Med håp om pluss i lufta uten hukk på pila og slettes ikke is i rubben!

Når man jobber med voksne som skal lære norsk, tror jeg at man blir ekstra obs på språkets mange utfordringer. Både knyttet til ord som kan bety flere ting, til våre metaforer og ord og uttrykk generelt og ... spesielt.

Vi kommer opp i mange situasjoner, hvor vi må prøve å forklare de språklige utfordringene så godt vi kan. Slik som når vi skulle ha Fastelavensbollefest. Da var deltakerne med og bakte boller. Bollene skulle legges på fat og settes på bordene. De fikk også beskjed om å fylle boller med krem, slik at hvert bord fikk hver sin bolle med krem.... Ble det forvirrende tro? Ja det ble det... For de bollene som skulle på fat, var bakte boller, mens de bollene med krem, faktisk denne gangen var glassboller, slik at hver og en kunne forsyne seg med krem fra en bolle hvis de ville ha krem til bollene...Men man lærer av slikt også.

Det kan også være noen som har kontakt med folk som har spesielle talmåter Det var ei som kjente ei dame som var glad i å reise til Danmark med båt. Men hun kunne ikke dra når det var "hukk på pila"... dvs stiv kuling.. En annen kunne fortelle om at han hadde fått beskjed om å være forsiktig med å gå på isen på vannet, for det var "pluss i lufta".... altså varmegrader..
Ikke lett dette med disse talemåtene, og da er det ikke langt til "is i rubben" heller, som noen var plaget med i OL.

Håper nå at vi snart kan spise boller mens det er "pluss i lufta" uten "hukk på pila" og slettes ikke med "is i rubben"!



.

Fremdeles opptatt av "vi" og "de".

Har nettopp lest Inger Anne Olsen sin kommentar i Aftenposten: "Stikk hvis du ikke trives". Der skriver hun om det å høre til, men samtidig ikke høre til. Slik mange muslimer nok opplever, der de stadig får høre at de er til bry, at de mener noe som er galt å mene og at de er uønsket i Norge. At de må innordne seg. For "de" er jo ikke som oss, eller er de det...? "De" kan bare stikke hvis "de" ikke er fornøyd. Det er da jeg lurer på, som det også skrives i kommentaren i Aftenposten: Hvilke andre av oss nordmenn får beskjed om at vi bare kan stikke hvis vi ikke er fornøyd her. Mange av disse er nemlig like mye norske statsborgere som "oss".

I det siste har jeg latt meg provosere av utsagn jeg har overhørt knyttet til islam-debatten. Og det er utsagn som at :
-"de er jo ikke vant til å oppføre seg vet du, de tror de kan mene hva de vil".... hmm.. ja mene kan vi vel i et demokrati med ytringsfrihet eller..?
- "de er vant til at de bare kan skyte hverandre der de kommer fra, det er greit så lenge de bare skyter hverandre, men stakkars de hvis de skyter våre"... Da jeg hørte dette utsagnet, ble jeg helt klam og kvalm... Hvem sier at "våre" liv er mer verdt enn "deres".. Jeg blir rett og slett redd og lei meg av slike utsagn, hvorfor skal vi mene at våre liv er mer verdt?

Det samme oppleves når det har skjedd noe katastrofalt som jordskjelv, flyulykker eller andre katastrofer i utlandet. Da er ofte det store spørsmålet i media om det var nordmenn der... Ja vi vil vel alltid ønske det beste for våre, det er vel naturlig. MEN likevel oppleves det nok vondt for de som mister sine, om de pårørende er normenn eller ikke. Alle ønsker vi vel det beste for oss selv og for våre uansett hvor vi er og hvem vi er. Jeg skulle ønske at "vi" og "de" snart kunne bli "oss"!

Les også:
Litt tanker om vi og de.
Litt mer om vi og de.




.

Ta først på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre!

Sist helg var jeg på flytur til Warszawa. Vi hadde en koselig helg der.
Jeg satt på flyet og flyvertene skulle gå gjennom sikkerhetsforskriftene. Det var nok ikke så mange av oss som fulgte med. Men de gjennomførte sine opplysninger på engelsk og på polsk. Plutselig merket jeg at fulgte med. Men jeg fulgte med på en litt annen måte. For jeg så plutselig for meg oksygenmasker som kom ned fra hyllene. Jeg gjorde som de sa, tok på meg en selv, før jeg skulle hjelpe de andre. Da slo det meg plutselig; det er jo faktisk det jeg har gjort i 3 år nå. Jeg har vært sykmeldt, rehabilitert meg selv og vært på yrkesrettet attføring, for å komme i arbeidslivet igjen. Men i alt dette så har fokuset mitt til nå vært ganske egoistisk. Jeg ville først få nok oksygen selv, til å kunne bidra litt mer i den andre verden som ligger der ute. Men når dette stod på som verst, var det viktig for meg å få lov til å få lov å bruke tid på å ta på meg oksygenmaska selv først, og få lov å puste i den en stund. Slik at jeg ble klar til å kunne være mer til stede for andre, og det håper jeg å være klar for nå.





.

"Jo takk, det går fortsatt bra med meg!"

Jeg har fått mange hyggelige, støttende og positive kommentarer på de siste blogginnleggene mine om det å være sykmeldt, på attføring, på utsiden av yrkeslivet og om veien tilbake til jobb. Flere har også kontaktet meg for å høre hvordan det nå føles, om det føles like godt og om jeg fortsatt får energi av å jobbe?
Nå er det søndagskvelden. Jeg har hatt en hjemmehelg med litt lesing av fagplaner og metodiske veiledninger til min vikarjobb, og en del avslapping, tur i finværet og kos (les massasje). Nå gleder jeg meg til en ny jobbe-uke. En ny uke som jeg vet blir aktiv, både med studiet og med jobben, men som jeg nå tørr tro at jeg skal komme meg greit gjennom uten å at det skal tappe meg for så altfor mye krefter.


Det som gjorde meg mest fornøyd sist uke, var egentlig det at selv om jeg var utrolig sliten onsdags kvelden med en voldsom hodepine, så hjalp det med en litt ekstra lang natts søvn. Jeg klarte å ta meg inn igjen. Det var faktisk utrolig deilig å kjenne.
Tidligere når slike slitenhetsperioder kom, kunne de "lamme" meg i dager og opp til uker. Men nå var det over i løpet av en natt. Så ting endrer seg, og det er jeg så takknemlig og glad for.
Så jeg ser fremdeles lyst på livet. Derfor folkens: "Jo, takk det går fremdeles bra med meg. Og igjen vil jeg si: Tusen takk for støtte og oppmuntring!"

Og jeg går videre inn i framtiden med et lyst og åpent sinn... :)



.