige sine kolleger, uansett hudfarge eller etnisk bakgrunn. Hvis det blir forskjellsbehandling ved opptak er jeg redd "de" blir sett på som et annenrangs politi, på linje med hva den to-språklige læreren i den norske skolen opplever. En del av de tospråklige lærerne opplever at de blir sett på som en assistent, en som gjør det klasselæreren ber de om. I undersøkelser som har blitt utført i forbindelse med samarbeid faglærer, klasselærer og tospråklig lærer, uttaler ofte klasselæreren: "jeg bruker den tospråklige læreren til....". "Vi" av norsk opprinnelse som jobber i skolen føler tydeligvis at vi kan bruke "de" som vi vil. Det er jeg redd kan skje med politifolk som kommer inn på politihøyskolen på dispensasjon også. Og det er iallfall ikke med på å bygge ned rasisme, fordommer og jevne ut forskjellen på "vi" og "de". Selv om det er viktig å få flere med innvandrerbakgrunn inn i politiyrket, er ikke forskjellsbehandling veien å gå,... mener jeg.

Hvem tror vi at vi er?

2009-09-02T15:04:00.000+02:00

I forlengelse av sist blogg om "Vi og De", så kom jeg til å tenke på en episode som jeg opplevde i sommer. Jeg var på vei fra Danmark med ferje. Ferjen var veldig full, folk satt alle plasser. Noen lå under trapper, noen satt i trapper, i ganger og i alle kroker. Noen bare gikk omkring. Jeg og min mann hadde ikke fått reservert plass i restauranten, men hadde fått plasser i "flysetene"slik mange andre også hadde fått. Men det var mange som gjerne først ville sitte i en kafé å spise, noen fikk nok plass der. Jeg la merke til der hvor jeg satt i mitt "flysete" og spiste at det kom noen andre og satte seg på plasser jeg regnet med tilhørte andre reisende. Men de var som nevnt i kafeen og spiste. Etter 2 timer hadde de sittet lenge nok i kafeen, og kom opp til "flysetene", som i mellomtiden var blitt opptatt. De fikk setene tilbake ved å vise fram sin reservasjon, men måten noen snakket til de som hadde tatt plassene gjorde meg rystet. For der var det ikke "unnskyld, du sitter visst på min plass", nei der var det "den plassen er min, du har tatt min plass, du kan ikke bare sette deg hvor som helst". Og i tillegg snakket de seg i mellom, "har du sett så mange som bare går rundt og driver og ikke finner seg plass. Og disse her da, disse polakkene, de bare tar seg til rette. Det var jo våre plasser". Jeg kjente jeg ble en smule arg. Ja riktig, "vi" hadde bestilt "flyseter" for å sitte i, men samtidig å holde opptatt både "flysete" og kafé-stol, er kanskje litt frekt? -ikke rart mange måtte sitte i trapper og over alt for å spise, hvis alle skulle gjøre slik.... Og da er det lett å jage vekk en polakk som har tatt vår plass.... For med "de polakkene" kan vi jo bare gjøre som vi vil...

Litt tanker om "vi" og "de"....

2009-09-01T11:26:00.000+02:00

I media, debatter, bøker og i dagligtale snakkes det ofte om "VI" og "DE". Jeg har ofte lurt på hvem er "vi" og hvem er "de"?
Det er slik i vårt liv at det er noen grupperinger vi er med i, og noen vi ikke er med i. Det er helt naturlig. Men det er nok slik at noen føler oftere at de er i "de"-gruppen enn "oss"... Det er viktig å ha en gruppetilhørighet, det er viktig for vår sosiale trygghet og behovet for tilhørighet. Det er først når gruppemedlemmer stigmatiseres at problemer og fordommer kan oppstå.
For at det skal bli noen "vi", må det være noen som er anderledes enn oss, som kan tilhøre "de". I min tankeverden for tiden er det lettest å tenke "de" er av utenlandsk opprinnelse, "de" ser anderledes ut enn "oss". Her er det viktig at innvandrere også tilhører mange ulike grupper, "de" er ikke en ensartet gruppe, slik det ofte virker som mange av "oss" mener. Når det gjelder "vi" og "de" -begrepene i forhold til ulike kulturer, så menes det ofte at "de" fra andre kulturer er på et stadium "vi" har tilbakelagt. Her ser en jo litt av det at "vi" setter oss selv høyere enn "de". "De" har nærmest et handikap, de er ikke på samme nivå som oss. Hva er det som gjør at vi ser på oss selv som om vi har kommet lenger i utviklingen... Det er da en kan si at det er mye uvitenhet som gjør at en ser det slik. Da kan man si som Lars Saabye Christensen : "Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror"...
Jeg hørte nettopp en som sa "Det er så mange innvandrere her i området, at folk flytter".... Underforstått at innvandrerne ikke er folk??? Her er det mye en må være seg bevisst når en uttaler seg, det er sikkert og visst.
En kan også lure på når jeg blir vi og de bli oss.....